Posts Tagged ‘barnehage’

Margarinfabrikken barnehage – en studie i unaturlighet

Jah, hva skal man si.

Jeg er ikke sint?

Skuffet er kanskje heller ikke ordet, men jeg tror vi nærmer oss litt hvis jeg sier “oppgitt hinsides all formidlingsevne”. Men jeg skal prøve.

Vi har altså, fra i dag av, en gigantbarnehage i Oslo, som på sikt vil huse intet mindre enn 500 barn.

Det i seg selv gir enorm grunn til bekymring, spesielt for de minste barna. De skal ha et nært, trygt og oversiktelig miljø for å trives og ha det bra. De skal utvikle nære bånd til de omsorgspersonene som til en hver tid har ansvaret for dem. Og jeg er veldig usikker på hvordan et sånt apparat vil fungere i så måte. Når vi vet hvor mye gjennomtrekk det er i små, oversiktelige barnehager, så kan vi bare tenke oss hvordan det vil se ut når det blåses opp i denne skalaen.

Hva med vikarer, for eksempel? Hva med pedagogtettheten og kompetansen på huset generelt?

Hva med de yngste barnas mulighet til å tilknytte seg de voksne, når det blir så vanvittig mange av dem på et sted?

Men dette er åpenbare problemer som de helt sikkert har vært nødt til å tenke gjennom og ha en svært godt utarbeidet plan på. Det blir ganske fort ganske åpenbart om det ikke fungerer som det var tenkt, så det er faktisk ikke det som bekymrer meg mest.

Det som bekymrer meg, er det fysiske miljøet. “Lekre lokaler” kaller de det. Jeg syns ikke det finnes noe lekkert med dette. Margarinfabrikken barnehage ser ut til å være kald, steril og i aller høyeste grad unaturlig fra det jeg kan se på bildene. Uteområdet er rett og slett en katastrofe. Alt naturlig er redusert til en pen og striglet gressstripe helt på utkanten av området.

Margarinfabrikken barnehage

Faksimile fra Nettavisen

Her finnes det ekstremt lite som tilsier at disse barna vil få noen naturopplevelser å snakke om når de er ute. Hvor skal de plukke løvetann om våren hen? Hvor skal de kjenne stråene kile oppover anklene, hvor skal de plante frø og se det spire?

Jeg googlet meg frem til Margarinfabrikken barnehages årsplan i går, på jakt etter et clue. Ordet “natur” nevnes bare en gang, og det er i forbindelse med oppramsing av hvilke fagområder man i følge rammeplanen skal jobbe med.
Rammeplanen sier blant annet:

Naturen gir rom for et mangfold av opplevelser og aktiviteter til alle årstider og i all slags vær. Naturen er en kilde til skjønnhetsopplevelser og gir inspirasjon til estetiske uttrykk. Fagområdene skal bidra til at barn blir kjent med og får forståelse for planter og dyr, landskap, årstider og vær. Det er et mål at barna skal få en begynnende forståelse av betydningen av en bærekraftig utvikling. I dette inngår kjærlighet til naturen, forståelse for samspillet i naturen og mellom mennesker og naturen.

Gjennom arbeid med natur, miljø og teknikk skal barnehagen bidra til at barna:

  • opplever naturen og undring over naturens mangfoldighet
  • opplever glede ved å ferdes i naturen og få grunnleggende innsikt i natur, miljøvern og samspillet i naturen
  • får erfaringer med og kunnskaper om dyr og vekster og deres gjensidige avhengighet og betydning for matproduksjonen
  • lære å iaktta, undre seg, eksperimentere, systematisere, beskrive og samtale om fenomener i den fysiske verdenen
  • erfarer hvordan teknikk kan brukes i leken og i hverdagslivet

Hvordan gjør man dette uten natur?

Naturen er ikke noe man bare kan velge bort. Den er grunnlaget for hele vår eksistens. Det kan ikke understrekes sterkt nok hvor mye vi og fremtidige generasjoner trenger å lære å kjenne den – ikke bare for naturens og miljøets del, men også for vår egen.

