Posts Tagged ‘søvn’

Tull og tøys om barn og søvn

– Ikke gi barnet for mye oppmerksomhet om det våkner om natten, da vil det få problemer med å sovne igjen av seg selv.

Selv om barnet våkner og gråter, bør du først og fremst forsøke å trøste barnet i sengen, i stedet for å ta det opp i egen seng, råder Skatvedt.

Han har forståelse for at slitne foreldre kan ty til denne løsningen hvis barnet gråter mye om natten, men er klar på at dette i lengden vil gjøre vondt verre.

Og så er vi igang igjen.

Nok en søvnekspert er ute i media og mener noe om hva som er bra og ikke for barn. Eller nei, ikke barn. For søvn. For de voksnes søvn.

Primater har sovet sammen med barna sine alltid. Mennesket også, frem til nyere tid. Da ble det Viktig å Være Selvstendig for både barn og foreldre – og kanskje spesielt mor, som jo skulle kvinnefrigjøres også etterhvert.

Barn er i utgangspunktet programmert til å ønske å være inntil en stor, voksen og sterk kropp, og spesielt for å sove trygt. Menneskebarn har ingen pigger de kan slå ut med, de har ingen harde skall de kan krabbe inn i. Alt de har for å beskytte seg, er foreldrene. Det er ikke rart at evolusjonen har sørget for at små menneskebarn ønsker å sove i foreldrenes seng. Det er nettopp det som har gjort at vi i det hele tatt fortsatt eksisterer.

Sweet Dreams
Creative Commons License photo credit: cre8_tif

Barns søvnproblemer er i veldig stor grad et samfunnskonstruert problem. Det ble sånn da kristendommen og pietismen kom inn med sine føringer om at barn skulle ses, men ikke høres, ektemannen skulle ha sin hustru som han ville, når han ville, og man ansatte ammekvinner som tok seg av den forferdelige skam det var å måtte blotte sine bryster. Barnet ble ansett som proppfullt av arvesynd (alt naturlig var djevelsk, må vite), og fysisk kontakt skulle ikke forekomme mer enn absolutt nødvendig. Medfødte behov skulle plukkes av så fort som mulig, slik at barnet til slutt ville bli et sivilisert menneske og en god kristen.

Vi er alle preget av den kulturen vi vokser opp i, og det tar generasjoner før visse trender og tendenser er helt borte. De preger våre tanker, våre forventninger til oss selv, våre barn og andre, og det preger vårt barnesyn og tanker om oppdragelse. Det henger mye igjen i den kollektive folkesjela.

Nå skal kvinnen ut i arbeidslivet mens barna ennå er bittesmå, og da må jo også barneomsorgen tilpasses deretter. Man behøver søvn for å fungere på jobb, og det er vanskelig (for ikke å si umulig) å gå på jobb dag etter dag dersom natt etter natt ikke gir god nok søvn. Og barna på sin side skal jo i barnehagen, og trenger også søvn for å klare stresset.

Igjen ofres barnets medfødte behov for å være sammen med en trygg, stor og beskyttende kropp. Søvntrening blir et tema. Om mammaforum på internet er representativt for norske foreldre, er skrikekurer og Ferber-metoder et svært utbredt fenomen. Med andre ord: hver eneste kveld ligger tusenvis av norske spedbarn og skriker seg hese på foreldre som ikke kommer, men som kanskje står bak en lukket dør med klump i halsen og forteller seg selv at de gjør det de skal gjøre og at dette er riktig.

Det er ikke det. Det er feil. Hadde vi gjort dette i steinalderen, hadde jeg ikke sittet her og skrevet dette nå. Da hadde min for-mor vært spist av rovdyr eller frosset ihjel for lenge siden. Du finner ikke en primat i verden som forlater sitt hjelpesløse avkom for å gå å sove litt. Det forekommer ikke at dyr legger barna sine til å sove et annet sted enn der de selv sover. Det ville vært artens undergang. En mor sover med sine barn. Punktum.

Jeg har en 2.5-åring.

Jeg har to sprinkelsenger (jeg hadde faktisk tenkt å søvntrene som alle andre, frem til jeg kom på bedre tanker) som har fungert særdeles fint som bamse- og klesoppbevaring, men mitt barn har aldri sovet mer enn tilsammen en time der. Hun har sovet sammen med oss hele tiden.

Det har vært gode perioder og det har vært dårlige, jeg skal ikke glorifisere samsoving opp til noe det ikke er, men i all hovedsak har det gått veldig bra. Om hun har våknet om natta, har hun sovnet igjen fortere enn hun har klart å vekke oss, fordi vi har jo vært der og hun har ikke behøvd å våkne ordentlig for å finne oss.

I starten måtte hun ligge i armkroken til meg eller faren for å sovne. Nå er det bare for han å legge seg ved siden av henne i senga, mens hun legger seg godt til rette på mammas pute og trekker dyna  over seg. Hun sovner alene på få minutter, trygt og godt. Det har gått sakte og sikkert i hennes tempo, uten at vi har presset og mast og latt henne skrike.

