Posts Tagged ‘barneoppdragelse’

Om å leke med barn

Foreldremanualen har i dag stilt spørsmålet: “Leker du med barna dine?” og jeg tenkte jeg skulle svare på det. Så kom jeg på at jeg antagelig kommer til å måtte skrive ganske mye om dette for å tegne og forklare og sånn, og da er det like greit å gjøre det her i bloggen min hvor jeg ikke blir anklaget for å spamme eller overta showet eller noe!

Først må jeg bare si at jeg er fryktelig ukonsentrert her, for Espen insisterer på at fotball er kult, så jeg legger inn et lite forbehold om at jeg kan komme til å formulere meg klønete allerede nå mens fotballkampen går i bakgrunnen.

For å svare på spørsmålet først: Nei, jeg leker ikke med Vilde. Vanligvis, i alle fall. Jeg legger til rette, oppmuntrer henne og gir henne ideer når hun står fast, men jeg leker ikke med henne.

Det er det tre grunner til.

Den mest åpenbare grunnen er at jeg virkelig ikke kan fordra å leke selv. Jeg kjeder meg hinsides all fornuft, og klarer ikke konsentrere meg om leken i mer enn 5 minutter. Og om det først skulle være noe jeg liker å gjøre, så blir jeg så engasjert i det at jeg hater å bli forstyrret. Så sånn er det. Vildes mamma er en helt elendig lekepartner. Jeg kommer til å ødelegge hele hennes lekeglede hvis jeg blander meg for mye.

Den andre grunnen er at min oppdragerfilosofi ikke er barnesentrert. Jean Liedloff har skrevet en veldig god artikkel om dette her, og tanken strider i mot alt det vi mener er logisk i dag, men kort fortalt handler dette om at et naturlig samfunn ikke ville hatt verken tid eller behov for å legge til rette for spesielle barneaktiviteter. De voksne i stammen leker sporadisk med barna sine, men det meste av tiden er de fokusert på voksenaktiviteter. Og ungene er med på hva nå enn de voksne gjør, om de skulle velge det, og sitter ofte på mors hofte eller rygg når hun gjør hva enn hun nå skulle gjøre.

Jeg har vært hjemme med Vilde siden hun ble født, og det store behovet for Kvalitetstid på ettermiddagen og i helgene har således ikke vært tilstede. Det er mye mulig det ville vært annerledes om jeg så henne bare noen timer hver dag, men enn så lenge er vi sammen 24 timer i døgnet så fremt hun ikke er på besøk hos besteforeldrene sine.

Derfor har jeg også hatt tid og mulighet til å teste ut denne teorien litt. Den stemmer, så vidt jeg kan se. Når hun var mindre, ble hun ofte urolig og masete om jeg la opp dagen min etter henne. Men i det øyeblikket jeg begynte å henge opp klesvasken, var alt såre vel igjen. Det var åpenbart at det var dette hun ville. Hun ville ikke bli dullet med og lekt med, hun ville ha litt action fra min side. Noen ganger lekte hun i beina mine, og andre ganger satt hun i bæretøy og fulgte lykkelig med.

Sånn er det nå også, selv om hun er stor jente . Om mitt fokus er for mye på henne, blir det mye oftere konflikter enn hvis jeg bare går rundt her og smårydder eller har mitt eget prosjekt å holde på med. Da faller hun inn i hva nå enn jeg driver med, eller hun går for seg selv og leker med noe mer spennende. Vi sameksisterer veldig mye bedre på denne måten.

Et barn vil alltid prøve å lære hva folkene hans gjør, sier Liedloff. Han forventer å kunne få observere hva de driver med og hvordan de gjør det, men når den voksne isteden slipper det hun har i hendene for å forsøke å finne ut hva han vil hun skal gjøre, så kortsluttes denne forventningen. Isteden fremstår hun for ham som usikker, svak og ute av stand til å vite hvordan hun skal oppføre seg, og i tillegg forvente at han skal ta kontrollen og lede henne. Men han trenger at hun er en selvsikker, rolig og kompetent voksen.

