Posts Tagged ‘likestilling’

Amming, permisjon og pappaer

Ammingen i Norge er veldig godt etablert, og vi ligger i verdenstoppen, hvor andre land “looks to Norway”. Gro Nylanders ammevideo blir solgt i mange land, og WHO har anbefalinger som er på linje med det vi har fått til i Norge. Likevel ser det desverre ut som amming er blitt et skikkelig hår i suppa for gjengen som fronter pappas rett til bedre/like rettigheter til å være hjemme med babyen. Amming som helsefremmende tiltak for både barn og mor blir elegant ignorert, og en skikkelig kvinnesak som de flotte opparbeidete rettighetene rundt amming og permisjon er, blir nå ofret på “likestillingens alter”. Dette er kjempetrist, og veldig uheldig, ut fra både en mors og leges synspunkt!?

Jeg synes hun sier det så godt, så jeg ville bare dele med dere. Resten av innlegget er verdt å leses, og det finnes her.

Det kommer vel neppe som noen overraskelse at jeg er i mot enhver tvangsinndeling av foreldrepermisjonen. Jeg anser barnets og familiens behov som det som skal være det viktigste i sånne spørsmål, og jeg kan ikke se at en to- eller tredeling vil være hensiktsmessig i så henseende. Det gir for liten fleksibilitet.

En tredeling av permisjonen vil bety at mors del av permisjonen er over sånn ca når barnet er 7 måneder gammelt. En ting er at barn på denne alderen fortsatt gjerne ammes både dag og natt (noe som i seg selv bør være et sterkt argument), men en annen ting er også at dette er den alderen hvor seperasjonsangsten setter inn for fullt. For barnet er det VIKTIG at mamma ikke skal gå. Og dette er utviklingspsykologi, ikke politikk! Barnet kunne ikke brydd seg mindre om kvinnefrigjøring eller pappas rettigheter, barnet er av psykologiske grunner bestemt på at mamma ikke må gå,  forutsatt at det er hun som har vært primæromsorgsgiver frem til nå og at tilknytningen ellers har fått gå sin naturlige gang. Det er sånn det skal være. Det er et tegn på en emosjonelt og mentalt frisk unge.


Creative Commons License photo credit: ARHiggins

Det finnes barn av alle slags temperamenter og personligheter. En sterk og hardfør sjel vil kanskje ikke la seg merke så mye av dette skiftet, hvis pappa også er en fin fyr og barnet er trygt sammen med ham. Men sartere sjeler vil komme til å oppleve mammas fravær og pappas plutselige tilstedeværelse som ganske traumatisk og vond. Det er et brudd på barnets kontinuitet, og et brudd på den naturlige utviklingen av tilknytning. Det er normalt at barn danner seg et tilknytningshierarki i denne alderen, hvor det er ett menneske som er foretrukket over andre.  Som oftest er det mor som får denne plassen. Etterhvert vil også andre mennesker få stadig sterkere og sterkere rolle i barnets liv, men om den daglige omsorgen overlates til en person som ennå ikke har fått denne plassen på barnets foretrukket-liste, så kan det oppleves som ganske dramatisk for den lille.

Og det ville kanskje ikke vært så galt i seg selv. Barn tilpasser seg lett, de finner som regel en måte å håndtere ting på etterhvert, og pappa har antageligvis gjerne vært med fra starten av. Han kommer jo ikke inn som noe fullstendig ukjent vesen og erstatter Den Trofaste Mor. Det er jo ikke sånn.

Ikke før om tre nye måneder.

For når barnet igjen finner fotfestet, endelig venner seg til den nye hverdagen med en mamma som er borte på dagtid – da forsvinner pappa også. Da er det barnehagetilvenning som står på planen.

Dette blir to brå skifter og to brudd på tilknytningsutviklingen på kort, kort tid.

Jeg tror ikke det er heldig.

Pappas tilstedeværelse er viktig. Grunnleggende, udiskutabelt viktig. Men det er ingen barn på et halvt år som har lest likestillingsartikler og reflekterer så veldig nøye over hvem det var som stod ved kjøkkenbenken i dag. De har sin helt egen agenda, og den er hvor den er i en alder av 7 måneder.

