Posts Tagged ‘kontantstøtte’

Rødgrønn prevensjon

I dette landet er det ikke lenger mulig å oppdra barn.

Man kan få dem, javisst, men da må man gi dem fra seg til Statens barnehager når de fyller et år – som i en slags dårlig Tornerose-parodi. Kontantstøtten er ikke nok til å være hjemme så lenge som ledende psykologer mener er det beste for barnet, og i tillegg kuttes den fra og med neste år. Da gjør de det enda vanskeligere enn det allerede er.

I går kunne vi lese i både VG og Dagbladet at regjeringen nå også til alt overmål vurderer å kutte i barnetrygden, pluss at de vil fjerne eller redusere foreldrefradraget for utgifter til stell og pass av barn i neste års budsjett.

Jeg tror jeg skal gjøre det veldig lett for regjeringen. Jeg kan ikke se for meg å føde barn inn i et samfunn som ikke lar meg oppdra dem slik jeg og faren deres mener er best, og med redusert barnetrygd og forsvinnende kontantstøtte er det bare ikke mulig uten å havne langt under fattigdomsgrensa.

Jeg stoler ikke på sittende regjering.  Slik det ser ut nå, er det ingen grunn til å tro de at vil sørge for at familien min og ungene mine vil få det bra i fremtiden.

Vilde er snart 2.5 år gammel, og vi har nettopp søkt barnehageplass til henne. Hun begynner 1. august, når hun nærmer seg 3. Det er en passe alder å begynne, vi har klart å gi henne den starten vi ønsket å gi henne – trygt, rolig og nær foreldrene sine. Det er jeg veldig glad for, og veldig stolt av.

Blir jeg gravid nå, så blir situasjonen mest sannsynlig en annen. Da blir det liten hjelp å hente fra Staten. Kontantstøtten er mest sannsynlig en saga rødgrønt innen da, og dersom barnetrygden også reduseres, må vi mest sannsynlig flytte fra byen. Her er det ingen jobb til meg. Flytter vi, er vi ikke engang garantert den barnehageplassen vi ikke vil ha til minstemann.

Så, kjære regjering…  I påvente av et blått alternativ eller at dere tar til vettet, vurderer jeg sterkt å begynne på prevensjon igjen. Med dere bak roret, tør jeg ikke annet.

Lettet. Skeptisk, men lettet.

Det kunne gått mye, mye verre. Med Soria Moria, altså. Regjeringserklæringen.

Den var riktignok full av ullen svada og ganske tom for konkrete saker, og jeg er ikke så dum at jeg lar meg lure av fine ord heller. “Styrke timeantallet på barnetrinnet” høres jo veldig fint ut, for eksempel, men bak det utsagnet skjuler det seg lengre skoledager for de yngste elevene. De har også tenkt å vurdere å utrede både det ene og det andre, uten at de dermed har lovt at de gjør noe med det, så jeg er i grunnen like klok på mye av det.

Det som dog er helt på det rene, er at kontantstøtten videreføres og styrkes for ettåringene. Selv om dette også betyr at toåringene mister støtten, så er jeg også veldig glad for at i det minste ettåringene blir skånet og at det blir lettere å ta vare på dem selv nå enn det var før. Om Senterpartiet fikk alt gjennom, vil de få 5500 kroner i måneden, noe som er nesten dobbelt så mye. Og det er bra. Veldig bra.

(more…)

Den rare konflikten

Hele kontantstøttedebatten har for meg blitt en rar affære.

Isteden for å enes om at barns oppvekstvilkår sannsynligvis er det viktigste for et samfunn, ender vi opp med en mammakrig med jobbemammaene på den ene siden, og hjemmemammaene på den andre. Og det virker ikke som det i det hele tatt er mulig å fortelle hva man mener uten å rakke ned på motstanderen og rive dennes verdier i fillebiter – begge veier, for alt blir alltid tatt i verste mening.