I boken Last Child in the Woods, skriver forfatteren:

In Norway and Sweden, studies of preschool children show spesific gains from playing in natural settings. The studies compared preschool children who played every day on typically flat playgrounds to children who played for the same amount of time among the trees, rocks and uneven ground og natural play areas. Over a year’s time, the children who played in natural areas tested better for motor fitness, especially in balance and agility.

Adults, too, seem to benefit form “recess” in natural settings. Researchers in England and Sweden have found that joggers who exercise in a natural green setting with trees, foliage, and landscape views feel more restored, and less anxious, angry and depressed than people who burn the same amount of calories in gyms or other built settings.

Vi trenger naturen. Vi kan ikke leve livene våre i plastikk og kunstige settinger, vi trenger skog, trær, voksende gress, spirende planter, spennende steiner, jord å grave i – fysisk og håndfast natur! Vi skulle helst hatt det hver eneste dag, vi voksne også, men for barna er det grunnleggende viktig at de får det.

Det er mulig jeg er bortskjemt med barnehagene her jeg bor i mitt vakre Telemark, men kulturen her er at jo vanskeligere uteområde man har, desto bedre er det. Bratte bakker, knauser og vriene klatretre anses å være en stor fordel og ha på området, fordi det stimulerer barna på en helt annen måte enn et klatrestativ av plast noen gang kan gjøre.

Kanskje dette er et Oslo-fenomen. Kanskje man ikke har muligheten til å gi barna noe naturlig å snakke om, der barnehagene bygges på umulige steder i barnehagedekningens navn. Men jeg tror ikke det. Det ville ikke vært vanskelig å lage noen jordhauger og plantet noen busker isteden for å sette opp disse lekestativene på størsteparten av uteområdet. Antagelig ville det vært mye, mye lettere.

Men jeg skjønner jo at det kan bli et problem med uregjerelig natur når man har 500 barn å ta seg av. Da er det kanskje like greit å ha dem på et veldig oversiktlig sted, uten unødvendige farer av noen art. I denne barnehagen har man jo til og med laget mykt gulv utendørs, for å dempe fall, og det er jo ikke et eneste tre som barna kan gjemme seg under så vidt jeg kan se.

500 små sjeler, sammen i en helt unaturlig setting i dobbelt forstand.

Jeg er sjeleglad for at det ikke er min unge.

Barnehagesøknad: in progress

Det kan se ut som det er et slags vannskille som går her i heimen nå, og som setter sitt preg på hele hverdagen.

Espen er drittlei av å jobbe og sove og jobbe litt mer. For min egen del så hører jeg Høgskolen i Telemark og en uferdig bachelorgrad rope forlokkende i det fjerne nå – og jeg bare verker etter å sparke ut leieboeren vi har i kjelleren og gjøre om hele leiligheten hans til lager og kontor for bedrift og nettbutikk, og dermed satse maks i den retningen også.

Vilde har plutselig blitt veldig stor jente. For et par uker siden sluttet hun faktisk med bleier, og etter å ha kastet en utall knusktørre nattebleier i søpla (ja, for tøybleiene har gått videre til søskenbarnet hennes), så tror jeg kanskje vi rett og slett kutter ut den snart også.  Hun snakker i fulle setninger, og har så og si slutta å sove på dagen. Stor jente.

Jeg ser på henne nå, og ser at etappe 1 av livet hennes snart er vel overstått. Småbarnsperioden er snart over, og det jeg ser foran meg er ei stor jente som er stadig klarere for å møte verden. På egen hånd.

Søknadsfristen på barnehageplass er 1. mars.

En gang for lenge, lenge siden, mens jeg fortsatt var ringevikar uten/under utdanning, fikk jeg den glede (og det handicappet) å få se backstage i de fleste barnehagene i vår kommune. Jeg fikk se noe bra, noe dårlig, noe midt på treet og noe helt på trynet – men det er én barnehage som alltid har utmerket seg for meg, som jeg alltid har tenkt at “om jeg noen gang får barn, så er det her jeg vil ha henne!”.

