Posts Tagged ‘buss’

Tilbake igjen!

Da var man tilbake etter en lang juleferie! Jeg har nemlig vært litt opptatt med både julefeiring, spysyke, forkjølelse, nettbutikkdrift og lanseringen av en ny side ved navn Naturligbarneomsorg.no, men nå er jeg altså her igjen.

På bærefronten har det vært litt smådødt den siste tiden. Den lille frøkna har nemlig blitt voldsomt flink til å gå selv, så da frister det ikke like mye lenger med bæretøyet. Dette har dog ikke forhindret hennes mor fra å kjøpe seg en ordentlig meitai, sånn at vi har noe å bare slenge på oss i full fart når vi skal rekke bussen. Faren hennes har nemlig begynt å bruke bilen på jobb, så da må også vi tilpasse oss litt. Sjal er mitt førstevalg, men med en liten sprellemann på ryggen og en klokke som tikker, så er det greit å gjøre det litt lettvint. Valget falt på en Toddlerhawk, og jeg skal få se om jeg ikke får lagt inn et bilde etterhvert av den også.

Men bærenekt til tross, det forhindrer likevel ikke at hun nå også har begynt å si fra når hun vil bæres. Pappaen hennes skulle nemlig rydde vekk hawken som lå på gulvet her om dagen, men det skulle hun ikke ha noe av. Vips, så satt hun på ryggen og lo og dingla med beina og var akkurat der hun hadde tenkt å være. 😆

Litt bussebæring igjen

Jeg hadde tenkt jeg bare skulle stå opp, spise, stelle oss og sette oss i bilen så fort som mulig i dag, og tilbringe dagen sammen med min mor, min søster og min niese.

Så var det bare det at det er vanskelig å sette seg i en bil som plutselig hadde blitt med far på jobb isteden… og det er like forbannet håpløst å pakke til tur når ungen plutselig ikke hadde tenkt å la meg sette henne ned på gulvet i det hele tatt.

Takk alle gode makter for bæretøy. Sjaltaien lå nærmest, og med jentungen på ryggen fikk jeg faktisk gjort det jeg skulle etterhvert.

Bussen var det eneste alternativet der bilen glimret med sitt fravær, og en stor tung vogn, snø, brøytekanter, inn og ut på bussen…. neeeeeeh. Sjaltai igjen.

Det er første gang vi har tatt bussen på denne måten før, for det involverer en overgang og det jeg trodde hadde vært masse styr, men faktum er at det bare var 27 kroner, en halvtimes kjøretur og ikke engang et bussbytte fordi det er den samme bussen som liksom bare fortsetter på neste rute, så jeg ble litt gledelig overraska.

På bussen fikk vi også litt oppmerksomhet av en eldre dame, som fascinert og humrende måtte spørre: “Sitter hun i hetta..??” før hun så at det stakk noen ben ut der nede. Men hun synes det var en kjekk bæresele da, og det måtte jeg i grunnen gi henne helt rett i.

Vel fremme fikk jeg donert vekk en av de korte ringslyngene jeg nettopp har sydd til lillesøster, og hun fikk også overta en liten meitai med sjalstropper som jeg sydde når Vilde var lita. Nå er hun for stor, og siden svart fløyel og grønn silke passet utmerket til min lille niese, så får hun bruke den isteden for at den bare skal ligge her og kanskje, kanskje ikke får en ny liten eier her i huset en dag.

Vilde måtte sove litt i dag også, så det var på igjen og ut og gå tur for mamma. Fint og deilig var det med litt frisk luft, og hun sovnet rimelig kjapt mens jeg gikk der og mimret på gamle trakter om gamle tider. Mye har forandra seg siden jeg gikk der sist, men mye var likt. Og med et sovende barn som ikke trengte noen form for oppmerksomhet, så kunne jeg endelig bare la tankene vandre…

Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg ikke går mer tur, egentlig, for det er jo egentlig ganske deilig. Kanskje jeg bør sette det litt høyere opp på prioriteringslista mi fremover?

