Archive for the ‘Tankefullt’ Category

Snart braker det løs

Dette er litt rart, men om få dager nå er tilværelsen som vi kjenner den over.

Hun skal i barnehagen, og jeg har en bachelorgrad som roper i det fjerne. Faktisk er det ikke så fjernt lenger heller, for jeg har fått bekreftelse på skoleplass og alt er vel. Nå er det egentlig bare opp til lånekassa om det blir noe av eller ikke, men jeg håper det skal gå bra.

Vi gleder oss veldig.

Vi er veldig ferdige med å være hjemme nå, begge to. Tiden er inne. Og det er perfekt timing.

For det er noe med det. Jeg kan nå se henne i øynene og si at “nå skal du i barnehagen, og det blir så BRA!!! :D” og mene det 100% og vite at hun gleder seg like mye som jeg gjør. Jeg slipper den vonde følelsen jeg ville hatt i fjor eller året før der, om hun vil ha det bra der eller ikke, og om hun vil forstå hvorfor mamma egentlig bare går.

For nå vet hun det. Nå kan vi snakke sammen, og hun kan spørre spørsmål om hun ikke helt skjønner noe likevel. Som i går, da vi snakket om at mamma skulle på skolen, og hun skulle i barnehagen. “Hvor skulle pappa?” lurte hun på. Pappa skal på jobb, svarte vi, og så fortsatte hun med hele historien om akkurat hva pappa gjør når han er der. For hun har vært med, må vite, så hun vet nøyaktig hvordan det ser ut og hva pappa gjør. Hun har hele det mentale bildet å putte ting inn i.

Hun er helt, helt klar nå. Det blir kanskje litt trist i begynnelsen eller når nyhetens interesse har fått dabbe litt av, men jeg tror egentlig ikke det. Jeg har sett på henne når hun har lekt med andre barn nå, både på barnehagebesøk og i ferien, og jeg vet hvor god hun er på “å ta og opprettholde kontakt” som det så fint heter på barnehagespråket. Jeg vet hvor stor pris hun setter på å ha mange barn rundt seg, og på å få leke på en måte jeg ikke kan gi henne her hjemme.

Jeg har alltid hatt en teori om at hun skal vokse ut av armene mine, og at hun skal være den som forlater meg. Og det er akkurat der vi er nå.

Sist vi var på barnehagebesøk fikk jeg klar beskjed om å sette meg i den andre siden av lekeområdet, for hun var opptatt. De andre barna tok henne med seg og viste henne hvor alt var, og den lille jenta mi så seg ikke tilbake et sekund. Hun trengte ikke mammaen sin lenger på den samme måten, for nå er hun stor jente og vil oppleve verden på egenhånd.

Og jeg vet jo at jeg burde synes dette er litt trist, sånn for å oppfylle alle klisjeer om knugende hjemmemødre som ikke klarer å innse at babyen ikke er baby hele livet, men jeg beklager å måtte skuffe. Jeg synes ikke det er trist i det hele tatt. Litt vemodig, kanskje, fordi en epoke av livet mitt er over, men det overskygges av en så enorm stolthet over den lille store jenta jeg nå sender ut i verden på egenhånd. Hun kommer til å klare seg helt fint. Det vet jeg, med 100% sikkerhet. Hun er sterk, trygg og selvstendig.

Vemodet overskygges av glede på hennes vegne også. Hun kommer til å storkose seg der, med alle de barna hun er så glad i å leke med. Akkurat nå har hun en fantasi gående om “alle barna i Afrika” av alle ting. De er nemlig hennes, de er to og et halvt år gamle, og de leker. De har fantastiske hoppeslott, husker og baller i alle regnbuens farger, må vite, og det er både gutter og jenter der. Hun kan snakke lenge om gangen om disse Afrikabarna, som hun kaller dem. Gudene må vite hvor ideen egentlig kommer fra, men jeg antar det er noen besteforeldre inne i bildet her et sted..! :)

Uansett: Barn blir bra. Veldig, veldig bra. De siste månedene nå har blitt litt ensomme både for meg og for henne, så dette er ekstremt god timing. Hun har kjedet seg akkurat passe og akkurat lenge nok til at barnehagen blir noe fantastisk som hun gleder seg til og kommer til å trives kjempegodt med.

Jeg ser det på henne i familieselskaper og andre store forsamlinger også. Så fort hun oppnår kontakt med noen av de andre som er tilstede, så er rett og slett ikke mamma og pappa interessante lenger. Tidligere ville hun helst ha holdt seg helt i nærheten, og hun hadde en periode hvor hun var fryktelig sjenert, men den fasen har blåst over nå. Jeg tipper det var en motreaksjon på den utpregede fryktløsheten hun hadde på den tiden hvor hun egentlig skulle hatt litt seperasjonsangst sånn i følge utviklingslæren, at den kom nå isteden.  Det var med andre ord en nødvendig fase av utviklingen hennes det også, og nå er den altså over. Hun er klar. Nå slipper hun meg.

For min egen del gleder jeg meg veldig til å komme tilbake til skolen igjen, for å fullføre bachelorgraden min. Bare tanken på å kunne sette meg ned på biblioteket der borte med en kopp te og kanskje en liten sjokolade, mens jeg leser en av romanene på pensumlista… Åååh, jeg har nesten ikke ord for hvor godt det skal bli. Og så kjører jeg tilbake etter at forelesningene er over, og henter lille jenta mi i barnehagen.

Hehe, i min drømmeverden nå, så kommer den lille jenta mi løpende mot meg og er glad for at jeg kom, men jeg tipper at akkurat den ikke går helt etter planen. Mest sannsynlig blir hun rasende over at jeg våger å avbryte den spennende leken hennes, antar jeg, det er sånn det pleier å være om vi henter henne hos besteforeldrene sine nå. I dag var hun og pappaen på besøk på fjellet hos familie, og pappaen fikk visstnok bare beskjed om å gå å fiske litt mer. Hun hadde nemlig oppdaget grandtanten sin, og var slett ikke interessert i å bli forstyrra av pappa.

Så ja, jeg får editere litt.

Altså: Jeg kommer hjem fra skolen altfor tidlig, og blir møtt med en rasende snart-treåring som ikke vil hjem. Så da har jeg et av to valg, jeg kan vente i barnehagen litt og kanskje lirke og lure henne hjem, eller jeg kan dra hjem og ta meg et laaangt bad og spise litt mat mens jeg venter på at barnehagen nærmer seg stengetid og avkommet kanskje er litt mer forståelsesfullt for at dagen er over. Og så spiser vi middag og slapper av og snakker om alt det spennende vi har gjort hver for oss, før hun sovner i armkroken min som hun alltid gjør når hun legger seg.

