Archive for the ‘Turliv’ Category

“Nåj stengej fejien min?”

“Nåj stengej fejien min?” var spørsmålet jeg fikk idag tidlig av ei lita bustejente som kroet seg godt inn i armkroken i køyesenga.

Ja, for vi er på ferie nå. En bitteliten en, men ferie er det dog. Vi tok rett og slett en reprise på forårets suksess, da vi dro fire dager til Nesbyen i Hallingdal. Vi besøkte Villa Fridheim ved Krøderen på veien opp, et eventyrslott med spennende malerier på veggene og Bukkene Bruse og troll i dukkeform. Skrekkblandet fryd er vel kanskje begrepet som beskriver opplevelsen best. :)

Spennende i Villa Fridheim!

Og så kjørte vi som sagt til Nesbyen etterpå, hvor et lite eldhus ventet på oss. Dette ligger sånn ca midt mellom Vassfaret Bjørnepark og Langedrag, så vi har brukt en dag på hvert sted.

Mor og barn i Vassfaret Bjørnepark

Og i dag skal vi altså hjem igjen.

I dag stenger ferien.

Gleder du deg til du kommer hjem? spurte jeg henne.

Hun ristet på hodet i armkroken min.

Jeg gledej meg HEJ!, svarte hun.

Torsdagstur til Child Planet

I dag var det tre stusslige varmegrader og grå himmel når jeg våkna, så bestemte meg i min pre-forkjøla tilstand for å benytte meg av et innendørs tilbud i dag.

Nemlig Child Planet på Kongsberg.

Det er nemlig så nær perfekt man kan komme, om man har en liten Vilde som min.

Jeg tror ikke engang jeg trenger å gjøre noe mer enn å gi deg dette bildet akkurat nå. 😆

vilde i sklie

Lykkelig!

En perfekt hjemmemammadag

Jepp, det var det vi hadde i går.

Vi sov lenge, og jeg våknet ikke før telefonen ringte. Det var en av mine hjemmemamma-kolleger (nærmere bestemt Xaryaia) som lurte på hvordan det ble i dag, om vi skulle finne på noe eller ikke, slik vi snakket om dagen før. Vi ble enige om at vi skulle dra til kirkeparken og nyte høstværet, så det var bare å stå opp og stelle seg. I farta sendte jeg også en sms til en annen hjemmemamma rett nedi gata her, og hun skulle også bli med.

Så jeg knøyt på meg jenta mi i sjal på ryggen, og gikk den lille veien ned til parken. Stoppet innom butikken også, og kjøpte med oss juice, kjeks og en Cola Zero til mor. Og da vi kom frem, satt allerede Xaryaia der sammen med sin lille frøken (som er hele to dager eldre enn min 😆 ), og en liten stund senere kom også den andre hjemmemammaen syklende med sin 15 måneder gamle datter i sykkelsetet.

Og det var da magien begynte å skje. Hun hadde nemlig også sendt melding videre til et par av de andre mammaene fra Åpen Barnehage, og hun var visst på den andre siden av parken sammen med jenta si på ca 2.5 og sønnen på… ja, hvor gammel er han? 7-8 måneder, kanskje? Så vi flyttet benkene litt utpå gresset i skyggen og rigget oss godt til, alle sammen. Ungene løp fritt og lekte, og verden var fin! Når kjeksen var spist opp, gikk Xaryaia sammen med sin og min inn i butikken på andre sida av veien og kjøpte med seg smoothies og små rosinbokser, og vi koste oss kjempemasse.

Mamma og Vilde i parken

Mamma og Vilde i parken

Og plutselig kom det enda en mamma. Og enda en. Og enda en! Beskjeden hadde nemlig spredd seg fra mamma til mamma, og jeg tror faktisk vi var så mye som 7-8 mammaer med barn samlet i høstsolen etterhvert! Noen hadde med eplebåter, og noen hadde ekstra plass i vogna til den som ville sove og ikke hadde med vogna selv, og ungene løp, klatra, lekte og hadde det kjempefint mens mammaene kosa seg og skravla. Innimellom kom ungene løpende for å få litt pupp av mammaen sin, før de igjen løp videre i sin frie lek.