Vi har også latt henne styre sin egen døgnrytme, stort sett, og om hun ikke har vært trøtt nok så har hun fått være oppe sammen med oss. Vi har alltid stolt på at hun skulle finne sin egen rytme, og i høst gjorde hun det av seg selv. Nå krabber hun opp på fanget mitt sånn i seks-sjutida på kvelden, sier i fra at “Du må stelle meg, daaaaaaa…!”, og er dønn klar til å pusse tenner og legge seg. Totalt uten konflikter av noe slag.

Veien hit har vært lengre enn de fleste rundt oss har valgt, og jeg har stadig fått spørsmål om det ikke er slitsomt. Joda, det har det vært til tider. Men det skjer noe med forventningene og innstillingen underveis  – om hun nå skulle finne på å være våken til halv elleve, så ville jeg antagelig opplevd det som forferdelig slitsomt fordi jeg nå er vant til å ha kvelden for meg selv. Den gangen var det bare sånn det var og skulle være, det hender faktisk noen ganger at jeg savner henne litt etter at hun har lagt seg for kvelden.

En annen ting er at jeg har vært hjemmeværende hele småbarnsperioden hennes. Om hun la seg seint, betydde det at hun våknet seint. Og det igjen betydde at jeg fikk sove i 10-12 timer om jeg behøvde det (og det gjorde jeg jo :) ).

Jeg skjønner at man blir desperat etter søvn og at man gjør hva som helst for å komme seg gjennom hverdagen. Søvnmangel kan ødelegge alt, fra forhold til helse, og det er viktig med søvn.

Men vi har skapt oss en verden hvor våre naturlige behov er i konflikt med kravene som stilles. Vi har satt oss i en situasjon hvor vi har eksperter som forteller oss at vi ikke kan lytte til våre omsorgsinstinkter, hvor vi frarådes å dekke våre barns primære behov på nattestid.

Kanskje det er på tide å tilpasse seg naturen igjen, istedenfor å gjøre flere dårlige forsøk på å tilpasse den til vår konstruerte verden.

Mer søvn gir bedre helse

Får ikke barna nok søvn kan det påvirke oppførsel, hukommelse, konsentrasjon og humør, sier eksperter. KILDE

…men der stopper jeg også å være enig med Klikk.no. De går jo derfra videre til å si om man ikke har fast leggetid, er man dømt til søvnmangel og dermed også dårlig helse.

Jeg har snakket mye om søvn her inne fra før, og antagelig er jeg ganske påvirket av min venninne som driver et nettsted ved navn www.barnogsøvn.com. Men for meg virker det som om alle er låst fast i en verden hvor den eneste gode løsningen er å sende barna i seng (EGEN seng, vel og merke!) klokka sju sharp, og slite seg gjennom skrikekurer på skrikekurer dersom barnet da ikke aksepterer dette uten videre. For dette er jo sånn det skal være nå.

Hvorfor det?

(more…)

Om naturlige rytmer og barneoppdragelse

Det er en eneste ting som er litt vanskelig med å oppdra et barn litt på siden av hva samfunnet har lært seg er riktig, og det er at mennesker tror de vet hva det går ut på uten nødvendigvis å ha snøring. Jeg har for eksempel hørt foreldre som praktiserer tilknytningsomsorg si det samme, siden “alle” umiddelbart antar at de bedriver fri barneoppdragelse og ikke har grenser for ungene sine i det hele tatt. Ironien i det hele er at mange av dem faktisk har klarere grenser enn de fleste mainstream-foreldre, i og med at de legger så stor vekt på å forklare ting for barna sine og fokusere på positiv grensesetting.

Jeg praktiserer ikke tilknytningsomsorg bevisst på Vilde (jeg vet ikke engang om det jeg gjør har et navn), men jeg støter innimellom på den samme type problemstillingen. For en naturlig barneoppdragelse må jo bety at vi verken har rutiner eller rytme her i huset, ikke sant?

(more…)

Mitt problem med barnehager

I dag fikk jeg følgende spørsmål på Facebook:

Har du virkelig så imot barnehage?

Enkelt spørsmål, komplisert svar. Og siden Facebook har de begrensningene de nå engang har, så velger jeg å svare ordentlig på det her i bloggen isteden.

Nei, jeg har ikke så mye i mot barnehagen som sådan. Jeg har dog ganske mye mot enkelte aspekter av den, og jeg synes det er en uting at det blir tatt for gitt at barnehage automatisk er det beste for alle barn og alle familier.

Her er de tingene jeg har problemer med:

For tidlig barnehagestart

De fleste barn er omtrent ett år når de begynner, noen til og med yngre. Dette er et dårlig tidspunkt rent utviklingspsykologisk, fordi det er nettopp da barna er mest opptatt av at mamma og pappa ikke skal gå. Fenomenet heter “tilknytning”, og er (eller burde være!) kjent hos i alle fall førskolelærerne. Det er pensum i utdannelsen deres. Jeg vet det, for jeg var oppe i muntlig deleksamen i det da jeg tok førskolelærerutdannelsen min.