Dersom pappaen er interessert, moden, ansvarsfull og vet opp-ned på en unge, så vil han klare å komme riktig posisjon overfor ungen sin likevel, selv om han ikke fikk være hjemme i noen måneder før barnehagestart. Min samboer fikk bare 2 uker rett etter fødselen, fordi jeg var student uten opptjente rettigheter for noen av oss, og han er uten tvil en av de mest tilknyttede fedrene jeg har møtt. Det var han som fikk hennes første timer her på jorden alene mens de sydde sammen meg, det er han som har stelt henne for kvelden, det er han som har lagt henne og ellers vært tilstede for henne så mye som overhode mulig. Han vet nøyaktig hva hun liker på brødskiva og hva som er viktig for henne. HAN er viktig for henne. Og jeg ville ikke nølt et sekund om å overlate omsorgen til ham om jeg måtte gå fra henne.

Kanskje vi som mødre bare må la fedrene slippe til. Hver eneste dag. Ikke bare si at “det blir din tur når du får perm, men frem til da er det MIN baby”, og tillate at kanskje røde sokker går mot rosa strømpebukse og andre ting som virkelig ikke betyr noe som helst.

For pappaer ER viktige. De er uerstattelige, og har veldig mye å si for et barns utvikling og generelle lykke i livet. Uten skygge av tvil.

Men det er dumt å gjøre dette til en krig.

For den krigen er det uansett barnet som vil tape.

Om likestilling, prinsesser og fargen rosa

Jeg fikk såvidt med meg gårsdagens debattprogram på NRK, som handlet om kjønnsroller, strukturer, prinsesser, likestilling og forsåvidt også det å velge å være hjemme. Og jeg hadde ikke tenkt å si noe særlig, hadde egentlig bare tenkt å la det fare fordi jeg og min kjære satt der og øynehimlet om kapp over spesielt Yssen og brydde oss midt på ryggen om hele greia, men så ser jeg at Sessan har rantet om det, og da følte jeg brått et behov for å gjøre det, jeg også.

For the record, før vi begynner: Jeg er ingen rosa-fan. Det vet alle som noengang har forsøkt å kjøpe noe til min datter, og min svigerinne benytter seg av hver eneste anledning hun får til å mobbe meg og fortelle at neste gang kjøper hun rosa tyllskjørt til både meg og Vilde, med prinsessekrone med gull og glitter på. Det er sånt som bare ikke skjer av seg selv her i huset. Jeg grøsser litt bare ved tanken, faktisk. 😆 Men nok om det.

Mye av programmet i går handlet om at jenter puttes inn i en rosa og liten prinsesseboks fra de er babyer, og vokser opp i en liksomverden hvor de bare skal vente på Prinsen, og dett er dett. Og jeg kan til en viss grad være enig, fordi lekebutikken er ganske tragisk delt opp i den råååsa seksjonen og den voldelige seksjonen, med søte babybamser midt mellom. Og du finner liksom verken noen Jan Thomas-figur eller Xena der, det er rimelig godt fastslått hva som er ment for hvem, og det er teit. Skikkelig teit. For jeg som ikke liker rosa og som har en datter som elsker oransje får med det et problem.

DSC_8118.JPG
Creative Commons License photo credit: david_jacquin

Men derfra til å si at stakkars små rosakledde pikebarn som for alltid vil bli undertrykket eller dumme, DET er å ta det altfor mange skritt for langt. Prinsesser som bare er søte og snille? Er det ingen som har hørt om prinsessenykker, da? Du vet, den lille, stae, trassige saken med krone på som virkelig mener at det er hun som bestemmer i hele huset og at alle bare pent får adlyde hennes befalinger? Jeg vil tro det finnes en god del av dem også, nemlig, og man kan mene hva man vil – men undertrykte er de IKKE.

Og jeg tror Sessan har mye rett i det hun sier:

Det ända som jag kan se som farligt med både rosa & prinsessor, är väl möjligen hur dom vuxna möter barnet i den rosa lilla bubblan & om dom bara blir sett för sitt utseende (Vilket jag inte tror är så vanligt)

For det er i så fall det som er problemet. Rosa er bare en farge, for crying out loud. Det er hva som tolkes inn i den som er problemet, og det er ikke ungene som står for det! De er bare herlig nok seg selv, før noen overfortolker og setter dem inn i bur. Sånne bur som Yssen jobber hardt for å bestemme oss for at finnes.

