Archive for the ‘Ymse’ Category

Våre Vilde Dager er herved avsluttet!

Da er livet som vi kjenner det over, og jeg er ikke lenger hjemmemamma. Vilde går i barnehagen og stortrives der, innkjøringen har gått som en drøm, og nå gleder jeg meg bare til undervisningen kommer skikkelig i gang på høyskolen for min egen del. Det blir litteratur og språk, og jeg skal  mest sannsynlig ha tre fag i år: britiske aksenter, ungdomsspråk og fantastisk litteratur. I det siste faget er Harry Potter, Brødrene Løvehjerte og Hobbiten faktisk pensum, og jeg gleder meg stort!

Våre Vilde Dager stenges derfor i dag, og jeg kommer også til å stenge for kommentarer her inne nå. Den gode nyheten er dog at jeg samtidig åpner min nye blogg, sånn at du kan fortsette å følge meg der inne hvis du vil. Vilde kommer til å få sin egen kategori der inne, som bare er for spesielt utvalgte. Det vil si, jeg må legge deg til manuelt backstage om du vil lese om henne. På den måten beskytter jeg henne mot googlere og den øvrige verden, samtidig som jeg kan fortsette å skrive.

Takk for at du fulgte med på ferden, og jeg håper du blir med videre! :)

Du er nå på et nytt domene!

Jepp, jepp.

Om du trodde du gikk inn på hjemmemamma.com/varevildedager nå, så tok du feil! Bare se i url-feltet! 😉

Bloggen er nemlig, som du kan se, flyttet over til jeanettesweb.com, som blir den nye portalen for alle mine prosjekter. Bare sånn for å ha alt på et sted.

Dessverre fikk jeg ikke lov til å ta med linkene over, og jeg husker ikke alle sammen lenger heller, så det er ikke meningen å slette deg. Skal prøve å gjenoppbygge den litt etter litt.

Amming, permisjon og pappaer

Ammingen i Norge er veldig godt etablert, og vi ligger i verdenstoppen, hvor andre land “looks to Norway”. Gro Nylanders ammevideo blir solgt i mange land, og WHO har anbefalinger som er på linje med det vi har fått til i Norge. Likevel ser det desverre ut som amming er blitt et skikkelig hår i suppa for gjengen som fronter pappas rett til bedre/like rettigheter til å være hjemme med babyen. Amming som helsefremmende tiltak for både barn og mor blir elegant ignorert, og en skikkelig kvinnesak som de flotte opparbeidete rettighetene rundt amming og permisjon er, blir nå ofret på “likestillingens alter”. Dette er kjempetrist, og veldig uheldig, ut fra både en mors og leges synspunkt!?

Jeg synes hun sier det så godt, så jeg ville bare dele med dere. Resten av innlegget er verdt å leses, og det finnes her.

Det kommer vel neppe som noen overraskelse at jeg er i mot enhver tvangsinndeling av foreldrepermisjonen. Jeg anser barnets og familiens behov som det som skal være det viktigste i sånne spørsmål, og jeg kan ikke se at en to- eller tredeling vil være hensiktsmessig i så henseende. Det gir for liten fleksibilitet.

En tredeling av permisjonen vil bety at mors del av permisjonen er over sånn ca når barnet er 7 måneder gammelt. En ting er at barn på denne alderen fortsatt gjerne ammes både dag og natt (noe som i seg selv bør være et sterkt argument), men en annen ting er også at dette er den alderen hvor seperasjonsangsten setter inn for fullt. For barnet er det VIKTIG at mamma ikke skal gå. Og dette er utviklingspsykologi, ikke politikk! Barnet kunne ikke brydd seg mindre om kvinnefrigjøring eller pappas rettigheter, barnet er av psykologiske grunner bestemt på at mamma ikke må gå,  forutsatt at det er hun som har vært primæromsorgsgiver frem til nå og at tilknytningen ellers har fått gå sin naturlige gang. Det er sånn det skal være. Det er et tegn på en emosjonelt og mentalt frisk unge.