Det kan funke det og? :)

Og så har vi fri neste morgen og kan bruke hele dagen sammen da, hvis vi vil. Hun har 60% barnehageplass og jeg har fleksible studier. Kanskje pappa har sein- eller nattvakt, og da får vi mye av dagen sammen likevel.

Det er en uke igjen av livet som vi kjenner det.

Snart braker det løs.

Vi gleder oss. :)

Om å leke med barn

Foreldremanualen har i dag stilt spørsmålet: “Leker du med barna dine?” og jeg tenkte jeg skulle svare på det. Så kom jeg på at jeg antagelig kommer til å måtte skrive ganske mye om dette for å tegne og forklare og sånn, og da er det like greit å gjøre det her i bloggen min hvor jeg ikke blir anklaget for å spamme eller overta showet eller noe!

Først må jeg bare si at jeg er fryktelig ukonsentrert her, for Espen insisterer på at fotball er kult, så jeg legger inn et lite forbehold om at jeg kan komme til å formulere meg klønete allerede nå mens fotballkampen går i bakgrunnen.

For å svare på spørsmålet først: Nei, jeg leker ikke med Vilde. Vanligvis, i alle fall. Jeg legger til rette, oppmuntrer henne og gir henne ideer når hun står fast, men jeg leker ikke med henne.

Det er det tre grunner til.

Den mest åpenbare grunnen er at jeg virkelig ikke kan fordra å leke selv. Jeg kjeder meg hinsides all fornuft, og klarer ikke konsentrere meg om leken i mer enn 5 minutter. Og om det først skulle være noe jeg liker å gjøre, så blir jeg så engasjert i det at jeg hater å bli forstyrret. Så sånn er det. Vildes mamma er en helt elendig lekepartner. Jeg kommer til å ødelegge hele hennes lekeglede hvis jeg blander meg for mye.

Den andre grunnen er at min oppdragerfilosofi ikke er barnesentrert. Jean Liedloff har skrevet en veldig god artikkel om dette her, og tanken strider i mot alt det vi mener er logisk i dag, men kort fortalt handler dette om at et naturlig samfunn ikke ville hatt verken tid eller behov for å legge til rette for spesielle barneaktiviteter. De voksne i stammen leker sporadisk med barna sine, men det meste av tiden er de fokusert på voksenaktiviteter. Og ungene er med på hva nå enn de voksne gjør, om de skulle velge det, og sitter ofte på mors hofte eller rygg når hun gjør hva enn hun nå skulle gjøre.

Jeg har vært hjemme med Vilde siden hun ble født, og det store behovet for Kvalitetstid på ettermiddagen og i helgene har således ikke vært tilstede. Det er mye mulig det ville vært annerledes om jeg så henne bare noen timer hver dag, men enn så lenge er vi sammen 24 timer i døgnet så fremt hun ikke er på besøk hos besteforeldrene sine.

Derfor har jeg også hatt tid og mulighet til å teste ut denne teorien litt. Den stemmer, så vidt jeg kan se. Når hun var mindre, ble hun ofte urolig og masete om jeg la opp dagen min etter henne. Men i det øyeblikket jeg begynte å henge opp klesvasken, var alt såre vel igjen. Det var åpenbart at det var dette hun ville. Hun ville ikke bli dullet med og lekt med, hun ville ha litt action fra min side. Noen ganger lekte hun i beina mine, og andre ganger satt hun i bæretøy og fulgte lykkelig med.

Sånn er det nå også, selv om hun er stor jente . Om mitt fokus er for mye på henne, blir det mye oftere konflikter enn hvis jeg bare går rundt her og smårydder eller har mitt eget prosjekt å holde på med. Da faller hun inn i hva nå enn jeg driver med, eller hun går for seg selv og leker med noe mer spennende. Vi sameksisterer veldig mye bedre på denne måten.

Et barn vil alltid prøve å lære hva folkene hans gjør, sier Liedloff. Han forventer å kunne få observere hva de driver med og hvordan de gjør det, men når den voksne isteden slipper det hun har i hendene for å forsøke å finne ut hva han vil hun skal gjøre, så kortsluttes denne forventningen. Isteden fremstår hun for ham som usikker, svak og ute av stand til å vite hvordan hun skal oppføre seg, og i tillegg forvente at han skal ta kontrollen og lede henne. Men han trenger at hun er en selvsikker, rolig og kompetent voksen.

Og så skjer det uunngåelige; en smårolling i denne situasjonen vil nesten bestandig reagere med å presse foreldrene til det punkt at de setter foten ned og blir klare og tydelige voksne igjen. Det er ikke for forsøke å ta kontrollen over foreldrene, selv om det ser ut sånn. Det er for at foreldrene skal overta kontrollen igjen sånn at han slipper å ha den selv.

Det er kanskje farlig å si det høyt, men vi har også hatt veldig lite trass her i huset. Hun har hatt små perioder, men de har nesten alltid vært i direkte forbindelse med dårlig søvn, og hun og søskenbarna hennes har noen rare ideer om at mormor ikke skal deles på og sånne ting (mormor er forsåvidt også ganske barnesentrert, slo det meg nettopp). Men rent trass har vi som sagt ikke hatt noe særlig av. Kanskje det kan ha noe med dette å gjøre. Liedloff mener nemlig at ikke-barnesentrerte samfunn ikke opplever trassalderen i det hele tatt. Det er en interessant tanke, men jeg får jo ikke muligheten til å blindteste ved å oppdra henne en gang til.

En tredje ting er at jeg har synes det har vært viktig at hun lærer å leke for seg selv. Til høsten begynner hun i barnehagen, og muligheten for egenlek vil minke kraftig da. Men det å kunne trives i eget selskap, være i kontakt med sin egen kreativitet og ikke behøve stimuli utenfra for å ha det gøy, det er en gave. I alle fall i dagens samfunn.

Det er nå det begynner å bli kjedelig for henne å være hjemme. De siste par månedene har det vært tydelig at hun trenger noe mer, og hun er helt og fullstendig barnehageklar nå. I en mer naturlig verden ville hun nå begynt å utvide sin horisont selv, på eget initiativ, og hun ville gått for å finne andre voksne som enten ville gjort noe mer spennende enn jeg ville gjort, eller andre barn som hun ville ha lekt med (og da gjerne imitert oss i leken). I dagens termer er hun særdeles barnehageklar, uten å ha blitt presset dit. Kjedsomhet er en kraftfull motivator, og sørger for at hun nå gleder seg veldig, veldig mye til å bli barnehagejente i august. Hun vokser ut av armene mine, og det er akkurat sånn det skal være.

Så ja. Lek med barn når det er lystbetont og føles riktig, men ikke bare fordi man føler at man må, er min filosofi. Ellers kan man med god samvittighet gjøre voksenting isteden. :)

Oppdatering

Det er lenge siden jeg tok meg tid til å skrive en oppdatering av Prosjekt Livet her nå, rett og slett fordi alt har vært det salige kaos og ingen har visst noenting om hva denne oppdateringen skulle være.