Diskusjonen gikk derfra over til å handle om pappaperm. Det er visst bare det som er redningen for papparollen, skal man tro. Men jeg fikk bare et hånflir tilbake da jeg spurte min kjære om hvilke av hans 14 dager i velferdsperm som gjorde at han ble så god og omsorgsfull pappa til jenta si. Dette har jeg skrevet masse om på bloggen før, men jeg kan kort oppsummere og si at det var han som satt med lille babyen tett inntil brystet sitt mens de sydde meg sammen etter keisersnittet, det var han som badet henne første gang, det er han som for det meste steller og legger for kvelden, og det er han som tusler ned for å hente brødskive når hun våkner klokka to og tilsynelatende er i ferd med å dø av sult.

Det eneste han ikke har gjort, er å amme. Men han hadde funnet ut av tåteflasker og morsmelkerstatning helt på egenhånd, sånn at alt sto klart den dagen han hentet oss på sykehuset (og ja, han sov der med oss i alle fire nettene). Og dette har altså kommet til helt uten at noen tvang ham hjem eller ga ham pappaperm i det hele tatt. Så jeg har store problemer for min egen del med å se for meg at 10 påtvungne uker skal gjøre en mann til en så veldig mye bedre pappa, om han ikke har det i seg fra før.

Jeg tror forresten ikke at han gikk så veldig mye i rosa da han var liten, han heller, selv om det riktignok var i verste Miami Vice- tiden og man kan jo aldri være trygg.

Jeg er hjemmeværende. Ergo er vi altså ikke likestilte, om vi skal kjøpe debattens videre gang og ressonering.

Men vent nå litt…

Var det ikke Espen som lagde middagen i dag, da? Jommen var det han som handlet også, på vei hjem fra jobb. Dessuten var det han som la Vilde i kveld, som så mange andre kvelder, og han som trøstet henne da hun våknet litt. I morgen skal vi i bursdag til niesen min, og han har allerede vært ute og handlet gave til henne – hun får dukkeklær og en genser, tror jeg. Jeg har sitter her og planlagt for enkeltmanns enkeltpersonsforetaket mitt, og har tilbrakt store deler av ettermiddagen og kvelden på kontoret.

Ungen min vokser opp med en far som vasker klær, lager middag og skurer kjøkkenbenk, hun. Her i huset er det ingen klart definerte mamma- og pappaoppgaver, bortsett fra at han med størst muskelstyrke skal få lov til å måke snø, for eksempel, for det går unektelig veldig mye fortere enn hvis jeg skal pingle meg avgårde med sørlandsskuffa.

Jeg venter på den dagen man forstår at dette handler om ressursfordeling i familien, og at familien selv antagelig kjenner sine egne ressurser mye bedre enn hva en likestillingskommisjon gjør. Det handler da pokker meg ikke om kjønn, det handler om individ. Og om du tror at du ikke kan noe bare fordi du har en tiss som går feil vei, da får du snarest oppsøke terapi.

Den lille jenta som sover der oppe i armkroken til pappaen sin akkurat nå, skal få lov til å vokse opp og bli seg selv. Om hun fortsetter å la seg fascinere av traktorer, så skal hun få lov til det. Og om hun vil være rosa prinsesse isteden, så skal mamma bite i seg sin egen motvilje og se sin datter stråle av lykke isteden.

Hun blir gitt alle muligheter.

Mamma har sågar tatt sin egen aversjon på alvor for ikke å påvirke for mye i negativ retning, og har i kveld heklet seg et rosa sjal.

Jeg lurer i mitt stille sinn på om det kan ha vært en ubevisst protest fra min side.

Kontantstøtten gjør at Vilde får se mer av pappa

Faktisk.

Jeg leste nettopp igjen at kontantstøtten hindrer barnas kontakt med far, og at den derfor bør fjernes.

Dette er bullshit, og her skal jeg forklare hvorfor.

Da Vilde var ett år og kontantstøtten begynte å gå, jobba Espen skift. Når han hadde tidligvakt stod han opp 04:40, og var hjemme 15:30. Hadde han seinvakt, dro han klokka 12:30 og var hjemme ved midnatt.

Om Vilde hadde vært i barnehagen, ville hun sett pappa annenhver uke, fra 15:30 til 18:00, da det er rimelig å anta at kveldsstellet ville begynt. To og en halv time hver arbeidsdag var den tiden de ville fått sammen på ukedagene. Og seinvaktukene? Da ville de ikke sett noe til hverandre i det hele tatt, fordi de fleste barnehager er veldig strikse på at det er viktig for barna å være der fra barnehagedagen begynner og i alle fall før 10. Hun ville vært i seng lenge før han kom hjem.

To og en halv time på arbeidsdager, annenhver uke.