Creative Commons License photo credit: ARHiggins

Det finnes barn av alle slags temperamenter og personligheter. En sterk og hardfør sjel vil kanskje ikke la seg merke så mye av dette skiftet, hvis pappa også er en fin fyr og barnet er trygt sammen med ham. Men sartere sjeler vil komme til å oppleve mammas fravær og pappas plutselige tilstedeværelse som ganske traumatisk og vond. Det er et brudd på barnets kontinuitet, og et brudd på den naturlige utviklingen av tilknytning. Det er normalt at barn danner seg et tilknytningshierarki i denne alderen, hvor det er ett menneske som er foretrukket over andre.  Som oftest er det mor som får denne plassen. Etterhvert vil også andre mennesker få stadig sterkere og sterkere rolle i barnets liv, men om den daglige omsorgen overlates til en person som ennå ikke har fått denne plassen på barnets foretrukket-liste, så kan det oppleves som ganske dramatisk for den lille.

Og det ville kanskje ikke vært så galt i seg selv. Barn tilpasser seg lett, de finner som regel en måte å håndtere ting på etterhvert, og pappa har antageligvis gjerne vært med fra starten av. Han kommer jo ikke inn som noe fullstendig ukjent vesen og erstatter Den Trofaste Mor. Det er jo ikke sånn.

Ikke før om tre nye måneder.

For når barnet igjen finner fotfestet, endelig venner seg til den nye hverdagen med en mamma som er borte på dagtid – da forsvinner pappa også. Da er det barnehagetilvenning som står på planen.

Dette blir to brå skifter og to brudd på tilknytningsutviklingen på kort, kort tid.

Jeg tror ikke det er heldig.

Pappas tilstedeværelse er viktig. Grunnleggende, udiskutabelt viktig. Men det er ingen barn på et halvt år som har lest likestillingsartikler og reflekterer så veldig nøye over hvem det var som stod ved kjøkkenbenken i dag. De har sin helt egen agenda, og den er hvor den er i en alder av 7 måneder.

Dersom pappaen er interessert, moden, ansvarsfull og vet opp-ned på en unge, så vil han klare å komme riktig posisjon overfor ungen sin likevel, selv om han ikke fikk være hjemme i noen måneder før barnehagestart. Min samboer fikk bare 2 uker rett etter fødselen, fordi jeg var student uten opptjente rettigheter for noen av oss, og han er uten tvil en av de mest tilknyttede fedrene jeg har møtt. Det var han som fikk hennes første timer her på jorden alene mens de sydde sammen meg, det er han som har stelt henne for kvelden, det er han som har lagt henne og ellers vært tilstede for henne så mye som overhode mulig. Han vet nøyaktig hva hun liker på brødskiva og hva som er viktig for henne. HAN er viktig for henne. Og jeg ville ikke nølt et sekund om å overlate omsorgen til ham om jeg måtte gå fra henne.

Kanskje vi som mødre bare må la fedrene slippe til. Hver eneste dag. Ikke bare si at “det blir din tur når du får perm, men frem til da er det MIN baby”, og tillate at kanskje røde sokker går mot rosa strømpebukse og andre ting som virkelig ikke betyr noe som helst.

For pappaer ER viktige. De er uerstattelige, og har veldig mye å si for et barns utvikling og generelle lykke i livet. Uten skygge av tvil.

Men det er dumt å gjøre dette til en krig.

For den krigen er det uansett barnet som vil tape.

Tull og tøys om barn og søvn

– Ikke gi barnet for mye oppmerksomhet om det våkner om natten, da vil det få problemer med å sovne igjen av seg selv.

Selv om barnet våkner og gråter, bør du først og fremst forsøke å trøste barnet i sengen, i stedet for å ta det opp i egen seng, råder Skatvedt.

Han har forståelse for at slitne foreldre kan ty til denne løsningen hvis barnet gråter mye om natten, men er klar på at dette i lengden vil gjøre vondt verre.

Og så er vi igang igjen.

Nok en søvnekspert er ute i media og mener noe om hva som er bra og ikke for barn. Eller nei, ikke barn. For søvn. For de voksnes søvn.

Primater har sovet sammen med barna sine alltid. Mennesket også, frem til nyere tid. Da ble det Viktig å Være Selvstendig for både barn og foreldre – og kanskje spesielt mor, som jo skulle kvinnefrigjøres også etterhvert.

