Posts Tagged ‘ferie’

“Nåj stengej fejien min?”

“Nåj stengej fejien min?” var spørsmålet jeg fikk idag tidlig av ei lita bustejente som kroet seg godt inn i armkroken i køyesenga.

Ja, for vi er på ferie nå. En bitteliten en, men ferie er det dog. Vi tok rett og slett en reprise på forårets suksess, da vi dro fire dager til Nesbyen i Hallingdal. Vi besøkte Villa Fridheim ved Krøderen på veien opp, et eventyrslott med spennende malerier på veggene og Bukkene Bruse og troll i dukkeform. Skrekkblandet fryd er vel kanskje begrepet som beskriver opplevelsen best. :)

Spennende i Villa Fridheim!

Og så kjørte vi som sagt til Nesbyen etterpå, hvor et lite eldhus ventet på oss. Dette ligger sånn ca midt mellom Vassfaret Bjørnepark og Langedrag, så vi har brukt en dag på hvert sted.

Mor og barn i Vassfaret Bjørnepark

Og i dag skal vi altså hjem igjen.

I dag stenger ferien.

Gleder du deg til du kommer hjem? spurte jeg henne.

Hun ristet på hodet i armkroken min.

Jeg gledej meg HEJ!, svarte hun.

En helg i Kristiansand

Memo to self: Ferie er oppskrytt.

Vi hadde ikke råd (eller tid) til noen lang ferie i år, så det har blitt noen små helgeturer isteden. Tidligere var vi i Nesbyen en helg, hvor vi besøkte Vassfaret Bjørnepark og Langedrag, vi var en helg på hyttebesøk hos tante, onkel og Julie, og denne helga tilbringer vi altså i en … jeg tror kan hende “hytte” vil være en overdrivelse, men hva det nå er befinner det seg på Dvergsnestangen i Kristiansand. Vi har senger, stekeovn og kjøleskap, og det er det (lette etter en bjelke å henge meg i i går kveld, men no such luck – Espen kommenterte tørt at om vi fant det, så hadde vi jo ikke hatt noe tau uansett :roll:).

Nuvel. Etter en fem timers lang reise med en Vilde som delvis sov, delvis var “Ferdiiiiiiig!!!!!! Ferdig søje biiil!!!”,  fortærte vi en Grandiosa hver (servert på pappen, i mangel av tallerkner – evig takknemlig for min kjæres fremsynthet, for uten hans engangsbestikk ville vi måttet brekke den i biter…) og hoppet bokstavelig talt til køys. Samsoving på … ja, ikke vet jeg hvor bred senga er, men enkeltmadrasslakenet er for stort… er ikke akkurat en drøm for å si det sånn, så morgenen begynte for min lille skjønne sånn i firetida. Det var i grunnen litt teit siden jeg ikke la meg før klokka to, så jeg våkna med halsbrann, kvalme og dritvondt i magen på grunn av søvnmangelen. Espen stod opp og tok med seg snuppa på tur, heldigvis, så jeg kunne sove videre.

Da de kom tilbake, kunne min datter begeistret fortelle meg om en “ødjakt båt” som de hadde sett i det store vannet (aka sjøen). Mor fikk krøket seg opp av senga, svart på en mail, kranglet med sliten pappa om noe så ubetydelig at jeg ikke engang husker hva det var, dusjet og stelt seg og kranglet enda litt. Denne gang over at jeg hadde tråkket ned skoa hans (dustepappamannen som la igjen joggeskoa mine i bilen når han pakka ut, han må jo skjønne at jeg ikke kan stavre meg ned på dass i høye hæler sånn midt på natta – hrmf). Ikke noe tid til frokost, her var det bare å kjøre for å få mest mulig ut av dagen.

Dyreparken, må vite.

Når vi setter oss i bilen og skrur på radioen, forstår vi fort at vår datter meget vel kunne ha kommet til å oppdage enda mer enn en “ødjakt båt” i dag tidlig. En tilfeldig forbipasserende fant nemlig båtens eier også, flytende i sjøen, noen timer senere. Ikke at hun ville ha forstått så mye av det, hun hadde vel bare trodd at mannen bada, men det er litt lite koselig å tenke på likevel…

Vel fremme i Dyreparken og en pølse med brød senere begynner endelig livet å se litt lysere ut for mammaen og hun øyner et håp i det fjerne om en fin dag tross tung start.

