Archive for the ‘Dagene som gikk’ Category

Den første barnehageuka er over

Da er den første barnehageuka over, og det er med glede jeg kan sitte her og fortelle at den har foreløpt (nesten) uten drama, og at vi antagelig kan definere tilvenningen som over (selv om det ennå kan komme seinreaksjoner og så videre, det vet man jo aldri helt).

Uansett, en barnehageuke for Vilde betyr tre dager, så det er jo ikke mye hun har vært der enda. Men her er en liten oppsummering.

Mandag:

Vi kom til barnehagen litt over ti, tror jeg, og alle var ute da vi kom. Det tok ikke lang tid før Vilde var godt i gang med lek i sandkasse, på huske og på dumpe. Jeg overhørte henne i samtale med assistenten på huska, og hun tegnet og forklarte at mamma skulle på skolen og pappa skulle på jobb, og da skulle hun være i barnehagen. Og så fortalte hun assistenten at hun skulle passe på henne så lenge. De to kom godt overens, og alt gikk helt fint frem til hun var ferdig å spise. Da var hun så oppsatt på å komme ut igjen til de morsomme lekene at det slett ikke var noe morsomt å få beskjed om at hun måtte sitte og vente til alle var ferdige. Og så kom gråten, og mamma måtte trøste. Noen få andre såre øyeblikk kom også, som da en gutt forsøkte å ta sykkelen hennes.

Mammaen hadde glemt å spise frokost selv om morgenen, så jeg så mitt snitt i å stikke av litt. Jeg fortalte henne at jeg bare måtte ned i butikken en tur, og hennes eneste innvending var at jeg måtte ta med is tilbake til henne. Det kunne jeg jo ikke si ja til, og hun ville heller ikke dra fra barnehagen for å kjøpe denne isen, men det gikk helt greit å spise is etter at vi var ferdige. Så jeg nusset min håpefulle på hodet og gikk, i forvissning om at hun var godt i gang med lek sammen med assistenten hun snakket så mye med tidligere på dagen. Hun som skulle passe på henne, må vite. :)

Jeg var ikke borte så lenge, bare akkurat nok til å spise litt på nærmeste kiosk, og da jeg kom tilbake satt hun fint på huska. Og jeg fikk streng beskjed av en liten frøken om at jeg ikke fikk lov til å dytte henne, for det var det en av de andre assistentene som skulle. Så det, så! Assistenten jeg forlot henne med var også der, og kommenterte at hun virket så trygg og god. Og det er hun jo. :)

Vi ble der en stund til, sammen, og så var det frukt. Det var nok en litt vanskelig situasjon, for den ble servert på akkurat en sånn tallerken som hun er vant til å ha helt for seg selv… og denne skulle gå på rundgang. Så det kom noen tårer igjen fra ei sliten lita jente, men det gikk fort over. Og så dro vi hjem, etter at hun da hadde vært der fire timer eller så.

Onsdag:

Litt mer sjenert fra morgenen av, det var hun. Så hun ville bæres inn porten og satt på fanget mitt når jeg fant meg en benk. Men så så hun huskene, og spurte meg om jeg ville lage fart på henne. “Nei”, sa jeg, “men du kan gå bort og spørre om den er ledig?”. Jeg mente egentlig å sende henne til de andre barna, men hun løp rett bort til sin kjære assistent og spurte henne isteden. “Skal jeg lage fart på deg?” spurte assistenten. “JA! 😀 ” ropte Vilde og bokstavelig talt hoppet rett opp og ned av glede. Og så var hun i gang igjen.

Jeg hadde bestemt meg for, og snakket med henne om, at jeg kom til å dra når de var ferdige med å spise (med gårsdagens hjertesmerte i tankene) og komme tilbake igjen når de skulle ha frukt. Viktig å være der for krisetidspunktene, som en ekstra buffer i starten, tenkte jeg. Og sant nok, det ble fryktelig trist igjen når noen sa hun måtte spise opp maten sin, så det var godt jeg var der for å trøste litt da.