Kontrasten ble for meg veldig stor da nabolagets barnehagebarn kom marsjerende på rekke og rad gjennom parken som små soldater, og jeg kjente akkurat da en vill glede over å kunne gi ungen min den friheten og samtidig være der og oppleve den sammen med henne. Jeg ville ikke bytta for alt i verden!! :)

Neste torsdag (for vi er jo i Åpen Barnehage på tirsdag og onsdag!) er det snakk om at noen av oss kanskje drar over til Child Planet på Kongsberg – hvis da ikke været er like gnistrende vakkert som i går, da drar vi tilbake igjen til kirkeparken. :)

En helg i Kristiansand

Memo to self: Ferie er oppskrytt.

Vi hadde ikke råd (eller tid) til noen lang ferie i år, så det har blitt noen små helgeturer isteden. Tidligere var vi i Nesbyen en helg, hvor vi besøkte Vassfaret Bjørnepark og Langedrag, vi var en helg på hyttebesøk hos tante, onkel og Julie, og denne helga tilbringer vi altså i en … jeg tror kan hende “hytte” vil være en overdrivelse, men hva det nå er befinner det seg på Dvergsnestangen i Kristiansand. Vi har senger, stekeovn og kjøleskap, og det er det (lette etter en bjelke å henge meg i i går kveld, men no such luck – Espen kommenterte tørt at om vi fant det, så hadde vi jo ikke hatt noe tau uansett :roll:).

Nuvel. Etter en fem timers lang reise med en Vilde som delvis sov, delvis var “Ferdiiiiiiig!!!!!! Ferdig søje biiil!!!”,  fortærte vi en Grandiosa hver (servert på pappen, i mangel av tallerkner – evig takknemlig for min kjæres fremsynthet, for uten hans engangsbestikk ville vi måttet brekke den i biter…) og hoppet bokstavelig talt til køys. Samsoving på … ja, ikke vet jeg hvor bred senga er, men enkeltmadrasslakenet er for stort… er ikke akkurat en drøm for å si det sånn, så morgenen begynte for min lille skjønne sånn i firetida. Det var i grunnen litt teit siden jeg ikke la meg før klokka to, så jeg våkna med halsbrann, kvalme og dritvondt i magen på grunn av søvnmangelen. Espen stod opp og tok med seg snuppa på tur, heldigvis, så jeg kunne sove videre.

Da de kom tilbake, kunne min datter begeistret fortelle meg om en “ødjakt båt” som de hadde sett i det store vannet (aka sjøen). Mor fikk krøket seg opp av senga, svart på en mail, kranglet med sliten pappa om noe så ubetydelig at jeg ikke engang husker hva det var, dusjet og stelt seg og kranglet enda litt. Denne gang over at jeg hadde tråkket ned skoa hans (dustepappamannen som la igjen joggeskoa mine i bilen når han pakka ut, han må jo skjønne at jeg ikke kan stavre meg ned på dass i høye hæler sånn midt på natta – hrmf). Ikke noe tid til frokost, her var det bare å kjøre for å få mest mulig ut av dagen.

Dyreparken, må vite.

Når vi setter oss i bilen og skrur på radioen, forstår vi fort at vår datter meget vel kunne ha kommet til å oppdage enda mer enn en “ødjakt båt” i dag tidlig. En tilfeldig forbipasserende fant nemlig båtens eier også, flytende i sjøen, noen timer senere. Ikke at hun ville ha forstått så mye av det, hun hadde vel bare trodd at mannen bada, men det er litt lite koselig å tenke på likevel…

Vel fremme i Dyreparken og en pølse med brød senere begynner endelig livet å se litt lysere ut for mammaen og hun øyner et håp i det fjerne om en fin dag tross tung start.