Barn er i utgangspunktet programmert til å ønske å være inntil en stor, voksen og sterk kropp, og spesielt for å sove trygt. Menneskebarn har ingen pigger de kan slå ut med, de har ingen harde skall de kan krabbe inn i. Alt de har for å beskytte seg, er foreldrene. Det er ikke rart at evolusjonen har sørget for at små menneskebarn ønsker å sove i foreldrenes seng. Det er nettopp det som har gjort at vi i det hele tatt fortsatt eksisterer.

Sweet Dreams
Creative Commons License photo credit: cre8_tif

Barns søvnproblemer er i veldig stor grad et samfunnskonstruert problem. Det ble sånn da kristendommen og pietismen kom inn med sine føringer om at barn skulle ses, men ikke høres, ektemannen skulle ha sin hustru som han ville, når han ville, og man ansatte ammekvinner som tok seg av den forferdelige skam det var å måtte blotte sine bryster. Barnet ble ansett som proppfullt av arvesynd (alt naturlig var djevelsk, må vite), og fysisk kontakt skulle ikke forekomme mer enn absolutt nødvendig. Medfødte behov skulle plukkes av så fort som mulig, slik at barnet til slutt ville bli et sivilisert menneske og en god kristen.

Vi er alle preget av den kulturen vi vokser opp i, og det tar generasjoner før visse trender og tendenser er helt borte. De preger våre tanker, våre forventninger til oss selv, våre barn og andre, og det preger vårt barnesyn og tanker om oppdragelse. Det henger mye igjen i den kollektive folkesjela.

Nå skal kvinnen ut i arbeidslivet mens barna ennå er bittesmå, og da må jo også barneomsorgen tilpasses deretter. Man behøver søvn for å fungere på jobb, og det er vanskelig (for ikke å si umulig) å gå på jobb dag etter dag dersom natt etter natt ikke gir god nok søvn. Og barna på sin side skal jo i barnehagen, og trenger også søvn for å klare stresset.

Igjen ofres barnets medfødte behov for å være sammen med en trygg, stor og beskyttende kropp. Søvntrening blir et tema. Om mammaforum på internet er representativt for norske foreldre, er skrikekurer og Ferber-metoder et svært utbredt fenomen. Med andre ord: hver eneste kveld ligger tusenvis av norske spedbarn og skriker seg hese på foreldre som ikke kommer, men som kanskje står bak en lukket dør med klump i halsen og forteller seg selv at de gjør det de skal gjøre og at dette er riktig.

Det er ikke det. Det er feil. Hadde vi gjort dette i steinalderen, hadde jeg ikke sittet her og skrevet dette nå. Da hadde min for-mor vært spist av rovdyr eller frosset ihjel for lenge siden. Du finner ikke en primat i verden som forlater sitt hjelpesløse avkom for å gå å sove litt. Det forekommer ikke at dyr legger barna sine til å sove et annet sted enn der de selv sover. Det ville vært artens undergang. En mor sover med sine barn. Punktum.

Jeg har en 2.5-åring.

Jeg har to sprinkelsenger (jeg hadde faktisk tenkt å søvntrene som alle andre, frem til jeg kom på bedre tanker) som har fungert særdeles fint som bamse- og klesoppbevaring, men mitt barn har aldri sovet mer enn tilsammen en time der. Hun har sovet sammen med oss hele tiden.

Det har vært gode perioder og det har vært dårlige, jeg skal ikke glorifisere samsoving opp til noe det ikke er, men i all hovedsak har det gått veldig bra. Om hun har våknet om natta, har hun sovnet igjen fortere enn hun har klart å vekke oss, fordi vi har jo vært der og hun har ikke behøvd å våkne ordentlig for å finne oss.

I starten måtte hun ligge i armkroken til meg eller faren for å sovne. Nå er det bare for han å legge seg ved siden av henne i senga, mens hun legger seg godt til rette på mammas pute og trekker dyna  over seg. Hun sovner alene på få minutter, trygt og godt. Det har gått sakte og sikkert i hennes tempo, uten at vi har presset og mast og latt henne skrike.

