Posts Tagged ‘amming’

Amming, permisjon og pappaer

Ammingen i Norge er veldig godt etablert, og vi ligger i verdenstoppen, hvor andre land “looks to Norway”. Gro Nylanders ammevideo blir solgt i mange land, og WHO har anbefalinger som er på linje med det vi har fått til i Norge. Likevel ser det desverre ut som amming er blitt et skikkelig hår i suppa for gjengen som fronter pappas rett til bedre/like rettigheter til å være hjemme med babyen. Amming som helsefremmende tiltak for både barn og mor blir elegant ignorert, og en skikkelig kvinnesak som de flotte opparbeidete rettighetene rundt amming og permisjon er, blir nå ofret på “likestillingens alter”. Dette er kjempetrist, og veldig uheldig, ut fra både en mors og leges synspunkt!?

Jeg synes hun sier det så godt, så jeg ville bare dele med dere. Resten av innlegget er verdt å leses, og det finnes her.

Det kommer vel neppe som noen overraskelse at jeg er i mot enhver tvangsinndeling av foreldrepermisjonen. Jeg anser barnets og familiens behov som det som skal være det viktigste i sånne spørsmål, og jeg kan ikke se at en to- eller tredeling vil være hensiktsmessig i så henseende. Det gir for liten fleksibilitet.

En tredeling av permisjonen vil bety at mors del av permisjonen er over sånn ca når barnet er 7 måneder gammelt. En ting er at barn på denne alderen fortsatt gjerne ammes både dag og natt (noe som i seg selv bør være et sterkt argument), men en annen ting er også at dette er den alderen hvor seperasjonsangsten setter inn for fullt. For barnet er det VIKTIG at mamma ikke skal gå. Og dette er utviklingspsykologi, ikke politikk! Barnet kunne ikke brydd seg mindre om kvinnefrigjøring eller pappas rettigheter, barnet er av psykologiske grunner bestemt på at mamma ikke må gå,  forutsatt at det er hun som har vært primæromsorgsgiver frem til nå og at tilknytningen ellers har fått gå sin naturlige gang. Det er sånn det skal være. Det er et tegn på en emosjonelt og mentalt frisk unge.


Creative Commons License photo credit: ARHiggins

Det finnes barn av alle slags temperamenter og personligheter. En sterk og hardfør sjel vil kanskje ikke la seg merke så mye av dette skiftet, hvis pappa også er en fin fyr og barnet er trygt sammen med ham. Men sartere sjeler vil komme til å oppleve mammas fravær og pappas plutselige tilstedeværelse som ganske traumatisk og vond. Det er et brudd på barnets kontinuitet, og et brudd på den naturlige utviklingen av tilknytning. Det er normalt at barn danner seg et tilknytningshierarki i denne alderen, hvor det er ett menneske som er foretrukket over andre.  Som oftest er det mor som får denne plassen. Etterhvert vil også andre mennesker få stadig sterkere og sterkere rolle i barnets liv, men om den daglige omsorgen overlates til en person som ennå ikke har fått denne plassen på barnets foretrukket-liste, så kan det oppleves som ganske dramatisk for den lille.

Og det ville kanskje ikke vært så galt i seg selv. Barn tilpasser seg lett, de finner som regel en måte å håndtere ting på etterhvert, og pappa har antageligvis gjerne vært med fra starten av. Han kommer jo ikke inn som noe fullstendig ukjent vesen og erstatter Den Trofaste Mor. Det er jo ikke sånn.

Ikke før om tre nye måneder.

For når barnet igjen finner fotfestet, endelig venner seg til den nye hverdagen med en mamma som er borte på dagtid – da forsvinner pappa også. Da er det barnehagetilvenning som står på planen.

Dette blir to brå skifter og to brudd på tilknytningsutviklingen på kort, kort tid.

Jeg tror ikke det er heldig.

Pappas tilstedeværelse er viktig. Grunnleggende, udiskutabelt viktig. Men det er ingen barn på et halvt år som har lest likestillingsartikler og reflekterer så veldig nøye over hvem det var som stod ved kjøkkenbenken i dag. De har sin helt egen agenda, og den er hvor den er i en alder av 7 måneder.

