Hvorfor sitter jeg egentlig med barnehageforskning når jeg har valgt bort barnehage?

Den siste tiden har jeg stadig oftere funnet meg selv med nesa i en eller annen forskningsrapport eller dypt nede i en faglitterær bok for å sette meg mest mulig inn i den forskningen som er gjort rundt barns utvikling og oppvekstvilkår, da spesielt med tanke på kontantstøtten som nå er i ferd med å bli tatt fra oss og konsekvensene dette vil ha både på individ- og samfunnsnivå.

Og det er gjort mye forskning på barnehage. Kanskje ikke her til lands, og kanskje ikke i nærheten av nok, men det er en del å lese. Jeg har funnet mye som peker i både barnehagens og hjemmets favør, med klar overvekt mot det siste. Det er interessant lesning.

Uansett hvordan man vrir og vender på dette, kommer man dog i en situasjon hvor barnehage og hjemmeomsorg blir satt mot hverandre som to krystalliserte motpoler. Den ene er ikke målbar uten den andre, for det er ikke mange mellomledd. Den ene vil alltid bli den andres kontrollgruppe, og det kommer man bare ikke utenom.

Jeg skulle ønske jeg slapp å forholde meg til barnehager som sådan, jeg skulle ønske jeg slapp å argumentere mot den. Ikke fordi jeg ikke har mange nok argumenter, for det mener jeg bestemt at jeg har – men det er så fullstendig irrelevant for meg. Jeg har valgt bort barnehage. Både for meg selv som tidligere førskolelærer og for min datter som ikke skal i barnehage på en stund ennå.

Likevel sitter jeg altså opp til ørene i barnehageforskning.

Misforstå meg ikke. Barnehagens kvalitet er noe jeg bryr meg veldig mye om, fordi jeg bryr meg veldig mye om barnas oppvekstvilkår. Men det er ikke lenger min kamp å kjempe.

Jeg oppfordrer dog den som kan, vil og tør, til å starte en blogg om nettopp barnehagen og barnehagens kvalitet, skrevet på et språk som mammaen i gata forstår, og samle all informasjon på godt og vondt på ett sted.

Min “oppgave” akkurat nå er å styrke både meg selv og andre som har valgt å være hjemme, og jeg må gjøre det på hjemmeforeldrenes premisser – ikke barnehagens. All den tiden som brukes til å forklare og forsvare hvorfor jeg ikke velger barnehage, bør heller brukes til å fortelle om hvorfor jeg velger å være hjemme.

Dette er en stor, stor forskjell, men dessverre vil verden ha det sånn at man må bruke barnehageretorikk for å gjøre det. Det er nemlig det språket debatten går på for tiden.

Hvilket paradoks!

Menneskerasen er 200 000 år gammel, for crying out loud, og vi har frem til nå nylig oppdratt ungene våre selv. Nå skal vi plutselig forsvare hvorfor vi vil fortsette med det, til disse nykommerne i menneskehetens historie – og vi blir bare hørt på deres premisser og språk. Hvis i det hele tatt.

Jeg vet ikke helt om jeg vil fortsette med det. Det vil kanskje bare bidra til å befeste deres kunstige autoritet enda litt mer i samfunnet, og anerkjenne deres falske definisjonsmakt.

Det forekommer meg noe skremmende at vi vet mer om barn i barnehage enn vi vet om barn i sitt naturlige miljø (vi vet vel knapt hva det naturlige miljøet er lenger). Eller kanskje jeg bare er for styrt inn i den retningen fordi jeg nå engang har utdannet meg slik jeg har, og på en måte blitt sittende fast i pensumlitteratur og doktriner selv?

Det er rart. Jeg brukte ett+tre år av mitt liv på å studere både hva som er bra for barn og lære å argumentere for dette både skriftlig og muntlig – men jeg gjorde og har gjort det på akademikerspråket. Med barnehageretorikk.

Jeg må oversette alt dette til mammaspråk, og jeg må hente kompetansen hjem igjen.

Dit den alltid har hørt hjemme i utgangspunktet.

Del på Facebook
Tweet dette

Both comments and pings are currently closed.

2 Responses to “Hvorfor sitter jeg egentlig med barnehageforskning når jeg har valgt bort barnehage?”

  1. Da jeg bestemte meg for å være litt mer hjemme med datteren min enn hva fødselspermisjonen skulle tilsi, ble jeg sjokkert over at jeg fikk så mange reaksjoner på dette. Jeg har aldri vært borti noe lignende. Og jeg føler egentlig ikke at jeg har vært hjemmeværende i mange år. Det er så merkelig, at det å være hjemme 1-2 år ekstra fremstilles som om du omtrent har meldt både deg selv og barnet ut av samfunnet for godt. Det er så ytterliggående, liksom. En skulle tro kontantstøtte var noe man mottok frem til barnet er 18 år, men det er faktisk bare en liten periode.
    Jeg vil gjerne diskutere ulike sider av KS – og er åpen for de som er motstander av ordningen, men på det primitive nivået debatten foregår på, så skifter jeg heller tema hvis det blir tatt opp. Synes holdningene til hjemmemammaer er ganske på kanten, og det merket jeg veldig på kroppen den gangen.
    Det som er litt interessant, er at mannen min og jeg alltid har delt på å være hjemme med barna. Jeg har aldri vært fulltids hjemmeværende. Mens han bare har fått skryt, har jeg fått masse kritikk. Han er moderne, mens jeg er gammeldags. Og så har vi gjort akkurat samme sak. Kan noen forklare meg logikken i dette? Det kaller jeg kjønnsdiskriminering!

  2. Jeanette says:

    Nemlig. Gjett tre ganger hva som hadde skjedd om det viste seg å være flest menn som mottok kontantstøtta..?

Powered by WordPress | Designed by: Free MMORPG | Thanks to MMORPG List, VPS Hosting and Video Hosting