Vi har også latt henne styre sin egen døgnrytme, stort sett, og om hun ikke har vært trøtt nok så har hun fått være oppe sammen med oss. Vi har alltid stolt på at hun skulle finne sin egen rytme, og i høst gjorde hun det av seg selv. Nå krabber hun opp på fanget mitt sånn i seks-sjutida på kvelden, sier i fra at “Du må stelle meg, daaaaaaa…!”, og er dønn klar til å pusse tenner og legge seg. Totalt uten konflikter av noe slag.

Veien hit har vært lengre enn de fleste rundt oss har valgt, og jeg har stadig fått spørsmål om det ikke er slitsomt. Joda, det har det vært til tider. Men det skjer noe med forventningene og innstillingen underveis  – om hun nå skulle finne på å være våken til halv elleve, så ville jeg antagelig opplevd det som forferdelig slitsomt fordi jeg nå er vant til å ha kvelden for meg selv. Den gangen var det bare sånn det var og skulle være, det hender faktisk noen ganger at jeg savner henne litt etter at hun har lagt seg for kvelden.

En annen ting er at jeg har vært hjemmeværende hele småbarnsperioden hennes. Om hun la seg seint, betydde det at hun våknet seint. Og det igjen betydde at jeg fikk sove i 10-12 timer om jeg behøvde det (og det gjorde jeg jo :) ).

Jeg skjønner at man blir desperat etter søvn og at man gjør hva som helst for å komme seg gjennom hverdagen. Søvnmangel kan ødelegge alt, fra forhold til helse, og det er viktig med søvn.

Men vi har skapt oss en verden hvor våre naturlige behov er i konflikt med kravene som stilles. Vi har satt oss i en situasjon hvor vi har eksperter som forteller oss at vi ikke kan lytte til våre omsorgsinstinkter, hvor vi frarådes å dekke våre barns primære behov på nattestid.

Kanskje det er på tide å tilpasse seg naturen igjen, istedenfor å gjøre flere dårlige forsøk på å tilpasse den til vår konstruerte verden.

Opprydding og vårrengjøring

…er det som er overskriften i livet mitt akkurat nå.

Jeg rydder i nettprosjektene. I løpet av uka vil ting flyttes litt på, og jeg kommer til å registrere et nytt domene i løpet av uka. Denne bloggen vil flyttes dit, sammen med den gamle bloggen. Jeg er ikke helt sikker på om jeg fortsetter på denne eller om jeg starter en ny blogg, men de vil alle finnes på det nye domenet. Jeg kommer til å sette opp en automatisk redirect herfra, så om du prøver å gå inn her, så vil du sendes videre dit.

Jeg rydder på Facebook, og har bestemt meg for å sette venne-kriteriet litt høyere. Hvis jeg ville hilst på deg på gata og snakket med deg på et buss-stopp, så har du en plass på vennelista mi. Men hvis jeg ikke aner hvem du er fordi jeg kjenner deg under et eller annet nick du ikke oppgir, eller det har gått så lang tid siden vi sist hadde kontakt at det ikke ville være naturlig å snakke sammen i det virkelige liv, da åker du ut.

Junk Days 2007 starts off...with a great big pile of junk
Creative Commons License photo credit: E. Bartholomew

Jeg rydder i kroppen. Nå drikker jeg Detox-te hver dag, og prøver å drikke så mye vann og spise så mye salat og sånt som mulig, for å rense ut vintergugga.

Og så rydder jeg i hagen, hehe. Må gjøre plass til alt det nye, fine som skal vokse der.

Akkurat sånn som i livet mitt generelt akkurat nå.

Og etterhvert skal jeg kanskje *kremt* få ryddet og kastet litt inne også.

Vårrengjøring på flere plan, altså. :)

Rødgrønn prevensjon

I dette landet er det ikke lenger mulig å oppdra barn.

Man kan få dem, javisst, men da må man gi dem fra seg til Statens barnehager når de fyller et år – som i en slags dårlig Tornerose-parodi. Kontantstøtten er ikke nok til å være hjemme så lenge som ledende psykologer mener er det beste for barnet, og i tillegg kuttes den fra og med neste år. Da gjør de det enda vanskeligere enn det allerede er.

