Den første barnehageuka er over

Da er den første barnehageuka over, og det er med glede jeg kan sitte her og fortelle at den har foreløpt (nesten) uten drama, og at vi antagelig kan definere tilvenningen som over (selv om det ennå kan komme seinreaksjoner og så videre, det vet man jo aldri helt).

Uansett, en barnehageuke for Vilde betyr tre dager, så det er jo ikke mye hun har vært der enda. Men her er en liten oppsummering.

Mandag:

Vi kom til barnehagen litt over ti, tror jeg, og alle var ute da vi kom. Det tok ikke lang tid før Vilde var godt i gang med lek i sandkasse, på huske og på dumpe. Jeg overhørte henne i samtale med assistenten på huska, og hun tegnet og forklarte at mamma skulle på skolen og pappa skulle på jobb, og da skulle hun være i barnehagen. Og så fortalte hun assistenten at hun skulle passe på henne så lenge. De to kom godt overens, og alt gikk helt fint frem til hun var ferdig å spise. Da var hun så oppsatt på å komme ut igjen til de morsomme lekene at det slett ikke var noe morsomt å få beskjed om at hun måtte sitte og vente til alle var ferdige. Og så kom gråten, og mamma måtte trøste. Noen få andre såre øyeblikk kom også, som da en gutt forsøkte å ta sykkelen hennes.

Mammaen hadde glemt å spise frokost selv om morgenen, så jeg så mitt snitt i å stikke av litt. Jeg fortalte henne at jeg bare måtte ned i butikken en tur, og hennes eneste innvending var at jeg måtte ta med is tilbake til henne. Det kunne jeg jo ikke si ja til, og hun ville heller ikke dra fra barnehagen for å kjøpe denne isen, men det gikk helt greit å spise is etter at vi var ferdige. Så jeg nusset min håpefulle på hodet og gikk, i forvissning om at hun var godt i gang med lek sammen med assistenten hun snakket så mye med tidligere på dagen. Hun som skulle passe på henne, må vite. :)

Jeg var ikke borte så lenge, bare akkurat nok til å spise litt på nærmeste kiosk, og da jeg kom tilbake satt hun fint på huska. Og jeg fikk streng beskjed av en liten frøken om at jeg ikke fikk lov til å dytte henne, for det var det en av de andre assistentene som skulle. Så det, så! Assistenten jeg forlot henne med var også der, og kommenterte at hun virket så trygg og god. Og det er hun jo. :)

Vi ble der en stund til, sammen, og så var det frukt. Det var nok en litt vanskelig situasjon, for den ble servert på akkurat en sånn tallerken som hun er vant til å ha helt for seg selv… og denne skulle gå på rundgang. Så det kom noen tårer igjen fra ei sliten lita jente, men det gikk fort over. Og så dro vi hjem, etter at hun da hadde vært der fire timer eller så.

Onsdag:

Litt mer sjenert fra morgenen av, det var hun. Så hun ville bæres inn porten og satt på fanget mitt når jeg fant meg en benk. Men så så hun huskene, og spurte meg om jeg ville lage fart på henne. “Nei”, sa jeg, “men du kan gå bort og spørre om den er ledig?”. Jeg mente egentlig å sende henne til de andre barna, men hun løp rett bort til sin kjære assistent og spurte henne isteden. “Skal jeg lage fart på deg?” spurte assistenten. “JA! 😀 ” ropte Vilde og bokstavelig talt hoppet rett opp og ned av glede. Og så var hun i gang igjen.

Jeg hadde bestemt meg for, og snakket med henne om, at jeg kom til å dra når de var ferdige med å spise (med gårsdagens hjertesmerte i tankene) og komme tilbake igjen når de skulle ha frukt. Viktig å være der for krisetidspunktene, som en ekstra buffer i starten, tenkte jeg. Og sant nok, det ble fryktelig trist igjen når noen sa hun måtte spise opp maten sin, så det var godt jeg var der for å trøste litt da.

Etterpå ble det også litt trist at en gutt sa at hun ikke fikk lov å skli, og hun var kjempetrist fordi hun trodde at den lille bestevenninnen hennes skulle dra, så jeg ble der helt til hun hadde roet seg ned og var godt i gang med å leke med bestevenninnen i sandkassa igjen. Hun ville helst at jeg skulle sitte på benken, men protesterte ikke da jeg gikk den gangen heller. Men siden jeg var litt usikker på humøret hennes og siden hun jo egentlig hadde sagt at det ikke var greit at jeg gikk, så ringte jeg barnehagen da jeg kom hjem. Ingen tårer da heller, og hun var godt i gang med lek.