Og så skjer det uunngåelige; en smårolling i denne situasjonen vil nesten bestandig reagere med å presse foreldrene til det punkt at de setter foten ned og blir klare og tydelige voksne igjen. Det er ikke for forsøke å ta kontrollen over foreldrene, selv om det ser ut sånn. Det er for at foreldrene skal overta kontrollen igjen sånn at han slipper å ha den selv.

Det er kanskje farlig å si det høyt, men vi har også hatt veldig lite trass her i huset. Hun har hatt små perioder, men de har nesten alltid vært i direkte forbindelse med dårlig søvn, og hun og søskenbarna hennes har noen rare ideer om at mormor ikke skal deles på og sånne ting (mormor er forsåvidt også ganske barnesentrert, slo det meg nettopp). Men rent trass har vi som sagt ikke hatt noe særlig av. Kanskje det kan ha noe med dette å gjøre. Liedloff mener nemlig at ikke-barnesentrerte samfunn ikke opplever trassalderen i det hele tatt. Det er en interessant tanke, men jeg får jo ikke muligheten til å blindteste ved å oppdra henne en gang til.

En tredje ting er at jeg har synes det har vært viktig at hun lærer å leke for seg selv. Til høsten begynner hun i barnehagen, og muligheten for egenlek vil minke kraftig da. Men det å kunne trives i eget selskap, være i kontakt med sin egen kreativitet og ikke behøve stimuli utenfra for å ha det gøy, det er en gave. I alle fall i dagens samfunn.

Det er nå det begynner å bli kjedelig for henne å være hjemme. De siste par månedene har det vært tydelig at hun trenger noe mer, og hun er helt og fullstendig barnehageklar nå. I en mer naturlig verden ville hun nå begynt å utvide sin horisont selv, på eget initiativ, og hun ville gått for å finne andre voksne som enten ville gjort noe mer spennende enn jeg ville gjort, eller andre barn som hun ville ha lekt med (og da gjerne imitert oss i leken). I dagens termer er hun særdeles barnehageklar, uten å ha blitt presset dit. Kjedsomhet er en kraftfull motivator, og sørger for at hun nå gleder seg veldig, veldig mye til å bli barnehagejente i august. Hun vokser ut av armene mine, og det er akkurat sånn det skal være.

Så ja. Lek med barn når det er lystbetont og føles riktig, men ikke bare fordi man føler at man må, er min filosofi. Ellers kan man med god samvittighet gjøre voksenting isteden. :)

Blogger du om naturlig barneoppdragelse?

Det er kreativ-vår-tid i hodet mitt, og ideene faller inn som perler på en svært raskt forbipasserende snor. Denne ideen er kanskje… hva, 4 minutter gammel eller noe sånt, men så raskt som ting skjer i hodet mitt for tiden er det bare å henge på.

Jeg vil lage en bloggroll av folk som blogger om naturlig barneoppdragelse.

Du skjønner hva jeg mener? Blogger som handler om samsoving, bæring, tilknytningsomsorg, barneoppdragelse på utviklingens premisser (er det ikke veldig rart at man oppdrar hunder og hamstere på artstilpasset vis, men gir beng i hva menneskets egentlige behov er når man skal oppdra menneskebarn?) og så videre. Det behøver ikke være en mammablogg, men det kan godt være det også. Bare det kommer frem at barneoppdragelsen er et bevisst valg og at man gjør seg tanker om det.  At man faktisk har et budskap, og at man vil få det frem og ut til folket.

For tanker kan nemlig deles med hverandre på internet.

Tanker kan spres.

100418JamestownIsland-52

Noen ganger vil man bare blåse... :)

Creative Commons License photo credit: MizGingerSnaps

Parallelt med denne tanken, har jeg også tanken om en “social media tribe”. Har du ikke hørt om konseptet før, så les dette som en generell innføring.

