Hjemmemamma-fellen

Det snakkes mye og ofte om at kvinner som velger å være hjemme med barn, taper i arbeidslivet. De taper pensjonspoeng (eller gjorde, i alle fall), de forbigås i lønnsforhandlinger og de blir hengende etter i karrieren.

Men det er ikke det jeg skal snakke om i kveld.

Jeg skal snakke om den egentlige hjemmemamma-fellen. Og jeg skal fortelle deg at jeg har vært i ferd med å gå i den selv.

Den største fellen handler faktisk ikke om arbeidslivet i det hele tatt. Den handler om hva som skjer inni ditt eget hode. Om hva som skjer når du begynner å TRO på dem som forbinder karriere med egenverd. Når stemmene du hører i media sniker seg inn i ryggmargen din og later som om de er deg.

Det er DA du får problemer.

Da jeg valgte å være hjemmemamma den gangen Vilde var 7-8 måneder gammel, var tilbakemeldingene positive. “Så heldig hun er!”, sa de, “som får ha mammaen sin litt til, som får vokse opp stille og rolig mens hun er liten!”. Og jeg visste de hadde rett, jeg var stolt og kry over valget vi hadde tatt, og gikk med hodet hevet og ryggen rak.

Etterhvert som Vilde vokste, ble det sakte, men sikkert litt annerledes.

Ikke bare fordi hun nå fikk et stadig større sosialt behov, det er jo logisk. Og stort sett har dette behovet også blitt dekket via venner, familie og åpen barnehage to dager i uka, men vinteren var lang, hard og ensom her vi satt alene uten bil og penger.

Og det er nettopp “penger” som indirekte er cluet her, selv om arbeidslivet er irrelevant. Inntjeningsevnen. Belastningen man utgjør. Byrden man legger på andre.

Espen ble mer og mer sliten. Som jeg også gjorde, men etterhvert som vinteren tok tak i sjelen min, så følte jeg mer og mer at jeg ikke hadde noen rett til å være det. Han, derimot, som jobba 6 dager i uka, hadde monopol på den rettigheten. Regningene hopet seg opp, og uansett hvor mye jeg jobbet med nettbutikk og nettprosjekter så ble det aldri nok til å lage en ørliten bulk i det en gang.

Og det er da det skjer.

Det er da man begynner å høre stemmene i hodet si at man er intet annet enn en byrde, en destruktiv snylter som ødelegger familien sin og hjemmet sitt fordi man ikke er “der ute” og bidrar økonomisk.

Man ser på seg selv, og ser sine fillete klær, sin kjerringsveis og det fettet som legger seg både her og der når man lever i en toårings tempo hele dagen. Og man begynner å lure på hvorfor han gidder.

Vinteren har vært lang. Depresjonene har ikke vært langt unna, og det var tider jeg trodde jeg ville bli gal. Andre tider var jeg overbevist om at jeg snart ville bli alenemamma. Eller at livet mitt i bunn og grunn var over.

Våren kom ikke et sekund for tidlig for meg.

Solen begynte endelig å skinne, og den har satt lys på alt som egentlig betyr noe.

Datteren vår.

Når jeg ser henne leke i hagen, så ser jeg ei svært lykkelig lita jente som elsker mammaen sin over alt på denne jord, og som ikke lar en eneste sjanse til å fortelle meg det gå til spille. Hun vet hvor høyt elsket hun er, og hun sier også det hver dag nå. “Du æj så da i meg, mamma!”, sier hun, og vet hun har rett. Hvis jeg sier det til henne, så nikker hun smilende og sier “m’m!”.

Jeg ser ei lita jente som er høflig og hensynsfull. Og jeg har ikke engang lært henne det, hun har lært det ved å observere foreldrene sine. Om noen spør om hun vil ha noe, svarer hun alltid “ja takk” eller “nei takk”. Får hun noe, sier hun “takk, mamma! :)”. “Kan du væj så snill…” er også en setning hun har begynt å bruke nå, helt av seg selv, og selv om hun faktisk er 2,5 år og det hender det glipper med beherskelsen, så er hun vanvittig moden for alderen sin.

Jeg ser ei lita jente som ligger langt forut for sin egen utvikling, og selv om det er umulig å si hva som er årsak til hva, så er det sannsynlig at hennes oppvekst og hverdag har hatt en del med det å gjøre. Hun har aldri behøvd å bruke energien sin på å tilpasse seg en kaotisk og krevende barnehagehverdag, og hun har aldri behøvd å lure på hvor mamma og pappa er hen. Hun snakker flytende, kompliserte setninger og har et vanvittig ordforråd (i går lærte hun forskjellen på ametyst og rosenkvarts!). Hun kunne alle fargene og de fleste bokstavene i alfabetet før hun var 2, hun fortalte helsesøster på 21-månederskontrollen at “mamma sikkert sinnsyk” (kremt), og hun har voksengrep på blyanten når hun tegner – det har hun hatt i over et år allerede. Tegningene hennes har faktisk vært ganske detaljerte, ganske lenge.