I går kunne vi lese i både VG og Dagbladet at regjeringen nå også til alt overmål vurderer å kutte i barnetrygden, pluss at de vil fjerne eller redusere foreldrefradraget for utgifter til stell og pass av barn i neste års budsjett.

Jeg tror jeg skal gjøre det veldig lett for regjeringen. Jeg kan ikke se for meg å føde barn inn i et samfunn som ikke lar meg oppdra dem slik jeg og faren deres mener er best, og med redusert barnetrygd og forsvinnende kontantstøtte er det bare ikke mulig uten å havne langt under fattigdomsgrensa.

Jeg stoler ikke på sittende regjering.  Slik det ser ut nå, er det ingen grunn til å tro de at vil sørge for at familien min og ungene mine vil få det bra i fremtiden.

Vilde er snart 2.5 år gammel, og vi har nettopp søkt barnehageplass til henne. Hun begynner 1. august, når hun nærmer seg 3. Det er en passe alder å begynne, vi har klart å gi henne den starten vi ønsket å gi henne – trygt, rolig og nær foreldrene sine. Det er jeg veldig glad for, og veldig stolt av.

Blir jeg gravid nå, så blir situasjonen mest sannsynlig en annen. Da blir det liten hjelp å hente fra Staten. Kontantstøtten er mest sannsynlig en saga rødgrønt innen da, og dersom barnetrygden også reduseres, må vi mest sannsynlig flytte fra byen. Her er det ingen jobb til meg. Flytter vi, er vi ikke engang garantert den barnehageplassen vi ikke vil ha til minstemann.

Så, kjære regjering…  I påvente av et blått alternativ eller at dere tar til vettet, vurderer jeg sterkt å begynne på prevensjon igjen. Med dere bak roret, tør jeg ikke annet.

Sangen min er på video! :)

Det er liksom alltid sånn at det er EN  bestemt sang som fester seg når man kjøper en ny CD, og denne havner ofte på repeat i min verden. Shakiras Gypsy er den som oftest spilles i bilen når jeg får råde over den i disse dager.

Det hjelper godt på at teksten (antagelig) også passer ganske bra, siden det visstnok renner noen dråper taterblod i årene mine uten at jeg noengang kommer til å få det bekreftet (det ville i så fall forklart både en og annen ting… ), og så blir man liksom litt ekstra happy fordi den kommer forholdsvis fort på video og dertil inneholder en forholdsvis strøken mann.

Den ligger ikke ute på YouTube i sin helhet ennå, men en teezer har i det minste blitt sluppet:

Og for de av dere som måtte lure – her er teksten også.

Morsomme mødre

Klikk har nå kommet med en liste over  morsomme ting overtrøtte mammaer har gjort, der de søvndepriverte og utslitte forsøker å ta seg av ungene.

Jennifer avslører at hun fikk panikk en gang hun ga sin fire måneder gamle baby et bad, føttene hans hadde nemlig blitt grønne. Etter noen sekunder oppdaget hun at hun hadde vært så utslitt at hun hadde glemt å ta av ham sokkene før hun begynte å bade han.

For eksempel.

Jeg må le litt, for selv har jeg klare minner om å ha ammet Jean-Luc Picard. Du vet, kapteinen i Star Trek. *nikker alvorlig*

IMG00231

Det beste bildet man fant... :)

Creative Commons License photo credit: buba69

Hva med deg? Har du noe jeg kan le av i dag? 😀

Om likestilling, prinsesser og fargen rosa

Jeg fikk såvidt med meg gårsdagens debattprogram på NRK, som handlet om kjønnsroller, strukturer, prinsesser, likestilling og forsåvidt også det å velge å være hjemme. Og jeg hadde ikke tenkt å si noe særlig, hadde egentlig bare tenkt å la det fare fordi jeg og min kjære satt der og øynehimlet om kapp over spesielt Yssen og brydde oss midt på ryggen om hele greia, men så ser jeg at Sessan har rantet om det, og da følte jeg brått et behov for å gjøre det, jeg også.