Jeg er stadig under utredning hos legen, og fortsatt har man ikke kommet frem til stort. Det som skjer nå er at jeg skal på røntgen for å se om smertene rett og slett kan stamme fra en ryggvirvel nesten helt nederst i ryggen – altså der hvor nervene går ut til beina. Jeg oppdaget nemlig at en bestemt virvel alltid er øm å ta på, og det kan jo være en indikator. Og så er det trøbbel i fordøyelsen, noe som jo i bunn og grunn er i direkte sammenheng med energiomsetningen i kroppen. Smerter og forstyrrelser i energiomsetningen er i grunnen en dårlig kombinasjon.

Jeg har også vært hos NAV og søkt om arbeidsavklaringspenger. Legeerklæringen har ikke kommet enda, så saken er ikke engang behandlet, men jeg har vært på et par møter der nå. Det siste var i går… og jeg tenker “nei”. Saksbehandleren min kunne nemlig komme med en ny opplysning i går, og det er at man faktisk ikke kan ha sitt eget firma i det hele tatt om man mottar arbeidsavklaringspenger. Det er ikke nok å skrive hvor mange timer man jobber. Man kan ikke jobbe. Ikke så lenge det er eget firma. Da må jeg legge ned.

Og det kommer jeg ikke til å gjøre.

Jeg ofrer ikke det jeg har jobbet så hardt, så lenge for, bare for å få to år til med støtte fra NAV. Om de to årene kan firmaet mitt være det som finansierer livet mitt, om jeg fortsetter å jobbe med det. Gir jeg det opp, har jeg ingenting.

Jeg har laget meg en plan nå.

Jeg går tilbake til skolen (så fremt jeg kommer inn, jeg venter på svar enda) og fullfører min bachelorgrad i språk og litteratur. Deretter flyr jeg til Bergen og prøver meg på translatøreksamen og få statsautorisering som translatør. Etterpå begynner jeg på et nettstudie gjennom HiO, som i bunn og grunn er det første året på bibliotekarutdanningen. Jeg må også på det tidspunktet sørge for å få 3 måneders praksis på et bibliotek for å få den eksamenen godkjent. Samtidig med alt dette jobber jeg så hardt jeg kan med bedriften min, noe som også vil gi meg en fin praksis på CVen. Nettsteder og nettbutikk betyr egentlig informasjonsarbeid, tekstforfatting og datakunnskap oversatt til CV-språk, pluss at det sier mye om mine interesser, min evne til å tilegne meg nødvendig kunnskap og evne til å jobbe selvstendig.

Når disse årene er over, er jeg dermed kvalifisert til å ta de type jobber jeg alltid burde gått i retning av. Informatikk, journalistikk, bibliotekfag, språk, kultur… Da vil mange flere av de riktige dørene åpne seg for meg. Om da ikke firmaet mitt går så heidundrende bra innen den tid at det vil være min fulltidsjobb. Det kommer i så fall til å bli et ekstremt vanskelig valg å ta, for jeg elsker begge alternativer..!

Alt dette avhenger av om lånekassa gir meg støtte i to år til. Jeg tror, håper og ber, men er ikke sikker.

Alternativt søker jeg på et par småjobber nå, den ene er som kontormedarbeider på helsestasjon, og den andre er en 60% stilling som bibliotekar. Helsestasjonjobben er bare 30%, og er i samme byen som skolen. Den blir antagelig lett å kombinere med studier. Bibliotekarjobben er det verre med, men den gir meg nødvendig praksis selv om jeg bare får tatt opp ett, kanskje to, fag ved siden av den.

Uansett hva som skjer, blir det vanvittig mye jobb til høsten, for jeg må multitaske med bedrift, skole og kanskje en liten stilling ved siden av.

Så fremt lånekassa er med meg.

Alt jeg kan gjøre nå, er å krysse fingrene…

Barndomsminner fra naturen

Inne på Barn av Naturen har jeg nå sparket i gang en liten utfordring, og oppfordrer alle til å skrive noen ord om sine egne barndomsminner fra naturen. Dette er så utrolig viktig at vi husker tilbake på, for det er den eneste måten vi kan videreformidle naturgleden til våre barn! I en naturlig verden ville det jo være sånn at de minste barna lærte av de eldste, der de lekte i skogen, men sånn er det ikke. De minste barna har bare de voksne å lære av, for de eldste barna er på skole og SFO hele dagen. Og vi står kanskje i fare for å glemme selv.

Derfor er det viktig å huske.

Og her er noen av mine barndomsminner.

Kids picking spring flowers
Creative Commons License photo credit: Ernst Vikne

Jeg var så heldig å få vokse opp og tilbringe mye tid sammen med besteforeldrene mine. De bor i et lite skogholt, litt landlig til, og jeg husker veldig godt skogen nedenfor huset deres. Der lekte jeg og søstrene mine masse når vi var små, og studerte maurtuer, hvitveis og alt det andre vakre og spennende vi fant der ute. Jeg husker duften av varm skog, jeg husker spenningsfølelsen av å kanskje driste seg til å gå over bakketoppen sånn at jeg ikke kunne se huset lenger, og jeg husker frihetsfølelsen av å kunne leke uten gjerde, uten bilveier og det jeg trodde var uten oppsyn (men Besta holdt nok et godt øye ut stuevinduet, kjenner jeg henne rett).

Vi sov der en god del også. Selv det var en naturopplevelse på sett og vis, for noen meter utenfor huset går en foss. Det vil si, i dagens referanseramme ville jeg nok antagelig kalt den en litt bratt bekk, men den gangen VAR det en foss i mine øyne. En stor en, som vi virkelig måtte passe oss for. Nøkken bodde der, og alt mulig! Det var denne som bysset oss i søvn etter at Besta hadde sunget “Berre bekken brusar” (for det var det den het, og ikke “Fager kveldssol smiler“!).

På dagtid tok de oss ofte med ut på tur i skogen på den andre siden av veien. Jeg husker skrekkblandet fryd idet vi gikk inn på beitet til kyrne som stod og beitet, jeg husker lange, klissete tunger, og jeg husker digre kuruker man ikke burde på på trynet i. Jeg husker Ba’s seljefløyter, jeg husker nisteturer langt oppover i skogen, og jeg husker undring over alt man fant der inne.

Om vi gikk ned bakken ved siden av huset, kom vi til elva. Der lå det alltid en pram, og vi var mye ute og rodde i den sammen med Besta eller Ba. På disse roturene så vi spor av bever, vi så hvordan elva forandra seg med sol og regn, og vi lærte å ha stor respekt for strømmen. Vi ble aldri tatt av den, men vi fikk forsøke å ro motstrøms. Da skjønte vi virkelig hvor sterk den var!

