Barndomsminner fra naturen

Inne på Barn av Naturen har jeg nå sparket i gang en liten utfordring, og oppfordrer alle til å skrive noen ord om sine egne barndomsminner fra naturen. Dette er så utrolig viktig at vi husker tilbake på, for det er den eneste måten vi kan videreformidle naturgleden til våre barn! I en naturlig verden ville det jo være sånn at de minste barna lærte av de eldste, der de lekte i skogen, men sånn er det ikke. De minste barna har bare de voksne å lære av, for de eldste barna er på skole og SFO hele dagen. Og vi står kanskje i fare for å glemme selv.

Derfor er det viktig å huske.

Og her er noen av mine barndomsminner.

Kids picking spring flowers
Creative Commons License photo credit: Ernst Vikne

Jeg var så heldig å få vokse opp og tilbringe mye tid sammen med besteforeldrene mine. De bor i et lite skogholt, litt landlig til, og jeg husker veldig godt skogen nedenfor huset deres. Der lekte jeg og søstrene mine masse når vi var små, og studerte maurtuer, hvitveis og alt det andre vakre og spennende vi fant der ute. Jeg husker duften av varm skog, jeg husker spenningsfølelsen av å kanskje driste seg til å gå over bakketoppen sånn at jeg ikke kunne se huset lenger, og jeg husker frihetsfølelsen av å kunne leke uten gjerde, uten bilveier og det jeg trodde var uten oppsyn (men Besta holdt nok et godt øye ut stuevinduet, kjenner jeg henne rett).

Vi sov der en god del også. Selv det var en naturopplevelse på sett og vis, for noen meter utenfor huset går en foss. Det vil si, i dagens referanseramme ville jeg nok antagelig kalt den en litt bratt bekk, men den gangen VAR det en foss i mine øyne. En stor en, som vi virkelig måtte passe oss for. Nøkken bodde der, og alt mulig! Det var denne som bysset oss i søvn etter at Besta hadde sunget “Berre bekken brusar” (for det var det den het, og ikke “Fager kveldssol smiler“!).

På dagtid tok de oss ofte med ut på tur i skogen på den andre siden av veien. Jeg husker skrekkblandet fryd idet vi gikk inn på beitet til kyrne som stod og beitet, jeg husker lange, klissete tunger, og jeg husker digre kuruker man ikke burde på på trynet i. Jeg husker Ba’s seljefløyter, jeg husker nisteturer langt oppover i skogen, og jeg husker undring over alt man fant der inne.

Om vi gikk ned bakken ved siden av huset, kom vi til elva. Der lå det alltid en pram, og vi var mye ute og rodde i den sammen med Besta eller Ba. På disse roturene så vi spor av bever, vi så hvordan elva forandra seg med sol og regn, og vi lærte å ha stor respekt for strømmen. Vi ble aldri tatt av den, men vi fikk forsøke å ro motstrøms. Da skjønte vi virkelig hvor sterk den var!

Besta og Ba har også ei hytte på Lifjell, hvor vi tilbrakte en del tid. Ba har samlet noen bergkrystaller og vakre skatter i vinduskarmen i gangen der oppe (sist jeg var der, lå de der faktisk ennå!), og jeg var fra meg av lykke den dagen jeg fant ei lita hule i veikanten hvor det var noen sånne små skatter jeg kunne samle på også! Bak hytta er det ei lita myr, og der vokste myrullen. Deilig, hvit, vakker og myk, perfekt for små barnehender å leke med.

Jeg husker en dag vi gikk litt oppover mot setra der oppe. Jeg fant enda ei hule, og kikket inn. Der så jeg for første gang et skjelett! Ba, som er en dyrekjenner og en mann som er vant til å ferdes i naturen, forklarte meg at dette var en sau som var syk eller skadet, og som hadde gjemt seg bort for å dø i fred. Det gjorde inntrykk på meg. Det var ikke skremmende eller skummelt, men det var en ny kunnskap om den naturen jeg begynte å bli mer og mer glad i.

Jeg husker blåbær i mengder. Jeg husker kongledyr rett utenfor hytta, ved siden av utedoen den gang den sto der. Jeg har enormt mange gode minner derfra.

