Det svenske nettstedet Allt om Barn kan i dag fortelle at svensk förskola er bra for småbarn. Dette kommer frem av en gjennomgang av aktuell forskning utført av den svenske Statens folkhälsoinstitut, som videre konkluderer med at “förskolabarn” ligger lengre fremme kognitivt enn sine hjemmeværende kolleger. Dette betyr at de er flinkere på områder som logisk tenkning, språk, problemløsning og så videre.

Men dette er jo noe vi har visst lenge, er det ikke?

Problemet er bare det at det ikke er det kognitive vi først og fremst burde fokusere på og bekymre oss over. IQ og kognitive ferdigheter vil komme senere, om det nå engang er sånn at hjemmebarna havner signifikant mye lengre bak i køen (noe jeg forøvrig har vanskelig for å se for meg – min egen snart-toåring imponerte helsesøster med sitt ordforråd for to uker siden). Det er blant annet foretatt en større studie i USA som viser dette: i første omgang er hjemmebarna litt tilbake for barnehagebarna hva det kognitive angår, men denne forskjellen er utjevnet innen barna begynner på skolen. Her til lands er det den norske mor og barn-undersøkelsen som etterhvert vil vise det samme her, når barna som er med blir gamle nok.

Det viktige her er barnas ikke-kognitive utvikling. Evnen til å omgås andre, sosiale ferdigheter og generell følelsesmessig tilstand er det som ligger som en slags grunnmur i hele barnets indre oppbygging. Det hjelper ikke å være smart om du er ulykkelig eller har dårlige sosiale antenner. Det hjelper ikke å være god på problemløsing om du har aggresjonsproblemer heller. Det er rett og slett grunnleggende viktig for hele mennesket å ha det emosjonelle på plass først!

Svenskene påstår at det ikke finnes tilstrekkelig forskning for å kunne dra noen ensidig konklusjon hva det ikke-kognitive angår. Og de har rett i at det finnes lite, men det finnes minst to ganske store undersøkelser som begge er rimelig klare:

Den ene er dansk, og konkluderer med at det ikke er noen forskjell på de ikke-kognitive evnene – med mindre barnet det gjelder tilbringer mer enn 30 timer i uka i barnehage. Da har det nemlig en negativ effekt. 17% av barnehagebarna utvikler atferdsproblemer i forhold til barn som er hjemme. Den andre er som sagt amerikansk, og konkluderer også med at for mange timer i barnehage har negativ effekt på barnets ikke-kognitive utvikling.

Anbefalt lesning: Hva skal vi med barn?, av Simen Tveitereid.

Det er også verdt å merke seg at svenskene generelt har vært mye bedre på å gi barna et tilbud enn hva vi her til lands har prestert. De har en bedre permisjonsløsning og kan være hjemme med barna en del fler måneder enn hva vi kan her til lands, de har en tidskontoordning som går helt frem til barna har begynt på skolen og vel så det, og de har dessuten meg bekjent en bedre bemanning enn vi har i norske barnehager. Dessuten har de vært oppmerksomme på hele problematikken rundt barn og stress en god stund allerede (det var jo for eksempel den svenske spesialpedagogen Ylva Ellneby som skrev “Barn og stress – og hva vi kan gjøre med det” for en del år tilbake), og jeg ser aldeles ikke bort i fra at svensk förskola er betraktelig bedre for barna enn hva vår norske maksprisbarnehage kan stille opp med for tida.

Men jeg tror likevel ikke det er noen umiddelbar grunn til å avblåse diskusjonen rundt hva som egentlig er best for barn.