Om å leke med barn

Foreldremanualen har i dag stilt spørsmålet: “Leker du med barna dine?” og jeg tenkte jeg skulle svare på det. Så kom jeg på at jeg antagelig kommer til å måtte skrive ganske mye om dette for å tegne og forklare og sånn, og da er det like greit å gjøre det her i bloggen min hvor jeg ikke blir anklaget for å spamme eller overta showet eller noe!

Først må jeg bare si at jeg er fryktelig ukonsentrert her, for Espen insisterer på at fotball er kult, så jeg legger inn et lite forbehold om at jeg kan komme til å formulere meg klønete allerede nå mens fotballkampen går i bakgrunnen.

For å svare på spørsmålet først: Nei, jeg leker ikke med Vilde. Vanligvis, i alle fall. Jeg legger til rette, oppmuntrer henne og gir henne ideer når hun står fast, men jeg leker ikke med henne.

Det er det tre grunner til.

Den mest åpenbare grunnen er at jeg virkelig ikke kan fordra å leke selv. Jeg kjeder meg hinsides all fornuft, og klarer ikke konsentrere meg om leken i mer enn 5 minutter. Og om det først skulle være noe jeg liker å gjøre, så blir jeg så engasjert i det at jeg hater å bli forstyrret. Så sånn er det. Vildes mamma er en helt elendig lekepartner. Jeg kommer til å ødelegge hele hennes lekeglede hvis jeg blander meg for mye.

Den andre grunnen er at min oppdragerfilosofi ikke er barnesentrert. Jean Liedloff har skrevet en veldig god artikkel om dette her, og tanken strider i mot alt det vi mener er logisk i dag, men kort fortalt handler dette om at et naturlig samfunn ikke ville hatt verken tid eller behov for å legge til rette for spesielle barneaktiviteter. De voksne i stammen leker sporadisk med barna sine, men det meste av tiden er de fokusert på voksenaktiviteter. Og ungene er med på hva nå enn de voksne gjør, om de skulle velge det, og sitter ofte på mors hofte eller rygg når hun gjør hva enn hun nå skulle gjøre.

Jeg har vært hjemme med Vilde siden hun ble født, og det store behovet for Kvalitetstid på ettermiddagen og i helgene har således ikke vært tilstede. Det er mye mulig det ville vært annerledes om jeg så henne bare noen timer hver dag, men enn så lenge er vi sammen 24 timer i døgnet så fremt hun ikke er på besøk hos besteforeldrene sine.

Derfor har jeg også hatt tid og mulighet til å teste ut denne teorien litt. Den stemmer, så vidt jeg kan se. Når hun var mindre, ble hun ofte urolig og masete om jeg la opp dagen min etter henne. Men i det øyeblikket jeg begynte å henge opp klesvasken, var alt såre vel igjen. Det var åpenbart at det var dette hun ville. Hun ville ikke bli dullet med og lekt med, hun ville ha litt action fra min side. Noen ganger lekte hun i beina mine, og andre ganger satt hun i bæretøy og fulgte lykkelig med.

Sånn er det nå også, selv om hun er stor jente . Om mitt fokus er for mye på henne, blir det mye oftere konflikter enn hvis jeg bare går rundt her og smårydder eller har mitt eget prosjekt å holde på med. Da faller hun inn i hva nå enn jeg driver med, eller hun går for seg selv og leker med noe mer spennende. Vi sameksisterer veldig mye bedre på denne måten.

Et barn vil alltid prøve å lære hva folkene hans gjør, sier Liedloff. Han forventer å kunne få observere hva de driver med og hvordan de gjør det, men når den voksne isteden slipper det hun har i hendene for å forsøke å finne ut hva han vil hun skal gjøre, så kortsluttes denne forventningen. Isteden fremstår hun for ham som usikker, svak og ute av stand til å vite hvordan hun skal oppføre seg, og i tillegg forvente at han skal ta kontrollen og lede henne. Men han trenger at hun er en selvsikker, rolig og kompetent voksen.

Og så skjer det uunngåelige; en smårolling i denne situasjonen vil nesten bestandig reagere med å presse foreldrene til det punkt at de setter foten ned og blir klare og tydelige voksne igjen. Det er ikke for forsøke å ta kontrollen over foreldrene, selv om det ser ut sånn. Det er for at foreldrene skal overta kontrollen igjen sånn at han slipper å ha den selv.

