Archive for the ‘Frustrasjoner’ Category

Amming, permisjon og pappaer

Ammingen i Norge er veldig godt etablert, og vi ligger i verdenstoppen, hvor andre land “looks to Norway”. Gro Nylanders ammevideo blir solgt i mange land, og WHO har anbefalinger som er på linje med det vi har fått til i Norge. Likevel ser det desverre ut som amming er blitt et skikkelig hår i suppa for gjengen som fronter pappas rett til bedre/like rettigheter til å være hjemme med babyen. Amming som helsefremmende tiltak for både barn og mor blir elegant ignorert, og en skikkelig kvinnesak som de flotte opparbeidete rettighetene rundt amming og permisjon er, blir nå ofret på “likestillingens alter”. Dette er kjempetrist, og veldig uheldig, ut fra både en mors og leges synspunkt!?

Jeg synes hun sier det så godt, så jeg ville bare dele med dere. Resten av innlegget er verdt å leses, og det finnes her.

Det kommer vel neppe som noen overraskelse at jeg er i mot enhver tvangsinndeling av foreldrepermisjonen. Jeg anser barnets og familiens behov som det som skal være det viktigste i sånne spørsmål, og jeg kan ikke se at en to- eller tredeling vil være hensiktsmessig i så henseende. Det gir for liten fleksibilitet.

En tredeling av permisjonen vil bety at mors del av permisjonen er over sånn ca når barnet er 7 måneder gammelt. En ting er at barn på denne alderen fortsatt gjerne ammes både dag og natt (noe som i seg selv bør være et sterkt argument), men en annen ting er også at dette er den alderen hvor seperasjonsangsten setter inn for fullt. For barnet er det VIKTIG at mamma ikke skal gå. Og dette er utviklingspsykologi, ikke politikk! Barnet kunne ikke brydd seg mindre om kvinnefrigjøring eller pappas rettigheter, barnet er av psykologiske grunner bestemt på at mamma ikke må gå,  forutsatt at det er hun som har vært primæromsorgsgiver frem til nå og at tilknytningen ellers har fått gå sin naturlige gang. Det er sånn det skal være. Det er et tegn på en emosjonelt og mentalt frisk unge.


Creative Commons License photo credit: ARHiggins

Det finnes barn av alle slags temperamenter og personligheter. En sterk og hardfør sjel vil kanskje ikke la seg merke så mye av dette skiftet, hvis pappa også er en fin fyr og barnet er trygt sammen med ham. Men sartere sjeler vil komme til å oppleve mammas fravær og pappas plutselige tilstedeværelse som ganske traumatisk og vond. Det er et brudd på barnets kontinuitet, og et brudd på den naturlige utviklingen av tilknytning. Det er normalt at barn danner seg et tilknytningshierarki i denne alderen, hvor det er ett menneske som er foretrukket over andre.  Som oftest er det mor som får denne plassen. Etterhvert vil også andre mennesker få stadig sterkere og sterkere rolle i barnets liv, men om den daglige omsorgen overlates til en person som ennå ikke har fått denne plassen på barnets foretrukket-liste, så kan det oppleves som ganske dramatisk for den lille.

Og det ville kanskje ikke vært så galt i seg selv. Barn tilpasser seg lett, de finner som regel en måte å håndtere ting på etterhvert, og pappa har antageligvis gjerne vært med fra starten av. Han kommer jo ikke inn som noe fullstendig ukjent vesen og erstatter Den Trofaste Mor. Det er jo ikke sånn.

Ikke før om tre nye måneder.

For når barnet igjen finner fotfestet, endelig venner seg til den nye hverdagen med en mamma som er borte på dagtid – da forsvinner pappa også. Da er det barnehagetilvenning som står på planen.

Dette blir to brå skifter og to brudd på tilknytningsutviklingen på kort, kort tid.

Jeg tror ikke det er heldig.

