Amming, permisjon og pappaer

Ammingen i Norge er veldig godt etablert, og vi ligger i verdenstoppen, hvor andre land “looks to Norway”. Gro Nylanders ammevideo blir solgt i mange land, og WHO har anbefalinger som er på linje med det vi har fått til i Norge. Likevel ser det desverre ut som amming er blitt et skikkelig hår i suppa for gjengen som fronter pappas rett til bedre/like rettigheter til å være hjemme med babyen. Amming som helsefremmende tiltak for både barn og mor blir elegant ignorert, og en skikkelig kvinnesak som de flotte opparbeidete rettighetene rundt amming og permisjon er, blir nå ofret på “likestillingens alter”. Dette er kjempetrist, og veldig uheldig, ut fra både en mors og leges synspunkt!?

Jeg synes hun sier det så godt, så jeg ville bare dele med dere. Resten av innlegget er verdt å leses, og det finnes her.

Det kommer vel neppe som noen overraskelse at jeg er i mot enhver tvangsinndeling av foreldrepermisjonen. Jeg anser barnets og familiens behov som det som skal være det viktigste i sånne spørsmål, og jeg kan ikke se at en to- eller tredeling vil være hensiktsmessig i så henseende. Det gir for liten fleksibilitet.

En tredeling av permisjonen vil bety at mors del av permisjonen er over sånn ca når barnet er 7 måneder gammelt. En ting er at barn på denne alderen fortsatt gjerne ammes både dag og natt (noe som i seg selv bør være et sterkt argument), men en annen ting er også at dette er den alderen hvor seperasjonsangsten setter inn for fullt. For barnet er det VIKTIG at mamma ikke skal gå. Og dette er utviklingspsykologi, ikke politikk! Barnet kunne ikke brydd seg mindre om kvinnefrigjøring eller pappas rettigheter, barnet er av psykologiske grunner bestemt på at mamma ikke må gå,  forutsatt at det er hun som har vært primæromsorgsgiver frem til nå og at tilknytningen ellers har fått gå sin naturlige gang. Det er sånn det skal være. Det er et tegn på en emosjonelt og mentalt frisk unge.


Creative Commons License photo credit: ARHiggins

Det finnes barn av alle slags temperamenter og personligheter. En sterk og hardfør sjel vil kanskje ikke la seg merke så mye av dette skiftet, hvis pappa også er en fin fyr og barnet er trygt sammen med ham. Men sartere sjeler vil komme til å oppleve mammas fravær og pappas plutselige tilstedeværelse som ganske traumatisk og vond. Det er et brudd på barnets kontinuitet, og et brudd på den naturlige utviklingen av tilknytning. Det er normalt at barn danner seg et tilknytningshierarki i denne alderen, hvor det er ett menneske som er foretrukket over andre.  Som oftest er det mor som får denne plassen. Etterhvert vil også andre mennesker få stadig sterkere og sterkere rolle i barnets liv, men om den daglige omsorgen overlates til en person som ennå ikke har fått denne plassen på barnets foretrukket-liste, så kan det oppleves som ganske dramatisk for den lille.

Og det ville kanskje ikke vært så galt i seg selv. Barn tilpasser seg lett, de finner som regel en måte å håndtere ting på etterhvert, og pappa har antageligvis gjerne vært med fra starten av. Han kommer jo ikke inn som noe fullstendig ukjent vesen og erstatter Den Trofaste Mor. Det er jo ikke sånn.

Ikke før om tre nye måneder.

For når barnet igjen finner fotfestet, endelig venner seg til den nye hverdagen med en mamma som er borte på dagtid – da forsvinner pappa også. Da er det barnehagetilvenning som står på planen.

Dette blir to brå skifter og to brudd på tilknytningsutviklingen på kort, kort tid.

Jeg tror ikke det er heldig.

Pappas tilstedeværelse er viktig. Grunnleggende, udiskutabelt viktig. Men det er ingen barn på et halvt år som har lest likestillingsartikler og reflekterer så veldig nøye over hvem det var som stod ved kjøkkenbenken i dag. De har sin helt egen agenda, og den er hvor den er i en alder av 7 måneder.