For the record, før vi begynner: Jeg er ingen rosa-fan. Det vet alle som noengang har forsøkt å kjøpe noe til min datter, og min svigerinne benytter seg av hver eneste anledning hun får til å mobbe meg og fortelle at neste gang kjøper hun rosa tyllskjørt til både meg og Vilde, med prinsessekrone med gull og glitter på. Det er sånt som bare ikke skjer av seg selv her i huset. Jeg grøsser litt bare ved tanken, faktisk. 😆 Men nok om det.

Mye av programmet i går handlet om at jenter puttes inn i en rosa og liten prinsesseboks fra de er babyer, og vokser opp i en liksomverden hvor de bare skal vente på Prinsen, og dett er dett. Og jeg kan til en viss grad være enig, fordi lekebutikken er ganske tragisk delt opp i den råååsa seksjonen og den voldelige seksjonen, med søte babybamser midt mellom. Og du finner liksom verken noen Jan Thomas-figur eller Xena der, det er rimelig godt fastslått hva som er ment for hvem, og det er teit. Skikkelig teit. For jeg som ikke liker rosa og som har en datter som elsker oransje får med det et problem.

DSC_8118.JPG
Creative Commons License photo credit: david_jacquin

Men derfra til å si at stakkars små rosakledde pikebarn som for alltid vil bli undertrykket eller dumme, DET er å ta det altfor mange skritt for langt. Prinsesser som bare er søte og snille? Er det ingen som har hørt om prinsessenykker, da? Du vet, den lille, stae, trassige saken med krone på som virkelig mener at det er hun som bestemmer i hele huset og at alle bare pent får adlyde hennes befalinger? Jeg vil tro det finnes en god del av dem også, nemlig, og man kan mene hva man vil – men undertrykte er de IKKE.

Og jeg tror Sessan har mye rett i det hun sier:

Det ända som jag kan se som farligt med både rosa & prinsessor, är väl möjligen hur dom vuxna möter barnet i den rosa lilla bubblan & om dom bara blir sett för sitt utseende (Vilket jag inte tror är så vanligt)

For det er i så fall det som er problemet. Rosa er bare en farge, for crying out loud. Det er hva som tolkes inn i den som er problemet, og det er ikke ungene som står for det! De er bare herlig nok seg selv, før noen overfortolker og setter dem inn i bur. Sånne bur som Yssen jobber hardt for å bestemme oss for at finnes.

Diskusjonen gikk derfra over til å handle om pappaperm. Det er visst bare det som er redningen for papparollen, skal man tro. Men jeg fikk bare et hånflir tilbake da jeg spurte min kjære om hvilke av hans 14 dager i velferdsperm som gjorde at han ble så god og omsorgsfull pappa til jenta si. Dette har jeg skrevet masse om på bloggen før, men jeg kan kort oppsummere og si at det var han som satt med lille babyen tett inntil brystet sitt mens de sydde meg sammen etter keisersnittet, det var han som badet henne første gang, det er han som for det meste steller og legger for kvelden, og det er han som tusler ned for å hente brødskive når hun våkner klokka to og tilsynelatende er i ferd med å dø av sult.

Det eneste han ikke har gjort, er å amme. Men han hadde funnet ut av tåteflasker og morsmelkerstatning helt på egenhånd, sånn at alt sto klart den dagen han hentet oss på sykehuset (og ja, han sov der med oss i alle fire nettene). Og dette har altså kommet til helt uten at noen tvang ham hjem eller ga ham pappaperm i det hele tatt. Så jeg har store problemer for min egen del med å se for meg at 10 påtvungne uker skal gjøre en mann til en så veldig mye bedre pappa, om han ikke har det i seg fra før.

Jeg tror forresten ikke at han gikk så veldig mye i rosa da han var liten, han heller, selv om det riktignok var i verste Miami Vice- tiden og man kan jo aldri være trygg.

Jeg er hjemmeværende. Ergo er vi altså ikke likestilte, om vi skal kjøpe debattens videre gang og ressonering.