La oss si at Kari har skrevet en knallgod artikkel om samsoving. Denne linken gir hun til sin “tribe”, som består av 5 forskjellige bloggere som også er opptatt av naturlig barneoppdragelse. Så Knut, Ingrid, Rita og Arild bestemmer seg for å dele denne linken med sine lesere, sine twitterfølgere og sine venner/tilhengere på Facebook. Neste gang er det kanskje Arild som har noe om viktigheten av å ta med barna ut i naturen, og Kari og de andre “pusher” linken ut til sine følgere.

Resultatet er at budskapet når ut til mange, mange fler enn om Rita og Arild bare hadde blogget alene på hver sin lille øy.

Sosiale medier er kraftfulle saker, om det brukes på den rette måten. Man kan sitte innenfor sine mammaforum og snakke med likesinnede eller diskutere med motstandere, men det vil alltid forbli inne på dette forumet. Og noen budskap trenger å komme ut av lukkede miljø og bli allemannseie.

Blogging og syndikasjon av innhold er en måte å gjøre dette på.

Har du linker til blogger jeg kan ha på lista mi og kanskje spre små frø fra, så del dem gjerne i kommentarfeltet! :)

Blir barneoppdragelse fremmedgjort for oss?

Dette er noe jeg har tenkt på en stund, og som ble vekket til live i meg igjen nå i kveld, når jeg sitter her og leser kommentarene på et innlegg hos Malindus. Hun skriver nemlig at hun ikke vil sende barnet sitt i barnehage så tidlig, og at hun vil vente til jenta hennes er 15 måneder og ta det opp til vurdering igjen da.

En av kommentarene hun fikk bet seg fast i meg. Der står det:

Min begynte i barnehagen når han var 9 mnd, og stortrivdes. Han har fått så mye stimulering i barnehagen som jeg ikke kan gi han, ganske enkelt fordi jeg er ikke utdannet til pedagog av noe slag. Jeg kan være mamman hans, men jeg vet ikke alltid hvordan jeg skal stimulere sansene hans slik at han blir bedre i matte og språk.

Har det blitt sånn at vi ikke lenger har tillit til vår egen evne til å oppdra barn? Tror vi at vi trenger spesialister for å få det til, at barna våre ikke blir lykkelige, flinke og smarte nok om de ikke har pedagoger i sitt liv fra før de fyller året?

(more…)

Den rare konflikten

Hele kontantstøttedebatten har for meg blitt en rar affære.

Isteden for å enes om at barns oppvekstvilkår sannsynligvis er det viktigste for et samfunn, ender vi opp med en mammakrig med jobbemammaene på den ene siden, og hjemmemammaene på den andre. Og det virker ikke som det i det hele tatt er mulig å fortelle hva man mener uten å rakke ned på motstanderen og rive dennes verdier i fillebiter – begge veier, for alt blir alltid tatt i verste mening.

Jobbemammaene føler seg uthengt som dårlige mødre som sender ungene avgårde, og det stikker kanskje litt i en fra før av dårlig samvittighet der et sted. Hjemmemammaene begynner på sin side å tvile på sin avgjørelse om å være hjemme, fordi samfunnet nå forteller dem i klare ordelag at deres innsats på hjemmefronten er verdiløs og til og med skadelig for både likestilling, barnas utvikling, innvandrerne og landets økonomi. Begge deler inspirerer til forsvar og motangrep, og mammakrigen er et faktum.

(more…)

Trist, men sant… Om barn og dataspill

Barn som ikke får spille dataspill fra tidlig alder kan bli digitale analfabeter, advarer kulturavdelingen i Rogaland fylkeskommune. KILDE

Det er ingenting jeg heller vil enn at barn skal løpe fritt i skogen, klatre, skrubbe knær, finne småkryp og lukte på mose. Dette er grunnleggende viktig for både hjernens og kroppens utvikling, og vil gi dem en forkjærlighet til den naturen det blir stadig viktigere å ta vare på.