Og den tanken har jeg tenkt å følge opp nå.

Jeg vet med 100% sikkerhet at om det er noen som vil forstå min oppdragerfilosofi og mine valg, så er det styreren i denne barnehagen. Jeg har som sagt jobbet litt der og sett barnehagen fra innsiden, men jeg har også vært samboer med sønnen hennes og sett hvordan hun selv oppdro attpåklatten sin på to år. Det er mye likt i vår måte å tenke på, og det er ikke tvil i min sjel om at det vil være trygt, godt og varmt for ungen min i hennes barnehage. Det finnes ikke maken til sjenerøs omsorgsperson i hele verden, og jeg sitter faktisk her og sliter med å finne superlativer som beskriver henne godt nok.

kindergarten art
Creative Commons License photo credit: ella novak

Det er jo unektelig også en svært positiv ting at Vilde har søskenbarnet sitt der allerede, og at muligens også Xary sin unge, som hun jo har vært en del sammen med,  kanskje søkes inn akkurat her. To av de viktigste barna fra hennes liv vil dermed følge med videre inn i det nye og kanskje litt skumle, og det blir en veldig fin og god kontinuitet i det selv om det kanskje vil oppleves litt rart uansett.

Så får vel bare mor bite tennene sammen og prøve å glemme det faktum at eksen hennes også har barnehagebarn, og håpe at kanskje hennes datter velger noen andre gutter å leke “sjæsjte” med. Takk Gud for at Espen ikke er av den sjalu typen, ellers kunne kanskje foreldremøtene bli noe… interessante etterhvert. 😆

Men det ER det beste valget for Vilde. Helt uten tvil.

Derfor sitter vi nå i disse dager og skal søke barnehageplass fra høsten av, med denne barnehagen som desidert første valg. Jeg er litt mer i tvil om hva vi skal sette som andre- og tredjevalg, og jeg må dessuten finne frem personnummeret hennes fra De Dype Arkiver, men det er altså rett rundt hjørnet nå. Jeg tenker vi søker 60% plass, sånn at det blir tre barnehagedager og to hjemmedager som norm. Pedagogen i meg sier at det er lurt med stabile uker, i alle fall i begynnelsen, så får vi se hva vi gjør etterhvert.

Hun vil være 2 år og 10 måneder ved barnehagestart.

Jeg tror vi er klare da. :)

Og så var det snart Soria Moria-tid igjen

I dag klokken 15:00 vil den nye Soria Moria-erklæringen offentliggjøres.

Jeg bryr meg ikke så mye om skatt og tannlegeregninger, men jeg har en datter som vil begynne på skolen noen uker før neste valg. Det de snart vil erklære, handler om hennes skolehverdag – om da ikke noe skulle skje, og vi får en ny regjering før den tid likevel.

Og det er veldig mye som peker i retning av heldagsskolen.

(more…)

Hvorfor sitter jeg egentlig med barnehageforskning når jeg har valgt bort barnehage?

Den siste tiden har jeg stadig oftere funnet meg selv med nesa i en eller annen forskningsrapport eller dypt nede i en faglitterær bok for å sette meg mest mulig inn i den forskningen som er gjort rundt barns utvikling og oppvekstvilkår, da spesielt med tanke på kontantstøtten som nå er i ferd med å bli tatt fra oss og konsekvensene dette vil ha både på individ- og samfunnsnivå.

Og det er gjort mye forskning på barnehage. Kanskje ikke her til lands, og kanskje ikke i nærheten av nok, men det er en del å lese. Jeg har funnet mye som peker i både barnehagens og hjemmets favør, med klar overvekt mot det siste. Det er interessant lesning.

