Våre Vilde Dager er herved avsluttet!

Da er livet som vi kjenner det over, og jeg er ikke lenger hjemmemamma. Vilde går i barnehagen og stortrives der, innkjøringen har gått som en drøm, og nå gleder jeg meg bare til undervisningen kommer skikkelig i gang på høyskolen for min egen del. Det blir litteratur og språk, og jeg skal  mest sannsynlig ha tre fag i år: britiske aksenter, ungdomsspråk og fantastisk litteratur. I det siste faget er Harry Potter, Brødrene Løvehjerte og Hobbiten faktisk pensum, og jeg gleder meg stort!

Våre Vilde Dager stenges derfor i dag, og jeg kommer også til å stenge for kommentarer her inne nå. Den gode nyheten er dog at jeg samtidig åpner min nye blogg, sånn at du kan fortsette å følge meg der inne hvis du vil. Vilde kommer til å få sin egen kategori der inne, som bare er for spesielt utvalgte. Det vil si, jeg må legge deg til manuelt backstage om du vil lese om henne. På den måten beskytter jeg henne mot googlere og den øvrige verden, samtidig som jeg kan fortsette å skrive.

Takk for at du fulgte med på ferden, og jeg håper du blir med videre! :)

Den første barnehageuka er over

Da er den første barnehageuka over, og det er med glede jeg kan sitte her og fortelle at den har foreløpt (nesten) uten drama, og at vi antagelig kan definere tilvenningen som over (selv om det ennå kan komme seinreaksjoner og så videre, det vet man jo aldri helt).

Uansett, en barnehageuke for Vilde betyr tre dager, så det er jo ikke mye hun har vært der enda. Men her er en liten oppsummering.

Mandag:

Vi kom til barnehagen litt over ti, tror jeg, og alle var ute da vi kom. Det tok ikke lang tid før Vilde var godt i gang med lek i sandkasse, på huske og på dumpe. Jeg overhørte henne i samtale med assistenten på huska, og hun tegnet og forklarte at mamma skulle på skolen og pappa skulle på jobb, og da skulle hun være i barnehagen. Og så fortalte hun assistenten at hun skulle passe på henne så lenge. De to kom godt overens, og alt gikk helt fint frem til hun var ferdig å spise. Da var hun så oppsatt på å komme ut igjen til de morsomme lekene at det slett ikke var noe morsomt å få beskjed om at hun måtte sitte og vente til alle var ferdige. Og så kom gråten, og mamma måtte trøste. Noen få andre såre øyeblikk kom også, som da en gutt forsøkte å ta sykkelen hennes.

Mammaen hadde glemt å spise frokost selv om morgenen, så jeg så mitt snitt i å stikke av litt. Jeg fortalte henne at jeg bare måtte ned i butikken en tur, og hennes eneste innvending var at jeg måtte ta med is tilbake til henne. Det kunne jeg jo ikke si ja til, og hun ville heller ikke dra fra barnehagen for å kjøpe denne isen, men det gikk helt greit å spise is etter at vi var ferdige. Så jeg nusset min håpefulle på hodet og gikk, i forvissning om at hun var godt i gang med lek sammen med assistenten hun snakket så mye med tidligere på dagen. Hun som skulle passe på henne, må vite. :)

Jeg var ikke borte så lenge, bare akkurat nok til å spise litt på nærmeste kiosk, og da jeg kom tilbake satt hun fint på huska. Og jeg fikk streng beskjed av en liten frøken om at jeg ikke fikk lov til å dytte henne, for det var det en av de andre assistentene som skulle. Så det, så! Assistenten jeg forlot henne med var også der, og kommenterte at hun virket så trygg og god. Og det er hun jo. :)

Vi ble der en stund til, sammen, og så var det frukt. Det var nok en litt vanskelig situasjon, for den ble servert på akkurat en sånn tallerken som hun er vant til å ha helt for seg selv… og denne skulle gå på rundgang. Så det kom noen tårer igjen fra ei sliten lita jente, men det gikk fort over. Og så dro vi hjem, etter at hun da hadde vært der fire timer eller så.

Onsdag:

Litt mer sjenert fra morgenen av, det var hun. Så hun ville bæres inn porten og satt på fanget mitt når jeg fant meg en benk. Men så så hun huskene, og spurte meg om jeg ville lage fart på henne. “Nei”, sa jeg, “men du kan gå bort og spørre om den er ledig?”. Jeg mente egentlig å sende henne til de andre barna, men hun løp rett bort til sin kjære assistent og spurte henne isteden. “Skal jeg lage fart på deg?” spurte assistenten. “JA! 😀 ” ropte Vilde og bokstavelig talt hoppet rett opp og ned av glede. Og så var hun i gang igjen.

Jeg hadde bestemt meg for, og snakket med henne om, at jeg kom til å dra når de var ferdige med å spise (med gårsdagens hjertesmerte i tankene) og komme tilbake igjen når de skulle ha frukt. Viktig å være der for krisetidspunktene, som en ekstra buffer i starten, tenkte jeg. Og sant nok, det ble fryktelig trist igjen når noen sa hun måtte spise opp maten sin, så det var godt jeg var der for å trøste litt da.

