Posts Tagged ‘praktisk’

Hva gjør en bæremamma…

…når hennes ettåring har entret minitrassfasen og aldeles ikke har noen som helst planer om å sove i vogna, selv om hun er trøtt som en strømpe?

Står hun og rugger på en rasende, skrikende unge mens hun teller sakte til ti millioner bak sammenbitte tenner?

Tar hun med seg sinnataggen i seng og forsøker å amme i senk, eventuelt overbevise om at sutt var lurt?

Gir opp hele prosjektet og krangler med sinnataggen til sistnevnte kapitulerer i lekehaugen?

Nei.

En bæremamma legger sammen to stativ med klesvask, legger klærne på plass, henger opp en ny vask og setter på enda en. Deretter går hun og smårydder litt sånn generelt i huset. Alt mens barnet henholdsvis bysses i søvn, sover eller får lang tid til å våkne tett inntil mammaen sin.

:)

Først i sjal:

Og deretter i slynge:

Vips: Et betraktelig ryddigere hjem og en betraktelig mer harmonisk unge. 😉

Multitasking på høyt nivå

En klok sjel har sagt at man kjenner ikke ordet “multitasking”s sanne natur før man blir mor.

Det er helt sant.

Dessuten leser jeg akkurat nå en interessant bok som heter The Continuum Concept, som handler om hvordan Yequana-indianerne, upåvirket av vestlig kultur, oppdrar sine barn. Blant annet blir de båret i slynger mens mor egentlig bare fortsetter ufortrødent med hva hun nå enn holdt på med uten å stoppe verden for å ta vare på sitt barn. Og den tilnærmingen måtte prøves.

I går vasket jeg gulv, ammet og bar i søvn samtidig. DET er multitasking, det! :)

Hva gjør de bæredingsløse, egentlig..?

Det er et spørsmål jeg stiller meg selv ganske ofte.

I dag var en av de dagene.

I formiddag var vi nemlig ute på tur, jeg og Vilde. Først handla vi mat sammen med pappa, og så kjørte vi ham til bussen. Etterpå dro vi og handla litt klær og slikt. Og det er her jeg lurer på hva i alle dager jeg skulle gjort uten bæredingser, og hvordan resten av verden får gjort noe som helst uten dem.

For hun satt jo i slynga mens vi handla, og jeg behøvde derfor ikke å navigere en stor vogn/handlekurv mellom klesstativene. Jeg behøvde ikke holde et halvt øye på vogna og ungen, for jeg hadde full kroppskontakt med henne hele tida. Og jeg hadde begge hender frie til å bla gjennom alle klærne samtidig som jeg kunne forklare og fortelle Vilde hva vi så og hva jeg gjorde.

Da vi kom hjem, var jeg jo helt alene med en trøtt unge og en bil full av handleposer. Ikke noe problem – i slynga med ungen, på ryggen med slynga, og jeg hadde dermed begge hender frie til å få med meg alt inn på en gang. Uten å måtte gå inn med henne først og la henne være alene mens jeg gikk ut igjen, og uten å måtte ha henne på armen mens jeg bar inn en og en pose.

Det viste seg jo dessuten at vi plutselig ble nødt til å ta oss enda en lang kjøretur i dag, og mens vi var i nabobyen uten egentlig å ha planlagt det, bestemte jeg meg for å stikke innom JYSK mens vi først var der. Jeg slang jentungen i den silkeslynga som alltid ligger i bilen og handlet i vei. Jeg tror ikke jeg hadde kunnet gjort det hvis jeg ikke hadde slynga og jo ikke hadde hatt med vogn heller, siden det var en så uplanlagt tur..? Handletur med 11 kg unge på den ene armen høres jo bare ikke så artig ut.

Det var middagstid da vi kom hjem. Sultent lite barn sier “namnam” og vil opp for å se på maten i gryta, sliten mamma orker ikke holde på å løfte opp – men man har jo (jepp, du gjetter det sikkert! 😉 ) en ringslynge i umiddelbar avstand.

Her underholder vi oss selv med selvutløser mens vi venter på at gryteretten skal putre seg ferdig.

Jeg er i alle fall forferdelig, forferdelig glad for at jeg oppdaget bæreverdenen sånn rett før jeg ble mamma. Det har uten tvil gjort hverdagen veldig mye lettere for oss, fra hun var bitteliten og til nå – og antagelig enda et par år frem i tid.

Sjal, babykino og bilen som var borte

Det er visst ikke bare jeg som er ustrukturert her i heimen.