Det er kanskje farlig å si det høyt, men vi har også hatt veldig lite trass her i huset. Hun har hatt små perioder, men de har nesten alltid vært i direkte forbindelse med dårlig søvn, og hun og søskenbarna hennes har noen rare ideer om at mormor ikke skal deles på og sånne ting (mormor er forsåvidt også ganske barnesentrert, slo det meg nettopp). Men rent trass har vi som sagt ikke hatt noe særlig av. Kanskje det kan ha noe med dette å gjøre. Liedloff mener nemlig at ikke-barnesentrerte samfunn ikke opplever trassalderen i det hele tatt. Det er en interessant tanke, men jeg får jo ikke muligheten til å blindteste ved å oppdra henne en gang til.

En tredje ting er at jeg har synes det har vært viktig at hun lærer å leke for seg selv. Til høsten begynner hun i barnehagen, og muligheten for egenlek vil minke kraftig da. Men det å kunne trives i eget selskap, være i kontakt med sin egen kreativitet og ikke behøve stimuli utenfra for å ha det gøy, det er en gave. I alle fall i dagens samfunn.

Det er nå det begynner å bli kjedelig for henne å være hjemme. De siste par månedene har det vært tydelig at hun trenger noe mer, og hun er helt og fullstendig barnehageklar nå. I en mer naturlig verden ville hun nå begynt å utvide sin horisont selv, på eget initiativ, og hun ville gått for å finne andre voksne som enten ville gjort noe mer spennende enn jeg ville gjort, eller andre barn som hun ville ha lekt med (og da gjerne imitert oss i leken). I dagens termer er hun særdeles barnehageklar, uten å ha blitt presset dit. Kjedsomhet er en kraftfull motivator, og sørger for at hun nå gleder seg veldig, veldig mye til å bli barnehagejente i august. Hun vokser ut av armene mine, og det er akkurat sånn det skal være.

Så ja. Lek med barn når det er lystbetont og føles riktig, men ikke bare fordi man føler at man må, er min filosofi. Ellers kan man med god samvittighet gjøre voksenting isteden. :)

Del på Facebook
Tweet dette

Both comments and pings are currently closed.

14 Responses to “Om å leke med barn”

  1. Veldig spennende og interessant vinkling! 😀

    Når det gjelder trass, vil jeg si at jeg kanskje har motsatt erfaring. Eldstemann fikk nok mere oppmerksomhet når det gjelder lek, og har aldri vist et snev av trass. Minstemann har vært “flink” til å leke alene, og har vært en del trassig.

    Men jeg tror nøkkelen på en eller annen måte er forbundet med oppmerksomhet. Og et barn som er trygg og lykkelig i mors nærvær har kanskje ikke behov for å være trassig – selv om det ikke akkurat blir lekt med?

    • Jeanette says:

      Angående trass, så har jeg en teori. Vi ville levd i en stamme, sant, og da ville barnet bare piltret avgårde til naboen når mamma ble for kjedelig og h*n hadde behov for å utøve sin selvstendighet. Det ville således ikke være stor å trasse MOT, for 99% situasjonene ville jo ikke oppstått.

      En annen ting er at forholdet foreldre/barn ikke lenger får utvikle seg som det skal sett med naturlige øyne, fordi det er avvenning og barnehagestart og det ene med det andre som skjer der utviklingen bare skulle gått sin gang. Kanskje selvstendighetsalderen blir mer aggressiv enn den hadde behøvd å være, fordi barnet presses til å bli selvstendig før tiden. Barnehagestart er jo ved ca 1 år, “trassalder”/selvstendighetsalder er gjerne et år eller to senere, det er en disharmoni der som mer naturlige folkeslag ikke har.

  2. Mamma og mer says:

    Kjære Jeanette,

    Tusen, tusen takk for denne flotte posten! Jeg er selv elendig til å leke og synes det er mye morsommere å gjøre ting sammen med datteren min.

    Jeg er litt tom i hodet nå etter en lang dag med skriving og familieliv, men kommer til å blogge om dette og linke til deg når jeg kommer meg litt ovenpå igjen. Ville bare si stor TAKK!

    Therese

  3. Linda says:

    Veldig interessant innlegg og et fint, kontasterende perspektiv til innlegget på Foreldremanualen. Takk! Tror ikke foreldre trenger enda en ting å ha dårlig samvittighet for… Og kan for så vidt ikke huske fra egen barndom at foreldrene mine var med på leken til vanlig og det var aldri noe savn heller!