Besta og Ba har også ei hytte på Lifjell, hvor vi tilbrakte en del tid. Ba har samlet noen bergkrystaller og vakre skatter i vinduskarmen i gangen der oppe (sist jeg var der, lå de der faktisk ennå!), og jeg var fra meg av lykke den dagen jeg fant ei lita hule i veikanten hvor det var noen sånne små skatter jeg kunne samle på også! Bak hytta er det ei lita myr, og der vokste myrullen. Deilig, hvit, vakker og myk, perfekt for små barnehender å leke med.

Jeg husker en dag vi gikk litt oppover mot setra der oppe. Jeg fant enda ei hule, og kikket inn. Der så jeg for første gang et skjelett! Ba, som er en dyrekjenner og en mann som er vant til å ferdes i naturen, forklarte meg at dette var en sau som var syk eller skadet, og som hadde gjemt seg bort for å dø i fred. Det gjorde inntrykk på meg. Det var ikke skremmende eller skummelt, men det var en ny kunnskap om den naturen jeg begynte å bli mer og mer glad i.

Jeg husker blåbær i mengder. Jeg husker kongledyr rett utenfor hytta, ved siden av utedoen den gang den sto der. Jeg har enormt mange gode minner derfra.

Vi hadde også en skog hjemme, med elva som rant forbi. Jeg og søstrene mine var ganske store før mamma slapp oss ned der alene, men jeg var i alle fall så lita at jeg fortsatt lekte med dukker. En hel sommer ble tilbrakt der nede, med dukkeutstyr, sykler, lillesøsteren min og en venninne av henne. Senere ble dette den skogen jeg alltid gikk tur med bikkja i, og den skogen jeg gikk til når jeg skulle sanke urter.

Jeg har mange, mange minner fra barndom i natur. Men det viktigste er kanskje kontinuiteten i det, det at det var noe som på sett og vis ble en del av hverdagen og ikke bare noe spesielt jeg fikk oppleve en gang i året eller så. Men samtidig var det så spennende, så nytt hver gang at vi aldri gikk lei. Det var alltid noe nytt å lære, noe fint å oppdage.

Og mesteparten av dette fikk jeg fordi jeg har besteforeldre med omsorg, tid, naturglede og evne til å dele den. Barndommen min ble i stor grad designet av dem, og på grunn av det sitter jeg her i en alder av 34 år og er rik på minner og den samme naturgleden den dag i dag.

Nå håper jeg bare at jeg skal klare å formidle den videre til min egen datter.

Så… Hva skal man bli når man blir stor, da?

Det er full forvirring i hodet mitt nå, for å være dønn ærlig.

Ja, for… Jeg var i gang med bachelor i språk og litteratur da jeg ble gravid. Det var et hjertevalg, ikke hjernevalg. Jeg aner ikke hva jeg skal med det, annet enn at jeg elsker det og gjerne vil sånn ungefär i den retningen et sted. Ord og språk og bøker og tekst er min verden, der jeg trives best. Men jeg må tjene penger også, i en jobb. Og hvordan finner jeg jobb innen det, her?

Timbuk Tu 8840 Miles.
Creative Commons License photo credit: get directly down

Førskolelærerutdannelsen min er ubrukelig i barnehagesammenheng. Der streiker kroppen ganske fort, det har vi jo erfart mer enn én gang og det løpet er kjørt. Barneskole og vanlig lærerfunksjon er heller ikke noe for meg. Store mennesker liker jeg ikke å jobbe med på den måten, for det tapper meg for energi som det ikke akkurat er overskudd av fra før av, og man skal jo helst være en menneske-person før man begynner å jobbe med dem. Jeg er ikke det. I det hele tatt.

Og jobbmarkedet her i byen… med mine helsebegrensninger? Ikke stort å rope hurra for.

Men så har vi internet.

Der får jeg liksom bruk for alt, både fagkunnskap og engasjement i barnesaker, pluss det skrevne ord og tekst og alt jeg måtte ønske, akkurat når og hvor lenge kropp og hode henger med, og jeg kan være så asosial jeg vil, når jeg vil og tilpasse det helt etter kjøreforholdene. Jeg kan jobbe intenst i to uker i strekk, og ta en uke fri uten at noen sjef står der og er fortvila fordi jeg ble sjukemeldt for 14. gang i år.

Internet er perfekt sånn.

Men hvilken retning skal jeg ta det i, da?

Jeg har Hjemmemamma.com. Jeg har Mammabutikken.no. Og jeg har tusen andre planer, og målene mine endrer seg raskere enn jeg når dem, fordi jeg blir så inspirert og så engasjert og så…. hva er ordet, fullstendig vimsete av meg selv og mangel på jording her. Og man må jo vite hvor man skal med hva for å komme noen vei.

Så jeg sitter og grubler. Igjen. Og hver gang jeg tror jeg har bestemt meg, så får jeg en ny idé.

Jeg har lyst til å åpne en ny side om naturlig barneomsorg. Jeg tror verden trenger det. En motvekt til “standard-pedagogikken” som preger helsestasjoner og barnehager i dag.

Jeg elsker å drive min egen nettbutikk også, selv om det også er frustrerende til tider da jeg ikke har tid, penger eller plass til å drive den slik jeg egentlig vil – det er mange kompromisser i spill akkurat nå. Men det er utfordrende, og jeg må stadig lære meg nye ting. Det liker jeg.

Jeg vil starte en blogg eller et nettsted hvor jeg videreformidler det jeg har måttet lære meg til andre som gjerne vil jobbe på nett. Hvordan søkemotoroptimalisere. Hvordan promotere. Hvordan monetisere, hvordan tjene penger på nett. Og så videre. Men før jeg får nevnte tid, plass og penger til å faktisk gjøre det selv og dermed ha noen særlig form for suksess å vise til, så er det kanskje ikke noen stor vits enda. Eller kanskje jeg skal gjøre det til et slags prosess-prosjekt. “Mein Kampf”. Hehe.

Jeg vil skrive barnebøker. Og jeg har noen av dem delvis klare på harddisken, til og med. Kanskje landets første e-barnebøker snart lanseres? Jeg har veldig lyst! Men igjen; TID!!! Skal jeg gjøre alt det andre, så blir det dårlig med barnebøker.

Og så, på en helt annen side…. så har jeg lyst til å klippe over internetlinja og sette meg under et tre i skogen med en kopp urte-te og leve et helt naturlig liv borte fra elektroniske duppedingser og stress og mas. Lage meg en stor urtehage, selge naturprodukter til forbipasserende, komme i kontakt med naturen og meg selv helt og fullstendig, trene yoga og pilates i hagen under morgensolen, og ja… du tar tegninga. 😉

Er det rart jeg blir stutt i huet av meg sjøl?

Hva med de smarte barna?

En kommentar jeg fikk på et tidligere innlegg i dag fikk meg til å tenke.

