Posts Tagged ‘fødsel’

Så har de stengt fødeavdelingen på Kongsberg

For to år og tre måneder siden så ungen min dagens lys for første gang. Tidlig en tirsdags morgen ble jeg kjørt ned på kirurgisk avdeling, og min lille bolle på 5250 gram ble løftet ut av meg. De neste dagene ble fulle av fysisk smerte, men enda fullere av glede, og en enorm lykke over endelig å ha blitt mamma. De fem dagene vi lå der virket som en hel evighet, mens de samtidig gikk så fort.

Alt var trygt, godt og omsorgsfullt. Og jeg lovet meg selv før jeg dro at jeg skulle tilbake dit en dag.

Men sånn ser det ikke ut til at det blir. I dag fikk jeg beskjeden om at fødeavdelingen på Kongsberg er stengt.

Bilde fra føden

Lille bolla mi på Kongsberg

Bakgrunnen for dette er rutinesvikt, og nå i helgen mistet et ufødt barn livet. De har rett og slett ikke vært flinke nok til å sende kompliserte tilfeller videre til Drammen og ekspertisen, og det finnes ingen unnskyldning for slikt.

Spesielt skummelt synes jeg det er, siden jeg var blant dem som ikke gikk helt etter planen – og om de hadde latt meg få viljen min og føde vaginalt, så er det slett ikke sikkert jeg hadde sittet her med en liten nydelig toåring i dag. Og ganske nøyaktig et år senere var det min lillesøsters tur til å føde (ja, de lå til og med på akkurat det samme rommet!). Det ble keisersnitt på henne også, siden snuppa hennes lå og studerte stjernene og heller ikke ville ut på den måten vi andre hadde sett for oss.

– I løpet av de siste tre-fire årene har det vært fire hendelser som har medført dødsfall eller alvorlige skader på fostre. Denne saken føyer seg til en tilsynssak som nå er til behandling hos Statens helsetilsyn, sier fylkeslegen. KILDE

Det er trist. Ikke bra. Ikke i det hele tatt. Og hjertet mitt blør for dem som ikke fikk med seg friske eller levende babyer hjem igjen. Det må være helt for jævlig, grusomt langt utenfor fatteevne. Sånt skal bare ikke forekomme. Man må kunne forvente at fagfolk har ekspertise nok til å håndtere alle eventualiteter, og selvinnsikt nok til å vite hva man er kapabel til og ikke.

Denne nedleggelsen er enda en grunn for meg å avvente videre familieforøkning. For en del år siden mistet vi nemlig vår egen fødeavdeling. Vi kan nå føde på Rjukan, i Skien eller i Drammen, men alle disse sykehusene er en times kjøretur unna. Og så mange ganger som jeg var frem og tilbake i høygravid tilstand for å undersøke det ene med det andre mens tiden min nærmet seg, så kan jeg ikke si at det frister å bli gravid igjen nå som jeg må kjøre dobbelt så langt med min omfangsrike mage for å få et helsetilbud til meg og babyen min.

Dette er rett og slett ikke bra nok.

Jeg håper at det blir foretatt en seriøs opprydding, og at alle feil og mangler ved fødeavdelingen på Kongsberg blir rettet opp i. Og jeg håper at den åpnes igjen.

Men jeg er ikke veldig optimistisk.

Det er nå jeg kjenner jeg er glad det ble keisersnitt

I min familie gjør vi ting ordentlig når vi først skal gjøre noe. Vi har visst bestemt oss for at vi bare skal føde jenter, og vi gidder ikke føde noen pinglejenter heller. Alle babyene som har kommet ut av oss de siste årene har faktisk veid over 4 kg. Skal det være, så skal det være!

Jeg tror jeg må ha vært 33 uker på vei når sf-målet skar ut av det grønne normalområdet og ut på det hvite. Deretter ville det ingen ende ta, og etterhvert som jeg nærmet meg termin så lå jeg faktisk halvannen cm eller noe sånt utenfor hele den boksen som charten ligger i. Det var rimelig åpenbart at det ble et stort barn. En måned før termin får jeg beskjed om at ungen min faktisk veier 5.2 kg, og en uke før sier vektestimeringen at hun veide 6400 gram. Needless to say, det ble litt kaos!

Jeg ville helst føde vaginalt. Selv med en så stor unge – og jeg klamret meg til håpet om at de måtte ha lest målene feil. Legene kranglet seg  mellom om det var forsvarlig å la meg gjøre det, og da jeg dro på føden med taktfaste rier en uke før termin, valgte de å beholde meg der over natten selv om jeg ikke hadde åpning og fødselen i utgangspunktet ikke hadde begynt engang.

Heldigvis hadde de også vett til å gi meg riedempende sprøyte der jeg lå. For det var antagelig den (og en lege som ikke var villig til å ta noen sjanse med ungen min) som reddet meg fra den fullkomne katastrofe.

Vilde reagerte nemlig på medisinene sånn at det ikke var mulig å avgjøre om det var medisinene sin skyld eller om hun bare hadde det veldig dårlig der inne i magen, så keisersnitt ble beordret prompte neste morgen. Heldigvis.

Profilbilde, 38 uker og 2 dager på vei...