Pappas tilstedeværelse er viktig. Grunnleggende, udiskutabelt viktig. Men det er ingen barn på et halvt år som har lest likestillingsartikler og reflekterer så veldig nøye over hvem det var som stod ved kjøkkenbenken i dag. De har sin helt egen agenda, og den er hvor den er i en alder av 7 måneder.

Dersom pappaen er interessert, moden, ansvarsfull og vet opp-ned på en unge, så vil han klare å komme riktig posisjon overfor ungen sin likevel, selv om han ikke fikk være hjemme i noen måneder før barnehagestart. Min samboer fikk bare 2 uker rett etter fødselen, fordi jeg var student uten opptjente rettigheter for noen av oss, og han er uten tvil en av de mest tilknyttede fedrene jeg har møtt. Det var han som fikk hennes første timer her på jorden alene mens de sydde sammen meg, det er han som har stelt henne for kvelden, det er han som har lagt henne og ellers vært tilstede for henne så mye som overhode mulig. Han vet nøyaktig hva hun liker på brødskiva og hva som er viktig for henne. HAN er viktig for henne. Og jeg ville ikke nølt et sekund om å overlate omsorgen til ham om jeg måtte gå fra henne.

Kanskje vi som mødre bare må la fedrene slippe til. Hver eneste dag. Ikke bare si at “det blir din tur når du får perm, men frem til da er det MIN baby”, og tillate at kanskje røde sokker går mot rosa strømpebukse og andre ting som virkelig ikke betyr noe som helst.

For pappaer ER viktige. De er uerstattelige, og har veldig mye å si for et barns utvikling og generelle lykke i livet. Uten skygge av tvil.

Men det er dumt å gjøre dette til en krig.

For den krigen er det uansett barnet som vil tape.

Det er sjampoen din som gjør deg feit!

Jepp, det er faktisk min påstand i dag.

Etter noen måneder med bare bakepulver og eddik som hårvaskemiddel, har jeg nå forsøkt meg på vaskeekte SLS-sjampo igjen, med bøttevis av parfyme.

Og veit du hva? Håret mitt lukter som en veldig godt parfymert godteributikk, og jeg som vanligvis ikke engang har lyst på godteri følte umiddelbart et behov for å tygge på noe etterpå. Og da fortrinnsvis noe som smaker akkurat sånn som det lukter her nå.

Det er sjampoen din sin skyld. Hvis du er feit eller godtesjuk, så er det sjampoen din sin feil. *avgjøre*

Forøvrig er det sjampoen, balsamen, bodylotionen, deodoranten og skyllemiddelet ditt sin feil om du blir spist opp av mygg om sommeren også. I fjor ble jeg spurt om hvorfor jeg ikke fikk myggstikk når alle andre så ut som bobleplast på beina og armene, men jeg hadde ikke noe svar. Har liksom ikke blitt toucha av mygg siden før jeg ble gravid, så jeg tenkte kanskje det var noe med det… Men faktum er jo at det var da jeg slutta med alt av parfyme i sånne ting. Og da forsvant myggen og.

Jeg stemmer for en slank og myggstikkfri kropp til sommeren.

Så denne sjampoen blir nok stående i hylla i noen år før den er tom.

Om likestilling, prinsesser og fargen rosa

Jeg fikk såvidt med meg gårsdagens debattprogram på NRK, som handlet om kjønnsroller, strukturer, prinsesser, likestilling og forsåvidt også det å velge å være hjemme. Og jeg hadde ikke tenkt å si noe særlig, hadde egentlig bare tenkt å la det fare fordi jeg og min kjære satt der og øynehimlet om kapp over spesielt Yssen og brydde oss midt på ryggen om hele greia, men så ser jeg at Sessan har rantet om det, og da følte jeg brått et behov for å gjøre det, jeg også.

For the record, før vi begynner: Jeg er ingen rosa-fan. Det vet alle som noengang har forsøkt å kjøpe noe til min datter, og min svigerinne benytter seg av hver eneste anledning hun får til å mobbe meg og fortelle at neste gang kjøper hun rosa tyllskjørt til både meg og Vilde, med prinsessekrone med gull og glitter på. Det er sånt som bare ikke skjer av seg selv her i huset. Jeg grøsser litt bare ved tanken, faktisk. 😆 Men nok om det.

