Archive for the ‘Grubling’ Category

Bloggtørke

Jepp.

Det er rett og slett ikke noe annet ord på det, er jeg redd.

Jeg har skrevet meg helt tom, både på Hjemmemamma.com og her inne. Det er liksom ikke mer å si. Om noe.

Eller jo, det er det, jeg har masse jeg kunne skrevet – men jeg har også begynt å skjønne at jeg må sette et klarere skille mellom “jobb” og privat, og hva som skal deles med offentligheten. Det var veldig lett før, når Vilde bare var en liten baby, men nå er hun sin egen person og må beskyttes på en helt annen måte enn tidligere.

Og det samme må jeg.

Jeg føler jeg på mange måter har lagt livet mitt på utstilling for å vise verden at ja, det fungerer helt fint å være hjemmemamma i en borte-verden, og at hjemmemammaer faktisk finnes, og det har vært riktig frem til nå. Men nå er det andre tider. Nå skal livet mitt, rollen min og sivilisasjonen som jeg kjenner den revurderes og redesignes, og selv om jeg vet omtrent akkurat hva jeg skal videre nå, så er det ikke dermed sagt at jeg kommer til å gjøre den neste fasen av familielivet og livet mitt generelt like transparent som jeg har gjort til nå.

Såååå…. da er spørsmålet… Hva gjør man med bloggene?

Hjemmemamma.com vurderes solgt. Om jeg finner den rette til å overta og føre den videre på de premissene jeg har for den, så vil jeg vurdere å selge domenet med innhold og alt. Hvis ikke..? Jeg vet ikke, det har jeg ikke bestemt meg helt for enda.

Våre Vilde Dager… Jeg aner ikke. Jeg elsker å skrive, jeg tror ikke jeg kan leve uten det. Men må jeg skrive offentlig? Det var en gang på den tidligere bloggen at jeg husker jeg reagerte kraftig på å ha blitt med i en slags rar konkurranse som jeg ikke engang hadde meldt meg på. Dette med å jage etter lesere, skrive de mest fengende innleggene, få flest kommentarer og stemmer og kanskje klare en toppliste eller gudinna veit, det var bare helt, helt feil for meg.

Men så havna jeg visst litt der likevel.

Det skjer noe med hele skriftspråket mitt også nå. Spesielt etter å ha brukt en del tid på å søkemotoroptimalisere nettbutikken (og nei, jeg er ikke engang ferdig med det), så merker jeg at det blir stadig vanskeligere for meg å slippe opp og skrive bare kreativt. Akkurat derfor tror jeg faktisk at jeg er nødt til å blogge, for å holde flyten i gang.

Før var det sånn at jeg måtte skrive for å puste, på en måte, det var en helt nødvendig ting for meg. Det er nok fortsatt sånn. Men etter at jeg begynte å blande privatblogging med prosjektblogging, så var det plutselig ikke alt man kunne skrive om lenger. Det er ting jeg kanskje vil skrive om, som kan komme til å skade prosjektene mine samtidig.

Et eksempel på det var da jeg for litt siden ble baktalt på Twitter (jada, man har Google Alerts, så man blir varslet uansett!), og denne bloggen ble brukt som et eksempel på at man blir smårar og gal av å gå hjemme for lenge. Og det er blant annet fordi jeg ytret et lite innlegg om kraftledninger utenfor huset, den mannen hadde antagelig sendt meg på galehus om han hadde visst om alle de tingene jeg drev med og tenkte på før jeg fant Espen og fikk barn..! Sånne ting gjør meg litt stressa, fordi jeg dermed vet at jeg ikke kan snakke fritt om det som opptar meg uten å stå i fare for å skade andre ting som også er viktige for meg.

Og da forsvinner hele blogge-gleden samtidig.

For jeg er ikke ute etter å redde verden, på en måte, jeg er ikke ute etter å overbevise noen eller lage en ny temablogg eller noe som helst, jeg må bare ha et sted å lufte tankene mine uten å bli hamret ned med kommentarer og meninger og debattinnlegg. Hvis jeg skal blogge nå, så er det bare for å tenke. Ikke for å starte noen samfunnsdebatt eller mene noe offentlig, men fordi jeg tenker best når jeg skriver. Så enkelt er det.

Kanskje jeg starter en ny blogg under hemmelig navn.

Kanskje jeg passordbeskytter denne.

Kanskje jeg passordbeskytter bare deler av denne.