Vi hadde også en skog hjemme, med elva som rant forbi. Jeg og søstrene mine var ganske store før mamma slapp oss ned der alene, men jeg var i alle fall så lita at jeg fortsatt lekte med dukker. En hel sommer ble tilbrakt der nede, med dukkeutstyr, sykler, lillesøsteren min og en venninne av henne. Senere ble dette den skogen jeg alltid gikk tur med bikkja i, og den skogen jeg gikk til når jeg skulle sanke urter.

Jeg har mange, mange minner fra barndom i natur. Men det viktigste er kanskje kontinuiteten i det, det at det var noe som på sett og vis ble en del av hverdagen og ikke bare noe spesielt jeg fikk oppleve en gang i året eller så. Men samtidig var det så spennende, så nytt hver gang at vi aldri gikk lei. Det var alltid noe nytt å lære, noe fint å oppdage.

Og mesteparten av dette fikk jeg fordi jeg har besteforeldre med omsorg, tid, naturglede og evne til å dele den. Barndommen min ble i stor grad designet av dem, og på grunn av det sitter jeg her i en alder av 34 år og er rik på minner og den samme naturgleden den dag i dag.

Nå håper jeg bare at jeg skal klare å formidle den videre til min egen datter.

Derfor har jeg ikke gått ned i vekt

Nå begynner ting sakte men sikkert å gå opp for meg, hva helse, vekt og kosthold angår. Jeg er kjerringa mot strømmen, rett og slett.

Spis mindre, tren mer? Nope.

Spis lavkarbo? Nope.

Spis lavkalori? Nope igjen.

Ikkenoe av dette har funket, og jeg veier faktisk mer nå enn jeg gjorde tidligere i vinter når jeg begynte å trene og “spise riktig”.

Samtidig har jeg begynt ny utredning hos legen for å finne ut av hva som egentlig er problemet, og han står så langt på sin tidligere diagnose av meg. Det er faktisk nesten 10 år siden jeg var innom ham med muskelsmerter for første gang, og vi går gjennom journalen min og tar de nødvendige prøvene en gang til nå. Men det er altså fibromyalgi som er diagnosen så langt, og som antagelig blir det vi ender opp med til slutt enda en gang.

Det er også en del år siden jeg researchet dette på nett, og det har kommet veldig mye nytt til etter at jeg tok sist runde. Dette, pluss at jeg også har forsket litt mer på eget legeme den siste tiden, gjør at jeg nå har kommet opp med forklaringen på hvorfor jeg ikke går ned i vekt på denne måten.

Hør nå:

Fibromyalgi er som en hovedsikring som går når det elektriske systemet er overbelastet. Jeg husker jeg tenkte at “dette er jaggu som om all systems shutting down”, og det er i grunnen akkurat det som skjer. Musklene verker, hjernen blir tåkete, nattesøvn er en saga blått,  magen slutter å fordøye mat som den skal, og med litt astmaallergi som tilleggsdiagnose på den så er man rett og slett totalt ute av drift.

Dette betyr også at kroppen er forholdsvis intolerant mot stress. Den liker ikke det i det hele tatt, og hovedsikringen står stand-by, klar si poff og gjøre det svart.

Stress har også, selv på friske mennesker, den effekt at kroppen setter seg i krisemodus. Det er den effekten trening har på meg. Det er stress. Kroppen synes det er krise. Så den stopper å forbrenne som den skal, og tviholder på energilagrene. Jeg har aldri gått ned i vekt av å trene, og det er ikke muskelvekt jeg legger på meg. Det er krisefett.

Slutter jeg i tillegg å spise nok, så er helvete løs.

Som om ikke dette er nok, da, så hører også utmattelse til diagnosen fibromyalgi, og er for meg den aller største utfordringen. Jeg er dødssliten mye av tida. Og når kroppen er sliten, så skriker den etter næring. Den tror nemlig at utmattelsen kommer av for lite mat, selv om det ikke er tilfelle i det hele tatt. Sist jeg sjekka, lå jeg nesten på det dobbelte av kaloribehovet, og selv da var jeg alltid sulten! Sulten og utmattet.

Man er for sliten til egentlig å orke å lage seg skikkelig mat, og kombinasjonen sukker, koffein og salte (salt øker blodtrykket), raske karbohydrater gir et fint boost for å komme gjennom dagen. Cola og potetgull, med andre ord.

