Snart braker det løs

Dette er litt rart, men om få dager nå er tilværelsen som vi kjenner den over.

Hun skal i barnehagen, og jeg har en bachelorgrad som roper i det fjerne. Faktisk er det ikke så fjernt lenger heller, for jeg har fått bekreftelse på skoleplass og alt er vel. Nå er det egentlig bare opp til lånekassa om det blir noe av eller ikke, men jeg håper det skal gå bra.

Vi gleder oss veldig.

Vi er veldig ferdige med å være hjemme nå, begge to. Tiden er inne. Og det er perfekt timing.

For det er noe med det. Jeg kan nå se henne i øynene og si at “nå skal du i barnehagen, og det blir så BRA!!! :D” og mene det 100% og vite at hun gleder seg like mye som jeg gjør. Jeg slipper den vonde følelsen jeg ville hatt i fjor eller året før der, om hun vil ha det bra der eller ikke, og om hun vil forstå hvorfor mamma egentlig bare går.

For nå vet hun det. Nå kan vi snakke sammen, og hun kan spørre spørsmål om hun ikke helt skjønner noe likevel. Som i går, da vi snakket om at mamma skulle på skolen, og hun skulle i barnehagen. “Hvor skulle pappa?” lurte hun på. Pappa skal på jobb, svarte vi, og så fortsatte hun med hele historien om akkurat hva pappa gjør når han er der. For hun har vært med, må vite, så hun vet nøyaktig hvordan det ser ut og hva pappa gjør. Hun har hele det mentale bildet å putte ting inn i.

Hun er helt, helt klar nå. Det blir kanskje litt trist i begynnelsen eller når nyhetens interesse har fått dabbe litt av, men jeg tror egentlig ikke det. Jeg har sett på henne når hun har lekt med andre barn nå, både på barnehagebesøk og i ferien, og jeg vet hvor god hun er på “å ta og opprettholde kontakt” som det så fint heter på barnehagespråket. Jeg vet hvor stor pris hun setter på å ha mange barn rundt seg, og på å få leke på en måte jeg ikke kan gi henne her hjemme.

Jeg har alltid hatt en teori om at hun skal vokse ut av armene mine, og at hun skal være den som forlater meg. Og det er akkurat der vi er nå.

Sist vi var på barnehagebesøk fikk jeg klar beskjed om å sette meg i den andre siden av lekeområdet, for hun var opptatt. De andre barna tok henne med seg og viste henne hvor alt var, og den lille jenta mi så seg ikke tilbake et sekund. Hun trengte ikke mammaen sin lenger på den samme måten, for nå er hun stor jente og vil oppleve verden på egenhånd.

Og jeg vet jo at jeg burde synes dette er litt trist, sånn for å oppfylle alle klisjeer om knugende hjemmemødre som ikke klarer å innse at babyen ikke er baby hele livet, men jeg beklager å måtte skuffe. Jeg synes ikke det er trist i det hele tatt. Litt vemodig, kanskje, fordi en epoke av livet mitt er over, men det overskygges av en så enorm stolthet over den lille store jenta jeg nå sender ut i verden på egenhånd. Hun kommer til å klare seg helt fint. Det vet jeg, med 100% sikkerhet. Hun er sterk, trygg og selvstendig.

Vemodet overskygges av glede på hennes vegne også. Hun kommer til å storkose seg der, med alle de barna hun er så glad i å leke med. Akkurat nå har hun en fantasi gående om “alle barna i Afrika” av alle ting. De er nemlig hennes, de er to og et halvt år gamle, og de leker. De har fantastiske hoppeslott, husker og baller i alle regnbuens farger, må vite, og det er både gutter og jenter der. Hun kan snakke lenge om gangen om disse Afrikabarna, som hun kaller dem. Gudene må vite hvor ideen egentlig kommer fra, men jeg antar det er noen besteforeldre inne i bildet her et sted..! :)

Uansett: Barn blir bra. Veldig, veldig bra. De siste månedene nå har blitt litt ensomme både for meg og for henne, så dette er ekstremt god timing. Hun har kjedet seg akkurat passe og akkurat lenge nok til at barnehagen blir noe fantastisk som hun gleder seg til og kommer til å trives kjempegodt med.

