Posts Tagged ‘språkutvikling’

Marihønepupp og biff (via postie)

Om natta forandres alle ting, åpenbart. Og mammas pupp har nå blitt marihønepupp. Litt usikker på hvordan det kunne skje, hva det betyr og på hvilken måte hun kom frem til det, men sånn er det.

Barneversjonen av Kafka?

Ellers, hørt fra soverommet, ti på fem:

– Biff?
– Uhm… Hæ?
– Jæ baje pørte om å få biff, pappa!

Herlig.

Vildes verden

Det er visst nå vi kommer dithen at vi møter oss selv i døra fra tid til annen, nå som Vilde snakker som en foss og holder faktiske samtaler med oss. Lille Klisterhjerne lar lite gå upåaktet hen, nemlig. Hun får med seg det meste. Hennes opplevelse av verden blir dermed også ganske synlig for oss utenforstående, fordi hun formidler så klart med ord og handling hvordan den ser ut for henne.

Det mest åpenbare akkurat nå, er hennes syn på universets oppbygging. Alt er tredelt for henne. Det er baby, mamma og pappa. Babydukka hennes som hun alltid har med seg, er “baby”. Den andre babyen, som er større, er “mammababy”. Hun har videre “mammafinger”, “babyfinger” og “pappafinger” isteden for pekefinger, lillefinger og tommel, og mammaen hennes har “mammapupp” og “pappapupp” – og noenganger “babypupp”. Skyene på himmelen, steinene på bakken… intet er unntatt hennes Lov om Oppbygging og teori om baby, mamma og pappa. Vanligvis stemmer det også perfekt overens med liten-større-størst, så det er tydelig at hun blander matematiske begreper godt inn i sin struktur og har full kontroll på det.

(more…)

Lynkurs i Vildsk, del 2

“Har du lus?”

betyr…

“Har du juice? Jeg vil gjerne ha litt eplejuice, hvis du har..!”

😆

– Jidde tøjke tåjene dine!

Min snart-toåring er en liten, empatisk sjel.

Det aller, aller verste hun vet, er at noen har det vondt. Ser hun noen som gråter på TV, stopper hun opp i alt hun holdt på med, krabber et hakk nærmere mammaen sin og må virkelig snakke seg gjennom det. “Dama tiist”, sier hun, “dama gååtej!”. Og så må mamma forklare hvorfor. Igjen og igjen.

Her for noen uker siden var det en nonne som måtte ha en hysterektomi og var lei seg fordi hun ikke kunne få barn, og oversatt til Vildsk måtte dette bli at dama var lei seg fordi hun hadde vondt i magen og fordi hun ikke hadde baby. Det kan hun nemlig relatere til, all den tid Baby (med “joosa gensej”) er nesten meningen med hele livet hennes. Det er klart man er “tiist” om Baby er borte, det skulle bare mangle! Og så må mamma si det mer, og mer og mer, og vi må prate masse om det. Kanskje vi må kose TV’n til og med, så det blir bra.

Det absolutt verste som kan skje lille Vilde, er dog at mammaen og pappaen hennes blir lei seg. De kan godt bli morske, selv om det ikke er helt bra det heller, men LEI SEG er det grusomste av alt. I går tegna hun på veggen, og før jeg fikk tenkt meg om, sa jeg  at det måtte hun ikke gjøre, for da ble pappa lei seg. Hun ble helt forstyrra, og bråstoppa.

I ettermiddag krabba hun opp i fanget mitt.  “Mamma ikke jei seg.” sa hun. “Ikke pappa jei seg hellej!”…”Og ikke Jidde jei seg hellej.”. “Baje daa!”. Først når alles gladhet var konstatert, ble alt bra. Sånt er viktig for henne.

Jeg ble litt målløs over den korrekte bruken av ordet “heller” som er ny av dagen, men jeg er enda mer glad for å se såpass sterke empatiske evner hos henne. Hun bryr seg genuint om andre, både store og små. Jeg ser at hun kjenner det i hele hjertet sitt når noe gjør vondt hos noen andre (om det da ikke er type Americas Funniest Home Videos og sånt, for da ler hun i kullsvart skadefryd!! :) ), og hun vil gjøre alt hva hun kan for å gjøre det “baa” igjen.