Kanskje jeg begynner å skrive med penn og papir,  skjønt da mister jeg jo muligheten til å dele med utvalgte nettvenner.

Kanskje bare lagre som .doc  på harddisk.

Kanskje jeg tar meg en lengre bloggepause.

Den som lever får se…

Det er sjampoen din som gjør deg feit!

Jepp, det er faktisk min påstand i dag.

Etter noen måneder med bare bakepulver og eddik som hårvaskemiddel, har jeg nå forsøkt meg på vaskeekte SLS-sjampo igjen, med bøttevis av parfyme.

Og veit du hva? Håret mitt lukter som en veldig godt parfymert godteributikk, og jeg som vanligvis ikke engang har lyst på godteri følte umiddelbart et behov for å tygge på noe etterpå. Og da fortrinnsvis noe som smaker akkurat sånn som det lukter her nå.

Det er sjampoen din sin skyld. Hvis du er feit eller godtesjuk, så er det sjampoen din sin feil. *avgjøre*

Forøvrig er det sjampoen, balsamen, bodylotionen, deodoranten og skyllemiddelet ditt sin feil om du blir spist opp av mygg om sommeren også. I fjor ble jeg spurt om hvorfor jeg ikke fikk myggstikk når alle andre så ut som bobleplast på beina og armene, men jeg hadde ikke noe svar. Har liksom ikke blitt toucha av mygg siden før jeg ble gravid, så jeg tenkte kanskje det var noe med det… Men faktum er jo at det var da jeg slutta med alt av parfyme i sånne ting. Og da forsvant myggen og.

Jeg stemmer for en slank og myggstikkfri kropp til sommeren.

Så denne sjampoen blir nok stående i hylla i noen år før den er tom.

Om likestilling, prinsesser og fargen rosa

Jeg fikk såvidt med meg gårsdagens debattprogram på NRK, som handlet om kjønnsroller, strukturer, prinsesser, likestilling og forsåvidt også det å velge å være hjemme. Og jeg hadde ikke tenkt å si noe særlig, hadde egentlig bare tenkt å la det fare fordi jeg og min kjære satt der og øynehimlet om kapp over spesielt Yssen og brydde oss midt på ryggen om hele greia, men så ser jeg at Sessan har rantet om det, og da følte jeg brått et behov for å gjøre det, jeg også.

For the record, før vi begynner: Jeg er ingen rosa-fan. Det vet alle som noengang har forsøkt å kjøpe noe til min datter, og min svigerinne benytter seg av hver eneste anledning hun får til å mobbe meg og fortelle at neste gang kjøper hun rosa tyllskjørt til både meg og Vilde, med prinsessekrone med gull og glitter på. Det er sånt som bare ikke skjer av seg selv her i huset. Jeg grøsser litt bare ved tanken, faktisk. 😆 Men nok om det.

Mye av programmet i går handlet om at jenter puttes inn i en rosa og liten prinsesseboks fra de er babyer, og vokser opp i en liksomverden hvor de bare skal vente på Prinsen, og dett er dett. Og jeg kan til en viss grad være enig, fordi lekebutikken er ganske tragisk delt opp i den råååsa seksjonen og den voldelige seksjonen, med søte babybamser midt mellom. Og du finner liksom verken noen Jan Thomas-figur eller Xena der, det er rimelig godt fastslått hva som er ment for hvem, og det er teit. Skikkelig teit. For jeg som ikke liker rosa og som har en datter som elsker oransje får med det et problem.

DSC_8118.JPG
Creative Commons License photo credit: david_jacquin

Men derfra til å si at stakkars små rosakledde pikebarn som for alltid vil bli undertrykket eller dumme, DET er å ta det altfor mange skritt for langt. Prinsesser som bare er søte og snille? Er det ingen som har hørt om prinsessenykker, da? Du vet, den lille, stae, trassige saken med krone på som virkelig mener at det er hun som bestemmer i hele huset og at alle bare pent får adlyde hennes befalinger? Jeg vil tro det finnes en god del av dem også, nemlig, og man kan mene hva man vil – men undertrykte er de IKKE.

Og jeg tror Sessan har mye rett i det hun sier:

Det ända som jag kan se som farligt med både rosa & prinsessor, är väl möjligen hur dom vuxna möter barnet i den rosa lilla bubblan & om dom bara blir sett för sitt utseende (Vilket jag inte tror är så vanligt)

For det er i så fall det som er problemet. Rosa er bare en farge, for crying out loud. Det er hva som tolkes inn i den som er problemet, og det er ikke ungene som står for det! De er bare herlig nok seg selv, før noen overfortolker og setter dem inn i bur. Sånne bur som Yssen jobber hardt for å bestemme oss for at finnes.