Lita jente i stor park

Lita jente i stor park

Men bare frem til min vakre datter fikk øye på den fine karusellen med hester på, satt seg på en av dem og var så forventningsfull og glad – helt til den dustedama kom og sa at jeg måtte gå av og ikke fikk lov til å stå der sammen med henne og passe på at hun ikke falt av. Hall0?? Hun er ikke engang to år! Så da ble vi rett og slett sparket av hele karusellen, gitt, til Vildes store og dype fortvilelse og hennes mors rimelig store … aggresjon, er kanskje ordet. Jeg angrer på at jeg ikke fortalte henne hva jeg mente om henne. Dette kunne hun fortalt oss før vi gikk på. Fin dag meg i rævva.

Etter en del trøsting og bæring og avleding kom vi frem til dyrene. Vi har sett på oter, en elg som var sliten så han måtte sove litt, og ulvene. Men da ble det litt trist igjen, for man kunne visst ikke hoppe ned til dem og klappe dem. Det ville vi fryktelig gjerne. Elgen også, når vi tenkte oss om. Vi måtte kose dem. Men så gikk det ikke an…

Etterpå kom vi frem til Ku-toppen, hvor det gikk traktorer på skinner. Endelig noe Vilde også kunne være med på. Hun elsker traktorer og gravmaskiner og alle sånne ting, så det var midt i blinken. I utgangspunktet. Men trøtt og trist fra forrige forsøk på karuselltur var det forferdelig vanskelig å forstå konseptet om å vente på tur. Så hun skrek, gråt, tryglet, ba, og gråt litt mer helt til det var vår tur. Da var lykken endelig komplett.

Traktorjente

Traktorjente

Helt til vi skulle av.

Innen vi hadde kommet til tigerens rike, var krisen nesten fullkommen. Sliten jente måtte egentlig sove, men det var liksom ikke så lett når det var så mye å se på, så da var det veldig greit med ei lita puppepause isteden. Pupp i slynge er en sikker vinner når alt går åt skogen!

"Pupp i synge" er en sikker vinner

"Pupp i synge" er en sikker vinner

Deretter fulgte geiter, apekatter, slanger, krokodiller, fisker, sjiraffer, sebraer… Ja. You know the drill. Puppen reddet det meste. Alt ble veldig mye greiere etterpå, og det var på tide å være “bøllesøø” og la mamma og pappa springe livet av seg isteden. 😉

Bøllefrøøøø! :D

Bøllefrøøøø! :D

Etterhvert ble det på tide med mat. Da holdt det på å gå skikkelig, skikkelig galt. Jeg og Vilde fant oss et sted å sitte mens Espen gikk inn for å ordne mat, men heldigvis var ikke ungen min spesielt interessert i å bare sitte der og glo. Få minutter etter at vi gikk inn for å se hva pappa holdt på med, blåste nemlig den digre parasollen overende. Akkurat der vi satt. En barnevogn stod også der, og den ble flerret opp i kalesjen. Tenk om den var nede og det lå en unge der? Tenk om vi fortsatt hadde sitti der når den velta? 😯

Etter å ha fortært en dårlig stekt hamburger med kalde brød i medvind og med langt hår, vandret vi videre på vår ferd. Far oppdaget hvor trallene stod, og ei lita og veldig trøtt og sliten jente fant endelig et sted som både var ufattelig morsomt og søvndyssende på en gang… Jon Blund kom rimelig kjapt. :)

natta

Nå sitter vi her på vår kvasihytte, mens det regner sidelengs og møteteltet rett ved siden av oss har satt i gang med en himmelsk helvetes lovsang.

Snart venter en ny Grandiosa, en ny natt i smal seng med en unge som aldeles ikke har tenkt å sove med det første, og nye fem timers reisevei hjem i morra.

Hurra for ferie på lavbudsjett…

En fullstendig unødvendig bekymring

I mange, mange år har jeg ønsket meg en sykkel. En ordentlig damesykkel med kurv på. Det hadde vært fint, har jeg tenkt, mens jeg har siklet over vakre objekter i tusenkronersklassen på internet.

Men jeg har ikke råd.

Og så har det aldri blitt noe av likevel.