Det er visst et vanlig fenomen at fibromyalgipasienter går opp ganske mye i vekt. Jeg har gått opp 20-25 kg, faktisk, siden kroppen begynte å gå til streik. Mye av det har med helt andre ting å gjøre, jeg slutta å røyke og jeg fikk samboer og barn, men de siste 10 kiloene har kommet på etter at jeg fikk Vilde. Og nei, det er ikke svangerskapsfett som henger igjen. Jeg var bare 3 kg tyngre noen uker etter fødsel enn jeg var da jeg ble gravid. Dette kan jeg liksom ikke forklare bort.


Creative Commons License photo credit: ThaRainbow.

Så.

Jeg må trene uten å bli stressa. Uten at kroppen skjønner at den blir trent.

Yoga. Total avslapning og stressreduksjon, utmerket mot muskelsmerter generelt og fibromyalgi spesielt, samtidig som det bygger muskler som igjen vil øke forbrenningen.

Jeg må bytte ut Colaen med noe annet som gir rask energi.

Grønn te gjør det. Koffein. Rensende på kroppen, beskytter mot kreft og har ellers en rekke gode egenskaper som Cola aldri vil komme i nærheten av. Dessuten demper det sult i seg selv, OG øker forbrenningen noe. Vinn-vinn.

Og jeg må finne ut av hva og hvordan jeg skal spise for å unngå utmattelse.

Den er en litt større utfordring, for i tillegg til fibromyalgi er jeg også intolerant mot komplekse karbohydrater. Jeg kan med andre ord spise det jeg ikke bør ha, sånn som sukker og potetgull og hvitt mel og sånt, men “sunt” grovbrød og så videre gir magetrøbbel (som igjen stresser kroppen, som antagelig igjen fører til vekttrøbbel og smerter i hele kroppen).

Jeg tror også jeg er rimelig intolerant mot natriumglutamat (MSG). Jeg skal forske mer på det, men jeg mistenker sterkt at smertene i kroppen ofte stammer fra høyt inntak av fks paprikapotetgull og lettvin ferdigmat. Det er også ting som tyder på direkte sammenheng sånn ellers ute på internet, så dette er noe jeg skal teste skikkelig etterhvert. Må bare psyke meg opp først, for de to- tre dagene etter at jeg spiste MSG-mat sist var… ikke veldig gode, for å si det sånn.

Men ja.

Yoga, grønn te og mest mulig ubehandlet mat er med all sannsynlighet veien å gå fremover. Både med tanke på vekt og helse generelt.

Barn av Naturen er herved lansert!

OK, nok med hemmelighetsskremmeriene… :)

Da har jeg tatt sjansen på å åpne dørene for publikum, og linken til mitt nylanserte nettsted er:


Barn av Naturen

Jeg håper veldig dere vil like det, er alltid like skummelt å lansere noe nytt før man vet hvordan mottagelsen blir..! *krysse fingrene*

Det er opprettet en facebookside også, om du vil følge den derfra.

Så da vet dere hva jeg har jobbet med de siste dagene… :)

Et nettsted trenger som kjent all publisitet det kan få den første levetiden, så jeg setter veldig stor pris på om noen der ute vil linke den i bloggrull, blogge om den, dele på facebook, invitere alle sine aktuelle venner og ellers dele linken der det måtte falle seg naturlig… :)

Uansett; jeg håper som sagt dere liker den, og nå skal jeg gå og planlegge aktiviteten der inne litt. Har du tips til hva du vil lese om, så si gjerne fra! :)

Premiere i morgen: nytt nettsted!

Ja, jeg håper i alle fall jeg rekker det til i morgen! Det ser bra ut så langt, men jeg venter fortsatt på logoen. I verste fall får jeg bare starte litt uten den.

Vil ikke røpe for mye ennå, men her er en liten sneak peek…

Jeg skriver så knottene fyker her, og har et ark fullt av ideer som nå bare venter på å realiseres. Temaene blir, som dere sikkert allerede har klart å gjette: barn og natur.

Tar gjerne i mot forslag og tips og ideer og ønsker, og tar også mer enn gjerne i mot hjelp til markedsføring av siden i form av linker her og der når den offentliggjøres i morra… 😉

Jeg er i ferd med å lage en facebookside, hvor du kan følge oppdateringene fra. Kommer med mer informasjon og link i morra! 😀

Jeg elsker yoga!