Jobbemammaene føler seg uthengt som dårlige mødre som sender ungene avgårde, og det stikker kanskje litt i en fra før av dårlig samvittighet der et sted. Hjemmemammaene begynner på sin side å tvile på sin avgjørelse om å være hjemme, fordi samfunnet nå forteller dem i klare ordelag at deres innsats på hjemmefronten er verdiløs og til og med skadelig for både likestilling, barnas utvikling, innvandrerne og landets økonomi. Begge deler inspirerer til forsvar og motangrep, og mammakrigen er et faktum.

(more…)

Kjære regjering

Jeg er en av de skrekkelige kontantstøttemottakerne dere nå så gjerne vil til livs.

Mitt barn er et av dem som hindrer integrering av innvandrere, med sitt blotte fravær i barnehagen.

Vi er blant de familiene som nå vil straffes for en innvandringspolitikk som gikk åt skogen.

Og jeg har bare en eneste ting å si akkurat nå:

(more…)

Vi er ikke skapt for et sånt liv

Her sitter jeg og tar meg en liten matpause, mens Vilde sitter ved siden av meg i tegnekroken sin og tegner. Vi valgte å ta det helt med ro i dag, både fordi hun hadde feber i forigårs og vi begge har sovet ekstremt dårlig i natt. Da er det ikke dagen for å gå i Åpen Barnehage, der hvor det blant annet er helt små babyer som ikke burde smittes med snørr, hoste og nettopp feber.

Mens jeg sitter her og begynner å komme til hektene, leser jeg VG og skjønner at jeg er veldig, veldig heldig som får lov til å legge opp dagene etter behov, som jeg gjør i dag. Der står nemlig å lese at kvinners sykefravær øker mye mer enn menns, og at det er “omsorgsarbeid, husarbeid og relasjonsarbeid i familien” som får skylden. Jeg for min del vil heller snu det, og si at det kanskje muligens er kravet om karriere og 100% fast stilling som er synderen. For meg blir dette en like håpløs uttalelse som å si at det er all den sunne maten som gjør oss syke, og ikke alt det junket vi putter i oss i tillegg.

(more…)

Kontantstøtten må bestå!

Arbeiderpartiet og SV har lovet å avvikle kontantstøtten så fort alternativer (les: full barnehagedekning) er oppnådd. Dette er ikke et løfte, det er en trussel.

Det kan være veldig mange grunner til at foreldre velger hjemmeomsorg for sine barn, og det blir helt helt feil om regjeringen skal være den som avgjør om akkurat mitt barn er barnehagemoden og klar for en hvilken som helst barnehage – uten noen gang å ha møtt henne, og uten noen gang å ha satt sine bein i den barnehagen de mener er bra for henne. Jeg har jobbet i mange av barnehagene her selv, og jeg vet hvordan kvalitet og tilbud kan variere på de ulike stedene. Det er selvsagt noen av dem som er gode, men det er også noen barnehager jeg ser på som fullstendig uaktuelle for mitt barn.

Spesielt mye bedre ble det heller ikke da Stoltenberg 1 bestemte seg for å sette kvantitet over kvalitet.

Jeg vet også at det finnes foreldre og barn som nettopp i disse dager sliter med lange, vonde barnehagetilvenninger i barnehager de kanskje helst ville byttet ut om de kunne. Noen gjør det, og har muligheten til å få en ny barnehage eller å finne en god og omsorgsfull dagmamma isteden. Andre har ikke denne muligheten.

Noen ønsker rett og slett å være hjemme fordi det er det som kjennes riktig også, dypt i nedarvede instinkter, og det er ingenting som tyder på at barna tar skade av det. Det eneste valide argumentet i denne sammenhengen anser jeg å være integreringsargumentet – men man kan ikke tilpasse utviklingspsykologi og barns grunleggende behov til en feilslått innvandringspolitikk, uansett hvor hardt man måtte prøve.

Dette har utviklet seg til å bli et underlig samfunn, hvor man presses til å forsvare hvorfor man ønsker å gjøre det primater har gjort i tusenvis av år. Hvor man må kjempe for retten til å gjøre noe så normalt som å oppdra barna sine på dagtid selv – fordi politikerne har gjort det sånn at det blir sett på som unormalt, skadelig og sykt.

