Barndomsminner fra naturen

Inne på Barn av Naturen har jeg nå sparket i gang en liten utfordring, og oppfordrer alle til å skrive noen ord om sine egne barndomsminner fra naturen. Dette er så utrolig viktig at vi husker tilbake på, for det er den eneste måten vi kan videreformidle naturgleden til våre barn! I en naturlig verden ville det jo være sånn at de minste barna lærte av de eldste, der de lekte i skogen, men sånn er det ikke. De minste barna har bare de voksne å lære av, for de eldste barna er på skole og SFO hele dagen. Og vi står kanskje i fare for å glemme selv.

Derfor er det viktig å huske.

Og her er noen av mine barndomsminner.

Kids picking spring flowers
Creative Commons License photo credit: Ernst Vikne

Jeg var så heldig å få vokse opp og tilbringe mye tid sammen med besteforeldrene mine. De bor i et lite skogholt, litt landlig til, og jeg husker veldig godt skogen nedenfor huset deres. Der lekte jeg og søstrene mine masse når vi var små, og studerte maurtuer, hvitveis og alt det andre vakre og spennende vi fant der ute. Jeg husker duften av varm skog, jeg husker spenningsfølelsen av å kanskje driste seg til å gå over bakketoppen sånn at jeg ikke kunne se huset lenger, og jeg husker frihetsfølelsen av å kunne leke uten gjerde, uten bilveier og det jeg trodde var uten oppsyn (men Besta holdt nok et godt øye ut stuevinduet, kjenner jeg henne rett).

Vi sov der en god del også. Selv det var en naturopplevelse på sett og vis, for noen meter utenfor huset går en foss. Det vil si, i dagens referanseramme ville jeg nok antagelig kalt den en litt bratt bekk, men den gangen VAR det en foss i mine øyne. En stor en, som vi virkelig måtte passe oss for. Nøkken bodde der, og alt mulig! Det var denne som bysset oss i søvn etter at Besta hadde sunget “Berre bekken brusar” (for det var det den het, og ikke “Fager kveldssol smiler“!).

På dagtid tok de oss ofte med ut på tur i skogen på den andre siden av veien. Jeg husker skrekkblandet fryd idet vi gikk inn på beitet til kyrne som stod og beitet, jeg husker lange, klissete tunger, og jeg husker digre kuruker man ikke burde på på trynet i. Jeg husker Ba’s seljefløyter, jeg husker nisteturer langt oppover i skogen, og jeg husker undring over alt man fant der inne.

Om vi gikk ned bakken ved siden av huset, kom vi til elva. Der lå det alltid en pram, og vi var mye ute og rodde i den sammen med Besta eller Ba. På disse roturene så vi spor av bever, vi så hvordan elva forandra seg med sol og regn, og vi lærte å ha stor respekt for strømmen. Vi ble aldri tatt av den, men vi fikk forsøke å ro motstrøms. Da skjønte vi virkelig hvor sterk den var!

Besta og Ba har også ei hytte på Lifjell, hvor vi tilbrakte en del tid. Ba har samlet noen bergkrystaller og vakre skatter i vinduskarmen i gangen der oppe (sist jeg var der, lå de der faktisk ennå!), og jeg var fra meg av lykke den dagen jeg fant ei lita hule i veikanten hvor det var noen sånne små skatter jeg kunne samle på også! Bak hytta er det ei lita myr, og der vokste myrullen. Deilig, hvit, vakker og myk, perfekt for små barnehender å leke med.

Jeg husker en dag vi gikk litt oppover mot setra der oppe. Jeg fant enda ei hule, og kikket inn. Der så jeg for første gang et skjelett! Ba, som er en dyrekjenner og en mann som er vant til å ferdes i naturen, forklarte meg at dette var en sau som var syk eller skadet, og som hadde gjemt seg bort for å dø i fred. Det gjorde inntrykk på meg. Det var ikke skremmende eller skummelt, men det var en ny kunnskap om den naturen jeg begynte å bli mer og mer glad i.

Jeg husker blåbær i mengder. Jeg husker kongledyr rett utenfor hytta, ved siden av utedoen den gang den sto der. Jeg har enormt mange gode minner derfra.

Vi hadde også en skog hjemme, med elva som rant forbi. Jeg og søstrene mine var ganske store før mamma slapp oss ned der alene, men jeg var i alle fall så lita at jeg fortsatt lekte med dukker. En hel sommer ble tilbrakt der nede, med dukkeutstyr, sykler, lillesøsteren min og en venninne av henne. Senere ble dette den skogen jeg alltid gikk tur med bikkja i, og den skogen jeg gikk til når jeg skulle sanke urter.

Jeg har mange, mange minner fra barndom i natur. Men det viktigste er kanskje kontinuiteten i det, det at det var noe som på sett og vis ble en del av hverdagen og ikke bare noe spesielt jeg fikk oppleve en gang i året eller så. Men samtidig var det så spennende, så nytt hver gang at vi aldri gikk lei. Det var alltid noe nytt å lære, noe fint å oppdage.

Og mesteparten av dette fikk jeg fordi jeg har besteforeldre med omsorg, tid, naturglede og evne til å dele den. Barndommen min ble i stor grad designet av dem, og på grunn av det sitter jeg her i en alder av 34 år og er rik på minner og den samme naturgleden den dag i dag.

Nå håper jeg bare at jeg skal klare å formidle den videre til min egen datter.

Del på Facebook
Tweet dette

Both comments and pings are currently closed.

One Response to “Barndomsminner fra naturen”

  1. Jeg har en liten utfordring til deg hos meg;) Og, ja, jeg vet. Du har ikke tid. Ta det når du har tid, eller ta det i ditt eget hode, for husk at du er verdifull!
    .-= Green-ecomom.com´s last blog ..Utfordring =-.

Powered by WordPress | Designed by: Free MMORPG | Thanks to MMORPG List, VPS Hosting and Video Hosting