Diskusjonen gikk derfra over til å handle om pappaperm. Det er visst bare det som er redningen for papparollen, skal man tro. Men jeg fikk bare et hånflir tilbake da jeg spurte min kjære om hvilke av hans 14 dager i velferdsperm som gjorde at han ble så god og omsorgsfull pappa til jenta si. Dette har jeg skrevet masse om på bloggen før, men jeg kan kort oppsummere og si at det var han som satt med lille babyen tett inntil brystet sitt mens de sydde meg sammen etter keisersnittet, det var han som badet henne første gang, det er han som for det meste steller og legger for kvelden, og det er han som tusler ned for å hente brødskive når hun våkner klokka to og tilsynelatende er i ferd med å dø av sult.

Det eneste han ikke har gjort, er å amme. Men han hadde funnet ut av tåteflasker og morsmelkerstatning helt på egenhånd, sånn at alt sto klart den dagen han hentet oss på sykehuset (og ja, han sov der med oss i alle fire nettene). Og dette har altså kommet til helt uten at noen tvang ham hjem eller ga ham pappaperm i det hele tatt. Så jeg har store problemer for min egen del med å se for meg at 10 påtvungne uker skal gjøre en mann til en så veldig mye bedre pappa, om han ikke har det i seg fra før.

Jeg tror forresten ikke at han gikk så veldig mye i rosa da han var liten, han heller, selv om det riktignok var i verste Miami Vice- tiden og man kan jo aldri være trygg.

Jeg er hjemmeværende. Ergo er vi altså ikke likestilte, om vi skal kjøpe debattens videre gang og ressonering.

Men vent nå litt…

Var det ikke Espen som lagde middagen i dag, da? Jommen var det han som handlet også, på vei hjem fra jobb. Dessuten var det han som la Vilde i kveld, som så mange andre kvelder, og han som trøstet henne da hun våknet litt. I morgen skal vi i bursdag til niesen min, og han har allerede vært ute og handlet gave til henne – hun får dukkeklær og en genser, tror jeg. Jeg har sitter her og planlagt for enkeltmanns enkeltpersonsforetaket mitt, og har tilbrakt store deler av ettermiddagen og kvelden på kontoret.

Ungen min vokser opp med en far som vasker klær, lager middag og skurer kjøkkenbenk, hun. Her i huset er det ingen klart definerte mamma- og pappaoppgaver, bortsett fra at han med størst muskelstyrke skal få lov til å måke snø, for eksempel, for det går unektelig veldig mye fortere enn hvis jeg skal pingle meg avgårde med sørlandsskuffa.

Jeg venter på den dagen man forstår at dette handler om ressursfordeling i familien, og at familien selv antagelig kjenner sine egne ressurser mye bedre enn hva en likestillingskommisjon gjør. Det handler da pokker meg ikke om kjønn, det handler om individ. Og om du tror at du ikke kan noe bare fordi du har en tiss som går feil vei, da får du snarest oppsøke terapi.

Den lille jenta som sover der oppe i armkroken til pappaen sin akkurat nå, skal få lov til å vokse opp og bli seg selv. Om hun fortsetter å la seg fascinere av traktorer, så skal hun få lov til det. Og om hun vil være rosa prinsesse isteden, så skal mamma bite i seg sin egen motvilje og se sin datter stråle av lykke isteden.

Hun blir gitt alle muligheter.

Mamma har sågar tatt sin egen aversjon på alvor for ikke å påvirke for mye i negativ retning, og har i kveld heklet seg et rosa sjal.

Jeg lurer i mitt stille sinn på om det kan ha vært en ubevisst protest fra min side.

Nisje eller bredde?

Du vet, man tror man har kommet dit man ville, og så oppdager man at man vil mer.

Så fort jeg har fått de varene jeg hadde tenkt å ha på plass i nettbutikkens hyller, så faller det ned en ny idé som jeg føler jeg bare MÅ handle på, og det raskt. Alle de pengene jeg hadde tenkt å ta ut som egen lønn, blir dermed puttet inn i flere varer. Og det er morsomt. Og litt frustrerende. For det stopper jo aldri!