Hjemmemamma.com (min andre side) og Norges Kvinne- og familieforbund har sammen laget en underskriftskampanje for å bevare og øke kontantstøtten. Disse underskriftene skal snart overrekkes den nye regjeringen, og jeg vil i dag be alle mine lesere om å signere denne kampanjen. Del gjerne linken på facebook, twitter, blogger og forum også, slik at så mange som mulig kan få anledning til å undertegne. Kjenner du mange som ikke har internet-tilgang (besteforeldre har også stemmerett, husk det!), så kan du printe ut dette arket og sende inn til den adressen du ser i bunnen.

Hver eneste underskrift teller.

Har du signert?

Mitt problem med barnehager

I dag fikk jeg følgende spørsmål på Facebook:

Har du virkelig så imot barnehage?

Enkelt spørsmål, komplisert svar. Og siden Facebook har de begrensningene de nå engang har, så velger jeg å svare ordentlig på det her i bloggen isteden.

Nei, jeg har ikke så mye i mot barnehagen som sådan. Jeg har dog ganske mye mot enkelte aspekter av den, og jeg synes det er en uting at det blir tatt for gitt at barnehage automatisk er det beste for alle barn og alle familier.

Her er de tingene jeg har problemer med:

For tidlig barnehagestart

De fleste barn er omtrent ett år når de begynner, noen til og med yngre. Dette er et dårlig tidspunkt rent utviklingspsykologisk, fordi det er nettopp da barna er mest opptatt av at mamma og pappa ikke skal gå. Fenomenet heter “tilknytning”, og er (eller burde være!) kjent hos i alle fall førskolelærerne. Det er pensum i utdannelsen deres. Jeg vet det, for jeg var oppe i muntlig deleksamen i det da jeg tok førskolelærerutdannelsen min.

Denne tilknytningen er noe vi som samfunn burde legge absolutt alt til rette for å bevare og styrke, for den er grunnleggende viktig for barnets utvikling. Du kan lese mer om den her, her, her og her.

Adskillelse fra omsorgspersonene

Et barns naturlige utvikling går fra å være et lite spedbarn som etterhvert knytter seg til sine omsorgspersoner, for så å løsrive seg på egenhånd når barnet er modent for det. Dette er det som på godt norsk kalles trassalder, og skjer rundt to-tre årsalder. Noen tidligere, andre seinere. Dette handler om barnets modning. Det beste tidspunktet for barnehagestart er således når denne fasen er godt i gang eller over. Da er hun barnehagemoden i mine øyne. Tilknytningen som jeg snakket om isted, går på dette tidspunktet over fra å være noe håndfast og konkret (holde rundt, snakke med, se på) til å også gjelde en mer abstrakt tilknytning hvor det viktigste er å kunne dele følelser, opplevelser og så videre. Nå holder det i større og større grad å kunne ta frem omsorgspersonen i hjertet sitt – han/hun trenger ikke være der fysisk hele tiden, for barnet finner trygghet i å bare kunne tenke på dem.

Adskillelser før dette tidspunktet setter barnet i et ingenmannsland (i alle fall før han har dannet tilknytningsbånd til de voksne i barnehagen), og stresshormonet kortisol økes i kroppen. Dette er ikke heldig for barnets utvikling, da stresshormonet hemmer hjernens utvikling om det får være for høyt for lenge. Det er påvist i undersøkelser at barnehagebarn har høyere stresshormon enn hjemmebarn, og det antas at det er nettopp adskillelsen fra omsorgspersonene som er hovedgrunnen.

For lange barnehagedager

Det er påvist i alle fall to ganger at for lange barnehagedager har en uheldig effekt på barna. Den ferskeste forskningen ligger ute på Kunnskapsdepartementet, og rapporten sier blant annet at barnehagebarn og hjemmebarn kommer likt ut når det gjelder det ikke-kognitive (altså det emosjonelle, følelsesmessige, sosiale og så videre) – men bare dersom barnehagebarna er i barnehagen mindre enn 30 timer i uka. De barna som var der mer, hadde oftere atferdsproblemer. Dette er stort sett det samme som Belsky sa (dette står også i pensumboka mi fra førskolelærerutdanningen!).

