Posts Tagged ‘natur’

Barndomsminner fra naturen

Inne på Barn av Naturen har jeg nå sparket i gang en liten utfordring, og oppfordrer alle til å skrive noen ord om sine egne barndomsminner fra naturen. Dette er så utrolig viktig at vi husker tilbake på, for det er den eneste måten vi kan videreformidle naturgleden til våre barn! I en naturlig verden ville det jo være sånn at de minste barna lærte av de eldste, der de lekte i skogen, men sånn er det ikke. De minste barna har bare de voksne å lære av, for de eldste barna er på skole og SFO hele dagen. Og vi står kanskje i fare for å glemme selv.

Derfor er det viktig å huske.

Og her er noen av mine barndomsminner.

Kids picking spring flowers
Creative Commons License photo credit: Ernst Vikne

Jeg var så heldig å få vokse opp og tilbringe mye tid sammen med besteforeldrene mine. De bor i et lite skogholt, litt landlig til, og jeg husker veldig godt skogen nedenfor huset deres. Der lekte jeg og søstrene mine masse når vi var små, og studerte maurtuer, hvitveis og alt det andre vakre og spennende vi fant der ute. Jeg husker duften av varm skog, jeg husker spenningsfølelsen av å kanskje driste seg til å gå over bakketoppen sånn at jeg ikke kunne se huset lenger, og jeg husker frihetsfølelsen av å kunne leke uten gjerde, uten bilveier og det jeg trodde var uten oppsyn (men Besta holdt nok et godt øye ut stuevinduet, kjenner jeg henne rett).

Vi sov der en god del også. Selv det var en naturopplevelse på sett og vis, for noen meter utenfor huset går en foss. Det vil si, i dagens referanseramme ville jeg nok antagelig kalt den en litt bratt bekk, men den gangen VAR det en foss i mine øyne. En stor en, som vi virkelig måtte passe oss for. Nøkken bodde der, og alt mulig! Det var denne som bysset oss i søvn etter at Besta hadde sunget “Berre bekken brusar” (for det var det den het, og ikke “Fager kveldssol smiler“!).

På dagtid tok de oss ofte med ut på tur i skogen på den andre siden av veien. Jeg husker skrekkblandet fryd idet vi gikk inn på beitet til kyrne som stod og beitet, jeg husker lange, klissete tunger, og jeg husker digre kuruker man ikke burde på på trynet i. Jeg husker Ba’s seljefløyter, jeg husker nisteturer langt oppover i skogen, og jeg husker undring over alt man fant der inne.

Om vi gikk ned bakken ved siden av huset, kom vi til elva. Der lå det alltid en pram, og vi var mye ute og rodde i den sammen med Besta eller Ba. På disse roturene så vi spor av bever, vi så hvordan elva forandra seg med sol og regn, og vi lærte å ha stor respekt for strømmen. Vi ble aldri tatt av den, men vi fikk forsøke å ro motstrøms. Da skjønte vi virkelig hvor sterk den var!

Besta og Ba har også ei hytte på Lifjell, hvor vi tilbrakte en del tid. Ba har samlet noen bergkrystaller og vakre skatter i vinduskarmen i gangen der oppe (sist jeg var der, lå de der faktisk ennå!), og jeg var fra meg av lykke den dagen jeg fant ei lita hule i veikanten hvor det var noen sånne små skatter jeg kunne samle på også! Bak hytta er det ei lita myr, og der vokste myrullen. Deilig, hvit, vakker og myk, perfekt for små barnehender å leke med.

Jeg husker en dag vi gikk litt oppover mot setra der oppe. Jeg fant enda ei hule, og kikket inn. Der så jeg for første gang et skjelett! Ba, som er en dyrekjenner og en mann som er vant til å ferdes i naturen, forklarte meg at dette var en sau som var syk eller skadet, og som hadde gjemt seg bort for å dø i fred. Det gjorde inntrykk på meg. Det var ikke skremmende eller skummelt, men det var en ny kunnskap om den naturen jeg begynte å bli mer og mer glad i.

Jeg husker blåbær i mengder. Jeg husker kongledyr rett utenfor hytta, ved siden av utedoen den gang den sto der. Jeg har enormt mange gode minner derfra.

Vi hadde også en skog hjemme, med elva som rant forbi. Jeg og søstrene mine var ganske store før mamma slapp oss ned der alene, men jeg var i alle fall så lita at jeg fortsatt lekte med dukker. En hel sommer ble tilbrakt der nede, med dukkeutstyr, sykler, lillesøsteren min og en venninne av henne. Senere ble dette den skogen jeg alltid gikk tur med bikkja i, og den skogen jeg gikk til når jeg skulle sanke urter.