Mange markedsføringsguruer sier at man må satse på en nisje. Man må holde seg innenfor visse rammer, fordi det er så mye lettere å markedsføre seg ved å si for eksempel “jeg selger kjøkkenutstyr” enn det er om man sier “neeei, hva skal man si, jeg selger litt kjøkkenutstyr, litt lamper, noen leker, gjødsel, bøker og så litt sminke”. Man får rettet alt direkte inn mot kundegruppen ved å være spesifikk.

DSC_1644
Creative Commons License photo credit: elope201

Og om man skriver blogg med adsense som inntektskilde, er det også et poeng siden Google scanner siden og velger annonser utifra det. Har du en side om hundefrisyrer, så vil annonser for hundebalsam, kennel og så videre komme opp, og sjansen for at noen klikker på dette er stor, om de først har kommet til deg for å lese om hundestell. Mye større enn om du har en artikkel om å klippe hunden, en artikkel om å skifte motorolje og enda en artikkel om å måke snø på ergonomisk vis. Det blir bare rot, og du ender opp med en haug med forskjellige lesere, med forskjellige interesser, og forskjellige annonser som ingen gidder å klikke på fordi de ikke treffer publikum.

Så langt, så greit.

Men så bor ikke disse markedsføringsguruene i Norge, da. De har på en måte et litt mye større marked å betjene. Det er greit å ha en smal nisje når det er noen millioner mennesker som digger akkurat den nisjen. I Norge er en nisje mye mindre, i et lite nok marked fra før.

Det andre alternativet er å bygge bredde. Ha et bredt produktsortiment, blogge om mange forskjellige ting, for kanskje å få en større leserskare og kundegruppe. Men da mister man sin egenart, sitt USP – unique selling point. Man mister sjarmen, man mister nærheten en mer homogen lesergruppe kan gi. Man blir bare en stor, diger og udefinert smørje, og man blir ikke et husholdningsnavn på den måten, for ingen kommer til å huske deg for noe som helst.

Her om dagen oppdaget jeg at den siste, lille nærbutikken i kommunen ikke er mer. I mellomtiden vokser det stadig opp flere kjøpesenter, flere kjeder, flere store butikker. Det blir litt på samme måte, egentlig. Hvorfor bruke tid og penger på å dra fra småbutikk til småbutikk, når man kan parkere på ett sted og få med seg alt i samme handlevogna på vei ut?

Men samtidig… så er det jo veldig synd at nærbutikkene blir borte også.

Jeg er ennå ikke helt enig med meg selv om hva som er best av nisje og bredde. En bred nisje vil kanskje være det optimale, hvis noe sånt finnes.

Hva vil du ha, som nettbutikk-kunde og bloggleser?

Job Envy

Et sted der ute, på sin postmannrute, finnes en postmann som helt sikkert er møkka lei av snø, brev, aviser og whatnot akkurat nå. Han er antagelig sånn passe misunnelig på meg, her jeg sitter på kontoret mitt med et varmt ullsjal rundt meg.

Men samtidig.

Samtidig er jeg dødsmisunnelig på ham akkurat nå. Han som får lov til å jobbe i fred, hele seks dager i uka. Han som får lov til å gjøre noe gjennomført og ferdig, uten å bli avbrutt for hver kvarte setning man måtte snike seg til å tenke. Sitte alene i en bil og putte ting i kasser mens man hører på radio og musikk høres ikke dumt ut akkurat nå!

Gate to Many Worlds

Et bibliotek hadde sannelig gjort seg i dag.

Creative Commons License photo credit: ED?WW day_dae (esteemedhelga)

For i dag, med “ækki, sjikka, dænni, dættet, gækkek, dættæs” og andre fantasiord som er tøffe i si om igjen og om igjen på øret, så er jeg i ferd med å bli splitter pine gæærn her jeg sitter.

Og jeg lengter etter å kunne lukke døra til kontoret og være i fred. Jeg må på regnskapskontoret og på postkontoret før det stenger og.

Håper han snart kommer hjem.

Det var bare det jeg ville si.

Om å komme til kort

Jeg sitter her og surfer og leser litt, sånn for å koble av mot kvelden. Eller natta, blir det vel nå. Og så kommer jeg over denne saken i Klikk. Det førte meg videre til denne spalten, hvor Henriette Steenstrup skriver om det å føle at man kommer til kort som mor.