I ettermiddag hadde hun besøk av søskenbarnet sitt, og som seg hør og bør blir det litt diskusjoner om mitt og ditt i denne alderen. Besøket ble litt lei seg (ja, Vilde også, men hun kom seg raskt til hektene igjen), og etter en stund måtte hun bort til den triste. Og så kom det:

– Jidde tøjke tåjene dine!

Det var visst litt rart å bli våt på handa, men det var i alle fall en svært viktig erfaring rikere!

Mang en gang har jeg stussa over kombinasjoner av egenskaper i den ungen. Hun er en skikkelig hardhaus (de ler jo bare av henne i Åpen Barnehage, for om de hører et brak, pause i to sekunder og så et tørt “Jæ datt.”, så er det min 😆 ), hun er blant de tryggeste ungene jeg noengang har kjent, og hun er liksom så tøff av seg og har så svart humor – men samtidig er hun så var, så øm og så opptatt av at alle skal “væje daa”. Hun er også veldig flink til å gi verbalt uttrykk for både egne og andres følelser.

Måtte du beholde alle disse egenskapene, ungen min… For dette er egenskaper som kommer godt med senere i livet. :)

Lynkurs i Vildsk, del 1

“Dame funker” = dame som ikke funker.

Altså:

The Model
Creative Commons License photo credit: whyamiKeenan

Prøvedukke!!!

Jepp, vi var på handletur i dag og kjøpte klær. Der var det rett og slett en del damer som ikke funka så godt, altså. 😆

Dagens vakreste øyeblikk

I dag (eller faktisk i går, siden klokka allerede er halv ett om natta) var den store slappe av-dagen her i det Vilde hjem. Frøknas dårlige humør fant sin forklaring i at hun i et par- tre dager har hatt feber nå, så da blir det litt unntakstilstander med det meste. Faktisk har hjertet hennes knust i tusen biter bare fordi jeg reiste meg opp av en stol i dag, så jeg har avlyst det meste av andre aktiviteter og bare kosa meg sammen med ei lita, varm kosejente.

Dagens vakreste øyeblikk er disse:

Lita jente i armene til mamman sin, langt utpå dagen og fortsatt i pysjen under den gode dyna:

Mamma elskej Jidde’n sin! :)

Lita jente som endelig var i ferd med å våkne, men en noe søvndeprivert mor gjorde et tappert forsøk på å holde øynene lukket litt til – før hun kjente en våt, liten smaskemunn mot kinnet. Akkurat sånn som mamma gjør når hun tror Jidde sover. 😉

Du kunne bydd meg gull, grønne skoger, flotte arbeidstitler og lønningsslipper i millionklassen – og jeg ville fortsatt takket nei. Ei lita jente som vet at mamma elsker henne og som deler ut nuss på kinnet uten engang å ha blitt bedt om det, er alt jeg noen gang vil trenge. :)

Vildes handleliste

En av fordelene med å være hjemme er at barna får være med på Det Virkelige Livet, med alt hva det innebærer. En av livets store uunngåeligheter er å handle mat, og dette går jo heller ikke upåaktet hen hos min lille vakre. I dag var pappa tidlig ferdig på jobb, og vi satt oss i sofaen alle tre. Handleliste måtte skrives. Maten må i hus. Flere dager på etterskudd, riktignok, men likevel. :)

Pappaen hennes og jeg gikk gjennom menyen og hva vi hadde fra før, mens Vilde fikk sitt eget handlelisteark til disposisjon. Og når vår var ferdig, kunne en strålende fornøyd Vilde vise mammaen sin hva hun hadde laget.

Hannejiste! :D

Hannejiste! :D

Og så tok hun pennen sin og fortsatte. Denne gangen var pappa og jeg så stille at vi faktisk hørte hva hun sa også mens hun “skrev”.

“Sokkojadeeeeeeeeeeeeeeee… Tyggiiiiiiiiiiiiiiis…..”

Lurer på om hun kanskje har vært med noen andre ut på handletur også, for *kremt* jeg kan ikke skjønne hvor hun muligens kan ha lært dette..? 😳

Sinnssykdom avslørt av datter

Hørt av innsiktsfull og oppvakt datter på 21 måneder:

Mamma sikkert sinnsyk.