Etterpå ble det også litt trist at en gutt sa at hun ikke fikk lov å skli, og hun var kjempetrist fordi hun trodde at den lille bestevenninnen hennes skulle dra, så jeg ble der helt til hun hadde roet seg ned og var godt i gang med å leke med bestevenninnen i sandkassa igjen. Hun ville helst at jeg skulle sitte på benken, men protesterte ikke da jeg gikk den gangen heller. Men siden jeg var litt usikker på humøret hennes og siden hun jo egentlig hadde sagt at det ikke var greit at jeg gikk, så ringte jeg barnehagen da jeg kom hjem. Ingen tårer da heller, og hun var godt i gang med lek.

Tårene kom ikke før jeg og foreldrene til bestevenninnen hennes kom (nesten) samtidig. De var nemlig hele 5 meter foran meg i løypa, og det ble visst trist igjen når de kom og ikke jeg. Men ingen større kriser, altså, selv om hun var kjempesliten den dagen. Hun var klar for å dra hjem, og ville ikke ha frukt, så vi dro.

Fredag:

I dag var de inne da vi kom litt over 10, så det ble en ny situasjon for henne. Likevel løp hun fra meg så fort hun møtte assistenten sin inne på avdelingen, og hun satt seg umiddelbart til for å tegne. Mamma var pr definisjon overflødig, så jeg bestemte meg for å dra tidlig. Jeg bomma bittelitt på timingen, for jeg tenkte å gå akkurat da de skulle begynne på samlingsstunden (som hun aldri har vært med på før og var litt usikker på), så da begynte hun å gråte. Men jeg satt meg ned med henne i 3 minutter, og da jeg så oppmuntret henne til å sette seg på fanget til assistenten så gjorde hun det uten å nøle. Da var det bare å nusse henne på hodet igjen og dra.

Jeg og bestevenninnens mamma dro for å spise lunsj, og da vi ringte barnehagen derfra så kunne barnehagen fortelle at de hadde vært med på samlingsstund, de hadde spist og de hadde sågar smurt sin egen mat. Ingen problemer, og ingen tårer, fra noen av dem.

Og da vi etter 2,5 timer dro tilbake for å hente dem, fant jeg ei nydelig, glad og stor barnehagejente som var inne sammen med styreren, bestevenninnen sin og noen store jenter og så på fiskene i akvariumet. Og den som begynte å gråte da hun fikk se meg, det var Vilde… For “mamma tulle ikke væje dæj!”, nemlig, og hun skulle i alle fall IKKE hjem igjen. Så etter igjen å ha forsikret meg om at hun var trygt i havn sammen med en voksen, denne gangen styreren, så dro jeg igjen.

Rett før jeg kom hjem, så fikk jeg sms fra bestevenninnens mamma om at hun hadde sett seg rundt og så ut som hun så etter meg, men at det hadde gått veldig greit likevel.

Etter halvannen time eller så, ringte styreren. Hun fortalte meg at det var en stund der som Vilde hadde grått og savnet mamma, men at hun var rolig igjen nå og hadde spist to brødskiver. Men det kunne se ut som hun begynte å bli sliten, så det var kanskje lurt om jeg kom tilbake. Hun hadde forsøkt å ringe meg tidligere når Vilde hadde begynt å gråte, men det var antagelig akkurat da jeg satt og fikla med en lite samarbeidsvillig mobiltelefon som låste seg fullstendig.

Og det var kanskje like greit at den første telefonen ikke kom gjennom…

For da jeg så kom tilbake for å hente henne, fant jeg ei rolig, lykkelig jente sittende på ei huske. Denne gangen ble hun glad for å se meg, og hun dro meg bort i sandkassa hvor vi lekte litt mens jeg snakket med assistenten. Vilde hadde vært litt trist, fortalte hun meg, men hun trodde kanskje det bare hadde vært fordi hun hadde vært sulten og hadde lavt blodsukker akkurat da, for to brødskiver seinere var hun like blid igjen. Og jeg er nesten helt sikker på at hun har helt rett i den antagelsen, det høres veldig logisk ut med tanke på tidspunkt og slik jeg kjenner henne. Ellers hadde de funnet en larve, og Vilde hadde imponert med sin kunnskap om at larver blir til pupper som blir til sommerfugler, og det var ei annen jente der som tydelig var interessert i å komme i kontakt med henne for å leke.

“Dæj æj alle barna mine”, sa Vilde da vi gikk. Og da vi satt oss i bilen, kunne hun fortelle meg at “Jeg vil i barnehagen mange gangej, jeg.”.

“Det skal du få lov til”, svarte mammaen med et stort smil. “Og da blir sikkert barnehagen også veldig glad!”.

“Hva bij alle barna?”, ville hun vite.

“Da blir alle barna glade når du kommer”, sa jeg.

“Også jeg bij gla og!”, svarte barnehagejenta mi med et lykkelig smil.

Så nå er vi etter alle landemerker vel i havn. Jeg har en unge som gleder seg til barnehagen og stortrives der, og som har funnet tryggheten sammen med en av dem som skal være assistentene på hennes avdeling fremover. Hun er helt komfortabel sammen med styreren også, og jeg dobbelsjekket statusen i så måte med å spørre henne om det. “Er du glad i __?” spurte jeg, og da hun ikke svarte med en gang, spurte jeg også om “Er du glad i ___, da?”. “Begge delej!” svarte hun.