Men der det før var sånn at det var nettopp disse evnene som gjorde barna konkurransedyktige som voksne og satt dem i stand til å navigere og klare seg i den verdenen de skulle vokse opp og fungere i, så er det nå blitt sånn at det er andre evner som vil avgjøre hvor lett man kan gli inn og håndtere hverdagen. Trist, men sant.

(more…)

Mitt problem med barnehager

I dag fikk jeg følgende spørsmål på Facebook:

Har du virkelig så imot barnehage?

Enkelt spørsmål, komplisert svar. Og siden Facebook har de begrensningene de nå engang har, så velger jeg å svare ordentlig på det her i bloggen isteden.

Nei, jeg har ikke så mye i mot barnehagen som sådan. Jeg har dog ganske mye mot enkelte aspekter av den, og jeg synes det er en uting at det blir tatt for gitt at barnehage automatisk er det beste for alle barn og alle familier.

Her er de tingene jeg har problemer med:

For tidlig barnehagestart

De fleste barn er omtrent ett år når de begynner, noen til og med yngre. Dette er et dårlig tidspunkt rent utviklingspsykologisk, fordi det er nettopp da barna er mest opptatt av at mamma og pappa ikke skal gå. Fenomenet heter “tilknytning”, og er (eller burde være!) kjent hos i alle fall førskolelærerne. Det er pensum i utdannelsen deres. Jeg vet det, for jeg var oppe i muntlig deleksamen i det da jeg tok førskolelærerutdannelsen min.

Denne tilknytningen er noe vi som samfunn burde legge absolutt alt til rette for å bevare og styrke, for den er grunnleggende viktig for barnets utvikling. Du kan lese mer om den her, her, her og her.

Adskillelse fra omsorgspersonene

Et barns naturlige utvikling går fra å være et lite spedbarn som etterhvert knytter seg til sine omsorgspersoner, for så å løsrive seg på egenhånd når barnet er modent for det. Dette er det som på godt norsk kalles trassalder, og skjer rundt to-tre årsalder. Noen tidligere, andre seinere. Dette handler om barnets modning. Det beste tidspunktet for barnehagestart er således når denne fasen er godt i gang eller over. Da er hun barnehagemoden i mine øyne. Tilknytningen som jeg snakket om isted, går på dette tidspunktet over fra å være noe håndfast og konkret (holde rundt, snakke med, se på) til å også gjelde en mer abstrakt tilknytning hvor det viktigste er å kunne dele følelser, opplevelser og så videre. Nå holder det i større og større grad å kunne ta frem omsorgspersonen i hjertet sitt – han/hun trenger ikke være der fysisk hele tiden, for barnet finner trygghet i å bare kunne tenke på dem.

Adskillelser før dette tidspunktet setter barnet i et ingenmannsland (i alle fall før han har dannet tilknytningsbånd til de voksne i barnehagen), og stresshormonet kortisol økes i kroppen. Dette er ikke heldig for barnets utvikling, da stresshormonet hemmer hjernens utvikling om det får være for høyt for lenge. Det er påvist i undersøkelser at barnehagebarn har høyere stresshormon enn hjemmebarn, og det antas at det er nettopp adskillelsen fra omsorgspersonene som er hovedgrunnen.

For lange barnehagedager

Det er påvist i alle fall to ganger at for lange barnehagedager har en uheldig effekt på barna. Den ferskeste forskningen ligger ute på Kunnskapsdepartementet, og rapporten sier blant annet at barnehagebarn og hjemmebarn kommer likt ut når det gjelder det ikke-kognitive (altså det emosjonelle, følelsesmessige, sosiale og så videre) – men bare dersom barnehagebarna er i barnehagen mindre enn 30 timer i uka. De barna som var der mer, hadde oftere atferdsproblemer. Dette er stort sett det samme som Belsky sa (dette står også i pensumboka mi fra førskolelærerutdanningen!).