Uansett hvordan man vrir og vender på dette, kommer man dog i en situasjon hvor barnehage og hjemmeomsorg blir satt mot hverandre som to krystalliserte motpoler. Den ene er ikke målbar uten den andre, for det er ikke mange mellomledd. Den ene vil alltid bli den andres kontrollgruppe, og det kommer man bare ikke utenom.

(more…)

Den rare konflikten

Hele kontantstøttedebatten har for meg blitt en rar affære.

Isteden for å enes om at barns oppvekstvilkår sannsynligvis er det viktigste for et samfunn, ender vi opp med en mammakrig med jobbemammaene på den ene siden, og hjemmemammaene på den andre. Og det virker ikke som det i det hele tatt er mulig å fortelle hva man mener uten å rakke ned på motstanderen og rive dennes verdier i fillebiter – begge veier, for alt blir alltid tatt i verste mening.

Jobbemammaene føler seg uthengt som dårlige mødre som sender ungene avgårde, og det stikker kanskje litt i en fra før av dårlig samvittighet der et sted. Hjemmemammaene begynner på sin side å tvile på sin avgjørelse om å være hjemme, fordi samfunnet nå forteller dem i klare ordelag at deres innsats på hjemmefronten er verdiløs og til og med skadelig for både likestilling, barnas utvikling, innvandrerne og landets økonomi. Begge deler inspirerer til forsvar og motangrep, og mammakrigen er et faktum.

(more…)

I dag var jeg et gjenferd

Det var torsdag og forhåndsbestemt turdag i dag, så da pakket jeg med meg mitt avkom og dro til et sted hun aldri har vært før: den eneste intakte lekeplassen i byen, med huske, sklie og sandkasse.

Grunnen til at jeg vet om den, er at jeg har jobbet i flere barnehager som har brukt den som turmål. Jeg har ikke vært der jeg heller, siden da, og til alt overmål var en av mine gamle kollegaer der sammen med noen småbarn og en assistent.

Jeg følte meg som et gjenferd.

Et svært lykkelig gjenferd, må jeg jo legge til.

(more…)

Kontantstøtten må bestå!

Arbeiderpartiet og SV har lovet å avvikle kontantstøtten så fort alternativer (les: full barnehagedekning) er oppnådd. Dette er ikke et løfte, det er en trussel.

Det kan være veldig mange grunner til at foreldre velger hjemmeomsorg for sine barn, og det blir helt helt feil om regjeringen skal være den som avgjør om akkurat mitt barn er barnehagemoden og klar for en hvilken som helst barnehage – uten noen gang å ha møtt henne, og uten noen gang å ha satt sine bein i den barnehagen de mener er bra for henne. Jeg har jobbet i mange av barnehagene her selv, og jeg vet hvordan kvalitet og tilbud kan variere på de ulike stedene. Det er selvsagt noen av dem som er gode, men det er også noen barnehager jeg ser på som fullstendig uaktuelle for mitt barn.

Spesielt mye bedre ble det heller ikke da Stoltenberg 1 bestemte seg for å sette kvantitet over kvalitet.

Jeg vet også at det finnes foreldre og barn som nettopp i disse dager sliter med lange, vonde barnehagetilvenninger i barnehager de kanskje helst ville byttet ut om de kunne. Noen gjør det, og har muligheten til å få en ny barnehage eller å finne en god og omsorgsfull dagmamma isteden. Andre har ikke denne muligheten.

Noen ønsker rett og slett å være hjemme fordi det er det som kjennes riktig også, dypt i nedarvede instinkter, og det er ingenting som tyder på at barna tar skade av det. Det eneste valide argumentet i denne sammenhengen anser jeg å være integreringsargumentet – men man kan ikke tilpasse utviklingspsykologi og barns grunleggende behov til en feilslått innvandringspolitikk, uansett hvor hardt man måtte prøve.

Dette har utviklet seg til å bli et underlig samfunn, hvor man presses til å forsvare hvorfor man ønsker å gjøre det primater har gjort i tusenvis av år. Hvor man må kjempe for retten til å gjøre noe så normalt som å oppdra barna sine på dagtid selv – fordi politikerne har gjort det sånn at det blir sett på som unormalt, skadelig og sykt.