Etterpå ble det også litt trist at en gutt sa at hun ikke fikk lov å skli, og hun var kjempetrist fordi hun trodde at den lille bestevenninnen hennes skulle dra, så jeg ble der helt til hun hadde roet seg ned og var godt i gang med å leke med bestevenninnen i sandkassa igjen. Hun ville helst at jeg skulle sitte på benken, men protesterte ikke da jeg gikk den gangen heller. Men siden jeg var litt usikker på humøret hennes og siden hun jo egentlig hadde sagt at det ikke var greit at jeg gikk, så ringte jeg barnehagen da jeg kom hjem. Ingen tårer da heller, og hun var godt i gang med lek.

Tårene kom ikke før jeg og foreldrene til bestevenninnen hennes kom (nesten) samtidig. De var nemlig hele 5 meter foran meg i løypa, og det ble visst trist igjen når de kom og ikke jeg. Men ingen større kriser, altså, selv om hun var kjempesliten den dagen. Hun var klar for å dra hjem, og ville ikke ha frukt, så vi dro.

Fredag:

I dag var de inne da vi kom litt over 10, så det ble en ny situasjon for henne. Likevel løp hun fra meg så fort hun møtte assistenten sin inne på avdelingen, og hun satt seg umiddelbart til for å tegne. Mamma var pr definisjon overflødig, så jeg bestemte meg for å dra tidlig. Jeg bomma bittelitt på timingen, for jeg tenkte å gå akkurat da de skulle begynne på samlingsstunden (som hun aldri har vært med på før og var litt usikker på), så da begynte hun å gråte. Men jeg satt meg ned med henne i 3 minutter, og da jeg så oppmuntret henne til å sette seg på fanget til assistenten så gjorde hun det uten å nøle. Da var det bare å nusse henne på hodet igjen og dra.

Jeg og bestevenninnens mamma dro for å spise lunsj, og da vi ringte barnehagen derfra så kunne barnehagen fortelle at de hadde vært med på samlingsstund, de hadde spist og de hadde sågar smurt sin egen mat. Ingen problemer, og ingen tårer, fra noen av dem.

Og da vi etter 2,5 timer dro tilbake for å hente dem, fant jeg ei nydelig, glad og stor barnehagejente som var inne sammen med styreren, bestevenninnen sin og noen store jenter og så på fiskene i akvariumet. Og den som begynte å gråte da hun fikk se meg, det var Vilde… For “mamma tulle ikke væje dæj!”, nemlig, og hun skulle i alle fall IKKE hjem igjen. Så etter igjen å ha forsikret meg om at hun var trygt i havn sammen med en voksen, denne gangen styreren, så dro jeg igjen.

Rett før jeg kom hjem, så fikk jeg sms fra bestevenninnens mamma om at hun hadde sett seg rundt og så ut som hun så etter meg, men at det hadde gått veldig greit likevel.

Etter halvannen time eller så, ringte styreren. Hun fortalte meg at det var en stund der som Vilde hadde grått og savnet mamma, men at hun var rolig igjen nå og hadde spist to brødskiver. Men det kunne se ut som hun begynte å bli sliten, så det var kanskje lurt om jeg kom tilbake. Hun hadde forsøkt å ringe meg tidligere når Vilde hadde begynt å gråte, men det var antagelig akkurat da jeg satt og fikla med en lite samarbeidsvillig mobiltelefon som låste seg fullstendig.

Og det var kanskje like greit at den første telefonen ikke kom gjennom…

For da jeg så kom tilbake for å hente henne, fant jeg ei rolig, lykkelig jente sittende på ei huske. Denne gangen ble hun glad for å se meg, og hun dro meg bort i sandkassa hvor vi lekte litt mens jeg snakket med assistenten. Vilde hadde vært litt trist, fortalte hun meg, men hun trodde kanskje det bare hadde vært fordi hun hadde vært sulten og hadde lavt blodsukker akkurat da, for to brødskiver seinere var hun like blid igjen. Og jeg er nesten helt sikker på at hun har helt rett i den antagelsen, det høres veldig logisk ut med tanke på tidspunkt og slik jeg kjenner henne. Ellers hadde de funnet en larve, og Vilde hadde imponert med sin kunnskap om at larver blir til pupper som blir til sommerfugler, og det var ei annen jente der som tydelig var interessert i å komme i kontakt med henne for å leke.