Men Vilde er ikke i barnehagen. Hun står ikke opp klokka sju, og hun må derfor ikke legge seg før hun er trøtt heller. Vi står opp når vi våkner, vi, og så legger vi oss når vi er trøtte. Av og til er det i åttetida, av og til blir klokka nærmere 23 før det er natta.

Nå er han ute av skiftordningen, men Vilde fortsetter å ha sin egen døgnrytme. De får massevis av tid sammen, for hun er som regel veldig våken og opplagt når pappa kommer hjem fra jobb om ettermiddagen. Og han er allerede godt i gang med sin arbeidsdag når vi står opp, sånn at de timene hun er alene med meg blir tilsvarende reduserte.

Så. NÅR er det hun mister mest pappatid, egentlig?

You do the math.

En husmor abdiserer

– Du vet, sa jeg til min kjære her om dagen, en klok kvinne ved navn Margit Sandemo har visstnok sagt at det finnes to typer mennesker her i verden. Det er de skapende, sånn som meg. De klarer bare ikke rutiner i lengre perioder om gangen, de må skape og gjøre noe nytt. Jeg kan godt planlegge hvordan kjøkkenet mitt skal se ut, eller tenke ut hvilke pynteting som skal stå hvor, for det er skapende aktivitet – men jeg sliter skikkelig med oppvask og rydding..! Og så har du de opprettholdende.

– *rekker opp hånda med bestemt mine*

– Jepp. Der er du, sant. Du liker effektivitet, orden, du gjør sånne ting kjapt og lett uten å bruke i nærheten av så mye energi på det som jeg gjør. For det faller deg naturlig.

– Ja!! Så la meg ta det, da! Bare gjør meg en tjeneste og LIGG UNNA! Så kan du bare gjøre det du får beskjed om, og la være å gjøre det du får beskjed om å la være, så kommer huset til å være strøkent på null komma niks! Jeg skal lage ei liste til deg.

Nevnte jeg at jeg elsker denne mannen? 😆

Ikke mange timer senere hang denne lappen på kjøleskapet.

Mine oppgaver

Mine oppgaver

Altså:

  1. Sko i ytterste gang
  2. Alle klær på vask (inkludert håndklær som ikke er i bruk)
  3. All oppvask i maskin
  4. Alle matrester i søpla

Og dett er dett.  Det er ironisk nok det samme som jeg gjentatte ganger har forsøkt å innføre her i heimen uten hell, men jeg mistenker at han faktisk vil få det til, i motsetning til meg.

Akkurat nå står han og bretter sammen de klærne han hang opp i går, og klesvasken er dermed under full kontroll. Steika står i ovnen, og vårt avkom, som har sitti klistra på meg i hele dag, leker harmonisk i kroken sin nå som pappa er hjemme. Jeg klarer virkelig ikke å forstå sammenhengen. Hun skulle nemlig ikke det når jeg holdt på med kjøkkenbenken tidligere i dag. Kanskje hun snapper opp hvor sliten jeg blir.

Antagelig gir jeg min mor og min øvrige familie hjerteinfarkt når de nå leser at jeg sier fra meg mine husmoroppgaver når jeg tross alt er hjemmeværende og han jobber 6 dager i uka. Men saken er den at jeg også jobber, selv om det helst skjer om kvelden/natta etter at Espen og Vilde har lagt seg.

Sist jeg telte hadde jeg faktisk en arbeidsuke foran skjermen som tilsvarte full stilling og to timers overtid, for det er virkelig ikke gjort med et knips å bygge opp sin egen bedrift og skape en butikk som gir en viss avkastning heller. Jeg har regnskap jeg enn så lenge fører selv, jeg har varer som skal inn og ut, jeg har varer og annonseplasser som skal promoteres og selges, jeg har forum som skal drives, jeg har en blogg som skal ha innhold, jeg har saker som må skrives for andre, og jeg har kunder jeg må ta vare på på best tenkelige måte. Og det skjer like lite av seg selv som oppvasken gjør.

Det er bare det at jeg ikke kan delegere vekk noe av det akkurat nå. Og jeg leser stadig saker fra de hjemmejobbende mammaene i USA hvor de innstendig ber oss andre om å skaffe hjelp til husarbeidet, fordi det er umulig å være supermamma og gjøre alt selv når man er gründer i tillegg.

Og husarbeidet gjør han vel så bra, om ikke til og med bedre, enn meg.

Jeg er en skaper. Så jeg skaper. Bygger.

Han er en opprettholder. Så han opprettholder. Er limet som holder mine byggverk sammen.