Denne tilknytningen er noe vi som samfunn burde legge absolutt alt til rette for å bevare og styrke, for den er grunnleggende viktig for barnets utvikling. Du kan lese mer om den her, her, her og her.

Adskillelse fra omsorgspersonene

Et barns naturlige utvikling går fra å være et lite spedbarn som etterhvert knytter seg til sine omsorgspersoner, for så å løsrive seg på egenhånd når barnet er modent for det. Dette er det som på godt norsk kalles trassalder, og skjer rundt to-tre årsalder. Noen tidligere, andre seinere. Dette handler om barnets modning. Det beste tidspunktet for barnehagestart er således når denne fasen er godt i gang eller over. Da er hun barnehagemoden i mine øyne. Tilknytningen som jeg snakket om isted, går på dette tidspunktet over fra å være noe håndfast og konkret (holde rundt, snakke med, se på) til å også gjelde en mer abstrakt tilknytning hvor det viktigste er å kunne dele følelser, opplevelser og så videre. Nå holder det i større og større grad å kunne ta frem omsorgspersonen i hjertet sitt – han/hun trenger ikke være der fysisk hele tiden, for barnet finner trygghet i å bare kunne tenke på dem.

Adskillelser før dette tidspunktet setter barnet i et ingenmannsland (i alle fall før han har dannet tilknytningsbånd til de voksne i barnehagen), og stresshormonet kortisol økes i kroppen. Dette er ikke heldig for barnets utvikling, da stresshormonet hemmer hjernens utvikling om det får være for høyt for lenge. Det er påvist i undersøkelser at barnehagebarn har høyere stresshormon enn hjemmebarn, og det antas at det er nettopp adskillelsen fra omsorgspersonene som er hovedgrunnen.

For lange barnehagedager

Det er påvist i alle fall to ganger at for lange barnehagedager har en uheldig effekt på barna. Den ferskeste forskningen ligger ute på Kunnskapsdepartementet, og rapporten sier blant annet at barnehagebarn og hjemmebarn kommer likt ut når det gjelder det ikke-kognitive (altså det emosjonelle, følelsesmessige, sosiale og så videre) – men bare dersom barnehagebarna er i barnehagen mindre enn 30 timer i uka. De barna som var der mer, hadde oftere atferdsproblemer. Dette er stort sett det samme som Belsky sa (dette står også i pensumboka mi fra førskolelærerutdanningen!).

For stor helserisiko

Det har blitt diskutert om det er bra eller dårlig for ungene å være i barnehagen og bli utsatt for all smitten, og det er i alle fall helt på det rene at barnehagebarn er mye oftere syke enn hva hjemmebarn er. Den siste undersøkelsen kom nå, og den konkluderer med at det i alle fall ikke er bra. Den eneste konsekvensen er at barna får oftere luftveisinfeksjoner enn de ellers ville fått, og dette i seg selv er en risikofaktor når det gjelder å utvikle astma.

Samtidig, og parallelt, sliter barnehagene med inneklima og støy som igjen bidrar negativt til både astma- og allergirisiko og stressnivå.

Søvnproblemer hos barn vs planleggingsproblemer i barnehagen

Misvær (helsesøster) sier faktisk at opptil 40% av barna har søvnproblemer. Da er det som oftest snakk om legging og det å få ungen i seng til tida, og når det ikke går så er det dermed mange barn som får for lite søvn rett og slett fordi de bor i et samfunn som krever at de står opp klokka sju uansett. Det er med andre ord ikke noe problem for ungen om hun bare får sove seg uthvilt om morgenen.

Barnehagene har dessverre ikke skjønt dette, og jeg har opplevd flere ganger at kollegaer ble dritsure når en unge kom tuslende i 10-tida etter en lang og god frokost med pappa. For dem var det mye viktigere at ungene kom tidlig sånn at de rakk barnehagens planlagte aktiviteter.

Det er forskjell på folk!

Og det gjelder også for små barn. Noen er stille, noen er aktive, noen er sosiale og noen er inneslutta. Noen trenger kort tid på å venne seg til nye situasjoner, og andre må ha lang oppvarmingstid. Og noen vil faktisk aldri trives i en barnehagesetting, uansett hvor godt man prøver å tilrettelegge for det. Om du tenker på de voksne du kjenner, så vet du at det er sant. Det er ikke alle som vil trives med å jobbe som lærer, for eksempel, noen vil ha det mye bedre som regnskapsfører på et stille og rolig kontor. Og det mener jeg burde være greit, vi burde kunne klare å respektere at folk er forskjellige og at unger har ulike behov.

Det er ikke sikkert det er sunt selv om det ser godt ut

Et av de argumentene jeg hører ofte, er at “jammen, han har det så morsomt der – da tar han umulig skade av det!”.