Og det at hun faktisk gråt og var lei seg, men lot seg trøste og bli lykkelig og glad igjen, er en kjempebra ting. Da vet jeg at hun finner trøst om ting blir triste, og jeg vet at hun er trygg og god selv om jeg ikke er der. Det tror jeg Vilde vet veldig godt nå også. Og samtidig vet jeg at terskelen for å ringe meg om noe er galt, er forholdsvis lav.

Ting kan ikke bli stort bedre enn dette, tror jeg.

Jeg føler meg veldig priveligert som har funnet en så fin barnehage til henne. Jeg kjenner jo styreren der fra før, i og med at hun er min eks-svigermor, og akkurat den assistenten som Vilde er så glad i nå jobbet jeg faktisk med den gangen for 11-12 år siden da jeg var vikar der. Hun er dermed både rutinert, trygg og stabil, og det er klart det også har veldig mye å si for både meg og Vilde. Det eneste aberet er at hun bare jobber 50%, slik at det nødvendigvis blir en av seks barnedager for Vilde hvor hun ikke er på jobb, men det får vi ta som det kommer. Om bare noen dager til nå, så er resten av personalet tilbake etter sommerferie også, og jeg vet at Vilde likte minst to av dem veldig godt – den tredje tror jeg ikke vi har møtt enda. Det kommer helt sikkert til å gå veldig greit.

Dessuten er vi så utrolig heldige nå å få starte opp sammen med den hjemmemammaen vi har hatt en del kontakt med de årene vi nå har vært hjemme. Disse to jentene har jo vært på besøk hos hverandre, vært på kafé sammen, og gått i åpen barnehage sammen fra før de kunne krabbe. De kjenner hverandre godt, og det er selvsagt også en viktig del av tryggheten nå i alt det nye, nå når de faktisk starter samtidig på samme avdeling. Et kjent, bittelite fjes blant fremmede gjør seg nok når alt er nytt.

Dette har jo også hatt mye å si på grad av avslapning for mor, siden vi nå har sittet på en benk og skravlet sammen som vi ellers gjør mens ungene har lekt seg inn i det nye. Eller som i dag, hvor vi drar samtidig og spiser lunsj før vi henter (eller prøver å hente, hehe) ungene igjen etterpå. Det er liksom ikke noe stress, ungene har hverandre om det blir vanskelig å komme inn i lek med de andre.

Neste uke blir det også spennende, for Vildes søskenbarn skal nemlig begynne på denne avdelingen etter å ha gått på småbarnsavdelingen i den samme barnehagen frem til nå. Da blir det enda et trygt ansikt der som hun kan forholde seg til om ting blir litt vanskelig.

Men jeg tror vi er i havn nå. Vilde vet hva det vil si at mamma reiser nå, hun vet at mamma alltid kommer tilbake igjen, og hun vet at hun finner både trygghet og trøst hos de voksne som passer på henne når jeg er borte. Og dessuten har hun det så gøy at hun ikke vil hjem engang om jeg prøver å hente henne for tidlig, så jeg tror dette kommer til å gå veldig, veldig bra i fortsettelsen også.

Og som jeg sier til Vilde:  Når du har det bra i barnehagen, så blir mamma veldig glad også!

Og dette liker mamma veldig godt. :)

Barn, blogging og fremtid

Ja, hurra for en forvirrende overskrift, men jeg kommer liksom ikke på noe annet… :)

De av dere som har fulgt VåreVilde Dager en stund nå vet at jeg har tenkt litt frem og tilbake på hva som burde skje med denne bloggen og når.

For det første var denne bloggen egentlig tenkt som en dokumentasjon på livet som hjemmemamma, og det livet er snart over. Litt, i alle fall, Vilde blir jo pr definisjon 40% hjemmebarn enda, men jeg skal ut i 100% studier. Det blir ikke helt det samme lenger.

For det andre, og kanskje mye mye viktigere, så går det et klart skille her hva Vilde gjelder. Tidligere har jeg kunnet legge ut bilder og videosnutter og informasjon om henne fordi hun var så lita, men nå blir hun i større og større grad en person med krav om datavern. Det kjennes mindre og mindre komfortabelt å dele henne med verden i den grad det vil gjøres på en blogg som dette. Jeg vet jo aldri om noe av dette kan komme til å brukes mot henne av klassekamerater eller hva som helst heller, og det er noe jeg tenker en del på nå som hun selv skal ut i verden uten meg.

Så bloggen vil måtte endres likevel.

Og for det tredje… Forhåpentligvis blir man kanskje gravid en gang til. Da får man et bloggnavnproblem. Med mindre man kaller nytt avkom for Vår eller Dag. 😛

Så jeg vakler litt om hva jeg skal gjøre nå, med tanke på bloggen. Igjen.

Antagelig blir det til at denne bloggen avsluttes, og så åpner jeg en ny på jeanettesweb.com/blogg etterhvert. For det blir en god del å rydde i på denne om jeg skal omstrukturere kategorier og alt (bare se på kaoset i sidebaren her nå!), og det kan kanskje være like greit å starte på nytt nå som livet mitt starter på nytt også.