Mye av programmet i går handlet om at jenter puttes inn i en rosa og liten prinsesseboks fra de er babyer, og vokser opp i en liksomverden hvor de bare skal vente på Prinsen, og dett er dett. Og jeg kan til en viss grad være enig, fordi lekebutikken er ganske tragisk delt opp i den råååsa seksjonen og den voldelige seksjonen, med søte babybamser midt mellom. Og du finner liksom verken noen Jan Thomas-figur eller Xena der, det er rimelig godt fastslått hva som er ment for hvem, og det er teit. Skikkelig teit. For jeg som ikke liker rosa og som har en datter som elsker oransje får med det et problem.

DSC_8118.JPG
Creative Commons License photo credit: david_jacquin

Men derfra til å si at stakkars små rosakledde pikebarn som for alltid vil bli undertrykket eller dumme, DET er å ta det altfor mange skritt for langt. Prinsesser som bare er søte og snille? Er det ingen som har hørt om prinsessenykker, da? Du vet, den lille, stae, trassige saken med krone på som virkelig mener at det er hun som bestemmer i hele huset og at alle bare pent får adlyde hennes befalinger? Jeg vil tro det finnes en god del av dem også, nemlig, og man kan mene hva man vil – men undertrykte er de IKKE.

Og jeg tror Sessan har mye rett i det hun sier:

Det ända som jag kan se som farligt med både rosa & prinsessor, är väl möjligen hur dom vuxna möter barnet i den rosa lilla bubblan & om dom bara blir sett för sitt utseende (Vilket jag inte tror är så vanligt)

For det er i så fall det som er problemet. Rosa er bare en farge, for crying out loud. Det er hva som tolkes inn i den som er problemet, og det er ikke ungene som står for det! De er bare herlig nok seg selv, før noen overfortolker og setter dem inn i bur. Sånne bur som Yssen jobber hardt for å bestemme oss for at finnes.

Diskusjonen gikk derfra over til å handle om pappaperm. Det er visst bare det som er redningen for papparollen, skal man tro. Men jeg fikk bare et hånflir tilbake da jeg spurte min kjære om hvilke av hans 14 dager i velferdsperm som gjorde at han ble så god og omsorgsfull pappa til jenta si. Dette har jeg skrevet masse om på bloggen før, men jeg kan kort oppsummere og si at det var han som satt med lille babyen tett inntil brystet sitt mens de sydde meg sammen etter keisersnittet, det var han som badet henne første gang, det er han som for det meste steller og legger for kvelden, og det er han som tusler ned for å hente brødskive når hun våkner klokka to og tilsynelatende er i ferd med å dø av sult.

Det eneste han ikke har gjort, er å amme. Men han hadde funnet ut av tåteflasker og morsmelkerstatning helt på egenhånd, sånn at alt sto klart den dagen han hentet oss på sykehuset (og ja, han sov der med oss i alle fire nettene). Og dette har altså kommet til helt uten at noen tvang ham hjem eller ga ham pappaperm i det hele tatt. Så jeg har store problemer for min egen del med å se for meg at 10 påtvungne uker skal gjøre en mann til en så veldig mye bedre pappa, om han ikke har det i seg fra før.

Jeg tror forresten ikke at han gikk så veldig mye i rosa da han var liten, han heller, selv om det riktignok var i verste Miami Vice- tiden og man kan jo aldri være trygg.

Jeg er hjemmeværende. Ergo er vi altså ikke likestilte, om vi skal kjøpe debattens videre gang og ressonering.