    • Jeanette says:

      Nei, ikke sant? Jeg tror heller ikke foreldrene mine lekte så masse med meg og søstrene mine.

  4. Mari Ann says:

    Wow, bra innlegg, veldig interessant lesing.

  5. Veronica says:

    Høres veldig fornuftig ut egentlig! Selv “hater” jeg barn og det frister ikke på minst 10 år tror jeg. Så mye bråk og mas og bleier og ja… frister ikke 😛

    Men da er det jo “lov” å ha sitt eget liv da, jeg trenger ikke å “leke”, krype på gulvet og være hindret i gjøre noe nyttigere.

    Vi duller litt for mye med barn idag, det er jeg helt enig i. Jeg vokste selv opp med en slags mellomting der, (jeg er 22), og fikk jo lov å skade meg og herje på, mens andre ting var “kjempefarlig”.

    Jeg skal helt klart la barn få herje på. Ingen tar skade av å lære seg grenser og fysisk aktivitet!!

    Jeg var også i den situasjonen at min mor mente det var bedre å være uten jobb for hun selv vokste opp uten særlig med voksentid hjemme pga begge jobba mye og seint, så var det skole på lørdagen og søndagsskole og enda mindre tid sammen. Men når jeg kom i tenårene og hun fortsatt var hjemme (jeg aner ikke om hun hadde noen plan ang jobb!! det virker jo ikke sånn!!), så ble hun sur på MEG for JEG var lenge ute. “Hva med meg da, jeg har vært alene hjemme siden du gikk på skolen idag tidlig!” (far har alltid jobba mye og type nordsjøen, vekk i mange uker)

    Og DET er jo bare tull. Jeg skal jo ikke underholde de voksne!!! De får jo ha sitt eget liv. Verste jeg hører er mødre som skriver på nettprofiler “barna er hele mitt liv”. Ja jøss da har vi mye å snakke om… det betyr for mange at de verken ser særlig med nyheter eller leser aviser, for “bildene kan jo opprøre barna”. JEG SÅ PÅ NYHETER NÅR JEG VAR LITEN JEG DA! (men sa de at barn ikke burde se så skifta vi kanal). Og jeg hadde også 5 i samfunnsfag og 5 i historie.

    Disse mødrene kan jo aldri hjelpe med lekser, for de har jo ikke fått med seg si, siste 10 årene.

    Det er et tema som engasjerer meg, selv om jeg ikke har/vil ha barn. For jeg merket selv konsekvensene av å ha en “stokk dum” uengasjert mor. Jeg vil være der og diskutere historie jeg!! Og jeg vil ha mitt eget liv fra dag 1, for plutselig er den ungen stor nok til å gjøre det samme… og da sitter jeg der alene?

    • Jeanette says:

      Og ikke bare det, Veronica, men du setter jo også et eksempel for ungen din ved å ha ditt eget liv, både med tanke på fremtiden og med tanke på “praktisk grensesetting” og respekt for andres grenser. Om man har sine egne greier, så må barna lære å vente til mamma er ferdig, lære å spørre om lov før man tar utstyret hun bruker, og en hel masse sånne ting som er utrolig viktig lærdom.

  6. Vibeke says:

    Hei!

    Veldig bra innlegg, jeg er heller ingen leker, vi gjør ting sammen hver for oss. 😉

    Jeg har fra frøkna har vært liten latt henne være i fred, finne på ting selv. Og det er hun kjempeflink til i en alder av 2 år. :)

  7. Insomnia says:

    Hei Jeanette!

    Skulle virkelig ønske jeg hadde oppdaget bloggen din for ca to år siden. Jeg har mange ganger følt meg mellom to stoler når det kommer til det å leve, leke med og oppdra barn….

    Når jeg leser innleggene dine….så tenker jeg “jippi!” Jeg er ikke alene i “min verden” likevel.

    Jeg leker svært lite med min gutt på snart 2 år. Han synes det er mye morsommere å være med på det mor gjør…og nå har jeg faktisk skjønt at det er det rette for oss også :-)

    Håper du fortsetter, tross helseproblemer!

    Lykke til med planene dine :-)

Powered by WordPress | Designed by: Free MMORPG | Thanks to MMORPG List, VPS Hosting and Video Hosting