Dersom pappaen er interessert, moden, ansvarsfull og vet opp-ned på en unge, så vil han klare å komme riktig posisjon overfor ungen sin likevel, selv om han ikke fikk være hjemme i noen måneder før barnehagestart. Min samboer fikk bare 2 uker rett etter fødselen, fordi jeg var student uten opptjente rettigheter for noen av oss, og han er uten tvil en av de mest tilknyttede fedrene jeg har møtt. Det var han som fikk hennes første timer her på jorden alene mens de sydde sammen meg, det er han som har stelt henne for kvelden, det er han som har lagt henne og ellers vært tilstede for henne så mye som overhode mulig. Han vet nøyaktig hva hun liker på brødskiva og hva som er viktig for henne. HAN er viktig for henne. Og jeg ville ikke nølt et sekund om å overlate omsorgen til ham om jeg måtte gå fra henne.

Kanskje vi som mødre bare må la fedrene slippe til. Hver eneste dag. Ikke bare si at “det blir din tur når du får perm, men frem til da er det MIN baby”, og tillate at kanskje røde sokker går mot rosa strømpebukse og andre ting som virkelig ikke betyr noe som helst.

For pappaer ER viktige. De er uerstattelige, og har veldig mye å si for et barns utvikling og generelle lykke i livet. Uten skygge av tvil.

Men det er dumt å gjøre dette til en krig.

For den krigen er det uansett barnet som vil tape.

Om svineinfluensa, amming og vaksinering

En av de tingene jeg er mest glad for akkurat nå, er at jeg fortsatt ammer Vilde. Fortsatt får hun antistoffer av meg, og fortsatt jobber immunforsvaret mitt for oss begge. Blir jeg utsatt for smitte, så går beskyttelsen rett over i melka hun drikker hver eneste dag. Som en slags mini-vaksine.

Det er en veldig betryggende tanke akkurat nå, når svineinfluensaen herjer, trusselen mot vår helse er mer eller mindre reell og vi blir minnet om den hver eneste dag.

(more…)

Spar det til terapien..!

Er det greit at norske mødre slenger ut puppen hvor som helst, når som helst?
spør Klikk.no, og jeg vet ikke om jeg skal le eller grine når jeg leser enkelte av svarene som kommer senere i artikkelen.

Det er ikke selve morsmelken eller barnet ved puppen som er ekkelt for meg, det er puppen. Jeg har ikke behov for å se en pupp når jeg er på restaurant og skal spise/drikke.

er det en som svarer.
Uhm.. nei. Men det er det kanskje noen andre som har. En liten, sulten baby, for eksempel..? Mener vedkommende i dypt alvor at jeg som mor skal ta mer hensyn til fremmedes tullete anti-fetisjer enn mitt barns grunnleggende behov?

Dette er ingenting annet enn et tegn på et sykt, sykt samfunn som ikke tåler å se at det 1) er unger her og at de 2) har behov som må dekkes. Ungene må jo settes på institusjon så fort som mulig så det øvrige samfunnet slipper å forholde seg til dem så fort de lærer å gå, og hele morsevnen måles jo i hvor fort man får ungen over i egen seng, over på eget rom, hvor fort barnet tar smokken og flaska og er tilvent i barnehagen.

Og så typisk kristne samfunn å se på kvinners bryster som noe seksuelt!? Hallo?? Hva tror man brystene egentlig er ment for? Er de skapt for å gjøre mannen syndig kåt, eller er de med sine melkekjertler og evne til å lage babymat ment for nettopp å …errm… gi babyer mat, kanhende?

Verdens dumhet slutter aldri å forbause meg.

Nei, spar det til terapien, sier jeg bare. Det er virkelig ikke de ammende mødrene som har problemer her.

/rant

Verdens Ammeuke er snart over

Verdens Ammeuke er snart over, og  jeg visste det ikke før nå!

Og jeg som har så mye å si om det!

Jeg vil jo fortelle deg at jeg er veldig stolt over å fortsatt amme ungen min på 21 måneder. Hvor lettet jeg er over at jeg fortsatt gjør det når jeg leser om svineinfluensaen – melka inneholder nemlig alle mine antistoffer, sånn at dersom jeg blir utsatt for smitte så vil min melk være som små minivaksinasjoner.

Jeg vil fortelle deg hvor innmari godt det er å vite at uansett hvor syk hun måtte være, hvor mange tenner som måtte komme eller hvor vondt i magen hun måtte få, så vil hun alltid ha pupp. Og antistoffer. Og proteiner, væske, næring… det meste av det hun trenger.