“Dæj æj alle barna mine”, sa Vilde da vi gikk. Og da vi satt oss i bilen, kunne hun fortelle meg at “Jeg vil i barnehagen mange gangej, jeg.”.

“Det skal du få lov til”, svarte mammaen med et stort smil. “Og da blir sikkert barnehagen også veldig glad!”.

“Hva bij alle barna?”, ville hun vite.

“Da blir alle barna glade når du kommer”, sa jeg.

“Også jeg bij gla og!”, svarte barnehagejenta mi med et lykkelig smil.

Så nå er vi etter alle landemerker vel i havn. Jeg har en unge som gleder seg til barnehagen og stortrives der, og som har funnet tryggheten sammen med en av dem som skal være assistentene på hennes avdeling fremover. Hun er helt komfortabel sammen med styreren også, og jeg dobbelsjekket statusen i så måte med å spørre henne om det. “Er du glad i __?” spurte jeg, og da hun ikke svarte med en gang, spurte jeg også om “Er du glad i ___, da?”. “Begge delej!” svarte hun.

Og det at hun faktisk gråt og var lei seg, men lot seg trøste og bli lykkelig og glad igjen, er en kjempebra ting. Da vet jeg at hun finner trøst om ting blir triste, og jeg vet at hun er trygg og god selv om jeg ikke er der. Det tror jeg Vilde vet veldig godt nå også. Og samtidig vet jeg at terskelen for å ringe meg om noe er galt, er forholdsvis lav.

Ting kan ikke bli stort bedre enn dette, tror jeg.

Jeg føler meg veldig priveligert som har funnet en så fin barnehage til henne. Jeg kjenner jo styreren der fra før, i og med at hun er min eks-svigermor, og akkurat den assistenten som Vilde er så glad i nå jobbet jeg faktisk med den gangen for 11-12 år siden da jeg var vikar der. Hun er dermed både rutinert, trygg og stabil, og det er klart det også har veldig mye å si for både meg og Vilde. Det eneste aberet er at hun bare jobber 50%, slik at det nødvendigvis blir en av seks barnedager for Vilde hvor hun ikke er på jobb, men det får vi ta som det kommer. Om bare noen dager til nå, så er resten av personalet tilbake etter sommerferie også, og jeg vet at Vilde likte minst to av dem veldig godt – den tredje tror jeg ikke vi har møtt enda. Det kommer helt sikkert til å gå veldig greit.

Dessuten er vi så utrolig heldige nå å få starte opp sammen med den hjemmemammaen vi har hatt en del kontakt med de årene vi nå har vært hjemme. Disse to jentene har jo vært på besøk hos hverandre, vært på kafé sammen, og gått i åpen barnehage sammen fra før de kunne krabbe. De kjenner hverandre godt, og det er selvsagt også en viktig del av tryggheten nå i alt det nye, nå når de faktisk starter samtidig på samme avdeling. Et kjent, bittelite fjes blant fremmede gjør seg nok når alt er nytt.

Dette har jo også hatt mye å si på grad av avslapning for mor, siden vi nå har sittet på en benk og skravlet sammen som vi ellers gjør mens ungene har lekt seg inn i det nye. Eller som i dag, hvor vi drar samtidig og spiser lunsj før vi henter (eller prøver å hente, hehe) ungene igjen etterpå. Det er liksom ikke noe stress, ungene har hverandre om det blir vanskelig å komme inn i lek med de andre.

Neste uke blir det også spennende, for Vildes søskenbarn skal nemlig begynne på denne avdelingen etter å ha gått på småbarnsavdelingen i den samme barnehagen frem til nå. Da blir det enda et trygt ansikt der som hun kan forholde seg til om ting blir litt vanskelig.

Men jeg tror vi er i havn nå. Vilde vet hva det vil si at mamma reiser nå, hun vet at mamma alltid kommer tilbake igjen, og hun vet at hun finner både trygghet og trøst hos de voksne som passer på henne når jeg er borte. Og dessuten har hun det så gøy at hun ikke vil hjem engang om jeg prøver å hente henne for tidlig, så jeg tror dette kommer til å gå veldig, veldig bra i fortsettelsen også.