Jeg ser en liten unge som har et virkelig sunt og bra kosthold. Hun spiser haugevis av frukt og grønnsaker hver eneste dag, og hun velger stort sett mellom makrell i tomat, leverpostei og honning på brødskiva si. På toårsdagen sin spiste hun bare littegranne kake, men jeg måtte fylle glasset med agurk- og gulrotstaver to-tre ganger, før hun til slutt drakk opp vannet de stod i også. Fordi jeg ikke har jobbet ute, så har jeg hatt anledning til å langtidsamme. Vilde er så godt som aldri syk – om man ser bort fra vaksinefeber, så har hun hatt spysjuken 2-3 ganger, og vært forkjøla kanskje 3-4 ganger i sitt liv. Bare en gang har hun vært hos legen og fått medisin, og da var hun 3 måneder gammel.

Ikke minst ser jeg en empatisk og omsorgsfull person, som bryr seg om andre. “Gåj det ba, mamma?” kan hun spørre ut av det blå. “Kosej du deg?” spurte hun dukken sin ømt i kveld etter at hun hadde lagt den godt til rette med en dyne over seg. Og det er episoder som “Jidde tøjke tåjene dine” som forteller meg at denne jenta har sosial kompetanse og omsorg i bøttevis for sine jevnaldrende også. I dag begynte hun å gråte når jeg lot som om jeg var lei meg – det er sånt som skjærer i hjertet til ungen min, og sånt mamma aldri, aldri skal tulle med mer. Man skal ikke være lei seg og trist, nemlig, man skal “baje væje da!”. Og hun vil gå til månen og tilbake for at du bare skal smile. Er mamma litt sliten og lei en dag, så sier hun “Jeg æj så da i mamma’n min, skjøndu!” med et smil – og da er ikke mamma så lei lenger… :)

Jeg sitter og ser på denne vidunderlig skjønne ungen min med all verdens stolhet og undring i blikket. Det ville vært enkelt for meg å gjemme meg bak tanken på at “jeg ser henne sikkert bare med mammaøyne”, men det rare er at alle som møter henne kommenterer et eller annet – enten legger de merke til at hun er så utrolig flink til å prate, eller så blir de imponerte over at hun ble bleieavvent så tidlig, eller hva som helst. Jeg snakket med helsesøster om det også, og hun bekrefter det jeg egentlig, innerst inne, vet: Det er ikke bare jeg som overdriver og ser ting som ikke er der.

Det er ikke godt å si hvordan hun ville ha utviklet seg om jeg hadde valgt å være utearbeidende de siste to årene. Jeg får aldri vite det heller.

Men hun kunne ikke ha vært bedre, mer fantastisk, friskere og lengre fremme i utviklingen sin enn hun er, så noe må vi ha gjort riktig med henne. Denne oppveksten og denne hverdagen har vært bra, det beste vi kunne gjøre.

Og da kan de stygge stemmene i mammas hode bare gå å skamme seg.

Del på Facebook
Tweet dette

Both comments and pings are currently closed.

5 Responses to “Hjemmemamma-fellen”

  1. Black orchid says:

    Så bra at du har kommet på bedre tanker igjen. Er selv hjemmemamma og har hatt en tøff vinter med de samme tankene surrende rundt i hodet, men heldigvis har jeg funnet tilbake til meg selv. Det er en herlig jobb å være mamma på heltid, men det krever mye å få omverden og våre egne opplærte fordommer mot oss selv, til å godta og verdsette vår innsats.
    Lykke til videre med livet som mamma.
    .-= Black orchid´s last blog ..Om å vokse opp =-.

  2. myruin says:

    Det jeg lurer på er:

    Utifra det du beskriver her ser jeg henne som ‘en liten voksen’
    Det du beskriver er egenskaper eldre barn bør kunne, men er det så veldig viktig for ei på 2 1/2? Som det å holde blyanten ‘riktig’?

    Leker hun med barn på sin egen alder. Lærer hun samhanling med andre barn? Sosialkompetanse. Som jeg mener er minst like viktig som det å takke hver gang man får noe.. For ei på 2 1/2

    Jeg har ikke lest hvert innlegg på bloggen din, men denne posten kjenner jeg engasjerer meg!