Uansett hvor jeg kommer til å blogge, så kommer Vilde til å få en egen kategori som kun er åpen for spesielt utvalgte. Jeg tror ikke jeg kommer til å være så veldig streng på hvem som slipper inn (selv om det i første omgang er tiltenkt familie, venner og veldig faste lesere av VVD), men jeg føler at jeg må ta litt kontrollen på det likevel sånn at det ikke bare er å google henne for å få full tilgang til all informasjon.

Akkurat nå har jeg mer enn nok med å redesigne, oppgradere og relansere nettbutikken, så det blir nok ikke med det første. Og jeg tror kanskje også at selve prosessen med barnehagetilvenning av et hjemmebarn kan være viktig å skrive litt om her før jeg stenger dørene.

Men vi får se. :)

Snart braker det løs

Dette er litt rart, men om få dager nå er tilværelsen som vi kjenner den over.

Hun skal i barnehagen, og jeg har en bachelorgrad som roper i det fjerne. Faktisk er det ikke så fjernt lenger heller, for jeg har fått bekreftelse på skoleplass og alt er vel. Nå er det egentlig bare opp til lånekassa om det blir noe av eller ikke, men jeg håper det skal gå bra.

Vi gleder oss veldig.

Vi er veldig ferdige med å være hjemme nå, begge to. Tiden er inne. Og det er perfekt timing.

For det er noe med det. Jeg kan nå se henne i øynene og si at “nå skal du i barnehagen, og det blir så BRA!!! :D” og mene det 100% og vite at hun gleder seg like mye som jeg gjør. Jeg slipper den vonde følelsen jeg ville hatt i fjor eller året før der, om hun vil ha det bra der eller ikke, og om hun vil forstå hvorfor mamma egentlig bare går.

For nå vet hun det. Nå kan vi snakke sammen, og hun kan spørre spørsmål om hun ikke helt skjønner noe likevel. Som i går, da vi snakket om at mamma skulle på skolen, og hun skulle i barnehagen. “Hvor skulle pappa?” lurte hun på. Pappa skal på jobb, svarte vi, og så fortsatte hun med hele historien om akkurat hva pappa gjør når han er der. For hun har vært med, må vite, så hun vet nøyaktig hvordan det ser ut og hva pappa gjør. Hun har hele det mentale bildet å putte ting inn i.

Hun er helt, helt klar nå. Det blir kanskje litt trist i begynnelsen eller når nyhetens interesse har fått dabbe litt av, men jeg tror egentlig ikke det. Jeg har sett på henne når hun har lekt med andre barn nå, både på barnehagebesøk og i ferien, og jeg vet hvor god hun er på “å ta og opprettholde kontakt” som det så fint heter på barnehagespråket. Jeg vet hvor stor pris hun setter på å ha mange barn rundt seg, og på å få leke på en måte jeg ikke kan gi henne her hjemme.

Jeg har alltid hatt en teori om at hun skal vokse ut av armene mine, og at hun skal være den som forlater meg. Og det er akkurat der vi er nå.

Sist vi var på barnehagebesøk fikk jeg klar beskjed om å sette meg i den andre siden av lekeområdet, for hun var opptatt. De andre barna tok henne med seg og viste henne hvor alt var, og den lille jenta mi så seg ikke tilbake et sekund. Hun trengte ikke mammaen sin lenger på den samme måten, for nå er hun stor jente og vil oppleve verden på egenhånd.

Og jeg vet jo at jeg burde synes dette er litt trist, sånn for å oppfylle alle klisjeer om knugende hjemmemødre som ikke klarer å innse at babyen ikke er baby hele livet, men jeg beklager å måtte skuffe. Jeg synes ikke det er trist i det hele tatt. Litt vemodig, kanskje, fordi en epoke av livet mitt er over, men det overskygges av en så enorm stolthet over den lille store jenta jeg nå sender ut i verden på egenhånd. Hun kommer til å klare seg helt fint. Det vet jeg, med 100% sikkerhet. Hun er sterk, trygg og selvstendig.

Vemodet overskygges av glede på hennes vegne også. Hun kommer til å storkose seg der, med alle de barna hun er så glad i å leke med. Akkurat nå har hun en fantasi gående om “alle barna i Afrika” av alle ting. De er nemlig hennes, de er to og et halvt år gamle, og de leker. De har fantastiske hoppeslott, husker og baller i alle regnbuens farger, må vite, og det er både gutter og jenter der. Hun kan snakke lenge om gangen om disse Afrikabarna, som hun kaller dem. Gudene må vite hvor ideen egentlig kommer fra, men jeg antar det er noen besteforeldre inne i bildet her et sted..! :)

Uansett: Barn blir bra. Veldig, veldig bra. De siste månedene nå har blitt litt ensomme både for meg og for henne, så dette er ekstremt god timing. Hun har kjedet seg akkurat passe og akkurat lenge nok til at barnehagen blir noe fantastisk som hun gleder seg til og kommer til å trives kjempegodt med.

Jeg ser det på henne i familieselskaper og andre store forsamlinger også. Så fort hun oppnår kontakt med noen av de andre som er tilstede, så er rett og slett ikke mamma og pappa interessante lenger. Tidligere ville hun helst ha holdt seg helt i nærheten, og hun hadde en periode hvor hun var fryktelig sjenert, men den fasen har blåst over nå. Jeg tipper det var en motreaksjon på den utpregede fryktløsheten hun hadde på den tiden hvor hun egentlig skulle hatt litt seperasjonsangst sånn i følge utviklingslæren, at den kom nå isteden.  Det var med andre ord en nødvendig fase av utviklingen hennes det også, og nå er den altså over. Hun er klar. Nå slipper hun meg.