Og jeg skulle i grunnen ønske jeg kunne fortelle deg at dette er helt riktig konkludert. Men det er mye her i verden som er morsomt uten at det nødvendigvis er så bra på sikt likevel. Usunn mat er for eksempel kjempegodt, men kolesterolet vil legge seg  på innsiden av årene dine og til slutt kanskje gi deg blodpropp eller infarkt likevel – og du trenger ikke engang å se det på utsiden før det plutselig sier snapp.

Noen av ungene vil garantert elske å kunne få spise ubegrensa mengder med godteri og drikke så mye brus de vil også, og du ser ikke noe annet på dem enn at de tilsynelatende er fornøyde og kanskje litt høye på sukker. Men det betyr ikke at det er bra for dem likevel, og det er vår oppgave som foreldre å begrense inntaket. Dette gjelder også andre ting, som for eksempel sosialt stress.

Barnehagen har mye bra for seg, og det er mye fint som foregår der, men det må skje på visse premisser, og den må ivareta barnas faktiske behov mye bedre enn den gjør i dag. Det bør ikke bare være makspris – den bør også ha en makstid for barna, og det foresvever meg at det kan være smart å sette denne grensa til 20-30 timer i uka (på bakgrunn av den forskningen som er gjort) for på den måten å begrense stress og atferdsproblemer.

Foreldrenes lønnsslipper kunne ikke interessert meg mindre i denne sammenhengen, det er mye som er viktigere enn penger. Jeg skulle bare ønske at politikerne også forstod det, og sluttet å prøve så hardt med å tilpasse utviklingspsykologien til politikk og budsjett. Det er antagelig mye bedre å gjøre det motsatte.

Med dette sagt;

Jeg regner med at Vilde skal i barnehagen neste høst, i en 50% stilling eller noe sånt. Da er jeg ganske sikker på at hun er klar og at hun både vil stortrives og ha virkelig utbytte av alle barnehagens morsomme aktiviteter og spennende utfordringer. For de er der de også, det er jeg ikke i tvil om i det hele tatt.

Men inntil da… Inntil da er vi hjemme og koser oss med god grunn. :)

Barn og søvn – og vår løsning på det

Siden fagpersonene aldri synes å bli enige, er det for det meste opp til foreldrene selv å finne ut av hvordan leggingen fungerer best og når den skal skje. Vi har også tumlet litt frem og tilbake med samfunnets forventninger og velmente råd, men vi har latt eksperten selv, nemlig Vilde, få fortelle oss hva den beste løsningen er.

Den er enkel. Banal, nesten, men den fungerer veldig godt:

Sov når trøtt, stå opp når våken.

Enkelt og greit.

Da hun var bitteliten betydde dette at vi la oss i ett-tida om natta (hvilket korresponderte perfekt med når jeg pleide å legge meg da jeg var gravid), og vi sov til halv to om dagen. Dette justerte seg jo av seg selv sånn gradvis, og nå er vi oppe en gang mellom åtte og halv elleve, avhengig av når vi la oss.

Det er nemlig tull at barn må sove om de vil eller ei klokka 19:00 sharp. Det er ingenting som tyder på at dette er det beste, med mindre barnet da skal tidlig opp neste morgen (ja, jeg skjønner at noen unger for det første faller inn i denne rytmen av seg selv, og jeg skjønner at noen må opp om de vil eller ei også). Faktisk er det bare de kristne landene som har en slik praksis, og jeg nekter å tro at den øvrige verden har bomma så seriøst på barns behov – spesielt når man tenker på at det er de samme kristne landene som synes det er kvalmt med amming og så videre. Alt dette henger sammen, og små barn skulle tuktes, fulle av arvesynd som de var. Selvsagt kunne de ikke være oppe sammen med de voksne. Det er rart hvordan sånne ting henger igjen og nå har blitt definisjonen på det “normale”.

Men i resten av verden, altså, har man en mye mer organisk tilnærming. Sov når trøtt. Ferdig med det.

Selvsagt er det slitsomt å aldri få den voksentiden man på mange måter er kulturelt betinget til å ønske seg. Men det har også mange andre fordeler.

For det første er dette en av de største grunnene til hvorfor Vilde har fått så mye pappakontakt som hun har. Hun er jo våken og opplagt når han kommer hjem fra jobb, og i lange perioder har hun lagt seg sammen med ham også.

For det andre er dette kanskje en av grunnene til at hun er så utrolig sterk språklig (i dag brukte hun ordet “heller” korrekt, til min store forbauselse, hun snakker gjerne i setninger med 8-9 ord – og det er halvannen måned til hun fyller to). Hun har ikke sovet bort voksenpratetiden – hun har vært der og tatt del i samtalene helt fra hun var baby, hver dag, hele livet sitt.