Lita jente i stor park

Lita jente i stor park

Men bare frem til min vakre datter fikk øye på den fine karusellen med hester på, satt seg på en av dem og var så forventningsfull og glad – helt til den dustedama kom og sa at jeg måtte gå av og ikke fikk lov til å stå der sammen med henne og passe på at hun ikke falt av. Hall0?? Hun er ikke engang to år! Så da ble vi rett og slett sparket av hele karusellen, gitt, til Vildes store og dype fortvilelse og hennes mors rimelig store … aggresjon, er kanskje ordet. Jeg angrer på at jeg ikke fortalte henne hva jeg mente om henne. Dette kunne hun fortalt oss før vi gikk på. Fin dag meg i rævva.

Etter en del trøsting og bæring og avleding kom vi frem til dyrene. Vi har sett på oter, en elg som var sliten så han måtte sove litt, og ulvene. Men da ble det litt trist igjen, for man kunne visst ikke hoppe ned til dem og klappe dem. Det ville vi fryktelig gjerne. Elgen også, når vi tenkte oss om. Vi måtte kose dem. Men så gikk det ikke an…

Etterpå kom vi frem til Ku-toppen, hvor det gikk traktorer på skinner. Endelig noe Vilde også kunne være med på. Hun elsker traktorer og gravmaskiner og alle sånne ting, så det var midt i blinken. I utgangspunktet. Men trøtt og trist fra forrige forsøk på karuselltur var det forferdelig vanskelig å forstå konseptet om å vente på tur. Så hun skrek, gråt, tryglet, ba, og gråt litt mer helt til det var vår tur. Da var lykken endelig komplett.

Traktorjente

Traktorjente

Helt til vi skulle av.

Innen vi hadde kommet til tigerens rike, var krisen nesten fullkommen. Sliten jente måtte egentlig sove, men det var liksom ikke så lett når det var så mye å se på, så da var det veldig greit med ei lita puppepause isteden. Pupp i slynge er en sikker vinner når alt går åt skogen!

"Pupp i synge" er en sikker vinner

"Pupp i synge" er en sikker vinner

Deretter fulgte geiter, apekatter, slanger, krokodiller, fisker, sjiraffer, sebraer… Ja. You know the drill. Puppen reddet det meste. Alt ble veldig mye greiere etterpå, og det var på tide å være “bøllesøø” og la mamma og pappa springe livet av seg isteden. 😉

Bøllefrøøøø! :D

Bøllefrøøøø! :D

Etterhvert ble det på tide med mat. Da holdt det på å gå skikkelig, skikkelig galt. Jeg og Vilde fant oss et sted å sitte mens Espen gikk inn for å ordne mat, men heldigvis var ikke ungen min spesielt interessert i å bare sitte der og glo. Få minutter etter at vi gikk inn for å se hva pappa holdt på med, blåste nemlig den digre parasollen overende. Akkurat der vi satt. En barnevogn stod også der, og den ble flerret opp i kalesjen. Tenk om den var nede og det lå en unge der? Tenk om vi fortsatt hadde sitti der når den velta? 😯

Etter å ha fortært en dårlig stekt hamburger med kalde brød i medvind og med langt hår, vandret vi videre på vår ferd. Far oppdaget hvor trallene stod, og ei lita og veldig trøtt og sliten jente fant endelig et sted som både var ufattelig morsomt og søvndyssende på en gang… Jon Blund kom rimelig kjapt. :)

natta

Nå sitter vi her på vår kvasihytte, mens det regner sidelengs og møteteltet rett ved siden av oss har satt i gang med en himmelsk helvetes lovsang.

Snart venter en ny Grandiosa, en ny natt i smal seng med en unge som aldeles ikke har tenkt å sove med det første, og nye fem timers reisevei hjem i morra.

Hurra for ferie på lavbudsjett…

Vår aller første familieferie er vel overstått!

Da har vi kommet oss i hus igjen etter vår aller, aller første ferie som småbarnsfamilie, og det har gått over absolutt all forventning. Både flyturen og oppholdet gikk sånn omtrent knirkefritt, med unntak av bare noen mindre uoverenskommelser med vår datter om når passende tidspunkt for middag og legging egentlig var. Men det løste seg veldig greit, siden vi var så mange på ferie. Mamma, pappa og tante med sine tre store unger spiste nemlig senere enn oss, så da satt de barnevakt så lenge mens vi og min søster og svoger spiste først. Veldig greit.