Dersom pappaen er interessert, moden, ansvarsfull og vet opp-ned på en unge, så vil han klare å komme riktig posisjon overfor ungen sin likevel, selv om han ikke fikk være hjemme i noen måneder før barnehagestart. Min samboer fikk bare 2 uker rett etter fødselen, fordi jeg var student uten opptjente rettigheter for noen av oss, og han er uten tvil en av de mest tilknyttede fedrene jeg har møtt. Det var han som fikk hennes første timer her på jorden alene mens de sydde sammen meg, det er han som har stelt henne for kvelden, det er han som har lagt henne og ellers vært tilstede for henne så mye som overhode mulig. Han vet nøyaktig hva hun liker på brødskiva og hva som er viktig for henne. HAN er viktig for henne. Og jeg ville ikke nølt et sekund om å overlate omsorgen til ham om jeg måtte gå fra henne.

Kanskje vi som mødre bare må la fedrene slippe til. Hver eneste dag. Ikke bare si at “det blir din tur når du får perm, men frem til da er det MIN baby”, og tillate at kanskje røde sokker går mot rosa strømpebukse og andre ting som virkelig ikke betyr noe som helst.

For pappaer ER viktige. De er uerstattelige, og har veldig mye å si for et barns utvikling og generelle lykke i livet. Uten skygge av tvil.

Men det er dumt å gjøre dette til en krig.

For den krigen er det uansett barnet som vil tape.

Del på Facebook
Tweet dette

Both comments and pings are currently closed.

2 Responses to “Amming, permisjon og pappaer”

  1. Tara says:

    tungen deling er ikke jeg heller tilhenger av. Valgfrihet, for alle.
    Hos oss medførte det at jeg var hjemme til han var 8 mnd. Med to timers amefri gikk dagammingen greit, ammet før jeg dro og når jeg kom hjem. Nattammet delvis i søvne, null problem. Pappa’n deltok fra dag 1, men overtok dagskiftet etter 8 mnd. Den der “mamma må ikke gå”-fasen som innebar å aldri forlate hans synsfelt, var kortvarig, og over innen den tid. Vi hadde ferieoverlapping før far overtok. Dette gikk utmerket for oss, mye nettopp fordi han ikke begynte i barnehage noen mnd senere, så han slapp den omeltingen. Vi veksler på å være hjemme, og har en sønn som er heldig nok til å ha to tilstedeværende foreldre som han er knyttet til.

    Noe tidligere enn de 8 mnd han var, ville jeg ikke gått på jobb. Overgangen til fast føde var ikke klar før. “mamma sitte stille der jeg ser henne”-fasen måtte ta slutt. En stat som tvinger meg til å gå på jobb før jeg er klar for det, liker jeg ikke. Min mann hadde 12 ukers permisjon, på en tid der pappa-permen var 6 uker. Vi klarer å dele selv, takk. Dele på et tidspunkt som passer vår familie. Vår familie, våre valg. Jeg er tilhenger av pappaperm, og alenetid for far og barn. Men ikke tredeling og slett ikke todeling av permisjonen. Det er tross alt mor som ammer.
    .-= Tara´s last blog ..Jeg trenger et nytt strikkeprosjekt…. =-.

  2. Jeanette says:

    Ja, det er nettopp det – det må tilpasses, for det er så forskjellig fra familie til familie og barn til barn at det ikke er mulig å si at akkurat dette tidspunktet er riktig for absolutt alle.

    Jeg er ikke sikker, men jeg mener å huske at Vilde var en del senere ute med mammamåværeher-fasen enn det “vanligste” tidspunktet, jeg tror faktisk hun var nærmere et år gammel når det virkelig slo inn for henne, og det varte vel noen måneder. To av tantungene mine, dog, var bare 3-4 måneder gamle og det varte en god stund på den eldste (den yngste er der fortsatt). Det finnes bare ingen facit, ingen unger er tekstbokeksempler, og det kan bare ikke lovfestes hva som er bra for dem når.

Powered by WordPress | Designed by: Free MMORPG | Thanks to MMORPG List, VPS Hosting and Video Hosting