For stor helserisiko

Det har blitt diskutert om det er bra eller dårlig for ungene å være i barnehagen og bli utsatt for all smitten, og det er i alle fall helt på det rene at barnehagebarn er mye oftere syke enn hva hjemmebarn er. Den siste undersøkelsen kom nå, og den konkluderer med at det i alle fall ikke er bra. Den eneste konsekvensen er at barna får oftere luftveisinfeksjoner enn de ellers ville fått, og dette i seg selv er en risikofaktor når det gjelder å utvikle astma.

Samtidig, og parallelt, sliter barnehagene med inneklima og støy som igjen bidrar negativt til både astma- og allergirisiko og stressnivå.

Søvnproblemer hos barn vs planleggingsproblemer i barnehagen

Misvær (helsesøster) sier faktisk at opptil 40% av barna har søvnproblemer. Da er det som oftest snakk om legging og det å få ungen i seng til tida, og når det ikke går så er det dermed mange barn som får for lite søvn rett og slett fordi de bor i et samfunn som krever at de står opp klokka sju uansett. Det er med andre ord ikke noe problem for ungen om hun bare får sove seg uthvilt om morgenen.

Barnehagene har dessverre ikke skjønt dette, og jeg har opplevd flere ganger at kollegaer ble dritsure når en unge kom tuslende i 10-tida etter en lang og god frokost med pappa. For dem var det mye viktigere at ungene kom tidlig sånn at de rakk barnehagens planlagte aktiviteter.

Det er forskjell på folk!

Og det gjelder også for små barn. Noen er stille, noen er aktive, noen er sosiale og noen er inneslutta. Noen trenger kort tid på å venne seg til nye situasjoner, og andre må ha lang oppvarmingstid. Og noen vil faktisk aldri trives i en barnehagesetting, uansett hvor godt man prøver å tilrettelegge for det. Om du tenker på de voksne du kjenner, så vet du at det er sant. Det er ikke alle som vil trives med å jobbe som lærer, for eksempel, noen vil ha det mye bedre som regnskapsfører på et stille og rolig kontor. Og det mener jeg burde være greit, vi burde kunne klare å respektere at folk er forskjellige og at unger har ulike behov.

Det er ikke sikkert det er sunt selv om det ser godt ut

Et av de argumentene jeg hører ofte, er at “jammen, han har det så morsomt der – da tar han umulig skade av det!”.

Og jeg skulle i grunnen ønske jeg kunne fortelle deg at dette er helt riktig konkludert. Men det er mye her i verden som er morsomt uten at det nødvendigvis er så bra på sikt likevel. Usunn mat er for eksempel kjempegodt, men kolesterolet vil legge seg  på innsiden av årene dine og til slutt kanskje gi deg blodpropp eller infarkt likevel – og du trenger ikke engang å se det på utsiden før det plutselig sier snapp.

Noen av ungene vil garantert elske å kunne få spise ubegrensa mengder med godteri og drikke så mye brus de vil også, og du ser ikke noe annet på dem enn at de tilsynelatende er fornøyde og kanskje litt høye på sukker. Men det betyr ikke at det er bra for dem likevel, og det er vår oppgave som foreldre å begrense inntaket. Dette gjelder også andre ting, som for eksempel sosialt stress.

Barnehagen har mye bra for seg, og det er mye fint som foregår der, men det må skje på visse premisser, og den må ivareta barnas faktiske behov mye bedre enn den gjør i dag. Det bør ikke bare være makspris – den bør også ha en makstid for barna, og det foresvever meg at det kan være smart å sette denne grensa til 20-30 timer i uka (på bakgrunn av den forskningen som er gjort) for på den måten å begrense stress og atferdsproblemer.