Vi utfyller hverandre perfekt! :)

Når alt kommer til alt, så er det jo bare snakk om at en viss mengde samlet energi må utnyttes på best mulig måte. Det er arbeidsoppgaver og det er naturlige begavelser, og den rette mannen for jobben er han som anstrenger seg minst for å gjøre den.

Jeg er veldig spent på fortsettelsen på dette, men jeg innbiller meg at dette er den beste ideen vi har hatt så langt. 😉

I vårt likestilte hjem

Jeg skal vedde på at du tror jeg er undertrykt.

Jeg skal vedde på du tror at min mann er bortskjemt, og at han kommer hjem til funklende rene gulv, varm middag ferdig på bordet og en salmiakkduftende og sliten kvinne.

Men jeg beklager å måtte skuffe deg.

Ja, jeg er hjemmeværende på heltid sammen med vår datter på 21 måneder. Og selv om overfor skisserte virkelighet kanskje var sånn jeg hadde tenkt og planlagt at det skulle bli (bortsett fra undertrykt-delen!), så ble det bare ikke sånn.

Hvorfor?

Fordi jeg fant den mannen jeg fant. Eller han fant meg, derom strides fortsatt de lærde (altså jeg og han).

I starten stresset jeg ganske mye dette i hodet mitt. Jeg hadde klare formeninger om at siden jeg var hjemme, så skulle alt husarbeid tilfalle meg. Det skulle bare mangle, når han er ute og jobber 6 dager i uka og jeg tilbringer store deler av dagen i heimen, for ikke å snakke om hvor praktisk det er å ha kontrollen og planen på ting selv. Du vet, riktig rekkefølge og oversikt over hva som må gjøres når og alt det der.

Men nei.

Der jeg skulle sette på en mørkvask, gikk det plutselig en hvitvask i steden. Tingene mine ble ryddet vekk og lagt på steder ingen noengang kunne forestille seg at de ville legges. I alle fall ikke jeg. De hadde bare blitt “gjort av”, helt uten min medvirkning og vilje. “Ryddekopp”, kaller jeg ham.

Senere har jeg lært meg å sette pris på dette. Det er absolutt ingen fare for at verden går under om jeg faller fra en stund. Min kjære samboer lager middag nesten like ofte som meg, på eget initiativ. Han handler mat oftere, selv om det er jeg som skriver meny og handleliste. Og jeg tror jeg akkurat vant kampen om klesvasken, for hvis jeg bare er litt i forkant og sørger for at det allerede går en vask når han kommer hjem fra jobb, så får jeg den rekkefølgen jeg vil ha på ting selv.

Imon and Me, Sunday
Creative Commons License photo credit: Sukanto Debnath

Akkurat i dag har han fri fra jobb, så nå tok han med seg Vilde og dro ned på kommunen. Vi trenger nemlig flere bioposer til matavfallet, og selv om han lette i to butikker så fant han ingenting der. Etterpå skal de på dyrebutikken for å kjøpe høy til Marvin, før de begynner å rydde garasjen sammen med bestefar. Her om dagen klipte de plenen og monterte sykkelsete sammen. Min datter vet hva en spiker og en skrue er, og hun vet hvordan de skal brukes. Og faktisk får hun mer mannlig påvirkning i livet sitt nå enn hvis hun hadde gått i barnehage på fulltid.

Det er han som alltid tar kveldsstellet og legging. Det tar nemlig dobbelt så lang tid om jeg skal få henne til å sovne, av en eller annen grunn. Tro meg, jeg prøvde i går når han var på kino. Jeg tror jeg brukte en time på å synge, kose, prate, leke, amme, kose, prate og synge litt mer. For pappa er det visst bare å prate litt om dagen som har vært, og så er det natta. Og sånn har det vært lenge.

Jeg ville ikke nølt et sekund med å overlate verken hus eller barn til ham på heltid, over lengre perioder. Faktisk snakket vi om det når vi ventet Vilde også, og for oss var det faktisk et reelt alternativ å la meg gå tilbake til skolen og han ta permisjon fra jobben sin. Men det lot seg ikke gjøre. Man savner en leder mer enn man savner en student, og jeg var den minst uerstattelige av oss der hvor vi var da.

Jeg er for min del veldig glad for at det ble meg. Men han hadde antagelig klart det like godt, bortsett fra at det da hadde blitt kronglete med amming. Uansett hvor god pappa han er, så har han jo ikke grodd pupper enda.