Spørsmålet var om Vilde er en “liten voksen” eller ikke, noe som i og for seg er et betimelig spørsmål i og med at hun er så moden på enkelte områder og at hun tross alt tilbringer store deler av livet sitt med voksne uten andre barn tilstede. Og jeg skjønner også at akkurat det innlegget var formulert på en sånn måte at jeg lett kan fremstå som en slags “modellbarnmamma” som presser barnet sitt opp og frem og videre, og som ser stor verdi i ferdigheter og kunnskap langt over det forventede nivå.

Jeg gjør ikke det, sånn egentlig. Misforstå meg rett, jeg er sjeleglad for å ha fått et barn som ser ut til å ta ting så lett som hun gjør, det vil være en velsignelse for henne senere, på skolen og i arbeidslivet.  Jeg er lykkelig fordi jeg høyst sannsynlig vil slippe å bekymre meg for ekstraundervisning og skoletiltak. Ungen min vil klare seg bra.

Men jeg er også bekymret.

Goffaen hennes, min far, spør meg innimellom om “hva gjør dere i forhold til at hun kan så mye?”. Det er jo ikke riktig å stoppe henne, hun må få svar når hun lurer på hva den og den bokstaven heter, for eksempel, eller når kunnskapstørsten krever å slukkes. Men hvor langt kan man la henne gå? Det lurer Goffa på.

Goffa har nemlig vært med på dette en gang før.

Jeg skrev dagbok et halvt år før jeg begynte i førsteklasse. Jeg snakket engelsk med turistene før vi begynte med engelsk på skolen. Og jeg husker jeg ble helt matt når jeg, etter å ha gledet meg så lenge til å lære engelsk, fikk se læreboka med “This is Ann. This is Pat. This is a ring.” Jeg var langt forbi det nivået allerede, og jeg raste gjennom den boka så lett som bare det. Jeg har et vagt minne om at læreren spurte meg om jeg ville ha neste klasses pensum og at jeg sa “ja”, men jeg fikk det aldri.

Jeg var aldri noe skolelys. På ungdomsskolen fikk jeg beskjed om at jeg ville få S i engelsk hvis jeg bare gjorde leksene mine. Det gadd jeg ikke. For hvorfor skulle jeg?

child reading
Creative Commons License photo credit: apdk

Pappa, mitt barns Goffa, sier det var spørsmål om jeg til og med kanskje skulle gå opp et skoletrinn, men at det ikke ble noe av. Det er jo tross alt andre fag enn norsk og engelsk, som matte, for eksempel… Det var flaks at jeg ble trukket ut til både skriftlig og muntlig matte på videregående, for å si det sånn, ellers hadde jeg neppe hatt artium.

Det hender dog at jeg lurer på hvordan det ville vært om jeg hadde fått den motivasjonen jeg trengte i de andre fagene, de fagene jeg brydde meg om i utgangspunktet, fra starten av. Det er fryktelig demotiverende å ligge to steg foran hele tiden, uten å ville det, uten engang å prøve. Da er det lettere å gi faen og la seg selv falle bakover. Så det var det jeg gjorde.

For Goffa og Mormor er dette dermed runde 2. Og om Vildes utvikling fortsetter, så kan det være greit å ha med seg de erfaringene fra den gangen, samtidig som om det unektelig  (og forhåpentligvis!) også har skjedd ganske mye med skolevesenet på 30 år.

Espen var nemlig også en skolesmart unge, så det er ikke bare fra meg det kommer. Hun har fått dobbelt opp. Fordelen med Vilde er dog at hun er velsignet med å ha bursdag i slutten av oktober, der hvor hennes far og mor er født i henholdsvis februar og mars. Hun vil således være nesten 10 måneder bak det eldst mulige barnet i klassen og få en buffer der. Kanskje det vil normalisere ting litt, i alle fall en stund mens de er forholdsvis små.

Kanskje utviklingen stopper opp også. Kanskje hun vil bli veldig mye mer opptatt av fysisk utvikling i steden en stund sånn at kunnskapstørsten kommer litt i bakgrunnen, for eksempel.

Men akkurat nå sitter jeg altså i en slags merkelig posisjon hvor jeg føler at jeg må dekke litt over mitt barns nivå, for ikke å fremstå helt feil selv eller fordi det er en annen mamma i rommet som er bekymret for sin egen unge og sammenligner med min. Enn så lenge bryr ikke Vilde seg i nevneverdig grad, men det kommer kanskje en dag hvor dette blir et tema for henne også.

Den dagen gruer jeg meg litt til.

Tull og tøys om barn og søvn

– Ikke gi barnet for mye oppmerksomhet om det våkner om natten, da vil det få problemer med å sovne igjen av seg selv.

Selv om barnet våkner og gråter, bør du først og fremst forsøke å trøste barnet i sengen, i stedet for å ta det opp i egen seng, råder Skatvedt.

Han har forståelse for at slitne foreldre kan ty til denne løsningen hvis barnet gråter mye om natten, men er klar på at dette i lengden vil gjøre vondt verre.

Og så er vi igang igjen.

Nok en søvnekspert er ute i media og mener noe om hva som er bra og ikke for barn. Eller nei, ikke barn. For søvn. For de voksnes søvn.

Primater har sovet sammen med barna sine alltid. Mennesket også, frem til nyere tid. Da ble det Viktig å Være Selvstendig for både barn og foreldre – og kanskje spesielt mor, som jo skulle kvinnefrigjøres også etterhvert.

Barn er i utgangspunktet programmert til å ønske å være inntil en stor, voksen og sterk kropp, og spesielt for å sove trygt. Menneskebarn har ingen pigger de kan slå ut med, de har ingen harde skall de kan krabbe inn i. Alt de har for å beskytte seg, er foreldrene. Det er ikke rart at evolusjonen har sørget for at små menneskebarn ønsker å sove i foreldrenes seng. Det er nettopp det som har gjort at vi i det hele tatt fortsatt eksisterer.

Sweet Dreams
Creative Commons License photo credit: cre8_tif

Barns søvnproblemer er i veldig stor grad et samfunnskonstruert problem. Det ble sånn da kristendommen og pietismen kom inn med sine føringer om at barn skulle ses, men ikke høres, ektemannen skulle ha sin hustru som han ville, når han ville, og man ansatte ammekvinner som tok seg av den forferdelige skam det var å måtte blotte sine bryster. Barnet ble ansett som proppfullt av arvesynd (alt naturlig var djevelsk, må vite), og fysisk kontakt skulle ikke forekomme mer enn absolutt nødvendig. Medfødte behov skulle plukkes av så fort som mulig, slik at barnet til slutt ville bli et sivilisert menneske og en god kristen.