Her et lite bilde av ei ikke-så-leggbar lita jente:

Egentlig skulle jeg jo ha skrevet en lengre rapport for hver dag over alt vi har gjort, men for det første så tror jeg ikke jeg har tid (fordi Vildemin har blitt ørlittegranne bortskjemt sosial etter ti dager med kos, bæring og leking med to foreldre, fem andre voksne, tre store barn og ett lite) og for det andre så kan det fort vekk bli traurig og repetativ lesning siden det gikk mye i det samme hver dag: sove, spise, ekskursjoner, spise mer… Men jeg skal likevel, utifra godheten i mitt hjerte, sende deg i retning av de stedene vi besøkte, sånn i tilfelle du kom inn hit fordi du googlet “Irland” eller noe slikt. 😉

Først var vi to netter på et hotell i Dublin. Helt greit, men trange ganger, smale dører, lange trapper og ingen heis gjorde det ikke akkurat enkelt med vogn. Ikke at det spilte noen rolle, dog, fordi vi hadde med oss to forskjellige bæresjal[1. Jeg har forresten skrevet et par artikler på Hjemmemamma.com om bæring og dets fortreffelighet. De kan du lese her og her.] på turen sånn at vogna bare kunne stå der den stod når den først hadde kommet opp. Heldigvis!! Frokosten var rett og slett helt håpløs, og jeg skjønte fort at jeg kunne takke farvel til alle gode forsetter om å spise sunt. Hvitt brød, sukkersyltetøy, særdeles fete pølser og så videre står høyt i kurs hos irene. Men folkene vi møtte på der var hyggelige mennesker, så alt i alt var det et fint opphold.

Her et lite bilde på bussholdeplassen i Dublin, på vei for å hente leiebilene:

Deretter kjørte vi til Tramore, på sørøstkysten av Irland. Vi fikk oss et lite sjokk da vi hentet bilene på flyplassen, for det viste seg jo at de rett og slett sperra nærmere 10 000 kroner på alle sjåførenes konto som depositum, så det kunne gått skikkelig på rævva. Takk alle gode makter for at jeg sjekka at vi hadde med oss Mastercardet (og oppdaga at det var gjenglemt, sånn at jeg fikk sendt inn gubben for å hente det) da vi satt oss i bilen, for ellers hadde rett og slett hele feriebudsjettet vært låst. Unektelig litt kjipt.

Turen fra Dublin til Tramore tar vanligvis tre timer. Det er derfor et mysterium hvordan vi fikk den til å bli sju. Med bare en bitteliten matstopp. Heldigvis har jeg fortsatt melk nok til å holde Vilde gående i ganske mange timer, ellers ville det kanskje blitt enda litt mer komplisert hvis vi skulle lete etter et passende sted å fikse mat til henne i tillegg. Egentlig angrer jeg littegrann på at jeg ikke kjøpte en slik batteridrevet vannkoker som jeg hadde tenkt, for da kunne jeg jo bare gitt henne grøt i farta.

(Men amming i fart funker også, fant jeg ut. Selen er lang nok til at man bare liksom kan legge seg litt over ungen sånn at hun kan stikke det lille hodet sitt fram og suge seg fast. Behagelig er det ikke, men det funker! 😉 )

I Tramore bodde vi på et Bed&Breakfast ved navn Beach Haven House. Hyggelige og serviceinnstilte mennesker som gjorde hva de kunne for at vi skulle få et fint opphold, og som tilogmed ringte og booka restaurantplass for oss når vi ankom. Og nok en gang ble vi glade for at vi hadde med bæresjal, for igjen fikk vi plass oppi høyden (tredje etg) uten heis. Her ble vi resten av turen, 7 netter i alt. Frokosten var upåklagelig amerikansk (som den mannlige delen av eierparet): pancakes and syrup. Den irske (vi fikk velge) var nesten tilogmed enda litt mindre sunn, så vi gikk for amerikansk. Og tenkte at vi fikk ta det igjen når vi kom hjem til knekkebrød og leverpostei. 😉

(Jeg må forresten bare si enda litt mer om bæresjalet, for jeg har ennå ikke kommet over hvor nydelig det var å slippe vognstress. Smale, brosteinsbelagte gater, folkemengder, trange dører, innganger, trapper og tilogmed mangel på barnestoler var aldeles ikke noe problem for oss. For ikke å snakke om friheten vi fikk der vi kjørte rundt på slottssafari – det var jo bare å stoppe der vi fant det for godt, binde på oss ungen og klatre til topps. Med barnevogn ville en av oss måttet bli igjen på bunnen eller båret henne i armene (noe som kunne blitt rimelig tungt i lengda). Og på flyplassen, med bagasje på vei inn og ut? Ikke noe problem det heller. Jeg hadde Vilde i sjal og trillekofferten i handa, mens pappaen hennes hadde vogna med den dige bagen og bilsetet oppi, og håndbagasjen under. Strøkent. 😀 )

Av eksursjoner har vi blant annet vært på en minifarm, hvor vi blant annet så en wallaby, alpakkaer, chinchillaer, esel, sebra… ja, ganske mye, faktisk.