Sjal, babykino og bilen som var borte

Det er visst ikke bare jeg som er ustrukturert her i heimen.

I dag var nemlig planen at vi først skulle ned og trene/være på barneparkering, og så skulle vi hjem, skifte og kjøre kjapt ned for å se Madagascar 2 på babykino.

Men det var bare det at Vilde våkna for tidlig. Eller for seint, alt etter som man ser det, for vi gikk og la oss igjen etter å ha vært oppe litt. Og da ble det akkurat tid nok til å stelle oss, spise og sette oss i bilen og kjøre til kinoen.

Trodde jeg.

Det var bare det at mens jeg stod der og tok på meg skoene mens jeg pakket og ga Vilde frokost (multitasking på høyt nivå), så ringte pappaen hennes og lurte på om han skulle ta noe med hjem.

Han hadde tatt bilen. Kinoen begynte om 15 minutter. Og det tar en halvtime å gå.

Dere skulle sett meg.

Lynraskt fisket jeg ungen min opp av stolen, fikk på henne klærne og formelig rev til meg sjalet som på en eller annen måte hadde havna i lekegrinda. Deretter kastet jeg henne elegant på ryggen, svisj og svosj så var hun på plass og vi kunne spasere lykkelig avgårde.

For godt til å være sant, hm?

La meg forsøke igjen:

Lynraskt fikk jeg ungen min opp av stolen og inn i klærne, det er helt sant. Og ja, jeg rev faktisk til meg sjalet som lå i lekegrinda (flaks for meg at det var akkurat yndlingssjalet mitt – Storchenwiege Ulli!), og ja, jeg kastet henne elegant på ryggen. Men der er det bråstopp hva sannheten angår.

Du skjønner, mitt barn er i pekefasen. Og det er fullkomment umulig å kle inn en pekende liten arm i sjal når armen er et sted der bakpå ryggen (man er riktignok hypermobil, men noe slangemenneske er man ikke!) og man i tillegg er superstressa, lynforbanna på det grauthuet man bor sammen med og i det hele tatt. Det tok meg faktisk fire forsøk i dag på å få det til. Men det gikk. Heldigvis.

Jeg har aldri gått så fort med ungen i sjal før. Og vi rakk det med nød og neppe, for filmen hadde faktisk ikke begynt når vi endelig kom frem.

Etterpå gikk det litt bedre med påknytingen, selv om vi fortsatt diskuterer litt hvor den armen skal være hen i verden. Vi gikk bare bak i en krok hvor det ikke var så fantastisk mye å peke på, så ordna det seg. Og etterpå gikk vi inn på Coop sånn at mamma kunne kjøpe seg litt frokost (les: cola), for det rakk hun jo plutselig ikke hjemme på grunn av den manglende bilen og akutt tidsnød.

Der inne stod det et par, tre eldre damer, og jeg kunne høre dem snakke lavt seg i mellom:

“Neimen, se på den der, da!”

“Ja, det er så greit når de kan sitte på ryggen!”

Fine, gamle damene som har forstått poenget! :)

Og så rakk vi akkurat bussen hjem. Det viste seg at de samme damene også skulle på bussen, så den ene kom bort til oss og snakket litt med Vilde. Kjente på henne at hun var god og varm, og at hun var litt småkald i kinna bare, med fine roser.

Da bussen kom, ble jeg nok en gang glad for at jeg bærer. For det første er det et herk med tung vogn ut og inn av bussen, og for det andre var det allerede en annen barnevogn der inne. Litt lenger oppi løypa kom det faktisk en haug med barnehageunger også, pluss enda en vogn. Da var det godt å kunne reise seg og frigjøre masse plass ved å smidig snike seg inn i et hjørne – alt mens ungen min er ivaretatt og sitter så godt som overhodet mulig.

Det er ingenting som er bedre enn det.

Powered by WordPress | Designed by: Free MMORPG | Thanks to MMORPG List, VPS Hosting and Video Hosting