Om jeg hadde hatt ordentlig tid denne uka, og visst om dette på forhånd, så ville du fått lese masse om at jeg ved å amme reduserer sjansen for å få eggstokk- og brystkreft, samt beinskjørhet. Du ville også fått vite at jeg har et høyere oxytocinnivå i blodet nå, slik at jeg ikke blir like stressa som før.

Men jeg vil også fortelle deg at selv om du måtte kikke rart på meg når jeg ammer offentlig, så kunne jeg ikke brydd meg mindre for min egen del. Men du skal vite at det er ungen min du eventuelt måtte såre ved å gjøre det. For henne er det det mest naturlige i verden. Du kan ikke angripe henne fordi du har et problem. Da er det meget mulig du vil oppleve en svært arg mor, oxytocinnivå til tross.

Du ville fått lese at jeg har uendelig mange timer bak meg nå med kos, nærhet og varme jeg kanskje ikke hadde fått av den lille turbojenta mi om hun ikke hadde sett seg nødt til å “pøjje siiint” om “tann æ såå pupp?” eller sunget “Pupp-upp-i-dupp” på beste Betty Boop-vis.

Antagelig ville jeg også skrevet en del om at amming sparer miljøet for alt fra morsmelkerstatnings-produksjon til ku-promp. At ren morsmelk er den mest organiske menneskematen som finnes, for du trenger ikke engang bruke varme for å gi den riktig temperatur. Den er der bare. Emballasjefri, riktig temperert og perfekt tilpasset barnets behov.

Og jeg ville helt sikkert anbefalt alle som har muligheten til å amme så lenge de orker og kan.

Men nå må du vente til neste år.

Kanskje. 😉

Multitasking på høyt nivå

En klok sjel har sagt at man kjenner ikke ordet “multitasking”s sanne natur før man blir mor.

Det er helt sant.

Dessuten leser jeg akkurat nå en interessant bok som heter The Continuum Concept, som handler om hvordan Yequana-indianerne, upåvirket av vestlig kultur, oppdrar sine barn. Blant annet blir de båret i slynger mens mor egentlig bare fortsetter ufortrødent med hva hun nå enn holdt på med uten å stoppe verden for å ta vare på sitt barn. Og den tilnærmingen måtte prøves.

I går vasket jeg gulv, ammet og bar i søvn samtidig. DET er multitasking, det! :)

“Bubb!” sier hun…

…og godt er kanskje det.

Vi har jo alle visst en stund at morsmelk er heldig for barnet, og at den beskytter mot allergi og sykdom. Men nå har også forskere kommet frem til at selve anstrengelsen det er å die (ja, for barn dier, kjære journalist – de ammer ikke, det er det mammaen som gjør!), vil gi barnet sterkere lunger.

Dette er særdeles gode nyheter for oss. Ikke bare fordi vårt avkom er puppoholiker og tror at “bubb” er universalløsningen på alt fra sulten til sint, men også fordi jeg var mye plaget med både bronkitt og astmaallergi tidligere.

Kanskje ammingen gjør sitt til å trene opp lungekapasiteten hennes nok til at hun styrer unna det verste? Kanskje hun vil få litt bedre kondis enn hva jeg hadde da jeg var liten?

Det er uansett lov å håpe – og dette er nok en grunn til å fortsette med Prosjekt Pupp.

Tanker om langtidsamming

Jeg har tenkt mye på langtidsamming i det siste, jeg. Vi har nemlig akkurat passert normalen for hva som forventes i så måte, selv om WHO faktisk anbefaler at man ammer de første to årene av barnets liv.

Da Vilde ble født, var det ikke så viktig for meg om hun skulle få flaske eller pupp. Selvsagt hadde jeg tenkt å gjøre alt jeg kunne for å “få det til”, men da jeg nå engang satt der med ei lita snuppe som sovna med trynet i matfatet hver gang hun kjente mammas kroppsvarme og når kroppen min samtidig hadde mer enn nok med å erstatte blodtapet etter keisersnittet, så stressa jeg ikke noe med det. Bare tenkte som så at “ok, mat skal vi nok få i deg uansett”, og valgte å gi henne pupp for kosens skyld før jeg tok frem flaska.