Men vent nå litt…

Var det ikke Espen som lagde middagen i dag, da? Jommen var det han som handlet også, på vei hjem fra jobb. Dessuten var det han som la Vilde i kveld, som så mange andre kvelder, og han som trøstet henne da hun våknet litt. I morgen skal vi i bursdag til niesen min, og han har allerede vært ute og handlet gave til henne – hun får dukkeklær og en genser, tror jeg. Jeg har sitter her og planlagt for enkeltmanns enkeltpersonsforetaket mitt, og har tilbrakt store deler av ettermiddagen og kvelden på kontoret.

Ungen min vokser opp med en far som vasker klær, lager middag og skurer kjøkkenbenk, hun. Her i huset er det ingen klart definerte mamma- og pappaoppgaver, bortsett fra at han med størst muskelstyrke skal få lov til å måke snø, for eksempel, for det går unektelig veldig mye fortere enn hvis jeg skal pingle meg avgårde med sørlandsskuffa.

Jeg venter på den dagen man forstår at dette handler om ressursfordeling i familien, og at familien selv antagelig kjenner sine egne ressurser mye bedre enn hva en likestillingskommisjon gjør. Det handler da pokker meg ikke om kjønn, det handler om individ. Og om du tror at du ikke kan noe bare fordi du har en tiss som går feil vei, da får du snarest oppsøke terapi.

Den lille jenta som sover der oppe i armkroken til pappaen sin akkurat nå, skal få lov til å vokse opp og bli seg selv. Om hun fortsetter å la seg fascinere av traktorer, så skal hun få lov til det. Og om hun vil være rosa prinsesse isteden, så skal mamma bite i seg sin egen motvilje og se sin datter stråle av lykke isteden.

Hun blir gitt alle muligheter.

Mamma har sågar tatt sin egen aversjon på alvor for ikke å påvirke for mye i negativ retning, og har i kveld heklet seg et rosa sjal.

Jeg lurer i mitt stille sinn på om det kan ha vært en ubevisst protest fra min side.

Job Envy

Et sted der ute, på sin postmannrute, finnes en postmann som helt sikkert er møkka lei av snø, brev, aviser og whatnot akkurat nå. Han er antagelig sånn passe misunnelig på meg, her jeg sitter på kontoret mitt med et varmt ullsjal rundt meg.

Men samtidig.

Samtidig er jeg dødsmisunnelig på ham akkurat nå. Han som får lov til å jobbe i fred, hele seks dager i uka. Han som får lov til å gjøre noe gjennomført og ferdig, uten å bli avbrutt for hver kvarte setning man måtte snike seg til å tenke. Sitte alene i en bil og putte ting i kasser mens man hører på radio og musikk høres ikke dumt ut akkurat nå!

Gate to Many Worlds

Et bibliotek hadde sannelig gjort seg i dag.

Creative Commons License photo credit: ED?WW day_dae (esteemedhelga)

For i dag, med “ækki, sjikka, dænni, dættet, gækkek, dættæs” og andre fantasiord som er tøffe i si om igjen og om igjen på øret, så er jeg i ferd med å bli splitter pine gæærn her jeg sitter.

Og jeg lengter etter å kunne lukke døra til kontoret og være i fred. Jeg må på regnskapskontoret og på postkontoret før det stenger og.

Håper han snart kommer hjem.

Det var bare det jeg ville si.

Kreative rier

Har du noen gang vært så full av ideer, tanker og inspirasjon at du sitter der og du presser og presser og presser – mens ingenting kommer ut? Da vet du omtrent akkurat hvordan jeg har det i dag.

Klokka er to. Det er torsdag. Uken er snart over. Noe som sikkert er en veldig fin ting for veldig mange, men jeg venter på en pakke i posten som jeg HÅPER er her før mandags morgen. Det er et nytt produkt til butikken som jeg har veldig stor tro på, og som jeg dermed har veldig lyst til å kjøre rett ut i den siste januarkampanjen, nemlig. Samtidig forhåndsbetalte jeg i går kveld for noen andre varer, som jeg OGSÅ trenger å få hit før mandag – fordi de passer så veldig, veldig godt sammen med de som allerede er på vei..! Og frustrasjonen kjenner dermed ingen grenser for meg her jeg sitter og tripper.