For et par uker siden gjorde jeg noe veldig, veldig lurt.

Jeg ga opp alle store planer om å slite meg gjennom tredemøller og aerobictimer og alt med seg, og tenkte at pilates og yoga sikkert funket like godt, og sikkert var lurt å gjøre hjemme på stuegulvet sammen med en hyggelig dame på DVD.

Så jeg bestilte Yoga for Absolute Beginners på Platekompaniet.

Det var også lurt. For absolutt nybegynner var jeg, selv om jeg i min tid var myk som smør og ikke hadde noen problemer med å legge meg frem på gulvet med beina ut til hver sin kant. Jeg var ikke helt der nå, lissom..!

Prayer by the Sea
Creative Commons License photo credit: Abhisek Sarda

En ukes tid seinere fikk jeg mersmak, og bestemte meg for å kjøre på med en “ordentlig” DVD. 3 in 1 heter den, og går gjennom 50 minutter med strekk, styrke og avslapping.

Og vet du hva?

Nå gjør jeg ting jeg ikke visste jeg kunne allerede! Jeg har trent nesten hver kveld (noen ganger har det ikke latt seg gjøre), og jeg kan nå ligge flatt fremover med beina ut igjen. Jeg kan stå med strake bein med hendene i gulvet en litt lengre stund enn før – og under kveldens økt oppdaget jeg at jeg nå for første gang på det jeg kan huske (jeg er faktisk ikke sikker på at jeg noengang har kunnet det!) kan sitte med strake bein rett foran meg og legge hodet ned på knærne! Jeg er MYK! 😀

Og det er ikke alt. Ikke engang det beste.

For muskelsmerter, be gone, nemlig!

Jeg får fortsatt vondt, bevares, men gi meg 50 minutter på yogamatta så reiser jeg meg igjen etterpå og er avslappet, lykkelig og nesten helt smertefri en stund. Dette er mitt lille personlige mirakel, og jeg ELSKER YOGA!!! Fortsatt er jeg i yogaverdenen å regne for totalt utrent, og jeg har et enormt utviklingspotensiale for å si det sånn, men etter bare to uker merker jeg så vanvittig stor forskjell at det nesten er utrolig.

Alt jeg vil nå, er å studere denne nydelige overraskelsen til bunns sånn at jeg kan se hvor langt jeg kan ta det. Hvor myk jeg kan bli. Hvor godt kroppen min kan funke.

Jeg ser det så godt for meg nå. Hvordan det skal være. Hvilken livsstil jeg skal ha.

Og jeg har tatt de første stegene dit.

Lørdagsfrukt!

Da jeg og søstrene mine var små, gjorde mamma noe kjempelurt.

Vi var alle lei av å ha den samme pizzaen, den samme kyllingtallerkenen og den samme hvadetnåvar vi hadde på lørdagskveldene, og hun spurte oss hva vi ville ha.

Etter å ha tenkt litt over gatekjøkkenets meny og utvalg, kom vi frem til at SALAT var sikkert godt. Sånn som man fikk i plastbeger og med plastgaffel, vet du. Det var eksotisk og spennende og uprøvd. Det ville vi ha!

Mamma er en smart kvinne. Hun kunne lett ha begynt å le og si at “nei, vet dere hva, salat er ikke lørdagsmat..?!” – men det gjorde hun ikke. “God idé!”, sa mammaen min. “Men vi kan ikke kjøpe salat ute hver lørdag, det blir for dyrt, men vi kan jo bare lage selv her hjemme!”.

Lurt poeng nummer 2. Nå hadde hun ikke bare fått oss til å føle oss smarte ved å velge noe så spennende og eksotisk som salat, men hun la også på et luksuselement. Salaten var ikke bare lur, men den var også dyrebar. Og det er klart vi skulle lage den hjemme, denne dyrebare og eksotiske retten!

Slik gikk det til at vår familie koste seg med vår lørdagssalat i mange, mange år. Det kunne være skinkesalat, kyllingsalat, eller bare pølsesalat. Men salat ble det, og det ble ingen ordentlig lørdag uten den. Lørdagen begynte nemlig mens jeg hørte på barnetimen og fotballkampen gikk på tv, akkompagnert av den friske, gode lukten av grønn og levende mat som ble selve startskuddet på lørdagen vår.

