Hva med de smarte barna?

En kommentar jeg fikk på et tidligere innlegg i dag fikk meg til å tenke.

Spørsmålet var om Vilde er en “liten voksen” eller ikke, noe som i og for seg er et betimelig spørsmål i og med at hun er så moden på enkelte områder og at hun tross alt tilbringer store deler av livet sitt med voksne uten andre barn tilstede. Og jeg skjønner også at akkurat det innlegget var formulert på en sånn måte at jeg lett kan fremstå som en slags “modellbarnmamma” som presser barnet sitt opp og frem og videre, og som ser stor verdi i ferdigheter og kunnskap langt over det forventede nivå.

Jeg gjør ikke det, sånn egentlig. Misforstå meg rett, jeg er sjeleglad for å ha fått et barn som ser ut til å ta ting så lett som hun gjør, det vil være en velsignelse for henne senere, på skolen og i arbeidslivet.  Jeg er lykkelig fordi jeg høyst sannsynlig vil slippe å bekymre meg for ekstraundervisning og skoletiltak. Ungen min vil klare seg bra.

Men jeg er også bekymret.

Goffaen hennes, min far, spør meg innimellom om “hva gjør dere i forhold til at hun kan så mye?”. Det er jo ikke riktig å stoppe henne, hun må få svar når hun lurer på hva den og den bokstaven heter, for eksempel, eller når kunnskapstørsten krever å slukkes. Men hvor langt kan man la henne gå? Det lurer Goffa på.

Goffa har nemlig vært med på dette en gang før.

Jeg skrev dagbok et halvt år før jeg begynte i førsteklasse. Jeg snakket engelsk med turistene før vi begynte med engelsk på skolen. Og jeg husker jeg ble helt matt når jeg, etter å ha gledet meg så lenge til å lære engelsk, fikk se læreboka med “This is Ann. This is Pat. This is a ring.” Jeg var langt forbi det nivået allerede, og jeg raste gjennom den boka så lett som bare det. Jeg har et vagt minne om at læreren spurte meg om jeg ville ha neste klasses pensum og at jeg sa “ja”, men jeg fikk det aldri.

Jeg var aldri noe skolelys. På ungdomsskolen fikk jeg beskjed om at jeg ville få S i engelsk hvis jeg bare gjorde leksene mine. Det gadd jeg ikke. For hvorfor skulle jeg?

child reading
Creative Commons License photo credit: apdk

Pappa, mitt barns Goffa, sier det var spørsmål om jeg til og med kanskje skulle gå opp et skoletrinn, men at det ikke ble noe av. Det er jo tross alt andre fag enn norsk og engelsk, som matte, for eksempel… Det var flaks at jeg ble trukket ut til både skriftlig og muntlig matte på videregående, for å si det sånn, ellers hadde jeg neppe hatt artium.

Det hender dog at jeg lurer på hvordan det ville vært om jeg hadde fått den motivasjonen jeg trengte i de andre fagene, de fagene jeg brydde meg om i utgangspunktet, fra starten av. Det er fryktelig demotiverende å ligge to steg foran hele tiden, uten å ville det, uten engang å prøve. Da er det lettere å gi faen og la seg selv falle bakover. Så det var det jeg gjorde.

For Goffa og Mormor er dette dermed runde 2. Og om Vildes utvikling fortsetter, så kan det være greit å ha med seg de erfaringene fra den gangen, samtidig som om det unektelig  (og forhåpentligvis!) også har skjedd ganske mye med skolevesenet på 30 år.

Espen var nemlig også en skolesmart unge, så det er ikke bare fra meg det kommer. Hun har fått dobbelt opp. Fordelen med Vilde er dog at hun er velsignet med å ha bursdag i slutten av oktober, der hvor hennes far og mor er født i henholdsvis februar og mars. Hun vil således være nesten 10 måneder bak det eldst mulige barnet i klassen og få en buffer der. Kanskje det vil normalisere ting litt, i alle fall en stund mens de er forholdsvis små.

Kanskje utviklingen stopper opp også. Kanskje hun vil bli veldig mye mer opptatt av fysisk utvikling i steden en stund sånn at kunnskapstørsten kommer litt i bakgrunnen, for eksempel.

Men akkurat nå sitter jeg altså i en slags merkelig posisjon hvor jeg føler at jeg må dekke litt over mitt barns nivå, for ikke å fremstå helt feil selv eller fordi det er en annen mamma i rommet som er bekymret for sin egen unge og sammenligner med min. Enn så lenge bryr ikke Vilde seg i nevneverdig grad, men det kommer kanskje en dag hvor dette blir et tema for henne også.

Den dagen gruer jeg meg litt til.

Del på Facebook
Tweet dette

Both comments and pings are currently closed.