Jeg har mange, mange minner fra barndom i natur. Men det viktigste er kanskje kontinuiteten i det, det at det var noe som på sett og vis ble en del av hverdagen og ikke bare noe spesielt jeg fikk oppleve en gang i året eller så. Men samtidig var det så spennende, så nytt hver gang at vi aldri gikk lei. Det var alltid noe nytt å lære, noe fint å oppdage.

Og mesteparten av dette fikk jeg fordi jeg har besteforeldre med omsorg, tid, naturglede og evne til å dele den. Barndommen min ble i stor grad designet av dem, og på grunn av det sitter jeg her i en alder av 34 år og er rik på minner og den samme naturgleden den dag i dag.

Nå håper jeg bare at jeg skal klare å formidle den videre til min egen datter.

Trist, men sant… Om barn og dataspill

Barn som ikke får spille dataspill fra tidlig alder kan bli digitale analfabeter, advarer kulturavdelingen i Rogaland fylkeskommune. KILDE

Det er ingenting jeg heller vil enn at barn skal løpe fritt i skogen, klatre, skrubbe knær, finne småkryp og lukte på mose. Dette er grunnleggende viktig for både hjernens og kroppens utvikling, og vil gi dem en forkjærlighet til den naturen det blir stadig viktigere å ta vare på.

Men der det før var sånn at det var nettopp disse evnene som gjorde barna konkurransedyktige som voksne og satt dem i stand til å navigere og klare seg i den verdenen de skulle vokse opp og fungere i, så er det nå blitt sånn at det er andre evner som vil avgjøre hvor lett man kan gli inn og håndtere hverdagen. Trist, men sant.

(more…)

Hyttedrømmen

Da jeg var lita, var jeg ofte med besteforeldrene mine på hytta. Jeg blir nostalgisk bare ved tanken, og minner om kongledyr og magiske skatter i form av bergkrystall, frisk luft og myrull kommer strømmende. Det var en fin tid. Det kiler i magen ennå når jeg tenker på den huska vi hadde der.

Nå, i voksen alder, har jeg i min dumhet bosatt meg midt i en boliggjørme med naboer på tre sider og sentrum bare få minutter unna. For meg, som heller trives mye bedre i skog og utkantstrøk, var dette et mindre smart trekk sånn sett – for samtidig er det dessverre sånn at min kjære barndomsparadis har vandret ut av min rekkevidde og inn i armene til andre deler av familien. Jeg har aldri helt kommet over det, men sånn er nå engang livet. Hytter skal følge slekters gang, og det er det ikke stort man kan gjøre med.

På Espen sin side er det det samme. Der er det også andre deler av familien som naturlig overtar den hytta han var på da han var liten. Pappa har også i de senere år entret farmor og farfars hytte mer og mer, og det hender innimellom at vi blir med mamma og pappa dit. Det er bare det at det blir så innmari feil for meg. Den ligger nemlig ved sjøen, og fjellduften glimrer med sitt fravær. Det at den såkalte hytta er fysisk avskåret fra sjøen av både en hovedvei og en togbane gjør det aldeles ikke bedre. Så mye for fri natur!

Jeg trenger en hytte.

Virkelig.

Så det ser ikke ut til at vi har noe annet valg enn å kjøpe oss vår egen hytte og bygge våre egne tradisjoner, sånn at vi kan gi videre til Vilde det vi selv fikk da vi var små. Jeg kjenner det er brennende viktig for meg å tilføre henne noe mer enn hard asfalt og eksos, og hva er vel da bedre enn å ha en hytte tilgjengelig? Jeg og henne er jo faktisk alene hjemme om dagen også, så en hytte i rimelig avstand ville bety at vi bare kunne stå opp tidlig og dra på en liten hyttetur mens Espen er på jobb – så kunne han enten komme etter (om han fikk låne en bil), eller vi kunne være hjemme til middag.

Log cabin
Creative Commons License photo credit: Ernst Vikne

Det er bare et bittelite problem.

Vi er ikke rike. Vi lever faktisk på en inntekt akkurat nå, for det er en stund til bedriften min har vokst seg så stor at jeg begynner å ta ut lønn derfra selv. Og dersom kontantstøtten forsvinner i tillegg, hvis AP og SV fortsatt får regjere (måtte alle gode makter forby!!), så kan vi bare glemme alle andre drømmer enn mat på bordet og klær på kroppen. Da hjelper det ikke så mye at Klikk.no i dag kan fortelle at man nå kan få fjellhytter til under en halv million.

Kanskje vi har råd til et telt.

Å oppdra et naturbarn

Jeg har alltid ment at naturen er den beste læremester. At hun sannsynligvis har rett i de aller fleste tilfeller, og at det derfor vil lønne seg å høre på henne og finne ut av hvordan hun egentlig hadde tenkt det. Selv har jeg gått på akkord med henne mange nok ganger til å vite at det kanskje ikke er så smart å trosse henne, og det hender jeg fortsatt gjør det av praktiske og økonomiske hensyn.