Vi er alle preget av den kulturen vi vokser opp i, og det tar generasjoner før visse trender og tendenser er helt borte. De preger våre tanker, våre forventninger til oss selv, våre barn og andre, og det preger vårt barnesyn og tanker om oppdragelse. Det henger mye igjen i den kollektive folkesjela.

Nå skal kvinnen ut i arbeidslivet mens barna ennå er bittesmå, og da må jo også barneomsorgen tilpasses deretter. Man behøver søvn for å fungere på jobb, og det er vanskelig (for ikke å si umulig) å gå på jobb dag etter dag dersom natt etter natt ikke gir god nok søvn. Og barna på sin side skal jo i barnehagen, og trenger også søvn for å klare stresset.

Igjen ofres barnets medfødte behov for å være sammen med en trygg, stor og beskyttende kropp. Søvntrening blir et tema. Om mammaforum på internet er representativt for norske foreldre, er skrikekurer og Ferber-metoder et svært utbredt fenomen. Med andre ord: hver eneste kveld ligger tusenvis av norske spedbarn og skriker seg hese på foreldre som ikke kommer, men som kanskje står bak en lukket dør med klump i halsen og forteller seg selv at de gjør det de skal gjøre og at dette er riktig.

Det er ikke det. Det er feil. Hadde vi gjort dette i steinalderen, hadde jeg ikke sittet her og skrevet dette nå. Da hadde min for-mor vært spist av rovdyr eller frosset ihjel for lenge siden. Du finner ikke en primat i verden som forlater sitt hjelpesløse avkom for å gå å sove litt. Det forekommer ikke at dyr legger barna sine til å sove et annet sted enn der de selv sover. Det ville vært artens undergang. En mor sover med sine barn. Punktum.

Jeg har en 2.5-åring.

Jeg har to sprinkelsenger (jeg hadde faktisk tenkt å søvntrene som alle andre, frem til jeg kom på bedre tanker) som har fungert særdeles fint som bamse- og klesoppbevaring, men mitt barn har aldri sovet mer enn tilsammen en time der. Hun har sovet sammen med oss hele tiden.

Det har vært gode perioder og det har vært dårlige, jeg skal ikke glorifisere samsoving opp til noe det ikke er, men i all hovedsak har det gått veldig bra. Om hun har våknet om natta, har hun sovnet igjen fortere enn hun har klart å vekke oss, fordi vi har jo vært der og hun har ikke behøvd å våkne ordentlig for å finne oss.

I starten måtte hun ligge i armkroken til meg eller faren for å sovne. Nå er det bare for han å legge seg ved siden av henne i senga, mens hun legger seg godt til rette på mammas pute og trekker dyna  over seg. Hun sovner alene på få minutter, trygt og godt. Det har gått sakte og sikkert i hennes tempo, uten at vi har presset og mast og latt henne skrike.

Vi har også latt henne styre sin egen døgnrytme, stort sett, og om hun ikke har vært trøtt nok så har hun fått være oppe sammen med oss. Vi har alltid stolt på at hun skulle finne sin egen rytme, og i høst gjorde hun det av seg selv. Nå krabber hun opp på fanget mitt sånn i seks-sjutida på kvelden, sier i fra at “Du må stelle meg, daaaaaaa…!”, og er dønn klar til å pusse tenner og legge seg. Totalt uten konflikter av noe slag.

Veien hit har vært lengre enn de fleste rundt oss har valgt, og jeg har stadig fått spørsmål om det ikke er slitsomt. Joda, det har det vært til tider. Men det skjer noe med forventningene og innstillingen underveis  – om hun nå skulle finne på å være våken til halv elleve, så ville jeg antagelig opplevd det som forferdelig slitsomt fordi jeg nå er vant til å ha kvelden for meg selv. Den gangen var det bare sånn det var og skulle være, det hender faktisk noen ganger at jeg savner henne litt etter at hun har lagt seg for kvelden.

En annen ting er at jeg har vært hjemmeværende hele småbarnsperioden hennes. Om hun la seg seint, betydde det at hun våknet seint. Og det igjen betydde at jeg fikk sove i 10-12 timer om jeg behøvde det (og det gjorde jeg jo :) ).

Jeg skjønner at man blir desperat etter søvn og at man gjør hva som helst for å komme seg gjennom hverdagen. Søvnmangel kan ødelegge alt, fra forhold til helse, og det er viktig med søvn.

Men vi har skapt oss en verden hvor våre naturlige behov er i konflikt med kravene som stilles. Vi har satt oss i en situasjon hvor vi har eksperter som forteller oss at vi ikke kan lytte til våre omsorgsinstinkter, hvor vi frarådes å dekke våre barns primære behov på nattestid.

Kanskje det er på tide å tilpasse seg naturen igjen, istedenfor å gjøre flere dårlige forsøk på å tilpasse den til vår konstruerte verden.

Nytt barneprosjekt?

Det er en ting som er litt sånn små-plagsomt med å jobbe for seg selv og ha sine egne prosjekter, og det er alle ideene man får. Min samboer jobber på fabrikk nå etter at han fikk tilbake den jobben som finanskrisa tok fra ham for nesten et år siden, og jeg skal vedde på at han ikke har akkurat den problemstillingen der..! :)

Uansett, for meg har dette alltid gått i sykluser. Det har som jeg nevnte i forrige innlegg vært en periode nå hvor jeg knapt har klart å se for meg hvordan jeg skal komme ut av senga om morgenen, men nå er det altså nye tider igjen. Det kjenner jeg i hvert fiber i kroppen.

Og ideene lar ikke vente på seg.

Det er bare det at denne gangen er det litt større enn det pleier. Dette er mer enn bare en ny bloggpostidé eller idé til et nytt produkt i nettbutikken, og det er til og med mer enn å starte en helt ny blogg (som jeg også har tenkt på litt).

Dette er faktisk så stort at det grenser opp mot Meningen Med Livet, egentlig, intet mindre.

Om jeg skal oppsummere mitt voksne liv, så har det alltid handlet om barn. Jeg begynte å jobbe med unger som dagmamma da jeg var 16, gikk videre på skolen og tok den gangen VK1 barnepleie, og jobbet noen år i barnehage før jeg gikk tilbake til skolen og tok artium og deretter førskolelærerlinja. Så jobbet jeg litt mer i barnehage, ble mamma selv, og startet Hjemmemamma.com, og deretter en nettbutikk som heter Mammabutikken.

Her på bloggen har jeg skrevet mye om barneoppdragelse. Jeg har hatt en nettside som het NaturligBarneomsorg også, selv om den ble nedlagt på grunn av overveldende mye arbeid på den tiden.

Spielen im Bach
Creative Commons License photo credit: badkleinkirchheim

Det er unger jeg gjør. Det er unger jeg alltid har gjort.