Profilbilde, 38 uker og 2 dager på vei...

I dag sitter jeg og leser følgende:

Först när Maria var i vecka 43 gick läkaren med på att sätta igång henne. Förlossningen slutade med att Maria fick klippas eftersom barnet fastnade på vägen ut. Efter att läkaren dragit sex gånger med sugklockan och två sköterskor hjälpt till med yttre press kom Elton ut. Då hade Marias ändtarmsmuskel spruckit sönder helt och hon hade förlorat mer än två liter blod. Elton visade sig väga 5 380 gram. KILDE

Og jeg kjenner jeg er svært, svært takknemlig for at det ble keisersnitt og ikke vaginal fødsel på meg. De hadde riktignok bommet på vektestimeringen, for hun veide “bare” 5250 gram når hun kom. Men hodeomkretsen hennes var 37,5 cm, noe som tilsvarer en tre måneders gammel baby. Og jeg blir litt skremt av å tenke på hvordan dette kunne gått – faktisk hadde jeg 3 uker igjen før de måtte ha satt meg i gang. Og da ville hun antagelig vært betraktelig større.

Nyfødt, liten Vilde! :)

Nyfødt, "liten" Vilde! :)

Jeg får aldri vite om jeg ville klart det. Men noen sjanser er det ikke verdt å ta, og jeg vil heller bruke resten av livet på å lure enn på å vite at det ikke gikk likevel. Og jeg er evig takknemlig for at det var akkurat den legen som var på jobb akkurat da – for jeg kom hjem med Verdens Vakreste Vilde i armene mine, kanskje takket være ham.

Oi.

Ikke bare blir man hva man spiser, men man blir visstnok også hva ens mor spiser når man svømmer rundt i magen hennes.

Min første tanke var “oi”.

La oss spole et par år tilbake i tid for å saumfare mitt eget kosthold da jeg ble gravid.

I starten spiste jeg egentlig veldig bra. Økologisk, faktisk, så mye som mulig. Mest mulig ren, sunn og god mat.

Men så var det bare det at jeg begynte å spy. Og spy og spy og spy. Det var rett og slett ikke grenser for hvor mye mageinnhold jeg klarte å tømme i dass, på kommoden og stuespeilet, badegulvet og tilogmed bak en palme på Kreta, og det stoppet liksom aldri heller. Sist jeg spydde, lå jeg på operasjonsbordet, klar til keisersnitt. For å si det sånn.

Og underveis skjedde det altså noe med mitt tidligere så sunne forhold til mat.

Jeg tenkte som så at det var jo bedre å få i seg noe jeg hadde lyst på og som jeg klarte å ta opp ganske kjapt, og dessuten mente jeg jo at jeg virkelig hadde fortjent det oppi all elendigheten, så jeg dyttet på meg ganske mange poser med potetskruer, potetbamser, potetgull og bøttevis med cola. Og pizza. Masse pizza.

Og Link.

Hemningsløse mengder med Link.

Man får nemlig ikke rent lite halsbrann av tomatsaus og cola på tur-retur til stadighet.

Vilde ble født i slutten av oktober. I midten av desember hadde jeg bare 4-5 kg å gå ned igjen til der jeg var da jeg ble gravid. Så så ille var det tross alt ikke, ikke for meg i alle fall. Men jeg tror kanskje det la seg et annet sted.

Det som kom ut, var nemlig denne vakre lille bollen.

Nydelige lille ungen min veide intet mindre enn 5250 gram, en uke før termin (jeg er ganske glad det ble keisersnitt, for å si det sånn, og at de ikke lot meg gå over tida! 😉 ). Det er dog ingen som kan begripe hvordan i alle dager hun kunne bli så stor – verken jeg eller faren hennes er det, og jeg la jo egentlig ikke på meg så innmari mye under svangerskapet selv heller. Selv om jeg altså spiste ganske mye fettrik “mat” en god stund.

I dag er hun helt der hun skal være i forhold til høyden sin, og hun er betraktelig sterkere i kroppen enn de fleste andre jenter på hennes alder. Men nå forteller de meg altså at mitt fettinntak kan ha programmert henne til å bli overvektig.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro, jeg. På en måte høres det jo riktig ut. Jeg tror jo fullt og fast på at min indre harmoni under svangerskapet (jeg ble nemlig bare litt ekstra forelska i pappaen hennes, og svevde litt rundt på min svangre sky sånn mellom samtalene med elgen) i stor grad har bidratt til den trygge, sterke og selvsikre solstråla jeg ble mamma til, så det er jo heller ikke å fornekte at min livsstil også kan ha påvirket hennes fysikk.

Uansett er jo et sunt kosthold å foretrekke, for man trenger jo visserligen en samarbeidsvillig kropp. Spesielt når man skal gå gravid, føde (eller som i mitt tilfelle: gro sammen og skape halvannen liter med nytt blod) og amme.

Men om jeg klarer å huske på det neste gang? Det er vel heller tvilsomt.

Selv om de sier at nestemann gjerne blir enda større.

Oi igjen.

Powered by WordPress | Designed by: Free MMORPG | Thanks to MMORPG List, VPS Hosting and Video Hosting