For stor helserisiko

Det har blitt diskutert om det er bra eller dårlig for ungene å være i barnehagen og bli utsatt for all smitten, og det er i alle fall helt på det rene at barnehagebarn er mye oftere syke enn hva hjemmebarn er. Den siste undersøkelsen kom nå, og den konkluderer med at det i alle fall ikke er bra. Den eneste konsekvensen er at barna får oftere luftveisinfeksjoner enn de ellers ville fått, og dette i seg selv er en risikofaktor når det gjelder å utvikle astma.

Samtidig, og parallelt, sliter barnehagene med inneklima og støy som igjen bidrar negativt til både astma- og allergirisiko og stressnivå.

Søvnproblemer hos barn vs planleggingsproblemer i barnehagen

Misvær (helsesøster) sier faktisk at opptil 40% av barna har søvnproblemer. Da er det som oftest snakk om legging og det å få ungen i seng til tida, og når det ikke går så er det dermed mange barn som får for lite søvn rett og slett fordi de bor i et samfunn som krever at de står opp klokka sju uansett. Det er med andre ord ikke noe problem for ungen om hun bare får sove seg uthvilt om morgenen.

Barnehagene har dessverre ikke skjønt dette, og jeg har opplevd flere ganger at kollegaer ble dritsure når en unge kom tuslende i 10-tida etter en lang og god frokost med pappa. For dem var det mye viktigere at ungene kom tidlig sånn at de rakk barnehagens planlagte aktiviteter.

Det er forskjell på folk!

Og det gjelder også for små barn. Noen er stille, noen er aktive, noen er sosiale og noen er inneslutta. Noen trenger kort tid på å venne seg til nye situasjoner, og andre må ha lang oppvarmingstid. Og noen vil faktisk aldri trives i en barnehagesetting, uansett hvor godt man prøver å tilrettelegge for det. Om du tenker på de voksne du kjenner, så vet du at det er sant. Det er ikke alle som vil trives med å jobbe som lærer, for eksempel, noen vil ha det mye bedre som regnskapsfører på et stille og rolig kontor. Og det mener jeg burde være greit, vi burde kunne klare å respektere at folk er forskjellige og at unger har ulike behov.

Det er ikke sikkert det er sunt selv om det ser godt ut

Et av de argumentene jeg hører ofte, er at “jammen, han har det så morsomt der – da tar han umulig skade av det!”.

Og jeg skulle i grunnen ønske jeg kunne fortelle deg at dette er helt riktig konkludert. Men det er mye her i verden som er morsomt uten at det nødvendigvis er så bra på sikt likevel. Usunn mat er for eksempel kjempegodt, men kolesterolet vil legge seg  på innsiden av årene dine og til slutt kanskje gi deg blodpropp eller infarkt likevel – og du trenger ikke engang å se det på utsiden før det plutselig sier snapp.

Noen av ungene vil garantert elske å kunne få spise ubegrensa mengder med godteri og drikke så mye brus de vil også, og du ser ikke noe annet på dem enn at de tilsynelatende er fornøyde og kanskje litt høye på sukker. Men det betyr ikke at det er bra for dem likevel, og det er vår oppgave som foreldre å begrense inntaket. Dette gjelder også andre ting, som for eksempel sosialt stress.

Barnehagen har mye bra for seg, og det er mye fint som foregår der, men det må skje på visse premisser, og den må ivareta barnas faktiske behov mye bedre enn den gjør i dag. Det bør ikke bare være makspris – den bør også ha en makstid for barna, og det foresvever meg at det kan være smart å sette denne grensa til 20-30 timer i uka (på bakgrunn av den forskningen som er gjort) for på den måten å begrense stress og atferdsproblemer.