Utdannelsen min tilsier at jeg skal jobbe i barnehage, men det kommer jeg nok ikke til å gjøre igjen. Delvis fordi jeg har en del issues med hvordan barnehager fungerer pr i dag, og delvis fordi legen i sin tid ga meg forbud mot å jobbe på den måten i mer enn 50% stilling på grunn av stressfaktoren det alltid vil innebære (hvilket igjen er en av mine store issues med barnehage).

Målet med alle disse prosjektene mine har alltid vært å forandre på det jeg mener er dårlige oppvektsvilkår og en barneoppdragelse som er langt ute på viddene i vår kultur. På den ene siden har man skrikekurer og for tidlig brystavvenning, på den andre siden har man alternativt tenkende mennesker som går helt i andre grøfta og forstår ungen sin ihjel.

Det foresvever meg nå at jeg kanskje skulle organisere alle prosjektene på en litt annen måte.

Kanskje jeg rett og slett skulle samle alt sammen og skrive en pedagogikkbok?

Eller kanskje det burde bli en helt ny nettside?

Kanskje mitt egentlige livsoppdrag er å redde verden fra en altfor dårlig barneoppdragelse? 😉

Hjemmemamma-fellen

Det snakkes mye og ofte om at kvinner som velger å være hjemme med barn, taper i arbeidslivet. De taper pensjonspoeng (eller gjorde, i alle fall), de forbigås i lønnsforhandlinger og de blir hengende etter i karrieren.

Men det er ikke det jeg skal snakke om i kveld.

Jeg skal snakke om den egentlige hjemmemamma-fellen. Og jeg skal fortelle deg at jeg har vært i ferd med å gå i den selv.

Den største fellen handler faktisk ikke om arbeidslivet i det hele tatt. Den handler om hva som skjer inni ditt eget hode. Om hva som skjer når du begynner å TRO på dem som forbinder karriere med egenverd. Når stemmene du hører i media sniker seg inn i ryggmargen din og later som om de er deg.

Det er DA du får problemer.

Da jeg valgte å være hjemmemamma den gangen Vilde var 7-8 måneder gammel, var tilbakemeldingene positive. “Så heldig hun er!”, sa de, “som får ha mammaen sin litt til, som får vokse opp stille og rolig mens hun er liten!”. Og jeg visste de hadde rett, jeg var stolt og kry over valget vi hadde tatt, og gikk med hodet hevet og ryggen rak.

Etterhvert som Vilde vokste, ble det sakte, men sikkert litt annerledes.

Ikke bare fordi hun nå fikk et stadig større sosialt behov, det er jo logisk. Og stort sett har dette behovet også blitt dekket via venner, familie og åpen barnehage to dager i uka, men vinteren var lang, hard og ensom her vi satt alene uten bil og penger.

Og det er nettopp “penger” som indirekte er cluet her, selv om arbeidslivet er irrelevant. Inntjeningsevnen. Belastningen man utgjør. Byrden man legger på andre.

Espen ble mer og mer sliten. Som jeg også gjorde, men etterhvert som vinteren tok tak i sjelen min, så følte jeg mer og mer at jeg ikke hadde noen rett til å være det. Han, derimot, som jobba 6 dager i uka, hadde monopol på den rettigheten. Regningene hopet seg opp, og uansett hvor mye jeg jobbet med nettbutikk og nettprosjekter så ble det aldri nok til å lage en ørliten bulk i det en gang.

Og det er da det skjer.

Det er da man begynner å høre stemmene i hodet si at man er intet annet enn en byrde, en destruktiv snylter som ødelegger familien sin og hjemmet sitt fordi man ikke er “der ute” og bidrar økonomisk.

Man ser på seg selv, og ser sine fillete klær, sin kjerringsveis og det fettet som legger seg både her og der når man lever i en toårings tempo hele dagen. Og man begynner å lure på hvorfor han gidder.

Vinteren har vært lang. Depresjonene har ikke vært langt unna, og det var tider jeg trodde jeg ville bli gal. Andre tider var jeg overbevist om at jeg snart ville bli alenemamma. Eller at livet mitt i bunn og grunn var over.

Våren kom ikke et sekund for tidlig for meg.

Solen begynte endelig å skinne, og den har satt lys på alt som egentlig betyr noe.

Datteren vår.

Når jeg ser henne leke i hagen, så ser jeg ei svært lykkelig lita jente som elsker mammaen sin over alt på denne jord, og som ikke lar en eneste sjanse til å fortelle meg det gå til spille. Hun vet hvor høyt elsket hun er, og hun sier også det hver dag nå. “Du æj så da i meg, mamma!”, sier hun, og vet hun har rett. Hvis jeg sier det til henne, så nikker hun smilende og sier “m’m!”.

Jeg ser ei lita jente som er høflig og hensynsfull. Og jeg har ikke engang lært henne det, hun har lært det ved å observere foreldrene sine. Om noen spør om hun vil ha noe, svarer hun alltid “ja takk” eller “nei takk”. Får hun noe, sier hun “takk, mamma! :)”. “Kan du væj så snill…” er også en setning hun har begynt å bruke nå, helt av seg selv, og selv om hun faktisk er 2,5 år og det hender det glipper med beherskelsen, så er hun vanvittig moden for alderen sin.

Jeg ser ei lita jente som ligger langt forut for sin egen utvikling, og selv om det er umulig å si hva som er årsak til hva, så er det sannsynlig at hennes oppvekst og hverdag har hatt en del med det å gjøre. Hun har aldri behøvd å bruke energien sin på å tilpasse seg en kaotisk og krevende barnehagehverdag, og hun har aldri behøvd å lure på hvor mamma og pappa er hen. Hun snakker flytende, kompliserte setninger og har et vanvittig ordforråd (i går lærte hun forskjellen på ametyst og rosenkvarts!). Hun kunne alle fargene og de fleste bokstavene i alfabetet før hun var 2, hun fortalte helsesøster på 21-månederskontrollen at “mamma sikkert sinnsyk” (kremt), og hun har voksengrep på blyanten når hun tegner – det har hun hatt i over et år allerede. Tegningene hennes har faktisk vært ganske detaljerte, ganske lenge.

Jeg ser en liten unge som har et virkelig sunt og bra kosthold. Hun spiser haugevis av frukt og grønnsaker hver eneste dag, og hun velger stort sett mellom makrell i tomat, leverpostei og honning på brødskiva si. På toårsdagen sin spiste hun bare littegranne kake, men jeg måtte fylle glasset med agurk- og gulrotstaver to-tre ganger, før hun til slutt drakk opp vannet de stod i også. Fordi jeg ikke har jobbet ute, så har jeg hatt anledning til å langtidsamme. Vilde er så godt som aldri syk – om man ser bort fra vaksinefeber, så har hun hatt spysjuken 2-3 ganger, og vært forkjøla kanskje 3-4 ganger i sitt liv. Bare en gang har hun vært hos legen og fått medisin, og da var hun 3 måneder gammel.