Tårene kom ikke før jeg og foreldrene til bestevenninnen hennes kom (nesten) samtidig. De var nemlig hele 5 meter foran meg i løypa, og det ble visst trist igjen når de kom og ikke jeg. Men ingen større kriser, altså, selv om hun var kjempesliten den dagen. Hun var klar for å dra hjem, og ville ikke ha frukt, så vi dro.

Fredag:

I dag var de inne da vi kom litt over 10, så det ble en ny situasjon for henne. Likevel løp hun fra meg så fort hun møtte assistenten sin inne på avdelingen, og hun satt seg umiddelbart til for å tegne. Mamma var pr definisjon overflødig, så jeg bestemte meg for å dra tidlig. Jeg bomma bittelitt på timingen, for jeg tenkte å gå akkurat da de skulle begynne på samlingsstunden (som hun aldri har vært med på før og var litt usikker på), så da begynte hun å gråte. Men jeg satt meg ned med henne i 3 minutter, og da jeg så oppmuntret henne til å sette seg på fanget til assistenten så gjorde hun det uten å nøle. Da var det bare å nusse henne på hodet igjen og dra.

Jeg og bestevenninnens mamma dro for å spise lunsj, og da vi ringte barnehagen derfra så kunne barnehagen fortelle at de hadde vært med på samlingsstund, de hadde spist og de hadde sågar smurt sin egen mat. Ingen problemer, og ingen tårer, fra noen av dem.

Og da vi etter 2,5 timer dro tilbake for å hente dem, fant jeg ei nydelig, glad og stor barnehagejente som var inne sammen med styreren, bestevenninnen sin og noen store jenter og så på fiskene i akvariumet. Og den som begynte å gråte da hun fikk se meg, det var Vilde… For “mamma tulle ikke væje dæj!”, nemlig, og hun skulle i alle fall IKKE hjem igjen. Så etter igjen å ha forsikret meg om at hun var trygt i havn sammen med en voksen, denne gangen styreren, så dro jeg igjen.

Rett før jeg kom hjem, så fikk jeg sms fra bestevenninnens mamma om at hun hadde sett seg rundt og så ut som hun så etter meg, men at det hadde gått veldig greit likevel.

Etter halvannen time eller så, ringte styreren. Hun fortalte meg at det var en stund der som Vilde hadde grått og savnet mamma, men at hun var rolig igjen nå og hadde spist to brødskiver. Men det kunne se ut som hun begynte å bli sliten, så det var kanskje lurt om jeg kom tilbake. Hun hadde forsøkt å ringe meg tidligere når Vilde hadde begynt å gråte, men det var antagelig akkurat da jeg satt og fikla med en lite samarbeidsvillig mobiltelefon som låste seg fullstendig.

Og det var kanskje like greit at den første telefonen ikke kom gjennom…

For da jeg så kom tilbake for å hente henne, fant jeg ei rolig, lykkelig jente sittende på ei huske. Denne gangen ble hun glad for å se meg, og hun dro meg bort i sandkassa hvor vi lekte litt mens jeg snakket med assistenten. Vilde hadde vært litt trist, fortalte hun meg, men hun trodde kanskje det bare hadde vært fordi hun hadde vært sulten og hadde lavt blodsukker akkurat da, for to brødskiver seinere var hun like blid igjen. Og jeg er nesten helt sikker på at hun har helt rett i den antagelsen, det høres veldig logisk ut med tanke på tidspunkt og slik jeg kjenner henne. Ellers hadde de funnet en larve, og Vilde hadde imponert med sin kunnskap om at larver blir til pupper som blir til sommerfugler, og det var ei annen jente der som tydelig var interessert i å komme i kontakt med henne for å leke.

“Dæj æj alle barna mine”, sa Vilde da vi gikk. Og da vi satt oss i bilen, kunne hun fortelle meg at “Jeg vil i barnehagen mange gangej, jeg.”.

“Det skal du få lov til”, svarte mammaen med et stort smil. “Og da blir sikkert barnehagen også veldig glad!”.

“Hva bij alle barna?”, ville hun vite.