Likeledes ble det bare aldri noen søndags morgen uten salatrester til frokost. Senere, når vi ble større og kom hjem litt utpå natta, var også salaten god å ha som nattmat. Alltid trofast. Alltid bra for oss. Og null tilberedning krevdes så fort den var hakket og klar i kjøleskapet.

Nå har jeg barn selv, og jeg har tenkt å videreføre denne tradisjonen. I kjøleskapet nå ligger det klart til denne lørdagskveldens skinkesalat, og jeg skal straks begynne å hakke den opp. Vil bare vente litt først, for jeg har nemlig også innført enda et nytt lørdagselement.

En skål med frukt og bær

Lørdagsfrukt

I det siste har nemlig Vilde begynt å henge seg helt opp i lørdagsgodt. Sin egen lille godtepose med sjokolade og vingummi og whatnot. Og det er greit det, men det fikk meg til å begynne å tenke over signalene vi sender med det. At lørdagsgodt er noe spesielt, noe hun skal glede seg til, som bare er å få på lørdag.

Og jeg kom til å tenke på mammas lørdagssalat igjen…

Frukt og grønnsaker spises jo hver dag her i huset, men nå har jeg begynt å lage en egen skål til Vilde med lørdagsfrukt også. Servert pent, som bare er for henne, som bare er på lørdag. Noe spesielt hun kan glede seg til. Et spenningsmoment er jo også hva som er å finne i fruktdisken fra gang til gang, for det varierer jo også!

Det funka.

Jeg kom ut med skåla til henne, og hun dro sporenstreks ut kjærlighetpåpinnen hun hadde i munnen, og ga til pappan sin. “Ta den!”.

Og så satt hun der i pappas armkrok på verandaen, med egen skål med lørdagsfrukt (eller ja, ok, så ble det en del BÆR da, men samma det :) ).

Blåbær, jordbær, bringebær, mango og physalis i herlig blanding.

Antioksidanter, vitaminer og deilig smak av sol og sommer.

DET skal jenta mi få å glede seg til, hver eneste lørdag. :)

Vilde spiser frukt

Nam nam!

Du er nå på et nytt domene!

Jepp, jepp.

Om du trodde du gikk inn på hjemmemamma.com/varevildedager nå, så tok du feil! Bare se i url-feltet! 😉

Bloggen er nemlig, som du kan se, flyttet over til jeanettesweb.com, som blir den nye portalen for alle mine prosjekter. Bare sånn for å ha alt på et sted.

Dessverre fikk jeg ikke lov til å ta med linkene over, og jeg husker ikke alle sammen lenger heller, så det er ikke meningen å slette deg. Skal prøve å gjenoppbygge den litt etter litt.

Planene begynner å ta form, og et nytt nettsted ser snart laptopskjermens lys

Jeg er fortsatt i tenkeboksen på ganske mye, men en avgjørelse er i alle fall tatt:

Det blir en ny nettside, og den kommer til å handle om naturlig familieliv, med tilknytningsomsorg, bærekraftig husholdning og så videre.

Disse tingene er nemlig for viktige for meg til å la være å skrive om, jeg tror ikke jeg kommer utenom det uansett hvordan jeg vrir og vender på ting, hehe. Så får jeg heller se hva som skjer med nettbutikk og alle de andre tingene, NAV skal jo sikkert ha litt å si også. Har vært hos legen og har begynt på Prosjekt Utredning – hadde med meg ei liste på 2 a4-sider ned forrige onsdag, og ballen har begynt å rulle i så måte. Det er bare å la tingene gå sin gang nå.

Men altså. Naturlig familieliv.

Hva vil du helst lese om på den siden? Fortell meg det gjerne i kommentarfeltet, så får du være med på å forme den helt fra starten av! 😉

Så… Hva skal man bli når man blir stor, da?

Det er full forvirring i hodet mitt nå, for å være dønn ærlig.

Ja, for… Jeg var i gang med bachelor i språk og litteratur da jeg ble gravid. Det var et hjertevalg, ikke hjernevalg. Jeg aner ikke hva jeg skal med det, annet enn at jeg elsker det og gjerne vil sånn ungefär i den retningen et sted. Ord og språk og bøker og tekst er min verden, der jeg trives best. Men jeg må tjene penger også, i en jobb. Og hvordan finner jeg jobb innen det, her?