Før plutselig jeg ymtet frempå om mitt hemmelige ønske på Facebook. Lo’ and Behold! Plutselig dukket mammas tante opp i statusfeltet mitt. Hun hadde nøyaktig en sånn sykkel, og hun hadde aldri brukt den selv engang siden knærne hennes visstnok ikke var helt på nett med sykkeldrømmen.

To dager og 500 kroner senere var jeg en sykkel rikere.

Jaja, tenker du, hvordan i alle dager skal du få brukt den da? Du som er hjemmemamma til et vesen under egensykkel-lavalderen? Skal du sette ungen i kurva?

Nehehei! Det behøver jeg ikke. For i det samme statusfeltet dukket også min samboers tante opp.  Hennes barn er langt forbi barnesetestadiet, og dermed har vi også fått et fullt brukendes barnesete til låns. Samtidig har min ikke-syklende svigerfar donert vekk sitt eksemplar til sin sønn.

Vi behøvde med andre ord bare å kjøpe hjelmer og montere sete og kurv! 😀

Likevel gjensto det en særdeles stor bekymring for ho mor. Hvordan ville avkommet takle fart, friluft og hjelm? Jeg så for meg lange tilvenningssekvenser med mamma som holdt hånda mens pappa syklet sakte og masse rør og rot for å få overbevise henne om å dele vår begeistring.

Vel.

Akkurat nå er pappa ute og sykler med henne. Jeg sitter i sofaen med snart svært støle lår (hodet glemmer nok aldri å sykle når det først har lært det, men beina mine må lide av seriøs amnesi!!!), fordi mamma rett og slett ikke klarte å dekke behovet alene denne gangen. Hun begynte rett og slett å hyle av frustrasjon og skuffelse da vi trillet inn i gården igjen.

“Sykke meee!” sier min lille frøken Fryktløs. “Mamma sykke meee! :D”

At jeg aldri kan lære. :roll:  Vilde og bekymringer er veldig sjelden en match. Alt ordner seg som regel av seg selv. Ingen grunn til panikk.

Dama har stålkontroll. 😉

PS! Nå komogså far stavrende på stive ben, mumlende noe om “pump your legs..!!”, og det var bare såvidt OK å komme inn nå. Hvis vi lovet at vi skal sykle mer i morgen også. Jeg håper lårene mine henger med!

For ærlig talt, god styrketrening, kondisjonstrening, frisk luft OG underholdt barn som blir med fra A til B samtidig… det er jo perfekt!! 😀

Hyttedrømmen

Da jeg var lita, var jeg ofte med besteforeldrene mine på hytta. Jeg blir nostalgisk bare ved tanken, og minner om kongledyr og magiske skatter i form av bergkrystall, frisk luft og myrull kommer strømmende. Det var en fin tid. Det kiler i magen ennå når jeg tenker på den huska vi hadde der.

Nå, i voksen alder, har jeg i min dumhet bosatt meg midt i en boliggjørme med naboer på tre sider og sentrum bare få minutter unna. For meg, som heller trives mye bedre i skog og utkantstrøk, var dette et mindre smart trekk sånn sett – for samtidig er det dessverre sånn at min kjære barndomsparadis har vandret ut av min rekkevidde og inn i armene til andre deler av familien. Jeg har aldri helt kommet over det, men sånn er nå engang livet. Hytter skal følge slekters gang, og det er det ikke stort man kan gjøre med.

På Espen sin side er det det samme. Der er det også andre deler av familien som naturlig overtar den hytta han var på da han var liten. Pappa har også i de senere år entret farmor og farfars hytte mer og mer, og det hender innimellom at vi blir med mamma og pappa dit. Det er bare det at det blir så innmari feil for meg. Den ligger nemlig ved sjøen, og fjellduften glimrer med sitt fravær. Det at den såkalte hytta er fysisk avskåret fra sjøen av både en hovedvei og en togbane gjør det aldeles ikke bedre. Så mye for fri natur!

Jeg trenger en hytte.

Virkelig.