Men jeg kan altså, med litt blandede følelser, konstatere at jeg ikke er like u-likestilt som jeg kanskje i utgangspunktet skulle ønske at jeg var. Jeg får bare gjort veldig lite med det. Jeg har rett og slett en for altfor bra mann.

Og vet du hva?

Han ble også oppdratt av en hjemmemamma. 😉

Kvinnefiendtlig??

Kontantstøtten er barne- og kvinnefiendtlig, om vi skal tro Jan Bøhler og Oslo AP. Den setter barn utenfor og sørger for å holde kvinnene langt unna karrieren sin.

For noe reinspikka bullshit!!

Barnefiendtlighet er å skille barnet fra foreldrene sine og sette det på en institusjon med varierende kvalitet fra den første bursdagen. Det er å gi en ettåring en arbeidsuke på 40 timer + i uka, og kanskje muligens to – tre timer sammen med foreldrene sine løpet av en arbeidsdag.

På fredag kunne avisene melde om rekordhøye antall henvendelser fra barn til krisetelefonene, og at gjennomsnittsalderen på disse har sunket ned til 11 år. Disse ungene har ingen voksne de føler de kan snakke med, som er tilstede for dem.

DET er barnefiendlighet, kjære Bøhler, og du er med på å skape det med sånne utspill som dette.

Og kvinnefiendtlighet?

Kvinnefiendtlighet er å automatisk anta at det viktigste i livet til en mor er å komme seg fort ut i arbeidslivet igjen, sånn at hun kan legge verden for sine føtter og tjene masse fine penger.

Det er å si at det er viktig med valgfrihet, og så ta fra oss det mest åpenbare alternativet.

Kvinnefiendtlighet er å be oss selge våre barns barndom og ofre den på likestillingens alter. For penger og en fin arbeidstittel i bytte.

Det er å be oss om å overlate ungene våre til noen andre hele dagen, så vi isteden kan gå å utøve omsorgsyrker og ta oss av alle andre isteden.

Og om dere ikke har sett en fiendtlig KVINNE før, så skal dere hæren fløtte meg få se det om dere prøver å ta fra meg ungen min.

Hun skal nemlig aldri bli en av dem som trenger krisehjelp fordi foreldrene hennes ikke var der for henne.


Kort om likestilling

I dag er det visst kvinnedagen.

Det skrives og snakkes om likestilling rundt forbi.

Jeg har snakket meg så varm og så lei om akkurat dette at jeg tror jeg bare skal nøye meg med et bittelite blogginnlegg akkurat i dag.

Sånn bare for å si følgende:

Vi er så likestilte her til lands at vi må undertrykke og ignorere årtusener med morsinstinkt, og sende fra oss ungene våre sånn at vi kan innta en mannsdominert verden isteden.

Go us.

Gratulerer med dagen.

The lady doth protest too much, methinks

Jeg blir alltid så glad når noen skriver det jeg tenker. Eller i alle fall toucher innpå det, slik Saccarina på Førti, feit og ferdig har gjort i dag. Der skriver hun nemlig:

Det er et statusspørsmål. Å være som en mann, å være annerledes enn andre kvinner, gir status. Å fremstå som en helt vanlig jente eller kvinne er ikke så veldig bra.

Jeg for min del blir dypt og inderlig oppgitt over den såkalte kvinnekampen mange ganger. For å presisere først som sist, så er jeg også helt for at kvinner skal ha lik lønn som menn og like muligheter and all that jazz. Men for meg, kall meg gjerne bortskjemt, så er det en fullkommen selvfølge. Jeg har aldri sett noe glasstak. Ikke kjenner jeg noen andre som har stanget i det heller. Men det hender dog rett som det er at jeg planter trynet mitt godt inn i en glasskjøkkendør.

For jeg kan nemlig gjøre alt, jeg. Jeg kan jobbe på oljeplattform og jeg kan skru bil, og jeg kan tilogmed *gisp* gå på universitetet om jeg vil. Men det jeg IKKE kan, er å si høyt at jeg mer enn gjerne er hjemmemamma utover både foreldrepermisjon og småbarnstid.

Verden ligger for mine føtter. Bare den ikke ligger på kjøkkenet. Da har jeg nemlig et problem.

Men det var i grunnen ikke det jeg skulle snakke om akkurat nå. Jeg skulle snakke om kvinner og vår egenfremstillingsevne.