For det tredje har vi sjeldent måttet pakke sammen og dra tidlig når vi har vært i familieselskap og så videre. Vilde er jo våken og aktivt tilstede der også, siden hun da vanligvis har fått sove litt på ettermiddagen først. Dette har i alle fall ikke skadet hennes sosiale utvikling, og hun er veldig komfortabel i sånne settinger. Vilde får i det hele tatt være med på det som skjer, og hennes horisonter utvides samtidig med det. Det tror jeg bare er bra for henne.

For det fjerde så er sengetid noe hun gleder seg til, noe hun ser frem til – vi har aldri kjempet med det, og vi har aldri latt henne skrike seg i søvn, slik vi registrerer mange andre har gjort fordi de mener det er det riktige. Soving er for henne noe utelukkende godt og positivt, og om hun blir sliten før vi har rukket å reagere, så krabber hun inn i armene mine og sier at vi skal “gå å legge åsj” med bestemt mine. “Mamma sove med meg.” Hun har lært å kjenne på seg selv, kjenne følelsen av å være trøtt, og så styre handlingene etter det og ikke etter klokka.

Jeg er derfor mest tilbøyelig til å holde med Gunnar Oftedals anbefalinger, slik Klikk.no presenterer søvnrådene. For oss har det fungert kjempebra, og jeg mistenker vel kanskje at 19:00-regimet antagelig ikke passer like god for alle. Da ville det vel ikke vært så mange som hevder at barna har et søvnproblem..?

Anbefaler forresten også siden www.barnogsøvn.com! :)

Den første natten hjemmefra

Så var Vildes første hele natt borte overstått, og det med glans!

Jeg har alltid hatt den filosofien at morsinstinktet skal overstyre alt av velmente råd og anbefalinger. Dette har blant annet resultert i at jeg har båret henne inntil meg i bæretøy fremfor å bruke vogn og tilogmed vugge mange ganger når hun var liten baby, at jeg fortsatt ammer henne og at vi samsover. Dette betyr også at jeg ikke under noen omstendighet har forlatt henne før jeg har visst med sikkerhet at hun er klar for det og at hun vil ha utbytte av å være der uten meg, så vi har nesten aldri benyttet oss av barnevakt og langt mindre latt henne sove hos noen andre. (Det var riktignok en natt for mange måneder siden hvor hun sov deler av natta hos besteforeldrene sine, men jeg henta henne klokka fem om morgenen. Det var ikke riktig da.)

Men nå, kjære leser, nå er tiden inne. I natt har hun sovet sin første hele natt borte fra mamma og pappa, og det gikk akkurat så bra som det mammaen visste at det kom til å gjøre. :)

Jeg og pappaen hennes bestemte oss nemlig for at det ville være en fin ting å spise en bedre middag sammen, ta et glass rødvin eller to, gå på kino og bare være kjærester for en kveld. Bestemor og bestefar skulle være hjemme denne helga, så det ble bestemt at Vilde skulle være hos dem mens vi fikk oss litt velfortjent kjærestetid. Dette er faktisk den fjerde kvelden vi har hatt for oss selv siden hun ble født, så jeg føler veldig at vi fortjente det nå!! 😉

Den første gangen vi prøvde, holdt jeg på å dø av savn og satt faktisk og skrev meldinger med svigermor mens vi var på kino. Nå, derimot, slappet jeg helt og fullstendig av. Selvsagt savnet jeg henne og gledet meg veldig til å se henne igjen, men jeg var mest stolt av den store, lille, fine jenta mi som nå endelig skulle ut i “verden” på egenhånd. Tenk det, da, at hun har blitt så stor allerede!!

Ti minutter tok det fra de gikk opp for å legge henne til de kom ned igjen og hun sov søtt. Det er kortere tid enn vi bruker her, det! Selvsagt våknet hun igjen, som hun gjør her også, og siden det ikke var noen søvndyssende pupp tilstede, så fikk hun komme ned igjen i stua og kose i sofaen sammen med besteforeldrene sine til hun ble trøtt igjen. Deretter sov hun til syv i dag tidlig, tett inntil Bestemoj’s rygg i senga deres. Mammahjertet mitt blir lykkelig av å tenke på hvordan lille jenta mi helt sikkert kosa seg sammen med dem, og hvor trygt og godt det må ha kjentes for henne! :)

Pedagognerden i meg er også svært tilfreds med reaksjonen da jeg kom for å hente henne i dag. Hun ble tydelig glad for å se meg, og strålte som ei lita sol, men det var fortsatt Bestemoj som skulle bære henne inn – jeg måtte overtale henne til å forsyne seg av mine to betongpupper (håndmelking hjelper mye, men kan ikke måle seg med en dreven snart-toåring! 😉 ). Da vi dro, smilte og vinket hun til Bestemoj og alt var så greit, så greit. Dette forteller meg at hennes tilknytningssystem var aktivert mot bestemor, men at hun likevel ikke hadde “detach-et” seg fra meg som et forsvar mot adskillelsen. Da ville hun i så fall ignorert meg eller vært sint når jeg kom, og i og med at hun ikke kastet seg om halsen på meg og ville bli med hjem umiddelbart heller, så har dette gått akkurat sånn som det skulle. Hun har rett og slett vært fullstendig trygg og hatt det kjempefint!