Hjemmemamma.com (min andre side) og Norges Kvinne- og familieforbund har sammen laget en underskriftskampanje for å bevare og øke kontantstøtten. Disse underskriftene skal snart overrekkes den nye regjeringen, og jeg vil i dag be alle mine lesere om å signere denne kampanjen. Del gjerne linken på facebook, twitter, blogger og forum også, slik at så mange som mulig kan få anledning til å undertegne. Kjenner du mange som ikke har internet-tilgang (besteforeldre har også stemmerett, husk det!), så kan du printe ut dette arket og sende inn til den adressen du ser i bunnen.

Hver eneste underskrift teller.

Har du signert?

Mitt problem med barnehager

I dag fikk jeg følgende spørsmål på Facebook:

Har du virkelig så imot barnehage?

Enkelt spørsmål, komplisert svar. Og siden Facebook har de begrensningene de nå engang har, så velger jeg å svare ordentlig på det her i bloggen isteden.

Nei, jeg har ikke så mye i mot barnehagen som sådan. Jeg har dog ganske mye mot enkelte aspekter av den, og jeg synes det er en uting at det blir tatt for gitt at barnehage automatisk er det beste for alle barn og alle familier.

Her er de tingene jeg har problemer med:

For tidlig barnehagestart

De fleste barn er omtrent ett år når de begynner, noen til og med yngre. Dette er et dårlig tidspunkt rent utviklingspsykologisk, fordi det er nettopp da barna er mest opptatt av at mamma og pappa ikke skal gå. Fenomenet heter “tilknytning”, og er (eller burde være!) kjent hos i alle fall førskolelærerne. Det er pensum i utdannelsen deres. Jeg vet det, for jeg var oppe i muntlig deleksamen i det da jeg tok førskolelærerutdannelsen min.

Denne tilknytningen er noe vi som samfunn burde legge absolutt alt til rette for å bevare og styrke, for den er grunnleggende viktig for barnets utvikling. Du kan lese mer om den her, her, her og her.

Adskillelse fra omsorgspersonene

Et barns naturlige utvikling går fra å være et lite spedbarn som etterhvert knytter seg til sine omsorgspersoner, for så å løsrive seg på egenhånd når barnet er modent for det. Dette er det som på godt norsk kalles trassalder, og skjer rundt to-tre årsalder. Noen tidligere, andre seinere. Dette handler om barnets modning. Det beste tidspunktet for barnehagestart er således når denne fasen er godt i gang eller over. Da er hun barnehagemoden i mine øyne. Tilknytningen som jeg snakket om isted, går på dette tidspunktet over fra å være noe håndfast og konkret (holde rundt, snakke med, se på) til å også gjelde en mer abstrakt tilknytning hvor det viktigste er å kunne dele følelser, opplevelser og så videre. Nå holder det i større og større grad å kunne ta frem omsorgspersonen i hjertet sitt – han/hun trenger ikke være der fysisk hele tiden, for barnet finner trygghet i å bare kunne tenke på dem.

Adskillelser før dette tidspunktet setter barnet i et ingenmannsland (i alle fall før han har dannet tilknytningsbånd til de voksne i barnehagen), og stresshormonet kortisol økes i kroppen. Dette er ikke heldig for barnets utvikling, da stresshormonet hemmer hjernens utvikling om det får være for høyt for lenge. Det er påvist i undersøkelser at barnehagebarn har høyere stresshormon enn hjemmebarn, og det antas at det er nettopp adskillelsen fra omsorgspersonene som er hovedgrunnen.

For lange barnehagedager

Det er påvist i alle fall to ganger at for lange barnehagedager har en uheldig effekt på barna. Den ferskeste forskningen ligger ute på Kunnskapsdepartementet, og rapporten sier blant annet at barnehagebarn og hjemmebarn kommer likt ut når det gjelder det ikke-kognitive (altså det emosjonelle, følelsesmessige, sosiale og så videre) – men bare dersom barnehagebarna er i barnehagen mindre enn 30 timer i uka. De barna som var der mer, hadde oftere atferdsproblemer. Dette er stort sett det samme som Belsky sa (dette står også i pensumboka mi fra førskolelærerutdanningen!).