For min egen del gleder jeg meg veldig til å komme tilbake til skolen igjen, for å fullføre bachelorgraden min. Bare tanken på å kunne sette meg ned på biblioteket der borte med en kopp te og kanskje en liten sjokolade, mens jeg leser en av romanene på pensumlista… Åååh, jeg har nesten ikke ord for hvor godt det skal bli. Og så kjører jeg tilbake etter at forelesningene er over, og henter lille jenta mi i barnehagen.

Hehe, i min drømmeverden nå, så kommer den lille jenta mi løpende mot meg og er glad for at jeg kom, men jeg tipper at akkurat den ikke går helt etter planen. Mest sannsynlig blir hun rasende over at jeg våger å avbryte den spennende leken hennes, antar jeg, det er sånn det pleier å være om vi henter henne hos besteforeldrene sine nå. I dag var hun og pappaen på besøk på fjellet hos familie, og pappaen fikk visstnok bare beskjed om å gå å fiske litt mer. Hun hadde nemlig oppdaget grandtanten sin, og var slett ikke interessert i å bli forstyrra av pappa.

Så ja, jeg får editere litt.

Altså: Jeg kommer hjem fra skolen altfor tidlig, og blir møtt med en rasende snart-treåring som ikke vil hjem. Så da har jeg et av to valg, jeg kan vente i barnehagen litt og kanskje lirke og lure henne hjem, eller jeg kan dra hjem og ta meg et laaangt bad og spise litt mat mens jeg venter på at barnehagen nærmer seg stengetid og avkommet kanskje er litt mer forståelsesfullt for at dagen er over. Og så spiser vi middag og slapper av og snakker om alt det spennende vi har gjort hver for oss, før hun sovner i armkroken min som hun alltid gjør når hun legger seg.

Det kan funke det og? :)

Og så har vi fri neste morgen og kan bruke hele dagen sammen da, hvis vi vil. Hun har 60% barnehageplass og jeg har fleksible studier. Kanskje pappa har sein- eller nattvakt, og da får vi mye av dagen sammen likevel.

Det er en uke igjen av livet som vi kjenner det.

Snart braker det løs.

Vi gleder oss. :)

“Nåj stengej fejien min?”

“Nåj stengej fejien min?” var spørsmålet jeg fikk idag tidlig av ei lita bustejente som kroet seg godt inn i armkroken i køyesenga.

Ja, for vi er på ferie nå. En bitteliten en, men ferie er det dog. Vi tok rett og slett en reprise på forårets suksess, da vi dro fire dager til Nesbyen i Hallingdal. Vi besøkte Villa Fridheim ved Krøderen på veien opp, et eventyrslott med spennende malerier på veggene og Bukkene Bruse og troll i dukkeform. Skrekkblandet fryd er vel kanskje begrepet som beskriver opplevelsen best. :)

Spennende i Villa Fridheim!

Og så kjørte vi som sagt til Nesbyen etterpå, hvor et lite eldhus ventet på oss. Dette ligger sånn ca midt mellom Vassfaret Bjørnepark og Langedrag, så vi har brukt en dag på hvert sted.

Mor og barn i Vassfaret Bjørnepark

Og i dag skal vi altså hjem igjen.

I dag stenger ferien.

Gleder du deg til du kommer hjem? spurte jeg henne.

Hun ristet på hodet i armkroken min.

Jeg gledej meg HEJ!, svarte hun.

En mors grunner til å stå opp

I dag måtte mamma stå opp fordi:

1. Hun måtte tisse på do så hun ikke “tissa i tjusa og i senga”

2. Og hvis hun ikke tissa på do, så “kommej Kajus og Baktus og øgej jumpa di, og så hentej dem en kniv og deler’n i to og så bij den middag”.

Hilsen Vilde, som vil ha mammas seng for seg selv.

Hvit innredning og barn

Noen spurte meg en gang om det ikke var upraktisk med hvit innredning og barn.

Jeg antar dette svarer på spørsmålet.

Om å leke med barn

Foreldremanualen har i dag stilt spørsmålet: “Leker du med barna dine?” og jeg tenkte jeg skulle svare på det. Så kom jeg på at jeg antagelig kommer til å måtte skrive ganske mye om dette for å tegne og forklare og sånn, og da er det like greit å gjøre det her i bloggen min hvor jeg ikke blir anklaget for å spamme eller overta showet eller noe!

Først må jeg bare si at jeg er fryktelig ukonsentrert her, for Espen insisterer på at fotball er kult, så jeg legger inn et lite forbehold om at jeg kan komme til å formulere meg klønete allerede nå mens fotballkampen går i bakgrunnen.

For å svare på spørsmålet først: Nei, jeg leker ikke med Vilde. Vanligvis, i alle fall. Jeg legger til rette, oppmuntrer henne og gir henne ideer når hun står fast, men jeg leker ikke med henne.

Det er det tre grunner til.