Men da gjelder det meg selv.

Med Vilde, derimot, er det viktigere. Hun er fortsatt forholdsvis naturlig, selv om også hun begynner å fravike naturprinsippene jeg har på hennes vegne fra tid til annen. Det at mitt barn i dag kunne fortelle oss at hun ønsket seg “fatt tola” å drikke til middag, er et godt eksempel på akkurat det. Vi er ikke perfekte og sinnsyke. Men det er mye jeg fortsatt kan og vil skåne henne fra av kjemiske midler, av matsminke og ikke minst av oppdragelsesmetoder som i sin tid ble brakt oss av de stein hoppende gale pietistene. Arvesynd, må vite. Syndige kvinnebryster som ikke måtte blottes, og barn som måtte tuktes for å bli gode, kristne samfunnsborgere og kjenne sin plass.

Vilde bruker for det meste tøybleier. Jeg velger alltid økologiske stelleprodukter til henne, og klærne hennes vaskes med enten miljøvennlige Ecover eller vaskenøtter. Det samme gjelder de øvrige vaskemidlene i huset.

Hun ammes fortsatt – offentlig, om det så er. Ikke fordi jeg MÅ gjøre det i ren protest, men fordi det ofte ikke slår meg at folk absolutt skal mene noe om det fordi hun er så stor. Da hender det jo jeg tenker “oi..?”, men jeg har aldri til dags dato pakket puppen inn igjen av den grunn. Om noen har problemer med det, må de nesten ta det opp med terapeuten sin.

Og vi samsover. Helt siden livet hennes begynte har hun ligget hos oss, i nær kontakt med både sine egne overlevelsesinstinkter og de som skulle beskytte henne. Hun har aldri måttet aktivere noe alarmsystem for å eksistere, melken, varmen og tryggheten har alltid bare vært et knyst unna.

Nå er hun 20 måneder om få dager. Jeg har ei trygg, sterk og god lita jente som er vant til å stole på seg selv og sine instinkter, og som derfor er i fullstendig balanse med seg selv.

Men jeg har også ei jente som bestemt mener at vår kulturs skikk med å legge fra oss barna på et rom og deretter se frem til en kveld og en natt med voksenaktiviteter er noe forbanna tull. Hun legger seg nemlig ikke før vi gjør det. Kanskje hun sovner litt sånn utpå ettermiddagen, men så er hun våken igjen om ikke mamma legger seg med henne så hun kan få den kroppskontakten og morsmelken hun er vant til.

På hennes måte får hun jo faktisk med seg det beste av begge verdener – antagelig får hun dobbelt så mye tid sammen med foreldrene sine enn et barnehagebarn med fast sengetid klokken halv syv får. Hun får rikelig med tid til å styrke båndene til pappa når han er hjemme fra jobb, og språkutviklingen hennes er i rivende utvikling. Kanskje er det fordi døgnrytmen hennes er så godt som synkron med min. Man lærer unektelig mer om den våkne verden om man er våken, og hun sover akkurat så mye som hun trenger i løpet av et døgn. Ingen av oss skal tidlig opp.

Mitt dilemma, her jeg står midt mellom natur og kultur og unektelig har rukket å bli litt mer påvirket av det siste enn min datter har, er hvordan jeg løser dette selv. Jeg kjenner jeg trenger tid til å være alene. Tid til å være kjæreste med pappaen hennes. Tid til å tenke på det jeg har lyst til å tenke på. Kanskje også muligheten itil å unnfange et barn til. Det er vanskelig med en liten og særdeles våken virvelVilde i hus, som skal synge Bukkene Bruse-sangen 40 ganger på rad.

Søvnteorien sier at barns sykluser går slik Vildes går. Hun kan legges og sove i 45-60 minutter, før hun våkner igjen. Om hun da sovner igjen eller ei, avhenger av hvilken søvnassosiasjon hun har. Et barn som er vant til å sovne alene, vil sovne igjen før han vet at han er våken. Et barn som Vilde, som er vant til kroppskontakt og pupp, vil kreve nettopp dette for å sovne igjen. Og i Vildes tilfelle tar det lengre tid å gå ned i dyp nok søvn den andre gangen, slik at jeg blir liggende der oppe med henne en lang stund før jeg kan tenke på å gå ned igjen alene. Dessverre er jeg for rastløs, selv om hun i utgangspunktet har rett i at jeg burde legge meg tidligere på kvelden enn jeg gjør og at alle hennes instinkter (som jeg jo forsøker å ha som rettesnor) sier at mamma, melk og beskyttelse er smart å ha når man slipper taket i våkenheten og lar seg synke ned i drømmeland.