4 Responses to “Hva med de smarte barna?”

  1. myruin says:

    Her er jeg SÅ enig med deg!!
    (OG det synes jeg på en måte var litt godt, for jeg følte jeg var så negativ mot deg, og det var ikke meninga. Selv om jeg er litt uenig med deg, vil jeg ikke være ufin!)

    Skolen MÅ bli flinkere til også å ta vare på de elevene som faktsik gjør det godt på skolen!! Jeg har en pappa som er lærer på barneskolen, og jeg vet at det er et stadig tilbake kommende problem,- hva gjør man med de som ligger langt foran? DE gir de nye oppgaver, men de får jo ikke noe mer enn det..

    Og jeg synes absolutt ikke du/dere skal dekke over hva jenta deres kan!! Når hun spør, gi svar, ‘ordentlige’ svar. Så håper jeg at lærings-gleden vil fortsette!!
    Og klart dere er stolte av henne! Og det har dere all grunn til!!

    Ha en fin kveld!

  2. Jeanette says:

    Tusen takk! :) Nei, jeg syns ikke du kom gjennom som ufin. Du satt fingeren på noe som stimulerte til videre tankegang og en annen vinkel å se det fra, uten å være negativ. Sånt liker jeg. :)

    Men ja, hva gjør man? Nye og mer stimulerende oppgaver er selvfølgelig viktig, men det er også andre sider ved saken, som det å bli stemplet som “skolelys” og “læreryndling” og alle de andre annerledes-stemplene man får ved å ikke være gjennomsnittlig.

    Og så er det følelsen man unektelig får mange ganger i mer oppgitte stunder, som at man er “surrounded by idiots”. Jeg fikk den da jeg vandret inn i den første engelsktimen på videregående, etter en pep-talk fra læreren om at “nå er dere på videregående, dette er et annet og nytt nivå, det forventes av dere at ….” – og det første jeg ser på tavla, er “I am…. You are… He/She/It is…”. For mine medelever hadde ikke fått det med seg verken på barne- eller ungdomsskolen, og skulle nå bruke videregående til å kanskje endelig lære seg basic’en.

    Jeg ser egentlig ingen løsning på det heller, for jeg er skeptisk til “klasseoppløsning” på grunnlag av evner og nivå – det blir for stigmatiserende i begge leire.

    Men jeg tror kanskje at hjemmeundervisning i kombinasjon med skolen kan være en god idé. Foreldrene må mer på banen med individtilpasset opplegg, tror jeg, for å hjelpe de som ligger bak og stimulere de som ligger foran. Ressursene er knappe, i alle fall her i byen, og da blir det vanskelig å dekke alle behov.

  3. Veronica says:

    Du har lest dette her? http://www.nt.ntnu.no/users/ystenes/vitenskap/barn/kjennetegn/

    Jeg er helt klart en sånn. Skole er noe dritt. Sørg for å gi henne noe å ha hjemme også. Jeg fikk en helt ny hverdag da jeg fikk pc, endelig noe å dille med JEG bestemte nivået på. Fikset egen pc fra en alder av 14.

    Men jeg hadde ikke foreldre som gadd å hjelpe meg med fag osv. Ingen av dem innså HVOR god jeg faktisk var, ikke før ungdomsskolen og jeg kom hjem med første vitnemål og bare 5 og 6-ere. “Ok vi visste du var flink liksom…men SÅ flink?”

    Måtte selv begynne å gå på voksenbiblioteket fordi jeg hadde lest ut alt på barneavdelingen osv. Ingen som ga meg noen utfordringer.

    Jeg støtter en “nivå-inndeling” om det gjøres slik vi faktisk hadde det på ungdomsskolen: da sto det på arbeidsplanen hver uke hva de som hadde “enkel-matteboka” skulle gjøre, og hva “alle” skulle gjøre, og “gjør om du vil”-opgaver. Så alle dreiv på med sitt i timene, og fikk hjelp til de oppgavene de var på. Kun læreren visste jo hvem som gjorde hva.
    .-= Veronica´s last blog ..Viktig oppdatering! =-.

  4. Jeanette says:

    Takk for link, den hadde jeg faktisk ikke sett! :)

    Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, ja. Jeg leste Hulebjørnens klan da jeg var 13, og det er vel ikke helt normal å ha klare minner av å ha lånt bøker om yoga og akupunktur på Bokbussen heller. Den besøkte barneskolen, liksom…

    Nivåinndeling ville være en veldig fin ting, det tror jeg også. Frihet til å forske ville også vært fint, for man har jo i utgangspunktet en vedlig sterk egenmotivasjon om man bare får styre litt med det man er interessert i.

Powered by WordPress | Designed by: Free MMORPG | Thanks to MMORPG List, VPS Hosting and Video Hosting