Men vent nå litt…

Var det ikke Espen som lagde middagen i dag, da? Jommen var det han som handlet også, på vei hjem fra jobb. Dessuten var det han som la Vilde i kveld, som så mange andre kvelder, og han som trøstet henne da hun våknet litt. I morgen skal vi i bursdag til niesen min, og han har allerede vært ute og handlet gave til henne – hun får dukkeklær og en genser, tror jeg. Jeg har sitter her og planlagt for enkeltmanns enkeltpersonsforetaket mitt, og har tilbrakt store deler av ettermiddagen og kvelden på kontoret.

Ungen min vokser opp med en far som vasker klær, lager middag og skurer kjøkkenbenk, hun. Her i huset er det ingen klart definerte mamma- og pappaoppgaver, bortsett fra at han med størst muskelstyrke skal få lov til å måke snø, for eksempel, for det går unektelig veldig mye fortere enn hvis jeg skal pingle meg avgårde med sørlandsskuffa.

Jeg venter på den dagen man forstår at dette handler om ressursfordeling i familien, og at familien selv antagelig kjenner sine egne ressurser mye bedre enn hva en likestillingskommisjon gjør. Det handler da pokker meg ikke om kjønn, det handler om individ. Og om du tror at du ikke kan noe bare fordi du har en tiss som går feil vei, da får du snarest oppsøke terapi.

Den lille jenta som sover der oppe i armkroken til pappaen sin akkurat nå, skal få lov til å vokse opp og bli seg selv. Om hun fortsetter å la seg fascinere av traktorer, så skal hun få lov til det. Og om hun vil være rosa prinsesse isteden, så skal mamma bite i seg sin egen motvilje og se sin datter stråle av lykke isteden.

Hun blir gitt alle muligheter.

Mamma har sågar tatt sin egen aversjon på alvor for ikke å påvirke for mye i negativ retning, og har i kveld heklet seg et rosa sjal.

Jeg lurer i mitt stille sinn på om det kan ha vært en ubevisst protest fra min side.

Bloggernes Vær Varsom Plakat, og markedsføringsloven

Det er temaer som har vært oppe før, men som nå igjen er høyaktuelle. Blogger og gründer Thomas Moen er i disse dager i gang med å utforme noen retningslinjer for bloggere, sammen med selveste Forbrukerombudet.

For å gjøre en lang historie kort (halvsyk unge i venstre armkrok gjør det ikke akkurat lett  å skrive så mye akkurat nå), så handler dette om to ting. For det første er det spørsmål om bloggere, på lik linje med pressen, bør ha en etisk plakat som sier noe om hvordan man bør oppføre seg på nettet. Som blogger er man jo på en måte en slags mini-redaktør, og har et visst ansvar overfor leserne. For det andre er det snakk om å forholde seg til markedsføringsloven når det gjelder produktomtaler og anbefalinger. I “den virkelige verden” er det sånn at det klart skal gå frem at reklame er nettopp reklame. At man mottar betaling og/eller produkter for å reklamere. Det er litt uklart enda om dette faktisk også gjelder bloggere, men om det gjør det vil det bety en del endringer i måten man presenterer stoffet på. Man kan ikke lenger bare si at “dette er yndlingsproduktet mitt – kjøp det!”. Man må klart stadfeste at det er betalt reklame, dersom man mottar noen form for belønning for å gjøre det.

IMG_6395
Creative Commons License photo credit: bionicteaching

Jeg følger med på dette i spenning. En del av meg synes det er en veldig positiv ting nettopp fordi man får disse retningslinjene å forholde seg til. Det er så mange som blogger uten å forstå det ansvaret de egentlig har, og da spesielt helt unge mennesker som kan komme til å forstyrre fremtiden sin ganske bra ved å fremstille seg selv og andre på en lite fordelaktig måte. Men samtidig må jeg jo også innrømme at en del av meg protesterer kraftig på å bli regulert på noen som helst måte. Jeg liker friheten min, og desto mer av den, desto bedre. Kanskje et “regelverk” vil begrense antall bloggere ganske mye også, fordi det brått blir så mye mer komplisert.

Hva tror du?

Powered by WordPress | Designed by: Free MMORPG | Thanks to MMORPG List, VPS Hosting and Video Hosting