Foreldrenes lønnsslipper kunne ikke interessert meg mindre i denne sammenhengen, det er mye som er viktigere enn penger. Jeg skulle bare ønske at politikerne også forstod det, og sluttet å prøve så hardt med å tilpasse utviklingspsykologien til politikk og budsjett. Det er antagelig mye bedre å gjøre det motsatte.

Med dette sagt;

Jeg regner med at Vilde skal i barnehagen neste høst, i en 50% stilling eller noe sånt. Da er jeg ganske sikker på at hun er klar og at hun både vil stortrives og ha virkelig utbytte av alle barnehagens morsomme aktiviteter og spennende utfordringer. For de er der de også, det er jeg ikke i tvil om i det hele tatt.

Men inntil da… Inntil da er vi hjemme og koser oss med god grunn. :)

Jeg har stemt på ungenes fremtid

…og jeg gjorde det faktisk i går kveld, rett før de stengte dørene.

Jeg hadde aldri trodd jeg hadde kommet til å stemme slik jeg faktisk gjorde nå. Det kom som en overraskelse på meg like mye som det gjorde på en av mine bekjente på Facebook, da jeg røpet mitt valg. Hans tørre kommentar var enkelt og greit denne: “Hva blir det neste tro, at Kristin Halvorsen sier noe positivt om Siv Jensen?”

Nuvel.

Jeg, som regner meg mye mer som paganist enn som kristen, og som i grunnen ikke synes at Norge burde vært kristnet i det hele tatt, har faktisk stemt KrF i år. Av hele mitt hjerte. Uten å blunke.

Grunnen er enkel.

Det er de som helt klart har den beste barne- og familiepolitikken av dem alle sammen. Det er dem som har satt fokuset der det bør være, og dem som har forstått at ungene er det viktigste vi har. Både her og nå, og for samfunnets fremtid. Jeg bryr meg ikke så mye om verken skatt, bensinpriser eller arbeidsledighet. Alt dette er småproblemer i forhold til hva vi ender opp med om ungene ikke blir godt nok tatt vare på! De utgjør selve grunnmuren i Norges fremtid, samtidig som de har svært høy egenverdi akkurat der de er nå.

Og de fortjener så uendelig mye bedre enn heldagsskoler og obligatorisk barnehage, som dessverre er den retningen de rødgrønne vil sende dem i.

Vi bare såvidt aner konturene av hvilke konsekvenser et så hektisk liv kan ha for ungene i fremtiden (vi snakker atferdsproblemer, psykiske lidelser, søvnproblemer, diabetes og andre livsstilssykdommer), og jeg kan ikke uttrykke med ord hvor viktig det er at vi stemmer sånne forslag ned og gir familiene råderetten tilbake.

Her er noen av de viktigste punktene for meg:

  1. Bevaring og øking av kontantstøtten
  2. Bedring av ordningene for rett til å være hjemme med små barn ved sykdom til også å omfatte den andre forelderens sykdom utover egenmeldingsdagene
  3. Gode barnehagelokaler, egnede uteområder og velkvalifisert personale
  4. Maksimal tid i barnehage tilsvarende arbeidsmiljølovens bestemmelser for voksne
  5. “Søskenbonus”, som gir rett til fødselspenger når det er kort tid siden forrige fødsel
  6. Fleksibel foreldrepermisjon på 68 uker (16 måneder), hvorav 10 til far og 10 til mor.
  7. Styrke alternativer til abort, om det ikke er snakk om helse eller svangerskap fra voldtekt eller tvang

Ja, det var en svær, diger, kristen og veldig hårete kamel som måtte gå ned, og jeg holder meg for nesa for ikke å kjenne lukta av kristenmannsblod for sterkt. Men jeg vil heller at min datter skal lære Fader Vår på skolen enn at hun skal måtte være der hele dagen.

Jeg er 100% prosent sikker på at det var dette som var det riktige å gjøre for meg i år.

Godt valg!

Kontantstøtten gjør at Vilde får se mer av pappa

Faktisk.

Jeg leste nettopp igjen at kontantstøtten hindrer barnas kontakt med far, og at den derfor bør fjernes.