Jeg ser det på henne i familieselskaper og andre store forsamlinger også. Så fort hun oppnår kontakt med noen av de andre som er tilstede, så er rett og slett ikke mamma og pappa interessante lenger. Tidligere ville hun helst ha holdt seg helt i nærheten, og hun hadde en periode hvor hun var fryktelig sjenert, men den fasen har blåst over nå. Jeg tipper det var en motreaksjon på den utpregede fryktløsheten hun hadde på den tiden hvor hun egentlig skulle hatt litt seperasjonsangst sånn i følge utviklingslæren, at den kom nå isteden.  Det var med andre ord en nødvendig fase av utviklingen hennes det også, og nå er den altså over. Hun er klar. Nå slipper hun meg.

For min egen del gleder jeg meg veldig til å komme tilbake til skolen igjen, for å fullføre bachelorgraden min. Bare tanken på å kunne sette meg ned på biblioteket der borte med en kopp te og kanskje en liten sjokolade, mens jeg leser en av romanene på pensumlista… Åååh, jeg har nesten ikke ord for hvor godt det skal bli. Og så kjører jeg tilbake etter at forelesningene er over, og henter lille jenta mi i barnehagen.

Hehe, i min drømmeverden nå, så kommer den lille jenta mi løpende mot meg og er glad for at jeg kom, men jeg tipper at akkurat den ikke går helt etter planen. Mest sannsynlig blir hun rasende over at jeg våger å avbryte den spennende leken hennes, antar jeg, det er sånn det pleier å være om vi henter henne hos besteforeldrene sine nå. I dag var hun og pappaen på besøk på fjellet hos familie, og pappaen fikk visstnok bare beskjed om å gå å fiske litt mer. Hun hadde nemlig oppdaget grandtanten sin, og var slett ikke interessert i å bli forstyrra av pappa.

Så ja, jeg får editere litt.

Altså: Jeg kommer hjem fra skolen altfor tidlig, og blir møtt med en rasende snart-treåring som ikke vil hjem. Så da har jeg et av to valg, jeg kan vente i barnehagen litt og kanskje lirke og lure henne hjem, eller jeg kan dra hjem og ta meg et laaangt bad og spise litt mat mens jeg venter på at barnehagen nærmer seg stengetid og avkommet kanskje er litt mer forståelsesfullt for at dagen er over. Og så spiser vi middag og slapper av og snakker om alt det spennende vi har gjort hver for oss, før hun sovner i armkroken min som hun alltid gjør når hun legger seg.

Det kan funke det og? :)

Og så har vi fri neste morgen og kan bruke hele dagen sammen da, hvis vi vil. Hun har 60% barnehageplass og jeg har fleksible studier. Kanskje pappa har sein- eller nattvakt, og da får vi mye av dagen sammen likevel.

Det er en uke igjen av livet som vi kjenner det.

Snart braker det løs.

Vi gleder oss. :)

Del på Facebook
Tweet dette

Both comments and pings are currently closed.

4 Responses to “Snart braker det løs”

  1. Tara says:

    Åhh, det gjør godt å lese dette. Og litt sårt.

    Livet slik vi kjenner det er også over om ei uke. Min sønn er bare to år. Språket er veldig bra for alderen, så vi snakker mye om det, men forståelsen er ikke like bra som hos din jente. Fordi han er yngre. Men det virker som om han gleder seg, og jeg ser jo også at han trives når det er noen andre å leke med, det har vært litt ensomt i det siste.

  2. Jeanette says:

    Det blir helt sikkert bra, Tara. Det gjør en så utrolig stor forskjell når språket er på plass, for om selve forståelsen mangler foreløpig så kan ungene spørre og vi kan forklare og snakke om ting og bearbeide det som skjer, frem til de skjønner likevel! :)

  3. Tara says:

    Ja, at språket er på plass synes jeg gjør det mye lettere.
    Han prater mye om barnehagen, selv om jeg synes det er i overkant når han svarer på “Hva heter du?” med “banehage!” Etter litt korrigering ender han gjerne på “Hallal bynne banehage ettel sommelfeje!”

  4. Insomnia says:

    Vil bare få ønske dere begge to lykke til med studier og barnehagestart!
    :)

Powered by WordPress | Designed by: Free MMORPG | Thanks to MMORPG List, VPS Hosting and Video Hosting