Den mest åpenbare grunnen er at jeg virkelig ikke kan fordra å leke selv. Jeg kjeder meg hinsides all fornuft, og klarer ikke konsentrere meg om leken i mer enn 5 minutter. Og om det først skulle være noe jeg liker å gjøre, så blir jeg så engasjert i det at jeg hater å bli forstyrret. Så sånn er det. Vildes mamma er en helt elendig lekepartner. Jeg kommer til å ødelegge hele hennes lekeglede hvis jeg blander meg for mye.

Den andre grunnen er at min oppdragerfilosofi ikke er barnesentrert. Jean Liedloff har skrevet en veldig god artikkel om dette her, og tanken strider i mot alt det vi mener er logisk i dag, men kort fortalt handler dette om at et naturlig samfunn ikke ville hatt verken tid eller behov for å legge til rette for spesielle barneaktiviteter. De voksne i stammen leker sporadisk med barna sine, men det meste av tiden er de fokusert på voksenaktiviteter. Og ungene er med på hva nå enn de voksne gjør, om de skulle velge det, og sitter ofte på mors hofte eller rygg når hun gjør hva enn hun nå skulle gjøre.

Jeg har vært hjemme med Vilde siden hun ble født, og det store behovet for Kvalitetstid på ettermiddagen og i helgene har således ikke vært tilstede. Det er mye mulig det ville vært annerledes om jeg så henne bare noen timer hver dag, men enn så lenge er vi sammen 24 timer i døgnet så fremt hun ikke er på besøk hos besteforeldrene sine.

Derfor har jeg også hatt tid og mulighet til å teste ut denne teorien litt. Den stemmer, så vidt jeg kan se. Når hun var mindre, ble hun ofte urolig og masete om jeg la opp dagen min etter henne. Men i det øyeblikket jeg begynte å henge opp klesvasken, var alt såre vel igjen. Det var åpenbart at det var dette hun ville. Hun ville ikke bli dullet med og lekt med, hun ville ha litt action fra min side. Noen ganger lekte hun i beina mine, og andre ganger satt hun i bæretøy og fulgte lykkelig med.

Sånn er det nå også, selv om hun er stor jente . Om mitt fokus er for mye på henne, blir det mye oftere konflikter enn hvis jeg bare går rundt her og smårydder eller har mitt eget prosjekt å holde på med. Da faller hun inn i hva nå enn jeg driver med, eller hun går for seg selv og leker med noe mer spennende. Vi sameksisterer veldig mye bedre på denne måten.

Et barn vil alltid prøve å lære hva folkene hans gjør, sier Liedloff. Han forventer å kunne få observere hva de driver med og hvordan de gjør det, men når den voksne isteden slipper det hun har i hendene for å forsøke å finne ut hva han vil hun skal gjøre, så kortsluttes denne forventningen. Isteden fremstår hun for ham som usikker, svak og ute av stand til å vite hvordan hun skal oppføre seg, og i tillegg forvente at han skal ta kontrollen og lede henne. Men han trenger at hun er en selvsikker, rolig og kompetent voksen.

Og så skjer det uunngåelige; en smårolling i denne situasjonen vil nesten bestandig reagere med å presse foreldrene til det punkt at de setter foten ned og blir klare og tydelige voksne igjen. Det er ikke for forsøke å ta kontrollen over foreldrene, selv om det ser ut sånn. Det er for at foreldrene skal overta kontrollen igjen sånn at han slipper å ha den selv.

Det er kanskje farlig å si det høyt, men vi har også hatt veldig lite trass her i huset. Hun har hatt små perioder, men de har nesten alltid vært i direkte forbindelse med dårlig søvn, og hun og søskenbarna hennes har noen rare ideer om at mormor ikke skal deles på og sånne ting (mormor er forsåvidt også ganske barnesentrert, slo det meg nettopp). Men rent trass har vi som sagt ikke hatt noe særlig av. Kanskje det kan ha noe med dette å gjøre. Liedloff mener nemlig at ikke-barnesentrerte samfunn ikke opplever trassalderen i det hele tatt. Det er en interessant tanke, men jeg får jo ikke muligheten til å blindteste ved å oppdra henne en gang til.

En tredje ting er at jeg har synes det har vært viktig at hun lærer å leke for seg selv. Til høsten begynner hun i barnehagen, og muligheten for egenlek vil minke kraftig da. Men det å kunne trives i eget selskap, være i kontakt med sin egen kreativitet og ikke behøve stimuli utenfra for å ha det gøy, det er en gave. I alle fall i dagens samfunn.

Det er nå det begynner å bli kjedelig for henne å være hjemme. De siste par månedene har det vært tydelig at hun trenger noe mer, og hun er helt og fullstendig barnehageklar nå. I en mer naturlig verden ville hun nå begynt å utvide sin horisont selv, på eget initiativ, og hun ville gått for å finne andre voksne som enten ville gjort noe mer spennende enn jeg ville gjort, eller andre barn som hun ville ha lekt med (og da gjerne imitert oss i leken). I dagens termer er hun særdeles barnehageklar, uten å ha blitt presset dit. Kjedsomhet er en kraftfull motivator, og sørger for at hun nå gleder seg veldig, veldig mye til å bli barnehagejente i august. Hun vokser ut av armene mine, og det er akkurat sånn det skal være.