Nå har vi dermed entret en helt ny fase i livet som familie. Nå er det helt, helt greit å la henne sove borte fra tid til annen, for både mor og barn takler adskillelsen kjempebra.

Den lille jenta mi har blitt stor.

Hurra! 😀

Drittlei

Jeg er så sinnsykt trøtt i dag.

Vilde har endelig snudd døgnrytmen sin riktig vei, men når hun samtidig insisterer på å fortsatt våkne etter 7-8 timer, så betyr at det er morgen i tre-firetida om natta og at man ikke kan legge seg før “formiddagsluren” sånn i seks-sjutida igjen og sove til ni. Heldigvis var det jo Espen som stod opp med henne i natt, siden han faktisk sovna sammen med henne klokka åtte. Men likevel. Nattesøvnen ble rimelig bra forstyrra. Også jeg som var kjæreste med Alexander Rybakk i natt og alt mulig!!! :(

Tre netter med dette gjør noe mer humøret, let me tell you.

Alt jeg vil i dag er å synke ned i en bok, film, blogg, spilleverden, badekar eller aller helst bare mine egne tanker og være i fred. Men no can do. Det er flere her som har sovet dårlig, og hun skal bare sitte på fanget. Med pupp i munnen, aller helst.

Jeg prøvde å ta henne med ut. Da ble jeg klatrestativ med pupp på. Vi har vært på shopping og prøvd klær. Da fant jeg bare ut at jeg har nøyaktig den samme bh-størrelsen nå som jeg hadde før jeg ble gravid – og med tanke på at jeg faktisk fortsatt ammer er dette en direkte deprimerende oppdagelse. Vi har kjøpt leker hun ikke gidder å leke med fordi de ikke ligger på fanget mitt. Og i det hele tatt.

Det er i dag det er litt kjipt at faren hennes jobber 6 dager i uka.

Jeg håper han snart kommer hjem.

For…

Mamma tikkej nart. :)

Nemlig.

Å oppdra et naturbarn

Jeg har alltid ment at naturen er den beste læremester. At hun sannsynligvis har rett i de aller fleste tilfeller, og at det derfor vil lønne seg å høre på henne og finne ut av hvordan hun egentlig hadde tenkt det. Selv har jeg gått på akkord med henne mange nok ganger til å vite at det kanskje ikke er så smart å trosse henne, og det hender jeg fortsatt gjør det av praktiske og økonomiske hensyn.

Men da gjelder det meg selv.

Med Vilde, derimot, er det viktigere. Hun er fortsatt forholdsvis naturlig, selv om også hun begynner å fravike naturprinsippene jeg har på hennes vegne fra tid til annen. Det at mitt barn i dag kunne fortelle oss at hun ønsket seg “fatt tola” å drikke til middag, er et godt eksempel på akkurat det. Vi er ikke perfekte og sinnsyke. Men det er mye jeg fortsatt kan og vil skåne henne fra av kjemiske midler, av matsminke og ikke minst av oppdragelsesmetoder som i sin tid ble brakt oss av de stein hoppende gale pietistene. Arvesynd, må vite. Syndige kvinnebryster som ikke måtte blottes, og barn som måtte tuktes for å bli gode, kristne samfunnsborgere og kjenne sin plass.

Vilde bruker for det meste tøybleier. Jeg velger alltid økologiske stelleprodukter til henne, og klærne hennes vaskes med enten miljøvennlige Ecover eller vaskenøtter. Det samme gjelder de øvrige vaskemidlene i huset.

Hun ammes fortsatt – offentlig, om det så er. Ikke fordi jeg MÅ gjøre det i ren protest, men fordi det ofte ikke slår meg at folk absolutt skal mene noe om det fordi hun er så stor. Da hender det jo jeg tenker “oi..?”, men jeg har aldri til dags dato pakket puppen inn igjen av den grunn. Om noen har problemer med det, må de nesten ta det opp med terapeuten sin.

Og vi samsover. Helt siden livet hennes begynte har hun ligget hos oss, i nær kontakt med både sine egne overlevelsesinstinkter og de som skulle beskytte henne. Hun har aldri måttet aktivere noe alarmsystem for å eksistere, melken, varmen og tryggheten har alltid bare vært et knyst unna.

Nå er hun 20 måneder om få dager. Jeg har ei trygg, sterk og god lita jente som er vant til å stole på seg selv og sine instinkter, og som derfor er i fullstendig balanse med seg selv.

Men jeg har også ei jente som bestemt mener at vår kulturs skikk med å legge fra oss barna på et rom og deretter se frem til en kveld og en natt med voksenaktiviteter er noe forbanna tull. Hun legger seg nemlig ikke før vi gjør det. Kanskje hun sovner litt sånn utpå ettermiddagen, men så er hun våken igjen om ikke mamma legger seg med henne så hun kan få den kroppskontakten og morsmelken hun er vant til.