Timbuk Tu 8840 Miles.
Creative Commons License photo credit: get directly down

Førskolelærerutdannelsen min er ubrukelig i barnehagesammenheng. Der streiker kroppen ganske fort, det har vi jo erfart mer enn én gang og det løpet er kjørt. Barneskole og vanlig lærerfunksjon er heller ikke noe for meg. Store mennesker liker jeg ikke å jobbe med på den måten, for det tapper meg for energi som det ikke akkurat er overskudd av fra før av, og man skal jo helst være en menneske-person før man begynner å jobbe med dem. Jeg er ikke det. I det hele tatt.

Og jobbmarkedet her i byen… med mine helsebegrensninger? Ikke stort å rope hurra for.

Men så har vi internet.

Der får jeg liksom bruk for alt, både fagkunnskap og engasjement i barnesaker, pluss det skrevne ord og tekst og alt jeg måtte ønske, akkurat når og hvor lenge kropp og hode henger med, og jeg kan være så asosial jeg vil, når jeg vil og tilpasse det helt etter kjøreforholdene. Jeg kan jobbe intenst i to uker i strekk, og ta en uke fri uten at noen sjef står der og er fortvila fordi jeg ble sjukemeldt for 14. gang i år.

Internet er perfekt sånn.

Men hvilken retning skal jeg ta det i, da?

Jeg har Hjemmemamma.com. Jeg har Mammabutikken.no. Og jeg har tusen andre planer, og målene mine endrer seg raskere enn jeg når dem, fordi jeg blir så inspirert og så engasjert og så…. hva er ordet, fullstendig vimsete av meg selv og mangel på jording her. Og man må jo vite hvor man skal med hva for å komme noen vei.

Så jeg sitter og grubler. Igjen. Og hver gang jeg tror jeg har bestemt meg, så får jeg en ny idé.

Jeg har lyst til å åpne en ny side om naturlig barneomsorg. Jeg tror verden trenger det. En motvekt til “standard-pedagogikken” som preger helsestasjoner og barnehager i dag.

Jeg elsker å drive min egen nettbutikk også, selv om det også er frustrerende til tider da jeg ikke har tid, penger eller plass til å drive den slik jeg egentlig vil – det er mange kompromisser i spill akkurat nå. Men det er utfordrende, og jeg må stadig lære meg nye ting. Det liker jeg.

Jeg vil starte en blogg eller et nettsted hvor jeg videreformidler det jeg har måttet lære meg til andre som gjerne vil jobbe på nett. Hvordan søkemotoroptimalisere. Hvordan promotere. Hvordan monetisere, hvordan tjene penger på nett. Og så videre. Men før jeg får nevnte tid, plass og penger til å faktisk gjøre det selv og dermed ha noen særlig form for suksess å vise til, så er det kanskje ikke noen stor vits enda. Eller kanskje jeg skal gjøre det til et slags prosess-prosjekt. “Mein Kampf”. Hehe.

Jeg vil skrive barnebøker. Og jeg har noen av dem delvis klare på harddisken, til og med. Kanskje landets første e-barnebøker snart lanseres? Jeg har veldig lyst! Men igjen; TID!!! Skal jeg gjøre alt det andre, så blir det dårlig med barnebøker.

Og så, på en helt annen side…. så har jeg lyst til å klippe over internetlinja og sette meg under et tre i skogen med en kopp urte-te og leve et helt naturlig liv borte fra elektroniske duppedingser og stress og mas. Lage meg en stor urtehage, selge naturprodukter til forbipasserende, komme i kontakt med naturen og meg selv helt og fullstendig, trene yoga og pilates i hagen under morgensolen, og ja… du tar tegninga. 😉

Er det rart jeg blir stutt i huet av meg sjøl?

Enda ikke for stor til å bæres!

En liten Oslotur i helga, og mamma var glad hun hadde husket å ta med et sjal! Selv om det blir brukt mindre og mindre nå, så hender det fortsatt at det er veldig godt å ha.

Bæring i sjal

Powered by WordPress | Designed by: Free MMORPG | Thanks to MMORPG List, VPS Hosting and Video Hosting