Og som jeg sier til Vilde:  Når du har det bra i barnehagen, så blir mamma veldig glad også!

Og dette liker mamma veldig godt. :)

En mors grunner til å stå opp

I dag måtte mamma stå opp fordi:

1. Hun måtte tisse på do så hun ikke “tissa i tjusa og i senga”

2. Og hvis hun ikke tissa på do, så “kommej Kajus og Baktus og øgej jumpa di, og så hentej dem en kniv og deler’n i to og så bij den middag”.

Hilsen Vilde, som vil ha mammas seng for seg selv.

Lørdagsfrukt!

Da jeg og søstrene mine var små, gjorde mamma noe kjempelurt.

Vi var alle lei av å ha den samme pizzaen, den samme kyllingtallerkenen og den samme hvadetnåvar vi hadde på lørdagskveldene, og hun spurte oss hva vi ville ha.

Etter å ha tenkt litt over gatekjøkkenets meny og utvalg, kom vi frem til at SALAT var sikkert godt. Sånn som man fikk i plastbeger og med plastgaffel, vet du. Det var eksotisk og spennende og uprøvd. Det ville vi ha!

Mamma er en smart kvinne. Hun kunne lett ha begynt å le og si at “nei, vet dere hva, salat er ikke lørdagsmat..?!” – men det gjorde hun ikke. “God idé!”, sa mammaen min. “Men vi kan ikke kjøpe salat ute hver lørdag, det blir for dyrt, men vi kan jo bare lage selv her hjemme!”.

Lurt poeng nummer 2. Nå hadde hun ikke bare fått oss til å føle oss smarte ved å velge noe så spennende og eksotisk som salat, men hun la også på et luksuselement. Salaten var ikke bare lur, men den var også dyrebar. Og det er klart vi skulle lage den hjemme, denne dyrebare og eksotiske retten!

Slik gikk det til at vår familie koste seg med vår lørdagssalat i mange, mange år. Det kunne være skinkesalat, kyllingsalat, eller bare pølsesalat. Men salat ble det, og det ble ingen ordentlig lørdag uten den. Lørdagen begynte nemlig mens jeg hørte på barnetimen og fotballkampen gikk på tv, akkompagnert av den friske, gode lukten av grønn og levende mat som ble selve startskuddet på lørdagen vår.

Likeledes ble det bare aldri noen søndags morgen uten salatrester til frokost. Senere, når vi ble større og kom hjem litt utpå natta, var også salaten god å ha som nattmat. Alltid trofast. Alltid bra for oss. Og null tilberedning krevdes så fort den var hakket og klar i kjøleskapet.

Nå har jeg barn selv, og jeg har tenkt å videreføre denne tradisjonen. I kjøleskapet nå ligger det klart til denne lørdagskveldens skinkesalat, og jeg skal straks begynne å hakke den opp. Vil bare vente litt først, for jeg har nemlig også innført enda et nytt lørdagselement.

En skål med frukt og bær

Lørdagsfrukt

I det siste har nemlig Vilde begynt å henge seg helt opp i lørdagsgodt. Sin egen lille godtepose med sjokolade og vingummi og whatnot. Og det er greit det, men det fikk meg til å begynne å tenke over signalene vi sender med det. At lørdagsgodt er noe spesielt, noe hun skal glede seg til, som bare er å få på lørdag.

Og jeg kom til å tenke på mammas lørdagssalat igjen…

Frukt og grønnsaker spises jo hver dag her i huset, men nå har jeg begynt å lage en egen skål til Vilde med lørdagsfrukt også. Servert pent, som bare er for henne, som bare er på lørdag. Noe spesielt hun kan glede seg til. Et spenningsmoment er jo også hva som er å finne i fruktdisken fra gang til gang, for det varierer jo også!

Det funka.

Jeg kom ut med skåla til henne, og hun dro sporenstreks ut kjærlighetpåpinnen hun hadde i munnen, og ga til pappan sin. “Ta den!”.