Hver eneste gang en kvinne snakker om at kvinner skal kreve sin rett, stå på sitt og gå i forhandlinger, så stadfester hun enkelt og greit at kvinner IKKE krever sin rett, at de IKKE står på sitt og at de IKKE går i forhandlinger. Og det eneste dette bidrar til, er ironisk nok et svekket syn på kvinnen som sådan.

Dette blir jo også nøret opp under av geniale påfunn som både kjønnskvotering og stadige trusler om å fjerne kontantstøtten. En stakkars liten kvinne trenger jo litt hjelp for å komme seg opp og frem her i verden, må vite. Og hver eneste kvinne som kommer inn i en stilling gjennom kjønnskvotering, forsterker signalet om det svake kjønn og fikserer bildet enda mer.

Så kommer de som Saccarina snakker om på toppen av det hele. De kvinnene som sporenstreks går i forsvar og sier at de ikke er som alle andre kvinner.

For det første vil en automatisert forsvarsreaksjon i bunn og grunn bare vitne om en usikkerhet som ligger til grunn der inne et sted. Om man er trygg og sikker i sin (kjønns)rolle, så behøver man nemlig ikke trekke “annerledes enn deg-kortet”. Da vet man nemlig hvem man er, og har rett og slett ingen problemer med at andre kanskje misforstår nå og da. Fordi det ikke spiller noen større rolle uansett.

For det andre forteller de med dette at det motsatte av det typisk kvinnelige mer mye mer verdt. Altså det typisk maskuline. Og igjen befester man uforvarende det man kjemper så iherdig mot.

For meg er det en selvfølge at man krever det som tilfaller en av både lønn, anerkjennelse og respekt. Men jeg kjenner faktisk en del kvinner som i grunnen ikke er så opptatt av noen av delene. De jobber i sine kvinneyrker og er lykkelige med det. Fordi de valgte noe de trives med, rett og slett. De valgte et liv som er i harmoni med hvem de er, og de skjemmes ikke over det – til tross for sine mer usikre søstres stadige forsøk på backstabbing i likestillingens navn.

Og hvorfor i alle dager skulle de?

Kom igjen, da mann!

På Klikk.no står det i dag å lese en artikkel om menn og menns behov for å tvinges hjem til barna sine.

– Det er bare ett virkemiddel som øker fedrenes deltagelse i omsorgen for barnet, og det er kollektive særrettigheter som fedrekvoten, sier professor i sosiologi Elin Kvande ved Norges teknisk-naturvitenskapelige Universitet (NTNU).

Tanken bak dette utsagnet er det samme gamle refrenget om at det ikke er akseptert av en mann å ta ut mer permisjon enn han absolutt må (eller i det hele tatt), og at barna trenger å utdoktrineres av hele kjønnsrollemønsteret som oppstår ved at de er hjemme med mor istedenfor.

Jeg stiller meg et bittelite spørsmål om hvorvidt en 6 måneder gammel baby bryr seg nevneverdig om hvem som tar oppvasken?

Jada. Barnet trenger far også. Men det er personsavhengig og ikke fordi han er mann. Og hun trenger meg. Ikke fordi jeg er kvinne, men fordi jeg nå engang er mammaen hennes. Om du da ser bort fra at mitt lille puppevrak maste i over en time på “buuvb” mens jeg sov i dag tidlig, og at slikt er litt plundrete for pappa å fikse sånn i farta.

I grunnen kan man godt si at hun trenger OSS, på den måten vi fungerer mest mulig optimalt i forhold til både henne og oss selv. For oss er dette at jeg er hjemme og han jobber. Dette er ikke noe vi bare fant på fordi det var forventet av oss som henholdsvis mann og kvinne, men avgjørelsen ble tatt etter nøye og lange diskusjoner om hvorvidt han eller jeg eller begge skulle ha permisjon. Valget falt på meg, fordi det var dette som passet vår familie best.

Jeg velger å tro at Norges sønner er såpass oppegående at de er i stand til å ta fornuftige valg for seg selv og sine familier. Jeg har også så stor tiltro til dem at jeg tror de er i stand til å selv finne ut hva de vil ha – og så gå og ta det. Ser vi ikke eksempler på det overalt? Er ikke dette grunnen til at kvinneyrker tradisjonelt er underbetalt i forhold til mannsdominerte yrker? Fordi menn er i stand til å uttrykke sine ønsker og bli hørt?

Det er mye som er skjeivt i samfunnet vårt og som bør gjøres noe med. Men dersom du som mann har et sterkt ønske om å være hjemme med ungene for en liten periode, og likevel sitter der tafatt mens du venter på at Staten skal leie deg i lanken bort til sjefen din og si at “Ola Nordmann må være hjemme i dag”… da har du kanskje noen issuer du bør ta hånd om før du bestemmer deg for å stifte familie.