Så det ser ikke ut til at vi har noe annet valg enn å kjøpe oss vår egen hytte og bygge våre egne tradisjoner, sånn at vi kan gi videre til Vilde det vi selv fikk da vi var små. Jeg kjenner det er brennende viktig for meg å tilføre henne noe mer enn hard asfalt og eksos, og hva er vel da bedre enn å ha en hytte tilgjengelig? Jeg og henne er jo faktisk alene hjemme om dagen også, så en hytte i rimelig avstand ville bety at vi bare kunne stå opp tidlig og dra på en liten hyttetur mens Espen er på jobb – så kunne han enten komme etter (om han fikk låne en bil), eller vi kunne være hjemme til middag.

Log cabin
Creative Commons License photo credit: Ernst Vikne

Det er bare et bittelite problem.

Vi er ikke rike. Vi lever faktisk på en inntekt akkurat nå, for det er en stund til bedriften min har vokst seg så stor at jeg begynner å ta ut lønn derfra selv. Og dersom kontantstøtten forsvinner i tillegg, hvis AP og SV fortsatt får regjere (måtte alle gode makter forby!!), så kan vi bare glemme alle andre drømmer enn mat på bordet og klær på kroppen. Da hjelper det ikke så mye at Klikk.no i dag kan fortelle at man nå kan få fjellhytter til under en halv million.

Kanskje vi har råd til et telt.

Plaskeplask!

Endelig ser det ut som om vinteren er i ferd med å slippe taket og la sommeren overta styringen, sånn sakte men sikkert. Dette har jo også medført et nytt par med støvler her i huset, siden det var åpenbart at stonz ikke lenger dugde – man skal ikke bæres lenger, må vite, man skal gå selv! Og stoff i kombinasjon med vann… nuvel. :)

Her er lille nydeligheten min ute på tur sammen med mammaen sin, som filmet seg små minner underveis. Det er ikke Vildes aller første vår, for den fikk hun da hun var et halvt år gammelt, men det er hennes første vår som oppreist og gående, i alle fall. Og ingen ser våren som man ser den for første gang! 😉

Og så er det jammen greit man har temperament… 😀

Hit vil jeg!

Verden forteller meg stadig at det liksom er syden som er det store. Timesvis på fly, varmt, klamt, svett og masete – solbrent, sliten og hår fullt av saltvann. Mjeeee. I think not.

Derimot er det mange steder jeg heller har lyst til å tilbringe noen dager her Skandinavia. Fra før av har jeg Langedrag i min mentale notatbok, Kristiansand Dyrepark er jo nesten for obligitatorisk og regne, og Vassfaret Bjørnepark står også høyt på lista over steder jeg gjerne vil ta med lille jenta mi.

Og i dag har jeg oppdaget enda en liten skatt. Man må riktignok krysse grensa til söta bror for å komme dit, for den ligger i Östersund – men det ser da riktig så fristende ut, gjør det ikke? Elger er jo så utrolig vakre! På Moose Garden er de faktisk så tamme at jeg ser for meg en naturopplevelse av de store for ei lita jente når hun bare blir bittelitt større enn hun er nå. Og for mammaen som er forelska i norsk (ok, skandinavisk, da) natur og deres skapninger.

Og hvis noen av mine lesere vet om andre steder man kan dra i samme sjangeren, så blir jeg selvsagt ikke lei meg for å få en link i kommentarfeltet mitt! 😉

Min første sølepytt!

Endelig en dag med opphold, og mor var ikke sein om å benytte seg av anledningen! Først en lang gåtur i skogen med tante, og etterpå fant Vilde sin aller første sølepytt! Heller ikke hun var sein om å benytte seg av anledningen… :)

Vår aller første familieferie er vel overstått!

Da har vi kommet oss i hus igjen etter vår aller, aller første ferie som småbarnsfamilie, og det har gått over absolutt all forventning. Både flyturen og oppholdet gikk sånn omtrent knirkefritt, med unntak av bare noen mindre uoverenskommelser med vår datter om når passende tidspunkt for middag og legging egentlig var. Men det løste seg veldig greit, siden vi var så mange på ferie. Mamma, pappa og tante med sine tre store unger spiste nemlig senere enn oss, så da satt de barnevakt så lenge mens vi og min søster og svoger spiste først. Veldig greit.