Og så satt hun der i pappas armkrok på verandaen, med egen skål med lørdagsfrukt (eller ja, ok, så ble det en del BÆR da, men samma det :) ).

Blåbær, jordbær, bringebær, mango og physalis i herlig blanding.

Antioksidanter, vitaminer og deilig smak av sol og sommer.

DET skal jenta mi få å glede seg til, hver eneste lørdag. :)

Vilde spiser frukt

Nam nam!

Marihønepupp og biff (via postie)

Om natta forandres alle ting, åpenbart. Og mammas pupp har nå blitt marihønepupp. Litt usikker på hvordan det kunne skje, hva det betyr og på hvilken måte hun kom frem til det, men sånn er det.

Barneversjonen av Kafka?

Ellers, hørt fra soverommet, ti på fem:

– Biff?
– Uhm… Hæ?
– Jæ baje pørte om å få biff, pappa!

Herlig.

Dustedoktor

Vilde har vært på toårskontroll i dag.

Rett etterpå ringte faren for å høre hvordan det hadde gått, og Vilde sladrer til pappa:

– Doktojmannen vaj SEMPEdum!! Han haj TATT vekk hjertet mitt! 😯

Barnehagesøknad: in progress

Det kan se ut som det er et slags vannskille som går her i heimen nå, og som setter sitt preg på hele hverdagen.

Espen er drittlei av å jobbe og sove og jobbe litt mer. For min egen del så hører jeg Høgskolen i Telemark og en uferdig bachelorgrad rope forlokkende i det fjerne nå – og jeg bare verker etter å sparke ut leieboeren vi har i kjelleren og gjøre om hele leiligheten hans til lager og kontor for bedrift og nettbutikk, og dermed satse maks i den retningen også.

Vilde har plutselig blitt veldig stor jente. For et par uker siden sluttet hun faktisk med bleier, og etter å ha kastet en utall knusktørre nattebleier i søpla (ja, for tøybleiene har gått videre til søskenbarnet hennes), så tror jeg kanskje vi rett og slett kutter ut den snart også.  Hun snakker i fulle setninger, og har så og si slutta å sove på dagen. Stor jente.

Jeg ser på henne nå, og ser at etappe 1 av livet hennes snart er vel overstått. Småbarnsperioden er snart over, og det jeg ser foran meg er ei stor jente som er stadig klarere for å møte verden. På egen hånd.

Søknadsfristen på barnehageplass er 1. mars.

En gang for lenge, lenge siden, mens jeg fortsatt var ringevikar uten/under utdanning, fikk jeg den glede (og det handicappet) å få se backstage i de fleste barnehagene i vår kommune. Jeg fikk se noe bra, noe dårlig, noe midt på treet og noe helt på trynet – men det er én barnehage som alltid har utmerket seg for meg, som jeg alltid har tenkt at “om jeg noen gang får barn, så er det her jeg vil ha henne!”.

Og den tanken har jeg tenkt å følge opp nå.

Jeg vet med 100% sikkerhet at om det er noen som vil forstå min oppdragerfilosofi og mine valg, så er det styreren i denne barnehagen. Jeg har som sagt jobbet litt der og sett barnehagen fra innsiden, men jeg har også vært samboer med sønnen hennes og sett hvordan hun selv oppdro attpåklatten sin på to år. Det er mye likt i vår måte å tenke på, og det er ikke tvil i min sjel om at det vil være trygt, godt og varmt for ungen min i hennes barnehage. Det finnes ikke maken til sjenerøs omsorgsperson i hele verden, og jeg sitter faktisk her og sliter med å finne superlativer som beskriver henne godt nok.

kindergarten art
Creative Commons License photo credit: ella novak

Det er jo unektelig også en svært positiv ting at Vilde har søskenbarnet sitt der allerede, og at muligens også Xary sin unge, som hun jo har vært en del sammen med,  kanskje søkes inn akkurat her. To av de viktigste barna fra hennes liv vil dermed følge med videre inn i det nye og kanskje litt skumle, og det blir en veldig fin og god kontinuitet i det selv om det kanskje vil oppleves litt rart uansett.