Vi har også vært på Rock of Cashel, Cahir Castle, Dunbrody Abbey (som også hadde en kjempelabyrint av en lang hekk – og det var neeeesten ikke varmt å tråkke rundt inni den for å finne veien ut!), og enda en ruin jeg ikke engang vet navnet på. Vi bare kjørte forbi, parkerte, bandt på oss Vilde og tråkka oss vei til toppen. Enkelt og greit. For de av oss med lårmuskler, vel og merke. Mammaen sleit litt i motbakke der. *innrømme* Men som dere ser, hadde resten av familien det ganske fint:

På slottssafari i sjalet på pappas bryst

Turen har som sagt gått kjempegreit – faktisk gikk det så greit på flyet at hun fikk skryt av det paret som satt bak oss, og som hadde tenkt sitt da de så at de fikk en så liten unge foran seg. De hadde jo nesten ikke merket noe til henne, annet enn at hun var så blid. Og i Vildes hode sto jo sikkert alle i kø bare for å smile til henne, så jeg antar hun har lysnet noen dager med sitt gode smil her og der. :)

(Men jeg tror jeg må *kremt* shoppe litt igjen, da. Overalt hørte vi “what a nice boy”, og når jeg ser på bildene så skjønner jeg jo i grunnen hvorfor. Det gjør seg kanskje med litt med feminine klær på tøffingen min, selv om jeg ikke er noen stor tilhenger av råååååsa.)

Vi har hatt en kjempefin ferie, og det har gått over all forventning. Riktignok skulle ikke frøkna sove om kvelden, og jeg sov helt elendig selv (irene har nemlig fått for seg at de ødelegger ryggen sin om de sover på noe mykere enn murstein, og de omkommer vel om de får en dyne over seg!), så det var kjempegodt å komme hjem. Det hjalp jo ikke stort at vi hadde et tivoli rett inn vinduet heller, siden vi lå i tredje etasje og ikke var beskyttet av den murveggen “alle andre” hadde, men det skrudde seg jo heldigvis av sånn en gang ved midnatt.

Allerede er en ny Irlandtur under småplanlegging. Da vil vi dra nordover og vestover, til en litt villere utgave av Irland. Dette var vel mer som sør-Frankrike å regne, med palmer og masse turister og det hele. Der vi var forrige gang, ved Limerick på vestkanten av øya, var det nemlig mye med “irsk” om man kan kalle det det. Jeg har nemlig ingen distinkt følelse av å ha vært i Irland denne gangen, men så igjen begrenser det seg jo veldig når man har ei lita jente som fortsatt insisterer på alkoholfrie night cap’er i form av heimebrygga mjølk. 😉

Men uansett, Vilde har hatt det helt topp – og så har hun fått masse tid sammen med besteforeldrene sine og blitt ei skikkelig Goffajente på turen. Bare det i seg selv har gjort det verdt det!

I ferd med å legge ut på tidenes stunt…

Om få timer pakker vi med oss bagger, kofferter, oss selv og Vilde i bilen, møter mamma, pappa, tante og mine tre søskenbarn her og kjører inn til Torp flyplass, hvor vi møter min lillesøster, hennes mann og deres datter. Tidenes familieferietur er snart et faktum, og jeg gleder meg. Vi skal nemlig til Irland – den grønne, fine øya i vest hvor verden tar det med ro og det ikke er noe hast med noe som helst. De har nemlig et ordtak der borte:

When God made time, he made plenty of it.

Tiden er inne for å koble av og kose seg med familien.

Derfor har jeg nå *svelg* tatt den tunge avgjørelsen. Min kjære ledsager og trofaste venn Lap Toppen må etterlates hjemme, slik at jeg ikke faller for fristelsen å skrive artikler for Hjemmemamma.com eller surfe rundt på egenhånd der nede og kaste bort masse verdifull familietid. Ja, jeg har med meg et par bøker – men det er det.

10 dager skal vi være borte. I krisetilfelle antar jeg at min svoger har med seg laptopen sin, og det er en internetkafe three blocks away fra der vi bor. Men i utgangspunktet har jeg altså dataforbud fra og med avreise. Tidenes stunt for en dataavhengig kvinne som dør om hun ikke får lov å skrive.

Men kanskje det er sunt.

Og kanskje jeg dør av abstinens.

Vi får se.

Uansett:

Sees om 10 dager! :)

Powered by WordPress | Designed by: Free MMORPG | Thanks to MMORPG List, VPS Hosting and Video Hosting