For stor helserisiko

Det har blitt diskutert om det er bra eller dårlig for ungene å være i barnehagen og bli utsatt for all smitten, og det er i alle fall helt på det rene at barnehagebarn er mye oftere syke enn hva hjemmebarn er. Den siste undersøkelsen kom nå, og den konkluderer med at det i alle fall ikke er bra. Den eneste konsekvensen er at barna får oftere luftveisinfeksjoner enn de ellers ville fått, og dette i seg selv er en risikofaktor når det gjelder å utvikle astma.

Samtidig, og parallelt, sliter barnehagene med inneklima og støy som igjen bidrar negativt til både astma- og allergirisiko og stressnivå.

Søvnproblemer hos barn vs planleggingsproblemer i barnehagen

Misvær (helsesøster) sier faktisk at opptil 40% av barna har søvnproblemer. Da er det som oftest snakk om legging og det å få ungen i seng til tida, og når det ikke går så er det dermed mange barn som får for lite søvn rett og slett fordi de bor i et samfunn som krever at de står opp klokka sju uansett. Det er med andre ord ikke noe problem for ungen om hun bare får sove seg uthvilt om morgenen.

Barnehagene har dessverre ikke skjønt dette, og jeg har opplevd flere ganger at kollegaer ble dritsure når en unge kom tuslende i 10-tida etter en lang og god frokost med pappa. For dem var det mye viktigere at ungene kom tidlig sånn at de rakk barnehagens planlagte aktiviteter.

Det er forskjell på folk!

Og det gjelder også for små barn. Noen er stille, noen er aktive, noen er sosiale og noen er inneslutta. Noen trenger kort tid på å venne seg til nye situasjoner, og andre må ha lang oppvarmingstid. Og noen vil faktisk aldri trives i en barnehagesetting, uansett hvor godt man prøver å tilrettelegge for det. Om du tenker på de voksne du kjenner, så vet du at det er sant. Det er ikke alle som vil trives med å jobbe som lærer, for eksempel, noen vil ha det mye bedre som regnskapsfører på et stille og rolig kontor. Og det mener jeg burde være greit, vi burde kunne klare å respektere at folk er forskjellige og at unger har ulike behov.

Det er ikke sikkert det er sunt selv om det ser godt ut

Et av de argumentene jeg hører ofte, er at “jammen, han har det så morsomt der – da tar han umulig skade av det!”.

Og jeg skulle i grunnen ønske jeg kunne fortelle deg at dette er helt riktig konkludert. Men det er mye her i verden som er morsomt uten at det nødvendigvis er så bra på sikt likevel. Usunn mat er for eksempel kjempegodt, men kolesterolet vil legge seg  på innsiden av årene dine og til slutt kanskje gi deg blodpropp eller infarkt likevel – og du trenger ikke engang å se det på utsiden før det plutselig sier snapp.

Noen av ungene vil garantert elske å kunne få spise ubegrensa mengder med godteri og drikke så mye brus de vil også, og du ser ikke noe annet på dem enn at de tilsynelatende er fornøyde og kanskje litt høye på sukker. Men det betyr ikke at det er bra for dem likevel, og det er vår oppgave som foreldre å begrense inntaket. Dette gjelder også andre ting, som for eksempel sosialt stress.

Barnehagen har mye bra for seg, og det er mye fint som foregår der, men det må skje på visse premisser, og den må ivareta barnas faktiske behov mye bedre enn den gjør i dag. Det bør ikke bare være makspris – den bør også ha en makstid for barna, og det foresvever meg at det kan være smart å sette denne grensa til 20-30 timer i uka (på bakgrunn av den forskningen som er gjort) for på den måten å begrense stress og atferdsproblemer.