Foreldrenes lønnsslipper kunne ikke interessert meg mindre i denne sammenhengen, det er mye som er viktigere enn penger. Jeg skulle bare ønske at politikerne også forstod det, og sluttet å prøve så hardt med å tilpasse utviklingspsykologien til politikk og budsjett. Det er antagelig mye bedre å gjøre det motsatte.

Med dette sagt;

Jeg regner med at Vilde skal i barnehagen neste høst, i en 50% stilling eller noe sånt. Da er jeg ganske sikker på at hun er klar og at hun både vil stortrives og ha virkelig utbytte av alle barnehagens morsomme aktiviteter og spennende utfordringer. For de er der de også, det er jeg ikke i tvil om i det hele tatt.

Men inntil da… Inntil da er vi hjemme og koser oss med god grunn. :)

Ja, men var det ikke bra i forigårs, da?

For noen år siden leste jeg mye faglitteratur. Jeg studerte utviklingspsykologi, pedagogikk og metodikk, og jeg finjusterte kunnskapen mot erfaringer jeg gjorde meg. Jeg diskuterte med andre studenter og folk som hadde vært i gamet i flere år enn meg, og lærte mye av begge deler.

Jeg ble sett på som faglig sterk, reflektert, dyktig og kyndig. Lærere ga meg gode karakterer, arbeidsgivere ga meg gode attester.

Jeg leser og studerer fortsatt. Jeg har brukt alt det jeg tidligere har lært, tenkt, prøvd og feilet, og jeg fortsetter med å lære, tenke, prøve og feile. Utviklingspsykologi, pedagogikk og metodikk er fortsatt mitt fagfelt, og jeg diskuterer fortsatt med nye og gamle rever i faget.

Bare at nå er jeg ikke  faglig sterk, reflektert og flink mer. Jeg er ensporet. Overengasjert. Tilnærmet hysterisk, til og med. For nå er jeg ikke førskolelærer, jeg er hjemme med barn. Mitt eget barn. Ikke alle andre sitt.

Da er plutselig ikke min erfaring og kompetanse verdt noe som helst lenger, selv om den var uvurderlig i forigårs. Tvert i mot er det kanskje et tegn på at jeg klamrer meg for mye til mitt barn, at jeg er for opptatt av hennes ve og vel og at jeg antagelig må lære meg å gi slipp. Dessuten er jeg sikkert så innsnevret i hodet mitt av å gå hjemme i min egen boble at jeg knapt kan stave mitt eget navn.

Det lar seg dog heldigvis gjøre å gjenvinne verdien, om jeg adlyder samfunnets kall om igjen å innfinne meg i barnehagen, der hvor min kompetanse og erfaring er mangelvare og akk, så viktig for både barnas og samfunnets utvikling.

Toppen av ironi er at det da sees på som en stor fordel at jeg har egne barn. For da forstår jeg jo hva det vil si å være mamma også, og det er jo  ikke dumt når man blant annet skal ha funksjon som rådgiver for foreldre. Det menneskelige aspektet, må vite.

Så… kjære verden. Send meg et postkort når du har bestemt deg.

Og gjett hvem som ikke holder pusten mens hun venter.

Ulogisk normalitet

De siste to dagene har vært rare.

Datteren min har blitt hentet av besteforeldrene sine på formiddagen, og blitt kjørt tilbake sånn utpå kveldingen.

For meg har det vært rart. Tomt. Det har kjentes eksepsjonelt ut, og dagen i dag har jeg bare gledet meg til hun kom hjem og det var over.

Så jeg kunne være sammen med henne igjen, etter at hennes besteforeldre forhåpentligvis har fått dekket sitt intense kontaktbehov for en stund.

Så jeg kunne få tilbake det som kjennes og oppleves som riktig: holde henne tett inntil meg, nusse gode smilehullkinn og bare… bare være sammen med henne igjen.

Og nå som hun har lagt seg etter altfor kort tid mellom gjenkomst og kveldsstell, så slår det meg…

Dette er visst normalt.

Dette er visst sånn alle lever.