Her et lite bilde av ei ikke-så-leggbar lita jente:

Egentlig skulle jeg jo ha skrevet en lengre rapport for hver dag over alt vi har gjort, men for det første så tror jeg ikke jeg har tid (fordi Vildemin har blitt ørlittegranne bortskjemt sosial etter ti dager med kos, bæring og leking med to foreldre, fem andre voksne, tre store barn og ett lite) og for det andre så kan det fort vekk bli traurig og repetativ lesning siden det gikk mye i det samme hver dag: sove, spise, ekskursjoner, spise mer… Men jeg skal likevel, utifra godheten i mitt hjerte, sende deg i retning av de stedene vi besøkte, sånn i tilfelle du kom inn hit fordi du googlet “Irland” eller noe slikt. 😉

Først var vi to netter på et hotell i Dublin. Helt greit, men trange ganger, smale dører, lange trapper og ingen heis gjorde det ikke akkurat enkelt med vogn. Ikke at det spilte noen rolle, dog, fordi vi hadde med oss to forskjellige bæresjal[1. Jeg har forresten skrevet et par artikler på Hjemmemamma.com om bæring og dets fortreffelighet. De kan du lese her og her.] på turen sånn at vogna bare kunne stå der den stod når den først hadde kommet opp. Heldigvis!! Frokosten var rett og slett helt håpløs, og jeg skjønte fort at jeg kunne takke farvel til alle gode forsetter om å spise sunt. Hvitt brød, sukkersyltetøy, særdeles fete pølser og så videre står høyt i kurs hos irene. Men folkene vi møtte på der var hyggelige mennesker, så alt i alt var det et fint opphold.

Her et lite bilde på bussholdeplassen i Dublin, på vei for å hente leiebilene:

Deretter kjørte vi til Tramore, på sørøstkysten av Irland. Vi fikk oss et lite sjokk da vi hentet bilene på flyplassen, for det viste seg jo at de rett og slett sperra nærmere 10 000 kroner på alle sjåførenes konto som depositum, så det kunne gått skikkelig på rævva. Takk alle gode makter for at jeg sjekka at vi hadde med oss Mastercardet (og oppdaga at det var gjenglemt, sånn at jeg fikk sendt inn gubben for å hente det) da vi satt oss i bilen, for ellers hadde rett og slett hele feriebudsjettet vært låst. Unektelig litt kjipt.

Turen fra Dublin til Tramore tar vanligvis tre timer. Det er derfor et mysterium hvordan vi fikk den til å bli sju. Med bare en bitteliten matstopp. Heldigvis har jeg fortsatt melk nok til å holde Vilde gående i ganske mange timer, ellers ville det kanskje blitt enda litt mer komplisert hvis vi skulle lete etter et passende sted å fikse mat til henne i tillegg. Egentlig angrer jeg littegrann på at jeg ikke kjøpte en slik batteridrevet vannkoker som jeg hadde tenkt, for da kunne jeg jo bare gitt henne grøt i farta.

(Men amming i fart funker også, fant jeg ut. Selen er lang nok til at man bare liksom kan legge seg litt over ungen sånn at hun kan stikke det lille hodet sitt fram og suge seg fast. Behagelig er det ikke, men det funker! 😉 )

I Tramore bodde vi på et Bed&Breakfast ved navn Beach Haven House. Hyggelige og serviceinnstilte mennesker som gjorde hva de kunne for at vi skulle få et fint opphold, og som tilogmed ringte og booka restaurantplass for oss når vi ankom. Og nok en gang ble vi glade for at vi hadde med bæresjal, for igjen fikk vi plass oppi høyden (tredje etg) uten heis. Her ble vi resten av turen, 7 netter i alt. Frokosten var upåklagelig amerikansk (som den mannlige delen av eierparet): pancakes and syrup. Den irske (vi fikk velge) var nesten tilogmed enda litt mindre sunn, så vi gikk for amerikansk. Og tenkte at vi fikk ta det igjen når vi kom hjem til knekkebrød og leverpostei. 😉

