Jah, hva skal man si.
Jeg er ikke sint?
Skuffet er kanskje heller ikke ordet, men jeg tror vi nærmer oss litt hvis jeg sier “oppgitt hinsides all formidlingsevne”. Men jeg skal prøve.
Vi har altså, fra i dag av, en gigantbarnehage i Oslo, som på sikt vil huse intet mindre enn 500 barn.
Det i seg selv gir enorm grunn til bekymring, spesielt for de minste barna. De skal ha et nært, trygt og oversiktelig miljø for å trives og ha det bra. De skal utvikle nære bånd til de omsorgspersonene som til en hver tid har ansvaret for dem. Og jeg er veldig usikker på hvordan et sånt apparat vil fungere i så måte. Når vi vet hvor mye gjennomtrekk det er i små, oversiktelige barnehager, så kan vi bare tenke oss hvordan det vil se ut når det blåses opp i denne skalaen.
Hva med vikarer, for eksempel? Hva med pedagogtettheten og kompetansen på huset generelt?
Hva med de yngste barnas mulighet til å tilknytte seg de voksne, når det blir så vanvittig mange av dem på et sted?
Men dette er åpenbare problemer som de helt sikkert har vært nødt til å tenke gjennom og ha en svært godt utarbeidet plan på. Det blir ganske fort ganske åpenbart om det ikke fungerer som det var tenkt, så det er faktisk ikke det som bekymrer meg mest.
Det som bekymrer meg, er det fysiske miljøet. “Lekre lokaler” kaller de det. Jeg syns ikke det finnes noe lekkert med dette. Margarinfabrikken barnehage ser ut til å være kald, steril og i aller høyeste grad unaturlig fra det jeg kan se på bildene. Uteområdet er rett og slett en katastrofe. Alt naturlig er redusert til en pen og striglet gressstripe helt på utkanten av området.
Her finnes det ekstremt lite som tilsier at disse barna vil få noen naturopplevelser å snakke om når de er ute. Hvor skal de plukke løvetann om våren hen? Hvor skal de kjenne stråene kile oppover anklene, hvor skal de plante frø og se det spire?
Jeg googlet meg frem til Margarinfabrikken barnehages årsplan i går, på jakt etter et clue. Ordet “natur” nevnes bare en gang, og det er i forbindelse med oppramsing av hvilke fagområder man i følge rammeplanen skal jobbe med.
Rammeplanen sier blant annet:
Naturen gir rom for et mangfold av opplevelser og aktiviteter til alle årstider og i all slags vær. Naturen er en kilde til skjønnhetsopplevelser og gir inspirasjon til estetiske uttrykk. Fagområdene skal bidra til at barn blir kjent med og får forståelse for planter og dyr, landskap, årstider og vær. Det er et mål at barna skal få en begynnende forståelse av betydningen av en bærekraftig utvikling. I dette inngår kjærlighet til naturen, forståelse for samspillet i naturen og mellom mennesker og naturen.
Gjennom arbeid med natur, miljø og teknikk skal barnehagen bidra til at barna:
- opplever naturen og undring over naturens mangfoldighet
- opplever glede ved å ferdes i naturen og få grunnleggende innsikt i natur, miljøvern og samspillet i naturen
- får erfaringer med og kunnskaper om dyr og vekster og deres gjensidige avhengighet og betydning for matproduksjonen
- lære å iaktta, undre seg, eksperimentere, systematisere, beskrive og samtale om fenomener i den fysiske verdenen
- erfarer hvordan teknikk kan brukes i leken og i hverdagslivet
Hvordan gjør man dette uten natur?
Naturen er ikke noe man bare kan velge bort. Den er grunnlaget for hele vår eksistens. Det kan ikke understrekes sterkt nok hvor mye vi og fremtidige generasjoner trenger å lære å kjenne den – ikke bare for naturens og miljøets del, men også for vår egen.
I boken Last Child in the Woods, skriver forfatteren:
In Norway and Sweden, studies of preschool children show spesific gains from playing in natural settings. The studies compared preschool children who played every day on typically flat playgrounds to children who played for the same amount of time among the trees, rocks and uneven ground og natural play areas. Over a year’s time, the children who played in natural areas tested better for motor fitness, especially in balance and agility.
Adults, too, seem to benefit form “recess” in natural settings. Researchers in England and Sweden have found that joggers who exercise in a natural green setting with trees, foliage, and landscape views feel more restored, and less anxious, angry and depressed than people who burn the same amount of calories in gyms or other built settings.
Vi trenger naturen. Vi kan ikke leve livene våre i plastikk og kunstige settinger, vi trenger skog, trær, voksende gress, spirende planter, spennende steiner, jord å grave i – fysisk og håndfast natur! Vi skulle helst hatt det hver eneste dag, vi voksne også, men for barna er det grunnleggende viktig at de får det.
Det er mulig jeg er bortskjemt med barnehagene her jeg bor i mitt vakre Telemark, men kulturen her er at jo vanskeligere uteområde man har, desto bedre er det. Bratte bakker, knauser og vriene klatretre anses å være en stor fordel og ha på området, fordi det stimulerer barna på en helt annen måte enn et klatrestativ av plast noen gang kan gjøre.
Kanskje dette er et Oslo-fenomen. Kanskje man ikke har muligheten til å gi barna noe naturlig å snakke om, der barnehagene bygges på umulige steder i barnehagedekningens navn. Men jeg tror ikke det. Det ville ikke vært vanskelig å lage noen jordhauger og plantet noen busker isteden for å sette opp disse lekestativene på størsteparten av uteområdet. Antagelig ville det vært mye, mye lettere.
Men jeg skjønner jo at det kan bli et problem med uregjerelig natur når man har 500 barn å ta seg av. Da er det kanskje like greit å ha dem på et veldig oversiktlig sted, uten unødvendige farer av noen art. I denne barnehagen har man jo til og med laget mykt gulv utendørs, for å dempe fall, og det er jo ikke et eneste tre som barna kan gjemme seg under så vidt jeg kan se.
500 små sjeler, sammen i en helt unaturlig setting i dobbelt forstand.
Jeg er sjeleglad for at det ikke er min unge.