    Mvh TK

  3. Jeanette says:

    Nei, hun er ikke en liten voksen, selv om det hender hun gjerne liker å tenke at hun er det noen ganger. 😉

    Men hjemmebarn blir ofte sett på som “tilbakestående” i forhold til barnehagebarn, som jo har fått all mulig stimuli gjennom leker, aktiviteter og så videre hver dag i halvannet år når de er på den samme alderen som ungen min er nå. Det er jo nettopp det som ofte er argumentet for å sende dem i barnehage tidlig også, og i bakhodet mitt spøker den utdannelsen jeg har som førskolelærer. Jeg vet hva mange vil forvente og tenke om et barn som ikke har den samme hverdagen og stimulien man mener er så viktig. Og nå vet jeg at de tar feil.

    Vi har ikke bevisst gått inn for å lære henne disse tingene, altså. Hun har lært dem av seg selv, eller vist interesse og vi har fulgt opp dit hun ville med ting.

    Angående det sosiale, er det selvfølgelig også noe jeg har vært svært bevisst på. Hun har jevngamle søskenbarn på begge sider av familien, hun har fått leke med en fast barnegruppe med både yngre og eldre barn i åpen barnehage, og jeg har et par venninner som også er hjemme med jevngamle barn som vi har funnet på ting med fra tid til annen. Hun er omsorgsfull, empatisk, flink til å kommunisere og kan gå fra rolig lek med små babyer til vilter lek med eldre barn på kort varsel. Så hun henger helt med på den sosiale utviklingen også, men samtidig ser jeg at hun snart vil trenge mer av det enn hun har fått frem til nå. Og derfor har vi søkt 60% barnehageplass til henne fra august. :)

  4. Mia says:

    Hei! Jeg er hjemmemamma med samme tankene.. Men jeg kommer meg ikke ut av de. Toåringen min hverken snakker, mye, tegner, teller eller sier farger.. Så inlegget ditt gjorde meg selvsagt glad på dine vegne men utrolig trist på mine egne. Nå har jeg nettop født igjen og skal være hjemme med begge. Prøver å finne noen i samme situasjon for å prate men foreløbig ingen hell. Er på rask vei inn i depresjonen tror jeg. Men følger meg bloggen din, håper du kan dele mer av sudanske dere gjør, hvordan du takler trass, osv. Du har en kjempefin blog!

  5. Jeanette says:

    Hei Mia, så trist å høre at du har det sånn!

    Nå kjenner jo ikke jeg verken deg eller ungen din, men én ting har jeg lært meg gjennom tiden: man kan ikke sammenligne barn og tenke at de skal være på det samme stedet samtidig.

    Det er helt normalt for en toåring å ikke snakke mye, tegne mye, telle eller kunne farger. Jeg har jobbet i barnehage og hatt eldre barn der som ikke har gjort disse tingene – men de var isteden supergode på helt andre ting. Alle barn er forskjellige, og det gjelder bare å finne det unike ved individet.

    Det kommer kanskje ikke klart nok frem av innlegget mitt, men poenget er ikke det at jeg har gjort henne så superflink til ting. Poenget er at jeg ikke har hindret henne i den utviklingen hun ellers ville hatt i barnehagen, selv om mange tror at barnehagen er det eneste stedet barn kan nå sitt utviklingspotensiale på. Og det er jo ikke sånn i det hele tatt, i normale tilfeller med fungerende hjem og utviklingsfriske barn.

    Det at en toåring ikke kan telle eller kan fargene er ingenting å bekymre seg over i det hele tatt, det er sånne ting som veldig ofte kommer seinere uansett om de er hjemme eller i barnehage. Språket kommer helt sikkert på plass også, jeg har hatt barnehageunger som nesten ikke har sagt et ord før de nærmet seg tre år – og når de da begynte å snakke, så kom det et fullt utviklet språk. De hadde bare øvd seg inni hodet sitt, rett og slett, før de slapp det løs. :)

    Disse tingene er ikke et mål på hvor god man er som hjemmemamma eller ikke. Men utfordringen din blir, som for meg, å finne de positive tingene, finne det som gjør at du klarer å snu depresjonen før den er et faktum. For de er der, helt sikkert, hvis du begynner å se etter dem! :)

    Jeg har også en side som heter Hjemmemamma.com hvor det også er et forum. Det er litt lite liv der nå, men noe er det innimellom. Kanskje du finner noen flere i samme situasjon der? Det hjelper mange ganger å ha noen å snakke med! :)

Powered by WordPress | Designed by: Free MMORPG | Thanks to MMORPG List, VPS Hosting and Video Hosting