Men så da, etter fem uker… De hadde liksom fortalt meg at flaske ville ødelegge alt og at hun heller ville foretrekke den enn puppen, men den teorien gjorde Vilde til skamme. Flaskenekt, fullstendig. Hun skulle bare ha pupp. Og jeg var ikke helt forberedt på hvor stolt jeg skulle bli. Endelig. Ungen min ville heller ha meg enn plast! Hurra! 😀

Så var det fullamming frem til den dagen hun fylte 6 måneder, hvor hun fikk smake grøt første gang. I dag, som ettåring, spiser hun alt vi spiser, hentepizza som salat. Hun er ei matglad, lita jente som liker alt hun får servert. Likevel er hun fortsatt puppefanatiker på sin hals, og det ser ut til at “bubb” er universalmiddelet hennes. Om hun er sulten, så er det “bubb”. Slår hun seg, er det “bubb”. Og om hun ikke får sove, så er det i allefall “bubb”! Ja, dere skjønner tegninga.

Enn så lenge er det bare positive tilbakemeldinger å få av utenforstående. “Så flink du er!”, sier de når jeg gir henne styrkedråpene sine ute blant folk. Men jeg holder på å forberede meg mentalt, fordi jeg vet jo at det ikke nødvendigvis blir like koselig om ganske så kort tid.

Jeg hadde tenkt jeg skulle amme henne til hun ble så stor at hun kunne si “pupp” og kle av meg selv. Det punktet har vi pr definisjon forbipassert for noen måneder siden. Nå tenker jeg at hun skal få så lenge hun vil ha, eller så lenge jeg har noe å gi henne.

Først og fremst fordi jeg tror det er viktig for tilknytningen. Barnet bruker de to første årene av livet sitt på å bygge opp en sterk tilknytning til sine omsorgspersoner, og det er vel ikke så mye annet som kan erstatte amming i så måte. Vilde er en veldig trygg og sterk person, og jeg ønsker å bygge opp under det på alle tenkelige måter så lenge det ikke går utover min evne til å være mamma (ironisk, kanskje, men noen ganger blir man jo unektelig litt sliten). Og så lenge jeg er hjemmemamma, så kan hun få så mye hun vil av meg uten praktiske problemer. Faktisk samsover vi også, og om nettene pågår det sannsynligvis selvbetjening der vi ligger, uten at jeg vet så veldig mye mer enn at jeg ikke våkner med melkespreng (den natta hun sov borte, gjorde jeg nemlig det… 😉 ).

En annen ting er helseeffekten av det. Morsmelk har en beskyttende virkning mot å utvikle allergi, og all den tid mine svigerforeldre holdt på å miste hennes far i et allergianfall da han var baby, så er dette faktisk litt viktig også. Spesielt med tanke på at jeg selv har astmaallergi og mange på min side av slekta også reagerer på dyr, pollen, nøtter… you name it. Om jeg kan spare henne for det, så gjør jeg det.

Det er også påvist under undersøkelser at barnehagebarn som ikke ammes trenger antibiotika fem ganger så ofte som de som fortsatt får morsmelk – det sier litt om hvor mye dette styrker immunforsvaret. Jeg, som de fleste andre mammaer, ønsker selvsagt at ungen min skal være så frisk og sunn som overhodet mulig.

Disse tre tingene veier ekstremt mye tyngre i min avgjørelse enn at noen kanskje er redde for å se puppen min. Jeg kommer nok ikke til å amme offentlig oftere enn jeg må, men det har jo også noe å gjøre med at lille frøken Fokus ikke er verken spesielt diskret eller konsentrert av seg når det er mye som skjer rundt henne. Om hun genuint skulle komme til å trenge litt melk, så har jeg likevel ikke tenkt å nekte henne det.

For hvorfor skulle jeg, egentlig? Jeg blir litt forfjamset når jeg leser rundtomkring at folk forbinder langtidsamming med både incest og perversitet, det må jeg jo bare innrømme. Men både hun og jeg vet at dette er riktig for oss, så da kan vel egentlig eventuelle motstandere i grunnen spare det til terapitimen sin.

I en ideell verden vil hun avvenne seg selv når hun er “ferdig”. Plutselig en dag kan det være at hun tenker at nok er nok, og da er vi ferdige. Eller det kan hende jeg blir gravid igjen, og at jeg bare ikke orker mer. Kanskje. Jeg har prinsippielt ingenting mot å tandem-amme (altså amme både liten og stor) heller, men det er noe jeg bare må ta som det kommer.

For om det er en ting jeg har lært så langt, så er det at det ikke er så veldig mye vits i å planlegge sånne ting. Det blir gjerne som det blir uansett.

Men jeg har uansett ikke tenkt å la et forskrudd samfunn ta denne avgjørelsen for meg.

Powered by WordPress | Designed by: Free MMORPG | Thanks to MMORPG List, VPS Hosting and Video Hosting