På hennes måte får hun jo faktisk med seg det beste av begge verdener – antagelig får hun dobbelt så mye tid sammen med foreldrene sine enn et barnehagebarn med fast sengetid klokken halv syv får. Hun får rikelig med tid til å styrke båndene til pappa når han er hjemme fra jobb, og språkutviklingen hennes er i rivende utvikling. Kanskje er det fordi døgnrytmen hennes er så godt som synkron med min. Man lærer unektelig mer om den våkne verden om man er våken, og hun sover akkurat så mye som hun trenger i løpet av et døgn. Ingen av oss skal tidlig opp.

Mitt dilemma, her jeg står midt mellom natur og kultur og unektelig har rukket å bli litt mer påvirket av det siste enn min datter har, er hvordan jeg løser dette selv. Jeg kjenner jeg trenger tid til å være alene. Tid til å være kjæreste med pappaen hennes. Tid til å tenke på det jeg har lyst til å tenke på. Kanskje også muligheten itil å unnfange et barn til. Det er vanskelig med en liten og særdeles våken virvelVilde i hus, som skal synge Bukkene Bruse-sangen 40 ganger på rad.

Søvnteorien sier at barns sykluser går slik Vildes går. Hun kan legges og sove i 45-60 minutter, før hun våkner igjen. Om hun da sovner igjen eller ei, avhenger av hvilken søvnassosiasjon hun har. Et barn som er vant til å sovne alene, vil sovne igjen før han vet at han er våken. Et barn som Vilde, som er vant til kroppskontakt og pupp, vil kreve nettopp dette for å sovne igjen. Og i Vildes tilfelle tar det lengre tid å gå ned i dyp nok søvn den andre gangen, slik at jeg blir liggende der oppe med henne en lang stund før jeg kan tenke på å gå ned igjen alene. Dessverre er jeg for rastløs, selv om hun i utgangspunktet har rett i at jeg burde legge meg tidligere på kvelden enn jeg gjør og at alle hennes instinkter (som jeg jo forsøker å ha som rettesnor) sier at mamma, melk og beskyttelse er smart å ha når man slipper taket i våkenheten og lar seg synke ned i drømmeland.

Jeg vet ikke helt om jeg vil ta det fra henne. Jeg vil svært gjerne fortsette å oppdra henne på denne måten, for jeg tror det blir bunnsolide mennesker av folk som aldri har måttet leve i strid med sine dypeste instinkter.

Så jeg tror kanskje løsningen blir en TV på soverommet. Kanskje jeg endelig skal bli tvunget til å slappe av litt på kveldene istedenfor å bare jobbe. Og så bare gradvis, litt for litt, venne henne til å sove alene.

Hun er snart ikke liten lenger. Snart vil hun ikke ha det samme behovet for kroppskontakt og beskyttelse, det vil slippe taket etterhvert som hun blir eldre. Snart er hun klar for å være på egenhånd, være selvstendig.

Frem til da må jeg ta et oppgjør med mine egne forventninger basert på et liv i en lite barnevennlig kultur.

Det blir spennende å se om jeg får det til, eller om dette er et av de tilfellene hvor det praktiske må gå foran gode tanker.

Søvn og sånn – igjen

Dagbladet har i dag en artikkel ute om barn og søvn, som sier at barn legger seg for seint om kvelden. Mammadamen har svart og skrevet om sine velfungerende legge- og soverutiner, og da følte jeg brått at inspirasjonen kom over meg også. Sannheten som presenteres av Naphaug i Dagbladet i dag er nemlig med visse modifikasjoner, slik jeg har lært problematikken å kjenne…

For det første: barn er forskjellige. Glem aldri det.

For det andre: døgnrytme er hormonelt betinget, og fordrer et bestemt modingsnivå. Ikke alle barn finner døgnrytmen sin like fort.

Vilde var en slik skakkjørt døgnrytme-baby lenge. Hun trodde lenge hun var født i New York, og kom til verden med en natt som sjeldent begynte før halv ett – hvilket var helt greit, for både mor og far levde i den samme tidssonen i hodene sine.

Men så begynte maset, da. Fra verden rundt. “Legger hun seg ikke om kvelden, eller?”. “Har dere virkelig ingen egentid?”

Egentlig var vi jo rasende fornøyde med å ha det som vi hadde det, med en mamma som fikk sove til 12 og en pappa som fikk desto mer tid sammen med veslejenta si etter at han kom hjem fra jobb – og vi så jo hvordan de andres hverdag var, med å stå opp klokka seks og bare en times pappatid i døgnet. Det fristet ikke. Likevel lot vi oss altså lure til å prøve oss på å skape en ny døgnrytme for henne en liten stund, for det var jo visserligen det vi skulle gjøre?

Så jeg har nyheter til deg, Naphaug.