Jeg vet, jeg vet. Det er skrevet side opp og blogger ned av mødre med dårlig samvittighet for å komme til kort, enten på jobb eller hjemme eller aller helst begge deler. Dette er den store morsklisjeen. Men klisjeer har ofte det i seg at de har noe sant i seg.

Og så fortsetter hun med å skrive at en tvungen permisjonsdeling ville være en fin løsning, for da kan mor og far komme til kort samtidig.

Jeg er ikke helt sikker på om jeg følger den logikken, men begrepet “tilkortkommande” kjenner jeg til. Den følelsen tror jeg rett og slett dukker opp mer eller mindre samtidig med den positive graviditetstesten, for å være ærlig. Og det spiller ingen rolle hvordan man gjør det eller hvor flink man er, for det finnes alltid noe å ha dårlig samvittighet for!

(more…)

Blir barneoppdragelse fremmedgjort for oss?

Dette er noe jeg har tenkt på en stund, og som ble vekket til live i meg igjen nå i kveld, når jeg sitter her og leser kommentarene på et innlegg hos Malindus. Hun skriver nemlig at hun ikke vil sende barnet sitt i barnehage så tidlig, og at hun vil vente til jenta hennes er 15 måneder og ta det opp til vurdering igjen da.

En av kommentarene hun fikk bet seg fast i meg. Der står det:

Min begynte i barnehagen når han var 9 mnd, og stortrivdes. Han har fått så mye stimulering i barnehagen som jeg ikke kan gi han, ganske enkelt fordi jeg er ikke utdannet til pedagog av noe slag. Jeg kan være mamman hans, men jeg vet ikke alltid hvordan jeg skal stimulere sansene hans slik at han blir bedre i matte og språk.

Har det blitt sånn at vi ikke lenger har tillit til vår egen evne til å oppdra barn? Tror vi at vi trenger spesialister for å få det til, at barna våre ikke blir lykkelige, flinke og smarte nok om de ikke har pedagoger i sitt liv fra før de fyller året?

(more…)

Kreative rier

Har du noen gang vært så full av ideer, tanker og inspirasjon at du sitter der og du presser og presser og presser – mens ingenting kommer ut? Da vet du omtrent akkurat hvordan jeg har det i dag.

Klokka er to. Det er torsdag. Uken er snart over. Noe som sikkert er en veldig fin ting for veldig mange, men jeg venter på en pakke i posten som jeg HÅPER er her før mandags morgen. Det er et nytt produkt til butikken som jeg har veldig stor tro på, og som jeg dermed har veldig lyst til å kjøre rett ut i den siste januarkampanjen, nemlig. Samtidig forhåndsbetalte jeg i går kveld for noen andre varer, som jeg OGSÅ trenger å få hit før mandag – fordi de passer så veldig, veldig godt sammen med de som allerede er på vei..! Og frustrasjonen kjenner dermed ingen grenser for meg her jeg sitter og tripper.

(more…)

Mammatrass

Jepp, det er det jeg er redd jeg har havnet i.

Toåringen min trasser. I dag klikket hun i vinkel fordi den rosa panteren var ferdig på tv og pappa i tillegg ville trøste henne. UHØRT! At ikke han bare kunne skjønne helt av seg selv at det bare var mamma som kunne reparere sånt, og at det var MAMMA som skulle fortelle henne at pappa kunne finne mer rosa panter på youtube, og så plassere sin datter i armene til tidligere nevnte og litt oppgitte far sånn at far og datter kunne se mer av tidligere nevnte rosa panter.

Alle vet at det er en helt logisk og naturlig del av utviklingen. Hos et barn.

Det er bare det at ingen sier så mye om mammatrassen.

(more…)

Drømmer for det nye året

Som den trofaste leser vet, så har jeg brukt høsten på å gruble ganske mye. Jeg har tenkt masse på hva jeg vil, hvor jeg er og hvordan jeg skal komme meg videre. Og jeg blir nesten litt matt av tanken på å sette det ned i ords form, men jeg skal prøve likevel.

Min største og viktigste utfordring i år er å være en god hjemmemamma. Derom finnes ingen tvil. Jeg skal se tilbake på Vildes barndom resten av livet mitt, og jeg skal vite at jeg gjorde en knallgod jobb med henne. For å klare det, må jeg definere hva en god barndom og en god hjemmemamma er.

(more…)

Powered by WordPress | Designed by: Free MMORPG | Thanks to MMORPG List, VPS Hosting and Video Hosting