Min unormale mann

Dagbladet har i dag en kronikk om “Å være far i 2008“, som tar for seg fedrerollen og hvordan kvinner (eller var det mannen selv?) stikker kjepper i hjulene for menns egen definisjonsmakt – for det er da visserligen vi mødre som liksom avgjør hva som er godt farskap og ikke, siden vi sitter med fasiten på god barneoppdragelse.

Jeg kan sikkert sitte i timesvis og snakke om dette. Men akkurat nå ligger jentungen i venstre armkrok og koser seg med litt pupp, mens jeg skriver med høyre hånd, så jeg nøyer meg bare med å fortelle verden om mitt eget praktfulle, om enn åpenbart unormale, eksemplar av arten barnefar. Selv om jeg innser at det kanskje blir litt feil, siden jeg nå engang er kvinne og burde holde kjeft.

Det har seg nemlig sånn at min samboer er en svært god far. Ikke bare det, men han er også en svært trygg far som for det meste vet hva han gjør. All den tid mor til hans barn har skiftet bleier og jobbet med barn i flere år, ville det kanskje vært nærliggende å tro at han ville være desto mer usikker i sin farsrolle, men sånn er det faktisk ikke.

Han var den første av oss som fikk holde henne. Ikke bare i forbifarten opp til meg, men han satt der oppe på sykehusrommet i omtrent to timer, med en liten, naken bylt mot sin bare hud. Jeg lå nede på oppvåkningen etter keisersnittet, og var svært så lykkelig med den tanken. Jenta mi. Mannen min. Sammen. Endelig. Klart jeg gledet meg sinnsykt til å få se henne skikkelig jeg også, men det var en helt egen følelse å vite at nå hadde de det så godt som de kunne få det, begge to. At jeg hadde gitt ham en datter.

Siden har det bare fortsatt sånn. Det var han som skiftet den første bleia. Han som badet henne den første gangen. Han som legger henne, med mindre han er på jobb. Han har vært med på alle vaksinene og de fleste kontrollene, han er med på babysvømming den uka han har tidligvakt, og han står opp med henne de dagene han er hjemme om morgenen. Og jeg har hele tiden gjort et poeng av å ikke blande meg for mye, fordi vi begge vet at han er en (minst) like god omsorgsperson som meg. Mitt eneste trumfkort er puppen. Der er jeg enn så lenge uerstattelig. 😉

Nå er hun snart ett år gammel. I dag har hun vært med pappaen sin i banken for å ordne med forsikringer før han dro på jobb. I morgen skal de visstnok ut for å ordne service på bilen, og hun er vanligvis med når han drar ut for å handle mat også. Synet av ei lykkelig, lita jente i ringslynga tett inntil pappa når de rydder litt eller henter klesvasken er dessuten så utrolig nydelig at man må ha sett det for å fatte, og han bærer til og med i sjal innimellom når vi er ute på handletur.

Alt dette gjør han mens han jobber skift, legger inn noen overtidstimer her og der slik at han kanskje kan ta seg fri på bursdagen hennes, og tar en ekstravakt eller to på lørdager hvis behovet er der. Samtidig sørger han for at økonomien går så på skinner som overhodet mulig, og mens han tar seg av alle de praktiske tingene her hjemme.

Kanskje det bare er jeg som er skikkelig, skikkelig bortskjemt – men jeg trodde i grunnen det var sånn det var ellers i verden også, og ikke bare her? Kanskje det bare er min mann som rett og slett er litt unormalt bra (ikke at jeg ville blitt overrasket, altså!)?

Han er nemlig Pappa, og han er det, slik denne kronikken etterlyser, på sin egen måte.

Eller kanskje det blir enda riktigere å si at vi er foreldre på vårt eget vis – likestilling knekkende likegyldig.

Ja, ja. Jeg er klar over at jeg med dette også kanskje punkterer noen ideer om at jeg hemmer barnets kontakt med far ved å være hjemmeværende, og kanskje ødelegger jeg også noen forhåndsinntatte tanker om at vi lever fastlåste i våre kjønnsrollemønster her i Vildeheimen. I så fall må jeg bare beklage.

Eller egentlig ikke. 😉

Powered by WordPress | Designed by: Free MMORPG | Thanks to MMORPG List, VPS Hosting and Video Hosting