(more…)

Mammatrass

Jepp, det er det jeg er redd jeg har havnet i.

Toåringen min trasser. I dag klikket hun i vinkel fordi den rosa panteren var ferdig på tv og pappa i tillegg ville trøste henne. UHØRT! At ikke han bare kunne skjønne helt av seg selv at det bare var mamma som kunne reparere sånt, og at det var MAMMA som skulle fortelle henne at pappa kunne finne mer rosa panter på youtube, og så plassere sin datter i armene til tidligere nevnte og litt oppgitte far sånn at far og datter kunne se mer av tidligere nevnte rosa panter.

Alle vet at det er en helt logisk og naturlig del av utviklingen. Hos et barn.

Det er bare det at ingen sier så mye om mammatrassen.

(more…)

Valgenes kvaler

Jeg har alltid vært et stillesittende menneske. Du fant aldri meg løpende rundt i vill glede over en svevende dødball, for å si det sånn. Jeg var ikke først i mål under skistafetten heller – faktisk har jeg minner om den gangen jeg og en med-stillesittende venninne gikk til streik sånn midt i runda, og satt oss ned i løypa for å drikke kakao i stille protest over denne tvangsaktiviseringen som pågikk på barneskolen. Jeg slutta ikke med det med det første heller.

Og jeg har alltid vært kreativ. Jeg har lest, jeg har skrevet, jeg har drømt og jeg har planlagt. Masse. Av alt.

(more…)

Frustrert over Tingenes Treghet

For de som måtte lure:

Kjøkkenet står nøyaktig slik det sto for over en uke siden. Vi har ikke gardiner, kjøkkenbordet er fullt av rot, og det er fortsatt oppussingsmodus i heimen.

Men oppusseren er så sliten at han har tatt seg en pause.

Så jeg sitter her og tripper og er litt frustrert over Tingenes Treghet, og det faktum at jeg ikke kan male ting selv når jeg er alene med Vilde om dagene.

Kanskje vi kommer i mål før jul… 😛

Når man ikke trives i eget hjem

(Aha! Jeg fant igjen den posten som ble sletta under serverkræsjen, så da poster jeg den på nytt! :) )

Det var en ting jeg var helt, helt sikker på da jeg og Espen lette etter hus.

Jeg skulle ikke bo HER.

Men så kom huset til salgs. Det var billig, det hadde utleiemuligheter både oppe og nede, det var sentralt… Og det var… her. Vi bodde gratis det første året på grunn av de to leieboerne vi hadde, og vi fikk pussa opp en del. Planen var å pusse opp, øke verdien, selge og så komme oss vekk før vi fikk barn.

Nå er Vilde snart to år, og vi er her enda.

(more…)

Hvorfor sitter jeg egentlig med barnehageforskning når jeg har valgt bort barnehage?

Den siste tiden har jeg stadig oftere funnet meg selv med nesa i en eller annen forskningsrapport eller dypt nede i en faglitterær bok for å sette meg mest mulig inn i den forskningen som er gjort rundt barns utvikling og oppvekstvilkår, da spesielt med tanke på kontantstøtten som nå er i ferd med å bli tatt fra oss og konsekvensene dette vil ha både på individ- og samfunnsnivå.

Og det er gjort mye forskning på barnehage. Kanskje ikke her til lands, og kanskje ikke i nærheten av nok, men det er en del å lese. Jeg har funnet mye som peker i både barnehagens og hjemmets favør, med klar overvekt mot det siste. Det er interessant lesning.

Uansett hvordan man vrir og vender på dette, kommer man dog i en situasjon hvor barnehage og hjemmeomsorg blir satt mot hverandre som to krystalliserte motpoler. Den ene er ikke målbar uten den andre, for det er ikke mange mellomledd. Den ene vil alltid bli den andres kontrollgruppe, og det kommer man bare ikke utenom.

(more…)

Powered by WordPress | Designed by: Free MMORPG | Thanks to MMORPG List, VPS Hosting and Video Hosting