Denne konstateringen kom altså fra gulvet der hun satt og lekte mens jeg løp hit og dit for å rydde i dag. Noen ganger lurer jeg på hva som sviver i det lille hodet hennes.

Sinnsyk? Jeg??? Hørt på makan! 😯

Så har det altså begynt

Her sitter jeg og min datter i sofaen og ser på TV, mens i alle fall jeg aner fred og ingen fare.

Jeg så det ikke komme engang. Før det altså plutselig og fullstendig uten forvarsel kommer fra 20 måneder gamle lepper:

“Mamma teit.”

Hva, spurte jeg måpende, er mamma teit??

“Ja.”

Jaja… La trassalder og pubertet begynne, da, hvis det er sånn det skal være! :)

Lille skravlebøtta mi

“Sie det!” kommer det fra sofaen her. “Akkujakk.”.

Verdens mest skravlete og veslevoksne jente på snart 20 måneder sitter og snakker med seg selv og med meg mens jeg sitter her og hadde tenkt jeg skulle skrive litt. Det er ikke så lett å skulle noe og snakke om noe annet, så da kan jeg like gjerne skrive om språket hennes. Det skjer nemlig så rivende fort her i huset for tida at jeg gjerne vil bevare øyeblikket for ettertiden, som best jeg kan. Allerede i overimorra har hun lært noe nytt igjen, og det er forbi.

Men akkurat nå sitter hun med morgen-smoothien sin og snakker.

“Da sier vi det. Akkurat.”

I dag var det hun som bestemte hvilken bleie hun skulle ha på. Jeg spurte ikke engang, hun tok bare et blikk på bleiestabelen og informerte sin humrende mor om at hun ønsket å ha på seg “jijja beia” i dag. Og den lilla bleien ble det altså. Hun kan nemlig ganske mange farger etterhvert, og “jijja” og “joosa” er visst absolutt å foretrekke. Men “jansj” er også brukbart, altså!

Da vi kom til trappa, hadde mor tenkt å assistere sitt avkom som stod der med både baby og “jijja beie”, men nei. “Jidde søl tappa”. Jeg måtte dog rydde vekk strykejernet som også stod der og var på vei opp, for “den æ faaali!” i likhet med alt annet som har ledning på seg. “Den bååke”, må vite. Strykejern er som kjent plagsomme sånn.

Hun er også svært glad i å synge, og yndlingssangen hennes for tida er sin egen versjon av “Bjørnen sover”. “Den æ faaaaaaali, baje faaaaaaliii, bøøøn æ faaaaali, isebøøøn faaaaali!” er verdens vakreste sang, synes mamma. Hun forundrer seg dog noget over hvor denne isbjørnen egentlig kommer fra, men antar det var den utstoppede varianten på ei kro vi spiste på for et par uker siden som er den skyldige i så måte. Farlig er den i alle fall, derom finnes ingen tvil.

Andre sanger på repertoaret er “Bæbæjam-jajaban”. Og “SojepitteDATT!”. Det hender pappa ikke er like glad for at både sola og Petter Edderkopp deiser ned i hodet hans med et brak når han sover og aner fred og absolutt ingen ro, men det får bare stå sin prøve.

Det hender til og med fireordssetningene kommer innimellom nå. Treordssetningene er i alle fall på plass, og det hender stadig man får instrukser om at “mamma bæje senga”, “mamma tåååte Jidde (mamma sove med Vilde)” og så videre. Og hun kan si fra når noe er dumt, og hva hun mener er den beste løsningen på det. I dag tidlig skar hun seg litt på sugerøret på smoothien, og da var det “jondt i munn!!” og “bååse” som var løsningen. Og så “diisa!!” hun samtidig, og da måtte “mamma hente tøkkepii” så vi kunne tørke opp elendigheten.

Hun er så kjempeflink, og det kommer så fort alt mulig nå. Og jeg ler meg nesten fillete når hun først skal ha “pupp i foffa” og så utbryter “nei nåå!!! Nå igjen??” med et lurt smil. Lille puppevraket (aka Puppejaak) er også et lite ekko, og hun trenger ikke høre ting så veldig ofte før de er et integrert element i hennes vokabular.

Mamma må passe seg heretter, skjønner hun. Men du og du så morsomt det er! :)

Powered by WordPress | Designed by: Free MMORPG | Thanks to MMORPG List, VPS Hosting and Video Hosting