Foreldrenes lønnsslipper kunne ikke interessert meg mindre i denne sammenhengen, det er mye som er viktigere enn penger. Jeg skulle bare ønske at politikerne også forstod det, og sluttet å prøve så hardt med å tilpasse utviklingspsykologien til politikk og budsjett. Det er antagelig mye bedre å gjøre det motsatte.

Med dette sagt;

Jeg regner med at Vilde skal i barnehagen neste høst, i en 50% stilling eller noe sånt. Da er jeg ganske sikker på at hun er klar og at hun både vil stortrives og ha virkelig utbytte av alle barnehagens morsomme aktiviteter og spennende utfordringer. For de er der de også, det er jeg ikke i tvil om i det hele tatt.

Men inntil da… Inntil da er vi hjemme og koser oss med god grunn. :)

Jeg har stemt på ungenes fremtid

…og jeg gjorde det faktisk i går kveld, rett før de stengte dørene.

Jeg hadde aldri trodd jeg hadde kommet til å stemme slik jeg faktisk gjorde nå. Det kom som en overraskelse på meg like mye som det gjorde på en av mine bekjente på Facebook, da jeg røpet mitt valg. Hans tørre kommentar var enkelt og greit denne: “Hva blir det neste tro, at Kristin Halvorsen sier noe positivt om Siv Jensen?”

Nuvel.

Jeg, som regner meg mye mer som paganist enn som kristen, og som i grunnen ikke synes at Norge burde vært kristnet i det hele tatt, har faktisk stemt KrF i år. Av hele mitt hjerte. Uten å blunke.

Grunnen er enkel.

Det er de som helt klart har den beste barne- og familiepolitikken av dem alle sammen. Det er dem som har satt fokuset der det bør være, og dem som har forstått at ungene er det viktigste vi har. Både her og nå, og for samfunnets fremtid. Jeg bryr meg ikke så mye om verken skatt, bensinpriser eller arbeidsledighet. Alt dette er småproblemer i forhold til hva vi ender opp med om ungene ikke blir godt nok tatt vare på! De utgjør selve grunnmuren i Norges fremtid, samtidig som de har svært høy egenverdi akkurat der de er nå.

Og de fortjener så uendelig mye bedre enn heldagsskoler og obligatorisk barnehage, som dessverre er den retningen de rødgrønne vil sende dem i.

Vi bare såvidt aner konturene av hvilke konsekvenser et så hektisk liv kan ha for ungene i fremtiden (vi snakker atferdsproblemer, psykiske lidelser, søvnproblemer, diabetes og andre livsstilssykdommer), og jeg kan ikke uttrykke med ord hvor viktig det er at vi stemmer sånne forslag ned og gir familiene råderetten tilbake.

Her er noen av de viktigste punktene for meg:

  1. Bevaring og øking av kontantstøtten
  2. Bedring av ordningene for rett til å være hjemme med små barn ved sykdom til også å omfatte den andre forelderens sykdom utover egenmeldingsdagene
  3. Gode barnehagelokaler, egnede uteområder og velkvalifisert personale
  4. Maksimal tid i barnehage tilsvarende arbeidsmiljølovens bestemmelser for voksne
  5. “Søskenbonus”, som gir rett til fødselspenger når det er kort tid siden forrige fødsel
  6. Fleksibel foreldrepermisjon på 68 uker (16 måneder), hvorav 10 til far og 10 til mor.
  7. Styrke alternativer til abort, om det ikke er snakk om helse eller svangerskap fra voldtekt eller tvang

Ja, det var en svær, diger, kristen og veldig hårete kamel som måtte gå ned, og jeg holder meg for nesa for ikke å kjenne lukta av kristenmannsblod for sterkt. Men jeg vil heller at min datter skal lære Fader Vår på skolen enn at hun skal måtte være der hele dagen.

Jeg er 100% prosent sikker på at det var dette som var det riktige å gjøre for meg i år.

Godt valg!