Ungen er et annet sted i 7-8 timer hver eneste ukedag, før de kommer hjem, blir lagt, og sendt ut igjen neste dag.

I dag har jeg følt på kroppen hvor fullstendig ulogisk det er.

Ulogisk, naturstridig og, av en eller annen grunn, fullstendig normalt.

Hvorfor det?

Uspiselig av pressen

VG har en sak oppe nå som jeg egentlig hadde tenkt la gå upåaktet hen, men ettersom jeg ser hvilke andre overskrifter som dukker opp via Twingly, så føler også jeg behov for å si mitt.

Vi lever i en verden hvor spiseproblematikk er vanlig kost. Vi lever også i et samfunn hvor det vanligste barnesynet baserer seg på maktkamp i mange forskjellige former og i veldig stor grad, og disse to tingene satt i kombinasjon er, unnskyld uttrykket, helt rævva.

Det snakkes også ofte og mye om positiv og negativ forsterkning, noe VG i seg selv blir et glitrende eksempel på her, når de vinkler en situasjon de fleste foreldre opplever før eller senere på en så negativ måte at overskriften er 6 uvaner som gir kresne barn.

Kanskje det er det som skal til for å dra lesere, jeg vet ikke. Men jeg kan nesten garantere at dette ikke gir foreldrene et mer positivt mentalt bilde av måltidene, og om det er noe man trenger på dårligere dager så er det vel nettopp det.

Derfor, without further adue, tillater jeg meg å herved å omskrive disse rådene for dem.

Rett og slett fordi dette er viktig.

Se om ikke denne vinklingen er litt mer spiselig:

Slik får du matglade barn!

1. La barnet være med på kjøkkenet, og kos dere sammen! Ingenting er morsommere enn å få være med, og ingenting er mer lærerikt heller.

2. Tilby barna forskjellige matvarer, og oppmuntre dem vennlig til å smake på dem. Det er greit hvis de ikke vil ha – da prøver du bare igjen neste gang.

3. Fyll skapene med sunne saker, og la barna få smake på dem. Får uttrykket “forbuden frukt” det til å ringe en liten bjelle et sted?

4. Legg fokuset på hvor godt det er med sunne ting, og vis barna tydelig at du liker dem. Vær slik du selv gjerne vil at barnet ditt skal være i fremtiden – sunn, sterk og fornøyd med egen kropp!

5. Server friske, fargerike grønnsaker, og varier gjerne på så mange måter du kan. Da blir maten spennende både for liten og stor!

6. Fortsett med det gode arbeidet! Vit at det du gjør er uendelig mye verdt for en liten kropp som akkurat har lagt ut på ferden mot et sunt liv i fremtiden.

Det var ikke så vanskelig, var det?

Tanker om barneoppdragelse

Babyen min er ikke baby lenger.

Faktisk krabber babyen min rundt og sier “baby” hele dagen, med den lille dukka si i hånda til nesten enhver tid.

Det er rart. Hun er stor. Eller… “stor”, blir kanskje riktigere å si. Hun syns det nok i alle fall selv, der hun prøver å spise opp pappas stereoanlegg, river ned alt som finnes på bordet og har oppdaget Skuffenes og Skapenes Mysterier for fullt.

Joda, hun er svært så initiativrik.

Og dermed entrer vi en helt ny dimensjon.

Fra å skulle ivareta en babys behov, skal vi nå også oppdra en soon-to-be liten toddler. Vi skal passe på at hun får den lærdommen hun trenger, men vi skal sørge for å gi den til henne på en passende måte.

Og det er her det gjerne blir litt skjærings. For igjen har jeg havnet mellom barken og veden, igjen finnes det ingen kjent kategori eller betegnelse på hva jeg tenker om saken. Så jeg sitter her og skriver, bare for å rydde i tankene og kjenne på ordene og hva de betyr før jeg kanskje eller kanskje ikke setter dem ut i praksis. Jada, jeg har 12 års erfaring og tre års høyskolegang for å oppdra barn. Men alt dette settes på prøve nå – var det riktig? Var det feil? En mammas hjerte er betraktelig mer lydhør for slike ting enn en pedagoghjerne.