Så ja. Lek med barn når det er lystbetont og føles riktig, men ikke bare fordi man føler at man må, er min filosofi. Ellers kan man med god samvittighet gjøre voksenting isteden. :)

Oppdatering

Det er lenge siden jeg tok meg tid til å skrive en oppdatering av Prosjekt Livet her nå, rett og slett fordi alt har vært det salige kaos og ingen har visst noenting om hva denne oppdateringen skulle være.

Jeg er stadig under utredning hos legen, og fortsatt har man ikke kommet frem til stort. Det som skjer nå er at jeg skal på røntgen for å se om smertene rett og slett kan stamme fra en ryggvirvel nesten helt nederst i ryggen – altså der hvor nervene går ut til beina. Jeg oppdaget nemlig at en bestemt virvel alltid er øm å ta på, og det kan jo være en indikator. Og så er det trøbbel i fordøyelsen, noe som jo i bunn og grunn er i direkte sammenheng med energiomsetningen i kroppen. Smerter og forstyrrelser i energiomsetningen er i grunnen en dårlig kombinasjon.

Jeg har også vært hos NAV og søkt om arbeidsavklaringspenger. Legeerklæringen har ikke kommet enda, så saken er ikke engang behandlet, men jeg har vært på et par møter der nå. Det siste var i går… og jeg tenker “nei”. Saksbehandleren min kunne nemlig komme med en ny opplysning i går, og det er at man faktisk ikke kan ha sitt eget firma i det hele tatt om man mottar arbeidsavklaringspenger. Det er ikke nok å skrive hvor mange timer man jobber. Man kan ikke jobbe. Ikke så lenge det er eget firma. Da må jeg legge ned.

Og det kommer jeg ikke til å gjøre.

Jeg ofrer ikke det jeg har jobbet så hardt, så lenge for, bare for å få to år til med støtte fra NAV. Om de to årene kan firmaet mitt være det som finansierer livet mitt, om jeg fortsetter å jobbe med det. Gir jeg det opp, har jeg ingenting.

Jeg har laget meg en plan nå.

Jeg går tilbake til skolen (så fremt jeg kommer inn, jeg venter på svar enda) og fullfører min bachelorgrad i språk og litteratur. Deretter flyr jeg til Bergen og prøver meg på translatøreksamen og få statsautorisering som translatør. Etterpå begynner jeg på et nettstudie gjennom HiO, som i bunn og grunn er det første året på bibliotekarutdanningen. Jeg må også på det tidspunktet sørge for å få 3 måneders praksis på et bibliotek for å få den eksamenen godkjent. Samtidig med alt dette jobber jeg så hardt jeg kan med bedriften min, noe som også vil gi meg en fin praksis på CVen. Nettsteder og nettbutikk betyr egentlig informasjonsarbeid, tekstforfatting og datakunnskap oversatt til CV-språk, pluss at det sier mye om mine interesser, min evne til å tilegne meg nødvendig kunnskap og evne til å jobbe selvstendig.

Når disse årene er over, er jeg dermed kvalifisert til å ta de type jobber jeg alltid burde gått i retning av. Informatikk, journalistikk, bibliotekfag, språk, kultur… Da vil mange flere av de riktige dørene åpne seg for meg. Om da ikke firmaet mitt går så heidundrende bra innen den tid at det vil være min fulltidsjobb. Det kommer i så fall til å bli et ekstremt vanskelig valg å ta, for jeg elsker begge alternativer..!

Alt dette avhenger av om lånekassa gir meg støtte i to år til. Jeg tror, håper og ber, men er ikke sikker.

Alternativt søker jeg på et par småjobber nå, den ene er som kontormedarbeider på helsestasjon, og den andre er en 60% stilling som bibliotekar. Helsestasjonjobben er bare 30%, og er i samme byen som skolen. Den blir antagelig lett å kombinere med studier. Bibliotekarjobben er det verre med, men den gir meg nødvendig praksis selv om jeg bare får tatt opp ett, kanskje to, fag ved siden av den.

Uansett hva som skjer, blir det vanvittig mye jobb til høsten, for jeg må multitaske med bedrift, skole og kanskje en liten stilling ved siden av.

Så fremt lånekassa er med meg.

Alt jeg kan gjøre nå, er å krysse fingrene…

Margarinfabrikken barnehage – en studie i unaturlighet

Jah, hva skal man si.

Jeg er ikke sint?

Skuffet er kanskje heller ikke ordet, men jeg tror vi nærmer oss litt hvis jeg sier “oppgitt hinsides all formidlingsevne”. Men jeg skal prøve.

Vi har altså, fra i dag av, en gigantbarnehage i Oslo, som på sikt vil huse intet mindre enn 500 barn.

Det i seg selv gir enorm grunn til bekymring, spesielt for de minste barna. De skal ha et nært, trygt og oversiktelig miljø for å trives og ha det bra. De skal utvikle nære bånd til de omsorgspersonene som til en hver tid har ansvaret for dem. Og jeg er veldig usikker på hvordan et sånt apparat vil fungere i så måte. Når vi vet hvor mye gjennomtrekk det er i små, oversiktelige barnehager, så kan vi bare tenke oss hvordan det vil se ut når det blåses opp i denne skalaen.

Hva med vikarer, for eksempel? Hva med pedagogtettheten og kompetansen på huset generelt?

Hva med de yngste barnas mulighet til å tilknytte seg de voksne, når det blir så vanvittig mange av dem på et sted?