Sikkerhet i barnehager

Så har det altså skjedd igjen, det som ikke skal skje. Vi vil jo så gjerne tro at barna er 100% sikre når vi går fra dem, men sannheten er dessverre at det er risiko forbundet med alt. Ulykker og brudd på sikkerhetsrutiner kan skje uansett hvor godt man tror man har sikret seg. Dette er således ikke noe angrep på barnehagen som sådan, og alle mine tanker går i dag til dem som ble berørt av både foreldre og barnehageansatte – og jeg er veldig glad for at det tross alt har gått så bra som det har gått.

Saken jeg snakker om, er denne, hvor en fireåring nå befinner seg på Ullevåll Sykehus etter å ha falt ned fra et barnehagevindu fire meter over bakken. Som bakgrunnsteppe for dette har jeg også gårsdagens sak fra Alltombarn.se i bakhodet, hvor en toåring klarte å ta seg hjem helt på egenhånd – uten at barnehagen fikk det med seg.

Dette vekker unektelig en del tanker hos meg, for som tidligere barnehageassistent og førskolelærer er dette noe jeg har hatt rikelig anledning til å tenke over og å ha mareritt om. Det aller verst tenkelige som kan skje for en barnehageansatt er at en av ungene kommer bort eller skader seg når man er på jobb. Og jeg kan virkelig ikke tenke meg noe som kan være verre for en forelder heller.

Siden jeg vet det er mange der ute som sitter og mener ganske mye om dette nå uten nødvendigvis å ha peiling, så vil jeg først fortelle at i en barnehage har man ganske klare retningslinjer hva sikkerheten angår. Det finnes HMS-permer, det finnes forskrifter og beredskapsplaner for det meste, og det er et utall mer eller mindre nødvendige lover som må følges (for eksempel kan det ikke ligge et dødt tre på barnehageområdet engang, om det ikke har korrekt vinkel mellom stamme og greiner). Det er i det hele tatt ganske strengt.

Problemet med skrevne lover er dog at det kreves mennesker for å se til at de gjennomføres i praksis. Problemet med mennesker er at de ikke er ufeilbarlige, og at de dessuten krever noe som heter “lønn”. Denne lønnen skal gå av barnehagens budsjett, som styres av foreldrebetalinger og statsstøtte. Som vi også vet, så gikk foreldrebetalingene kraftig ned da maksprisen ble innført for noen år siden. Dette er IKKE ensbetydende med at statsstøtten gikk tilsvarende opp. Sammen med krav om full barnehagedekning gjør dette at mange barnehager tynes til beinet og må ta inn fler barn enn de kanskje i utgangspunktet mener de burde hatt. Dessverre er det også sånn at det er de minste barna som gir mest i støtte.

Det er heller ikke lovfestet hvor mange voksne det skal være på antall barn lenger. Det var det den gangen jeg begynte å jobbe, men det er nå tatt ut av barnehageloven. Den er mer opptatt av pedagogtetthet enn faktiske voksne personer tilstede. Pedagogen trenger ikke engang å være sammen med barna, hun kan godt sitte i møter hele dagen, og det er fortsatt lovlig. Alt som skal til, er at styreren kan si at “dette antall voksne er tilstrekkelig for å drive pedagogisk virksomhet”, og så er styringsmaktene fornøyde.

Så. Flere barn. Yngre barn. Færre voksne. Mindre penger.

Hvordan kan noen tro at dette er en bra kombinasjon? Hvor mye mer skal det tynes i den fulle barnehagedekningens navn?

Dessverre har en slik barnehagepolitikk sine konsekvenser. Stress blant både barn og voksne, sykemeldinger, vikarer (eller enda verre; INGEN vikarer!) er den umiddelbare effekten, men dette er bare blåbær når man begynner å tenke videre.

For det er faktisk barnas sikkerhet og helse som står på spill.

Powered by WordPress | Designed by: Free MMORPG | Thanks to MMORPG List, VPS Hosting and Video Hosting