Jeg vet ikke helt om jeg vil ta det fra henne. Jeg vil svært gjerne fortsette å oppdra henne på denne måten, for jeg tror det blir bunnsolide mennesker av folk som aldri har måttet leve i strid med sine dypeste instinkter.

Så jeg tror kanskje løsningen blir en TV på soverommet. Kanskje jeg endelig skal bli tvunget til å slappe av litt på kveldene istedenfor å bare jobbe. Og så bare gradvis, litt for litt, venne henne til å sove alene.

Hun er snart ikke liten lenger. Snart vil hun ikke ha det samme behovet for kroppskontakt og beskyttelse, det vil slippe taket etterhvert som hun blir eldre. Snart er hun klar for å være på egenhånd, være selvstendig.

Frem til da må jeg ta et oppgjør med mine egne forventninger basert på et liv i en lite barnevennlig kultur.

Det blir spennende å se om jeg får det til, eller om dette er et av de tilfellene hvor det praktiske må gå foran gode tanker.

Hit vil jeg!

Verden forteller meg stadig at det liksom er syden som er det store. Timesvis på fly, varmt, klamt, svett og masete – solbrent, sliten og hår fullt av saltvann. Mjeeee. I think not.

Derimot er det mange steder jeg heller har lyst til å tilbringe noen dager her Skandinavia. Fra før av har jeg Langedrag i min mentale notatbok, Kristiansand Dyrepark er jo nesten for obligitatorisk og regne, og Vassfaret Bjørnepark står også høyt på lista over steder jeg gjerne vil ta med lille jenta mi.

Og i dag har jeg oppdaget enda en liten skatt. Man må riktignok krysse grensa til söta bror for å komme dit, for den ligger i Östersund – men det ser da riktig så fristende ut, gjør det ikke? Elger er jo så utrolig vakre! På Moose Garden er de faktisk så tamme at jeg ser for meg en naturopplevelse av de store for ei lita jente når hun bare blir bittelitt større enn hun er nå. Og for mammaen som er forelska i norsk (ok, skandinavisk, da) natur og deres skapninger.

Og hvis noen av mine lesere vet om andre steder man kan dra i samme sjangeren, så blir jeg selvsagt ikke lei meg for å få en link i kommentarfeltet mitt! 😉

Min første sølepytt!

Endelig en dag med opphold, og mor var ikke sein om å benytte seg av anledningen! Først en lang gåtur i skogen med tante, og etterpå fant Vilde sin aller første sølepytt! Heller ikke hun var sein om å benytte seg av anledningen… :)

Norsk natur til barna!

Det hender at jeg kommer over noe nytt som gjør meg inni hjerterota glad. Det begynner ofte med en bitteliten tanke om at “tenk om bare” – og så undersøker jeg, også viser det seg at det kan bli enda bedre enn jeg hadde håpet!

OK. Jeg skal slutte å snakke i gåter og komme til saken. :)

For saken er nemlig den at jeg er veldig glad i den norske naturen. Jeg fryder meg hver gang norske rovdyr dukker opp i media i en positiv kontekst, og ett av mine hemmelige ønsker er å møte ei gaupe i levende live. Tenk, for en opplevelse det ville vært!

Men jeg er også litt bekymret for hvordan dette skal gå. Det er sterke krefter i sving for å utrydde og holde disse artene så langt nede som overhodet mulig, og den fremtidige generasjon er betraktelig mer bevandret i savannens dyrearter enn den norske skauens. All ære til Disney og Løvenes Konge, men vi har også mye å være stolte av her til lands. Det må vi ikke glemme.

Derfor blir jeg altså så innmari, innmari glad noen ganger. Som i dag. For jeg har nemlig funnet en hel serie med hånddukker med dyr fra den norske naturen! Der finnes alt fra ekorn til gaupe, fra snøugle til sel – og jeg skal kjøpe dem selv til Vilde så fort hun blir stor nok. De har jo tilogmed en dobbel verdi, siden det faktisk er hånddukker som stimulerer litt ekstra til kreativ lek og rollespill. Tenk hvor mye morsomt man kan ha med dem, og tenk så mye ungene kan lære om disse dyrene!

Tenk om dagens barn kan utstyres med en kjærlighet til og en forståelse av norsk natur!

Jeg har lagt dem til i vår Amazon-lekebutikk, og det er meg herved en meget stor fornøyelse å kunne tilgjengeliggjøre dem bittelitt mer for Norges hjemmemammaer! :)

EDIT: Nå har vi også fått nydelige, naturtro bamser fra Wild Rebublic i vår nettbutikk. Du finner dem her!

Powered by WordPress | Designed by: Free MMORPG | Thanks to MMORPG List, VPS Hosting and Video Hosting