I dag var nemlig planen at vi først skulle ned og trene/være på barneparkering, og så skulle vi hjem, skifte og kjøre kjapt ned for å se Madagascar 2 på babykino.

Men det var bare det at Vilde våkna for tidlig. Eller for seint, alt etter som man ser det, for vi gikk og la oss igjen etter å ha vært oppe litt. Og da ble det akkurat tid nok til å stelle oss, spise og sette oss i bilen og kjøre til kinoen.

Trodde jeg.

Det var bare det at mens jeg stod der og tok på meg skoene mens jeg pakket og ga Vilde frokost (multitasking på høyt nivå), så ringte pappaen hennes og lurte på om han skulle ta noe med hjem.

Han hadde tatt bilen. Kinoen begynte om 15 minutter. Og det tar en halvtime å gå.

Dere skulle sett meg.

Lynraskt fisket jeg ungen min opp av stolen, fikk på henne klærne og formelig rev til meg sjalet som på en eller annen måte hadde havna i lekegrinda. Deretter kastet jeg henne elegant på ryggen, svisj og svosj så var hun på plass og vi kunne spasere lykkelig avgårde.

For godt til å være sant, hm?

La meg forsøke igjen:

Lynraskt fikk jeg ungen min opp av stolen og inn i klærne, det er helt sant. Og ja, jeg rev faktisk til meg sjalet som lå i lekegrinda (flaks for meg at det var akkurat yndlingssjalet mitt – Storchenwiege Ulli!), og ja, jeg kastet henne elegant på ryggen. Men der er det bråstopp hva sannheten angår.

Du skjønner, mitt barn er i pekefasen. Og det er fullkomment umulig å kle inn en pekende liten arm i sjal når armen er et sted der bakpå ryggen (man er riktignok hypermobil, men noe slangemenneske er man ikke!) og man i tillegg er superstressa, lynforbanna på det grauthuet man bor sammen med og i det hele tatt. Det tok meg faktisk fire forsøk i dag på å få det til. Men det gikk. Heldigvis.

Jeg har aldri gått så fort med ungen i sjal før. Og vi rakk det med nød og neppe, for filmen hadde faktisk ikke begynt når vi endelig kom frem.

Etterpå gikk det litt bedre med påknytingen, selv om vi fortsatt diskuterer litt hvor den armen skal være hen i verden. Vi gikk bare bak i en krok hvor det ikke var så fantastisk mye å peke på, så ordna det seg. Og etterpå gikk vi inn på Coop sånn at mamma kunne kjøpe seg litt frokost (les: cola), for det rakk hun jo plutselig ikke hjemme på grunn av den manglende bilen og akutt tidsnød.

Der inne stod det et par, tre eldre damer, og jeg kunne høre dem snakke lavt seg i mellom:

“Neimen, se på den der, da!”

“Ja, det er så greit når de kan sitte på ryggen!”

Fine, gamle damene som har forstått poenget! :)

Og så rakk vi akkurat bussen hjem. Det viste seg at de samme damene også skulle på bussen, så den ene kom bort til oss og snakket litt med Vilde. Kjente på henne at hun var god og varm, og at hun var litt småkald i kinna bare, med fine roser.

Da bussen kom, ble jeg nok en gang glad for at jeg bærer. For det første er det et herk med tung vogn ut og inn av bussen, og for det andre var det allerede en annen barnevogn der inne. Litt lenger oppi løypa kom det faktisk en haug med barnehageunger også, pluss enda en vogn. Da var det godt å kunne reise seg og frigjøre masse plass ved å smidig snike seg inn i et hjørne – alt mens ungen min er ivaretatt og sitter så godt som overhodet mulig.

Det er ingenting som er bedre enn det.

Litt middagslagebæring

Det er én ting som er veldig greit når man har slynge liggende parat et par skritt unna kjøkkenbenken, og det er at når ei lita, selskapssjuk, masete og trøtt og lei jente kommer stabbende og vil ha litt mammakos, så er det bare å slenge på seg både slynge og unge sånn veldig kjapt.

Så i dag lagde vi salsa sammen, Vilde og jeg. Og vi har kosa og prøvesmakt og studert nøye hvordan man hakker opp ting, legger dem i en bolle og rører sammen.

Sånn isteden for å bli frustrert, kjefte og si nei, liksom.

Så uendelig mye bedre!! :)

Powered by WordPress | Designed by: Free MMORPG | Thanks to MMORPG List, VPS Hosting and Video Hosting