Ikke minst ser jeg en empatisk og omsorgsfull person, som bryr seg om andre. “Gåj det ba, mamma?” kan hun spørre ut av det blå. “Kosej du deg?” spurte hun dukken sin ømt i kveld etter at hun hadde lagt den godt til rette med en dyne over seg. Og det er episoder som “Jidde tøjke tåjene dine” som forteller meg at denne jenta har sosial kompetanse og omsorg i bøttevis for sine jevnaldrende også. I dag begynte hun å gråte når jeg lot som om jeg var lei meg – det er sånt som skjærer i hjertet til ungen min, og sånt mamma aldri, aldri skal tulle med mer. Man skal ikke være lei seg og trist, nemlig, man skal “baje væje da!”. Og hun vil gå til månen og tilbake for at du bare skal smile. Er mamma litt sliten og lei en dag, så sier hun “Jeg æj så da i mamma’n min, skjøndu!” med et smil – og da er ikke mamma så lei lenger… :)

Jeg sitter og ser på denne vidunderlig skjønne ungen min med all verdens stolhet og undring i blikket. Det ville vært enkelt for meg å gjemme meg bak tanken på at “jeg ser henne sikkert bare med mammaøyne”, men det rare er at alle som møter henne kommenterer et eller annet – enten legger de merke til at hun er så utrolig flink til å prate, eller så blir de imponerte over at hun ble bleieavvent så tidlig, eller hva som helst. Jeg snakket med helsesøster om det også, og hun bekrefter det jeg egentlig, innerst inne, vet: Det er ikke bare jeg som overdriver og ser ting som ikke er der.

Det er ikke godt å si hvordan hun ville ha utviklet seg om jeg hadde valgt å være utearbeidende de siste to årene. Jeg får aldri vite det heller.

Men hun kunne ikke ha vært bedre, mer fantastisk, friskere og lengre fremme i utviklingen sin enn hun er, så noe må vi ha gjort riktig med henne. Denne oppveksten og denne hverdagen har vært bra, det beste vi kunne gjøre.

Og da kan de stygge stemmene i mammas hode bare gå å skamme seg.

Bloggtørke

Jepp.

Det er rett og slett ikke noe annet ord på det, er jeg redd.

Jeg har skrevet meg helt tom, både på Hjemmemamma.com og her inne. Det er liksom ikke mer å si. Om noe.

Eller jo, det er det, jeg har masse jeg kunne skrevet – men jeg har også begynt å skjønne at jeg må sette et klarere skille mellom “jobb” og privat, og hva som skal deles med offentligheten. Det var veldig lett før, når Vilde bare var en liten baby, men nå er hun sin egen person og må beskyttes på en helt annen måte enn tidligere.

Og det samme må jeg.

Jeg føler jeg på mange måter har lagt livet mitt på utstilling for å vise verden at ja, det fungerer helt fint å være hjemmemamma i en borte-verden, og at hjemmemammaer faktisk finnes, og det har vært riktig frem til nå. Men nå er det andre tider. Nå skal livet mitt, rollen min og sivilisasjonen som jeg kjenner den revurderes og redesignes, og selv om jeg vet omtrent akkurat hva jeg skal videre nå, så er det ikke dermed sagt at jeg kommer til å gjøre den neste fasen av familielivet og livet mitt generelt like transparent som jeg har gjort til nå.

Såååå…. da er spørsmålet… Hva gjør man med bloggene?

Hjemmemamma.com vurderes solgt. Om jeg finner den rette til å overta og føre den videre på de premissene jeg har for den, så vil jeg vurdere å selge domenet med innhold og alt. Hvis ikke..? Jeg vet ikke, det har jeg ikke bestemt meg helt for enda.

Våre Vilde Dager… Jeg aner ikke. Jeg elsker å skrive, jeg tror ikke jeg kan leve uten det. Men må jeg skrive offentlig? Det var en gang på den tidligere bloggen at jeg husker jeg reagerte kraftig på å ha blitt med i en slags rar konkurranse som jeg ikke engang hadde meldt meg på. Dette med å jage etter lesere, skrive de mest fengende innleggene, få flest kommentarer og stemmer og kanskje klare en toppliste eller gudinna veit, det var bare helt, helt feil for meg.

Men så havna jeg visst litt der likevel.

Det skjer noe med hele skriftspråket mitt også nå. Spesielt etter å ha brukt en del tid på å søkemotoroptimalisere nettbutikken (og nei, jeg er ikke engang ferdig med det), så merker jeg at det blir stadig vanskeligere for meg å slippe opp og skrive bare kreativt. Akkurat derfor tror jeg faktisk at jeg er nødt til å blogge, for å holde flyten i gang.

Før var det sånn at jeg måtte skrive for å puste, på en måte, det var en helt nødvendig ting for meg. Det er nok fortsatt sånn. Men etter at jeg begynte å blande privatblogging med prosjektblogging, så var det plutselig ikke alt man kunne skrive om lenger. Det er ting jeg kanskje vil skrive om, som kan komme til å skade prosjektene mine samtidig.

Et eksempel på det var da jeg for litt siden ble baktalt på Twitter (jada, man har Google Alerts, så man blir varslet uansett!), og denne bloggen ble brukt som et eksempel på at man blir smårar og gal av å gå hjemme for lenge. Og det er blant annet fordi jeg ytret et lite innlegg om kraftledninger utenfor huset, den mannen hadde antagelig sendt meg på galehus om han hadde visst om alle de tingene jeg drev med og tenkte på før jeg fant Espen og fikk barn..! Sånne ting gjør meg litt stressa, fordi jeg dermed vet at jeg ikke kan snakke fritt om det som opptar meg uten å stå i fare for å skade andre ting som også er viktige for meg.

Og da forsvinner hele blogge-gleden samtidig.

For jeg er ikke ute etter å redde verden, på en måte, jeg er ikke ute etter å overbevise noen eller lage en ny temablogg eller noe som helst, jeg må bare ha et sted å lufte tankene mine uten å bli hamret ned med kommentarer og meninger og debattinnlegg. Hvis jeg skal blogge nå, så er det bare for å tenke. Ikke for å starte noen samfunnsdebatt eller mene noe offentlig, men fordi jeg tenker best når jeg skriver. Så enkelt er det.

Kanskje jeg starter en ny blogg under hemmelig navn.

Kanskje jeg passordbeskytter denne.

Kanskje jeg passordbeskytter bare deler av denne.

Kanskje jeg begynner å skrive med penn og papir,  skjønt da mister jeg jo muligheten til å dele med utvalgte nettvenner.

Kanskje bare lagre som .doc  på harddisk.

Kanskje jeg tar meg en lengre bloggepause.

Den som lever får se…

Powered by WordPress | Designed by: Free MMORPG | Thanks to MMORPG List, VPS Hosting and Video Hosting