(Jeg må forresten bare si enda litt mer om bæresjalet, for jeg har ennå ikke kommet over hvor nydelig det var å slippe vognstress. Smale, brosteinsbelagte gater, folkemengder, trange dører, innganger, trapper og tilogmed mangel på barnestoler var aldeles ikke noe problem for oss. For ikke å snakke om friheten vi fikk der vi kjørte rundt på slottssafari – det var jo bare å stoppe der vi fant det for godt, binde på oss ungen og klatre til topps. Med barnevogn ville en av oss måttet bli igjen på bunnen eller båret henne i armene (noe som kunne blitt rimelig tungt i lengda). Og på flyplassen, med bagasje på vei inn og ut? Ikke noe problem det heller. Jeg hadde Vilde i sjal og trillekofferten i handa, mens pappaen hennes hadde vogna med den dige bagen og bilsetet oppi, og håndbagasjen under. Strøkent. 😀 )

Av eksursjoner har vi blant annet vært på en minifarm, hvor vi blant annet så en wallaby, alpakkaer, chinchillaer, esel, sebra… ja, ganske mye, faktisk.

Vi har også vært på Rock of Cashel, Cahir Castle, Dunbrody Abbey (som også hadde en kjempelabyrint av en lang hekk – og det var neeeesten ikke varmt å tråkke rundt inni den for å finne veien ut!), og enda en ruin jeg ikke engang vet navnet på. Vi bare kjørte forbi, parkerte, bandt på oss Vilde og tråkka oss vei til toppen. Enkelt og greit. For de av oss med lårmuskler, vel og merke. Mammaen sleit litt i motbakke der. *innrømme* Men som dere ser, hadde resten av familien det ganske fint:

På slottssafari i sjalet på pappas bryst

Turen har som sagt gått kjempegreit – faktisk gikk det så greit på flyet at hun fikk skryt av det paret som satt bak oss, og som hadde tenkt sitt da de så at de fikk en så liten unge foran seg. De hadde jo nesten ikke merket noe til henne, annet enn at hun var så blid. Og i Vildes hode sto jo sikkert alle i kø bare for å smile til henne, så jeg antar hun har lysnet noen dager med sitt gode smil her og der. :)

(Men jeg tror jeg må *kremt* shoppe litt igjen, da. Overalt hørte vi “what a nice boy”, og når jeg ser på bildene så skjønner jeg jo i grunnen hvorfor. Det gjør seg kanskje med litt med feminine klær på tøffingen min, selv om jeg ikke er noen stor tilhenger av råååååsa.)

Vi har hatt en kjempefin ferie, og det har gått over all forventning. Riktignok skulle ikke frøkna sove om kvelden, og jeg sov helt elendig selv (irene har nemlig fått for seg at de ødelegger ryggen sin om de sover på noe mykere enn murstein, og de omkommer vel om de får en dyne over seg!), så det var kjempegodt å komme hjem. Det hjalp jo ikke stort at vi hadde et tivoli rett inn vinduet heller, siden vi lå i tredje etasje og ikke var beskyttet av den murveggen “alle andre” hadde, men det skrudde seg jo heldigvis av sånn en gang ved midnatt.

Allerede er en ny Irlandtur under småplanlegging. Da vil vi dra nordover og vestover, til en litt villere utgave av Irland. Dette var vel mer som sør-Frankrike å regne, med palmer og masse turister og det hele. Der vi var forrige gang, ved Limerick på vestkanten av øya, var det nemlig mye med “irsk” om man kan kalle det det. Jeg har nemlig ingen distinkt følelse av å ha vært i Irland denne gangen, men så igjen begrenser det seg jo veldig når man har ei lita jente som fortsatt insisterer på alkoholfrie night cap’er i form av heimebrygga mjølk. 😉

Men uansett, Vilde har hatt det helt topp – og så har hun fått masse tid sammen med besteforeldrene sine og blitt ei skikkelig Goffajente på turen. Bare det i seg selv har gjort det verdt det!

Powered by WordPress | Designed by: Free MMORPG | Thanks to MMORPG List, VPS Hosting and Video Hosting