Jeg sittter og leser på internet. Om attachment parenting. Tilknytningsomsorg. Vakre tanker om trygge, nære individer, i en respektfull atmosfære. Og det er vel der jeg er akkurat nå, og har vært helt siden første blikk. Jeg sover sammen med henne. Vi bruker sjelden vogn, for både jeg og hun synes det er så fantastisk godt å bære i sjal isteden. Eventuelt slynge, hvis det bare er en tur i butikken.

Og hun er trygg. Så innmari trygg er hun at hun uten å nøle et sekund begir seg ut på eventyr dersom vi er et sted hun aldri før har vært. Hører hun en morsom lyd fra et annet rom, så er hun der før noen har fått sukk for seg – selv om det betyr at hun faktisk har etterlatt meg langt bak seg. Antagelig er hun født sånn, og antagelig har vi også lært henne at verden er et trygt sted. Hun har aldri hatt noen grunn til å tenke noe annet. Hun er min lille frøken Fryktløs.

Men jeg som voksen sitter her og vet noe annet om verden. Den er ikke nødvendigvis like trygg og vakker og fin alltid. Det kommer dager hvor mamma og sjalet og puppen (ja, for jeg ammer fortsatt) er milevis unna, selv om jeg også har store håp om at det alltid vil ligge dypt i underbevisstheten hennes et sted. Det kommer dager hvor hun også må lære å passe seg. Være forsiktig.

Og den store, store ironien i det hele er at det må bli jeg og pappaen hennes som lærer henne det også. Eller tillater at hun lærer det selv.

Gjør vi det ved alltid å være overmenneskelig blide og respektfulle mot henne? Om hun aldri ser ekte menneskelige følelser i aksjon, hvordan vil hun da håndtere det når hun begynner på skolen og møter ekte mennesker i en ikke-så-respektfull og ikke-pedagogisk riktig verden?

Det er her jeg faller ut av tilknytningsomsorgsmodellen. Det er her den blir litt for flower-power-magisk for meg.

Ikke at jeg har noen planer om å kjefte henne ut flere ganger om dagen, mind you. Men jeg vil at hun skal lære verden og den menneskelige natur å kjenne. Jeg er nødt til å balansere mellom å oppdra henne til det tryggeste, flotteste mennesket hun kan bli, og å oppdra henne til å bli et fungerende individ i det nåværende samfunnet. Jeg kan ikke sende henne ut på motorveien for å leke fordi jeg skulle ønske det var en blomstereng der. Verden funker ikke sånn.

Det er helt umulig for meg å si hvordan dette blir rundt neste sving. Jeg skulle jo i utgangspunktet ikke samsove heller, men vi hadde ikke engang forlatt barselavdelingen før vi hadde en liten bylt sammen med oss. Og det kan godt være jeg ender opp et helt annet sted enn jeg hadde tenkt nå også. Antageligvis, vil jeg tilogmed si.

Men enn så lenge tror jeg på Tøff Kjærlighet. Jeg tror på konsekvenslæring og grenser, og jeg tror på ordet “nei” innimellom. Jeg tror at noenganger er tilogmed TimeOut en fin ting, all den tid det gjenspeiler samfunnet slik det i dag fremstår. Man skal nemlig ikke være gammel før venninnene snur ryggen til og går dersom man ikke oppfører seg som forventet. Raserer man leiligheten sin, blir man kastet ut derfra. Og bryter man loven, blir man buret inne. Så enkelt er det.

Det kan fort vekk bli et sjokk dersom man ikke er forberedt.

Tenker jeg.

Nå.

Powered by WordPress | Designed by: Free MMORPG | Thanks to MMORPG List, VPS Hosting and Video Hosting