Hvis du mener at min baby var mer opplagt og mindre grinete med to svarte ringer rundt øyene, så trur jeg du trenger et lynkurs i logikk.

Vi forsøkte å utsette døgnet en halvtime om gangen.

No Dice.

Vi forsøkte å stå tidligere opp om morgenen.

Sjanseløst.

Saken er nemlig den at en frisk, sunn og normalt utviklet unge før eller senere vil finne sin egen rytme basert på sol og måne, dersom hun ikke blir forstyrret. Og det BLIR hun om du skal tvangslegge, ferberisere, rote og røre og stresse opp både deg og ungen. Da VIL hun forbinde legging med noe negativt, noe hun må kjempe mot, noe som ikke skal skje. Noe som er feil.

Nå er Vilde 17 måneder gammel. Hun kommer selv og sier fra når hun er trøtt og skal sove. “Tååååte”, sier hun, og krabber opp på fanget mitt. “Tååååte!”. “Skal vi sove?” sier jeg og stryker henne over bustesveisen. “Ja.” sier hun, og prøver å løfte meg opp av sofaen der hun sitter. “Ja.”. Og så vinker hun natta til pappaen sin, om han er hjemme.

Da er klokka vanligvis halv sju-sju.

Leggingen er harmonisk, rolig og god. Det er noe hun gleder seg til, noe hun kjenner at hun vil i den lille kroppen sin.

Jeg tror mye av grunnen er at hun fikk lov til å finne rytmen sin på egenhånd, og til å lytte til sine egne signaler.

Så fort mamma og pappa lærte å lytte til datteren sin istedenfor de såkalte ekspertene.

Søvn, steinalder og nåtid

For tiden leser jeg en bok som heter The Continuum Concept. Den er skrevet av en kvinne som dro til en steinalderstamme av indianere, for å observere hva som vel antagelig er det nærmeste menneskets egentlige natur vi noengang vil komme.

En mor bærer sitt barn inntil seg 24 timer i døgnet den første tida, frem til barnet begynner å krabbe av sted på egen hånd. Og våre problemer med gråt, kollikk og gulping eksisterer ikke der nede. Antagelig er ikke søvnproblemer noe issue heller.

Enn så lenge er jeg bare på begynnelsen av boka, som jo starter med begynnelsen av livet, så jeg har ikke helt kommet til den delen med litt større barn og hvordan de oppdras – men det er en ting jeg har grubla på i dag. Jeg leste nemlig inne på et forum (jeg husker ikke hvilket) her om dagen at noen følte det var dårlig gjort mot ungen å la ham/henne samsove det første året og så bare ta det vekk. Har man sagt A, så får man si B, på en måte, og opprettholde samsovinga frem til ungen på eget initiativ velger en annen løsning.

Og samtidig er det ofte sånn at de samsovende barna våkner med jevne mellomrom tidlig på kvelden, før foreldrene har lagt seg sammen med dem, og at man dermed må opp for å trøste litt og ligge der frem til ungen har sovnet trygt igjen. Dette har jo selvsagt en helt logisk forklaring i og med at enhver søvnsyklus har topper hvor man sover lettere og faktisk våkner litt for å ordne på puta eller noe sånt, men sovner så fort at man ikke husker det igjen. Men dersom man våkner littebitt og et eller annet er unormalt, så vil man våkne skikkelig. For en liten unge som sovner i armene til mamma eller pappa vil det i grunnen være like unormalt å våkne opp alene, som for deg om du plutselig våkna opp midt på kjøkkengulvet – du ville rett og slett forsøkt å komme deg tilbake til sengs igjen. Og derfor roper altså  barnet.

Men hvis Yequana-indianerne har rett (noe jeg absolutt ikke ser bort fra, siden de har et betraktelig mer velfungerende samfunn enn hva vi kan skryte av), så er det kanskje ikke helt fair å legge en unge før de voksne skal legge seg heller. Der nede sover nemlig ungen i sjal eller slynger mens mor holder på med hva hun nå enn holder på med i løpet av en dag, og bare blir med til sengs når det er leggetid for de voksne.

Og jeg funderer litt på dette med naturlig døgnrytme. Hva er naturlig? Sånn bortsett fra søndagsfilm og elektrisk lys? Fler og fler av oss sliter jo med søvnproblemer, og sovetabletter er jo snart å finne i ethvert hjem for både store og små (jeg har faktisk spist Imovane som drops selv i perioder). Rent biologisk er det jo sånn at søvnhormonet melatonin begynner å produseres når det blir mørkt. Og det skulle det jo ha blitt ganske mye tidligere enn det blir i vår elektriske verden.

Kanskje barnas leggetid faktisk er den rette for oss alle, sånn rent biologisk sett?

Kanskje Vilde faktisk har rett når hun mener at mamma bør innfinne seg i senga, istedenfor å sitte oppe når det er svarte natta? 😉

Powered by WordPress | Designed by: Free MMORPG | Thanks to MMORPG List, VPS Hosting and Video Hosting