Men dette er åpenbare problemer som de helt sikkert har vært nødt til å tenke gjennom og ha en svært godt utarbeidet plan på. Det blir ganske fort ganske åpenbart om det ikke fungerer som det var tenkt, så det er faktisk ikke det som bekymrer meg mest.

Det som bekymrer meg, er det fysiske miljøet. “Lekre lokaler” kaller de det. Jeg syns ikke det finnes noe lekkert med dette. Margarinfabrikken barnehage ser ut til å være kald, steril og i aller høyeste grad unaturlig fra det jeg kan se på bildene. Uteområdet er rett og slett en katastrofe. Alt naturlig er redusert til en pen og striglet gressstripe helt på utkanten av området.

Margarinfabrikken barnehage

Faksimile fra Nettavisen

Her finnes det ekstremt lite som tilsier at disse barna vil få noen naturopplevelser å snakke om når de er ute. Hvor skal de plukke løvetann om våren hen? Hvor skal de kjenne stråene kile oppover anklene, hvor skal de plante frø og se det spire?

Jeg googlet meg frem til Margarinfabrikken barnehages årsplan i går, på jakt etter et clue. Ordet “natur” nevnes bare en gang, og det er i forbindelse med oppramsing av hvilke fagområder man i følge rammeplanen skal jobbe med.
Rammeplanen sier blant annet:

Naturen gir rom for et mangfold av opplevelser og aktiviteter til alle årstider og i all slags vær. Naturen er en kilde til skjønnhetsopplevelser og gir inspirasjon til estetiske uttrykk. Fagområdene skal bidra til at barn blir kjent med og får forståelse for planter og dyr, landskap, årstider og vær. Det er et mål at barna skal få en begynnende forståelse av betydningen av en bærekraftig utvikling. I dette inngår kjærlighet til naturen, forståelse for samspillet i naturen og mellom mennesker og naturen.

Gjennom arbeid med natur, miljø og teknikk skal barnehagen bidra til at barna:

  • opplever naturen og undring over naturens mangfoldighet
  • opplever glede ved å ferdes i naturen og få grunnleggende innsikt i natur, miljøvern og samspillet i naturen
  • får erfaringer med og kunnskaper om dyr og vekster og deres gjensidige avhengighet og betydning for matproduksjonen
  • lære å iaktta, undre seg, eksperimentere, systematisere, beskrive og samtale om fenomener i den fysiske verdenen
  • erfarer hvordan teknikk kan brukes i leken og i hverdagslivet

Hvordan gjør man dette uten natur?

Naturen er ikke noe man bare kan velge bort. Den er grunnlaget for hele vår eksistens. Det kan ikke understrekes sterkt nok hvor mye vi og fremtidige generasjoner trenger å lære å kjenne den – ikke bare for naturens og miljøets del, men også for vår egen.

I boken Last Child in the Woods, skriver forfatteren:

In Norway and Sweden, studies of preschool children show spesific gains from playing in natural settings. The studies compared preschool children who played every day on typically flat playgrounds to children who played for the same amount of time among the trees, rocks and uneven ground og natural play areas. Over a year’s time, the children who played in natural areas tested better for motor fitness, especially in balance and agility.

Adults, too, seem to benefit form “recess” in natural settings. Researchers in England and Sweden have found that joggers who exercise in a natural green setting with trees, foliage, and landscape views feel more restored, and less anxious, angry and depressed than people who burn the same amount of calories in gyms or other built settings.

Vi trenger naturen. Vi kan ikke leve livene våre i plastikk og kunstige settinger, vi trenger skog, trær, voksende gress, spirende planter, spennende steiner, jord å grave i – fysisk og håndfast natur! Vi skulle helst hatt det hver eneste dag, vi voksne også, men for barna er det grunnleggende viktig at de får det.

Det er mulig jeg er bortskjemt med barnehagene her jeg bor i mitt vakre Telemark, men kulturen her er at jo vanskeligere uteområde man har, desto bedre er det. Bratte bakker, knauser og vriene klatretre anses å være en stor fordel og ha på området, fordi det stimulerer barna på en helt annen måte enn et klatrestativ av plast noen gang kan gjøre.

Kanskje dette er et Oslo-fenomen. Kanskje man ikke har muligheten til å gi barna noe naturlig å snakke om, der barnehagene bygges på umulige steder i barnehagedekningens navn. Men jeg tror ikke det. Det ville ikke vært vanskelig å lage noen jordhauger og plantet noen busker isteden for å sette opp disse lekestativene på størsteparten av uteområdet. Antagelig ville det vært mye, mye lettere.

Men jeg skjønner jo at det kan bli et problem med uregjerelig natur når man har 500 barn å ta seg av. Da er det kanskje like greit å ha dem på et veldig oversiktlig sted, uten unødvendige farer av noen art. I denne barnehagen har man jo til og med laget mykt gulv utendørs, for å dempe fall, og det er jo ikke et eneste tre som barna kan gjemme seg under så vidt jeg kan se.

500 små sjeler, sammen i en helt unaturlig setting i dobbelt forstand.

Jeg er sjeleglad for at det ikke er min unge.

Powered by WordPress | Designed by: Free MMORPG | Thanks to MMORPG List, VPS Hosting and Video Hosting