Dette er bullshit, og her skal jeg forklare hvorfor.

Da Vilde var ett år og kontantstøtten begynte å gå, jobba Espen skift. Når han hadde tidligvakt stod han opp 04:40, og var hjemme 15:30. Hadde han seinvakt, dro han klokka 12:30 og var hjemme ved midnatt.

Om Vilde hadde vært i barnehagen, ville hun sett pappa annenhver uke, fra 15:30 til 18:00, da det er rimelig å anta at kveldsstellet ville begynt. To og en halv time hver arbeidsdag var den tiden de ville fått sammen på ukedagene. Og seinvaktukene? Da ville de ikke sett noe til hverandre i det hele tatt, fordi de fleste barnehager er veldig strikse på at det er viktig for barna å være der fra barnehagedagen begynner og i alle fall før 10. Hun ville vært i seng lenge før han kom hjem.

To og en halv time på arbeidsdager, annenhver uke.

Men Vilde er ikke i barnehagen. Hun står ikke opp klokka sju, og hun må derfor ikke legge seg før hun er trøtt heller. Vi står opp når vi våkner, vi, og så legger vi oss når vi er trøtte. Av og til er det i åttetida, av og til blir klokka nærmere 23 før det er natta.

Nå er han ute av skiftordningen, men Vilde fortsetter å ha sin egen døgnrytme. De får massevis av tid sammen, for hun er som regel veldig våken og opplagt når pappa kommer hjem fra jobb om ettermiddagen. Og han er allerede godt i gang med sin arbeidsdag når vi står opp, sånn at de timene hun er alene med meg blir tilsvarende reduserte.

Så. NÅR er det hun mister mest pappatid, egentlig?

You do the math.

Et borgerlig håp

Jeg kan til min store lettelse lese i Dagbladet i dag at i følge dagens meningsmåling, så er det en klar borgerlig overvekt. Det får meg til å ønske at det var i dag valget skulle stå. Da ville det kanskje være et lite håp i det fjerne, selv for oss som helst vil oppdra barna våre selv uten insisterende assistanse fra våre rødgrønne venner.

Det er ingen stor hemmelighet at de borgerlige også får min stemme i år. Utsagn som

Hvis fler enn i dag velger å være hjemmeværende, har vi et problem. Karita Bekkimellem Orheim, AP

Altså, det er etter min mening et forfeila syn på barneoppdragelse å tro at det er foreldrene som best til å oppdra barn. Øystein Djupedal, SV

Vi kan ikke premiere de vi mener har valgt feil. Jens Stoltenberg, AP (om kontantstøtten)

gjør noe annet helt utenkelig for meg og min lille familie.

Dagens nyhet er således svært gode nyheter for oss. Likevel ser jeg meg nødt til å holde jubelen tilbake enda en liten stund, for jeg vet at dette gjerne snur den dagen man står der og skal legge lappen i urnen.

Hvorfor?

Fordi folk ikke tør allikevel.

Man er dum og rastistisk om man stemmer FrP. Det sier “alle”. Hva om noen får vite at du har stemt på dem? Best å la være.

Høyre? Egoistisk materialist. Heller ikke et pent stempel å få.

KrF? Den sitter langt inne hos de av oss som kanskje ikke er like begeistra for at kirke og stat fungerer som ett. Kristelig stemmer man om man er kristen. Basta bom.

Nei, da er det best å stemme det som har vært allment godkjent og opplest og vedtatt siden krigen. Så har man i alle fall sitt på det rene når man skal i familieselskap og emnet kanskje kommer opp. “Arbeidsfolk” og “sosial” høres liksom så mye bedre ut. Ikke sant?

Jeg håper de som i dag sier de vil stemme blått faktisk har bein nok i nesa til å gjøre det den 14. september. For det ser jammenimeg ut som det er flere av oss enn det vi tror.

Kanskje til og med det viser seg at mange av dem også skal i det samme familieselskapet som deg?

Powered by WordPress | Designed by: Free MMORPG | Thanks to MMORPG List, VPS Hosting and Video Hosting