Så får vel bare mor bite tennene sammen og prøve å glemme det faktum at eksen hennes også har barnehagebarn, og håpe at kanskje hennes datter velger noen andre gutter å leke “sjæsjte” med. Takk Gud for at Espen ikke er av den sjalu typen, ellers kunne kanskje foreldremøtene bli noe… interessante etterhvert. 😆

Men det ER det beste valget for Vilde. Helt uten tvil.

Derfor sitter vi nå i disse dager og skal søke barnehageplass fra høsten av, med denne barnehagen som desidert første valg. Jeg er litt mer i tvil om hva vi skal sette som andre- og tredjevalg, og jeg må dessuten finne frem personnummeret hennes fra De Dype Arkiver, men det er altså rett rundt hjørnet nå. Jeg tenker vi søker 60% plass, sånn at det blir tre barnehagedager og to hjemmedager som norm. Pedagogen i meg sier at det er lurt med stabile uker, i alle fall i begynnelsen, så får vi se hva vi gjør etterhvert.

Hun vil være 2 år og 10 måneder ved barnehagestart.

Jeg tror vi er klare da. :)

Det. Er. Kaldt!

Det er noen dager jeg er gladere for å være hjemmemamma enn andre dager, og i dag er en sånn dag. Her var det 25 iskalde grader på verandaen når jeg stod opp tok en u-sving opp i senga igjen, og jeg priser meg lykkelig for at det ikke er jeg som står der og skal kle på unge, seg selv, skrape is, kjøre til barnehage og så videre.

Vi ble under dyna lenge i dag. Godt, varmt, og ei lita kosejente som bare skulle fjase og kose med mammaen sin. Det er de øyeblikkene jeg vil huske for alltid!

Og når vi stod opp, pakket vi oss bare ned i enda en dyne i sofaen, med NRK Super, laptop og alt man ellers måtte trenge for å kose seg mens man venter på at Han Som Er Flink Til å Fyre kommer hjem. 😉

Når det faktisk blir rent – om miljøvennlig rengjøring

I dag er den første dagen i mitt nye liv. Januar og uke 1 har det med å gi meg følelsen av at alt ligger der så rent og pent foran meg, og at det bare er å gyve løs på det nye, fine som skal komme. Og så kan man klappe seg litt på skuldra for det som gikk bra og etter planen, mens man ser frem og planlegger noe enda bedre.

En av de tingene jeg er mest fornøyd med fra 2009, er at jeg klarte å få hele husholdningen så grønn som praktisk mulig. En av de tingene jeg innførte, var å kun bruke miljøvennlige rengjøringsmidler som Ecover og Sonett. Tidligere var rengjøringen et lite mareritt for mine ikke-så-samarbeidsvillige bronkier, og det å vaske dusjen innvendig var for eksempel noe jeg i grunnen trengte gassmaske for å gjøre om jeg skulle beholde lungekapasiteten.

(more…)

Dagens julekort-session

Jada, vi er trege. Vi er klar over at fristen for å sende post akkurat har gått ut, og vi er også klar over at vi burde ha ordna dette for lengst.

Men det er vår tradisjon å være paniske, irriterte og stressa på denne tida. Nemlig.

Så, kjære lesere.

Julekortnissen vår:

(more…)

Vildes første kjøp (nesten) på egenhånd

Det var ei lita og trøtt jente som måtte bli med oss en tur på handlerunde i ettermiddag. Først var det forferdelig trist at pappa gikk ut av bilen for å levere mammas nettbutikkpakker på posthuset (man bor da ikke med en postmann for ingenting!), og så var det forferdelig grusomt gjort at mamma skulle i garnbutikken etterpå.

Så barnet måtte bli med inn.

Det var riktignok horribelt uten sidestykke at pappa måtte være igjen i bilen for å passe på den også, men alt det triste var glemt i det øyeblikket vi kom inn i den lille husflidbutikken hun har vært med i så mange ganger før den siste tida. For vi skulle kjøpe GARN, må vite! 😀

(more…)

Powered by WordPress | Designed by: Free MMORPG | Thanks to MMORPG List, VPS Hosting and Video Hosting