“Da blir alle barna glade når du kommer”, sa jeg.

“Også jeg bij gla og!”, svarte barnehagejenta mi med et lykkelig smil.

Så nå er vi etter alle landemerker vel i havn. Jeg har en unge som gleder seg til barnehagen og stortrives der, og som har funnet tryggheten sammen med en av dem som skal være assistentene på hennes avdeling fremover. Hun er helt komfortabel sammen med styreren også, og jeg dobbelsjekket statusen i så måte med å spørre henne om det. “Er du glad i __?” spurte jeg, og da hun ikke svarte med en gang, spurte jeg også om “Er du glad i ___, da?”. “Begge delej!” svarte hun.

Og det at hun faktisk gråt og var lei seg, men lot seg trøste og bli lykkelig og glad igjen, er en kjempebra ting. Da vet jeg at hun finner trøst om ting blir triste, og jeg vet at hun er trygg og god selv om jeg ikke er der. Det tror jeg Vilde vet veldig godt nå også. Og samtidig vet jeg at terskelen for å ringe meg om noe er galt, er forholdsvis lav.

Ting kan ikke bli stort bedre enn dette, tror jeg.

Jeg føler meg veldig priveligert som har funnet en så fin barnehage til henne. Jeg kjenner jo styreren der fra før, i og med at hun er min eks-svigermor, og akkurat den assistenten som Vilde er så glad i nå jobbet jeg faktisk med den gangen for 11-12 år siden da jeg var vikar der. Hun er dermed både rutinert, trygg og stabil, og det er klart det også har veldig mye å si for både meg og Vilde. Det eneste aberet er at hun bare jobber 50%, slik at det nødvendigvis blir en av seks barnedager for Vilde hvor hun ikke er på jobb, men det får vi ta som det kommer. Om bare noen dager til nå, så er resten av personalet tilbake etter sommerferie også, og jeg vet at Vilde likte minst to av dem veldig godt – den tredje tror jeg ikke vi har møtt enda. Det kommer helt sikkert til å gå veldig greit.

Dessuten er vi så utrolig heldige nå å få starte opp sammen med den hjemmemammaen vi har hatt en del kontakt med de årene vi nå har vært hjemme. Disse to jentene har jo vært på besøk hos hverandre, vært på kafé sammen, og gått i åpen barnehage sammen fra før de kunne krabbe. De kjenner hverandre godt, og det er selvsagt også en viktig del av tryggheten nå i alt det nye, nå når de faktisk starter samtidig på samme avdeling. Et kjent, bittelite fjes blant fremmede gjør seg nok når alt er nytt.

Dette har jo også hatt mye å si på grad av avslapning for mor, siden vi nå har sittet på en benk og skravlet sammen som vi ellers gjør mens ungene har lekt seg inn i det nye. Eller som i dag, hvor vi drar samtidig og spiser lunsj før vi henter (eller prøver å hente, hehe) ungene igjen etterpå. Det er liksom ikke noe stress, ungene har hverandre om det blir vanskelig å komme inn i lek med de andre.

Neste uke blir det også spennende, for Vildes søskenbarn skal nemlig begynne på denne avdelingen etter å ha gått på småbarnsavdelingen i den samme barnehagen frem til nå. Da blir det enda et trygt ansikt der som hun kan forholde seg til om ting blir litt vanskelig.

Men jeg tror vi er i havn nå. Vilde vet hva det vil si at mamma reiser nå, hun vet at mamma alltid kommer tilbake igjen, og hun vet at hun finner både trygghet og trøst hos de voksne som passer på henne når jeg er borte. Og dessuten har hun det så gøy at hun ikke vil hjem engang om jeg prøver å hente henne for tidlig, så jeg tror dette kommer til å gå veldig, veldig bra i fortsettelsen også.

Og som jeg sier til Vilde:  Når du har det bra i barnehagen, så blir mamma veldig glad også!

Og dette liker mamma veldig godt. :)

Del på Facebook
Tweet dette

Both comments and pings are currently closed.

2 Responses to “Den første barnehageuka er over”

  1. Så utrolig bra å lese! Jeg tror Vilde vil stortrives i barnehagen:)

  2. Høres ut som hun stor trives kjempe godt :)

Powered by WordPress | Designed by: Free MMORPG | Thanks to MMORPG List, VPS Hosting and Video Hosting