Posts Tagged ‘stolthet’

Jeg er så stolt av ungen min!!!

I grunnen hadde jeg jo tenkt at jeg ikke skulle bli en av de foreldrene som støtt og stadig skryter av avkommet og ikke klarer å se svakhetene og slikt.

Men så var det jo bare det at jeg fikk Vilde, og ikke noen av de andres barn. Liksom. 😆 Jeg husker at jeg synes oppriktig synd på alle de andre mammaene som “bare” fikk sin egen når hun var helt ny. Den følelsen har ikke helt sluppet taket, irrasjonell som den kanskje er.

Og jeg vet egentlig også at andre mammaers unger er et ganske ømtålelig tema, og at man gjerne blir anklaget for både det ene og det andre dersom man ytrer en kvart setning om sin egen vidunderlighet. Spesielt hvis vidunderligheten faktisk er litt lenger fremme, litt sterkere, litt smartere, litt søtere… ja, i det hele tatt. Det er et merkelig fenomen.

Nevertheless.

Dette er min blogg, og her har jeg ikke tenkt å la meg kue av unødvendigheter. Så jeg sier det rett ut. For faktisk har jeg lyst til å skrike det ut fra toppen av et fjell med megafon, forsterker og det hele:

Jeg er så stolt av ungen min!!!

Den lille deiligheten som ligger der oppe i senga mi sammen med pappaen sin har verdens nydeligste bollekinn med smilehull i. De er så gode og nydelige at jeg ikke klarer å stoppe å nusse og sniffe og kose på dem om jeg først begynner (og da passer det godt at hun sitter der musestille med et lykkelig og hemmelig lite smil mens jeg gjør det også).

Hun er verdens søteste når vi er ute blant folk. Den som mener at hjemmebarn blir litt sosialt tilbakestående, må rett og slett bare spise de ordene til middag hvis de tar ett eneste lille blikk på ungen min. Den vennlige lille sjelen vurderer først om du er godkjent (det skal ganske mye til for at du ikke er det, altså) før hun løfter øynebrynene bittelitt sånn at hun ser ekstra søt ut, før hun krabber eller stabber smilende bort til deg (gjerne på kne, med armene løftet i forventning om at du snart kommer og tar henne opp på fanget ditt). Det spiller ingen rolle om hun aldri har sett deg før. Smiler du og ser snill ut, er du hennes venn. Spesielt hvis du har vafler. 😉

Og når vi er på butikken, så sier hun alltid hei til alle hun ser. Selv når mamma tror hun kanskje sover på ryggen. “Hei!” kommer det blidt. Og alle sier “Hei” tilbake, og da er hun så fornøyd. Lille nydeligheten min, som lærer så mye positivt om andre mennesker og seg selv!

Om det kommer en annen unge bort og tar lekene hennes, så kikker hun bare litt dumt på den før hun tålmodig går videre til neste leke. Og kommer det en annen unge bort til henne, smiler hun gjerne før hun viser bort leken hun har. Kanskje hun tilogmed gir den bort, så den andre ungen kan leke litt med den isteden.

Hun er sterk. Fysisk og psykisk sterk. Hun har en muskeltonus som er bedre enn på noen annen ettåring jeg har hatt i armene mine. Samtidig som det skal mye til før hun bruker den mot andre unger (det må riktignok medgis at hennes mor av og til må smake knyttneven), fordi hun er så solid og trygg mentalt sett også. Hun trekker seg heller unna en cm enn å gå til kamp, selv om hun utvilsomt ville vunnet.

Hun er modig. Hun er ikke opptatt av å vite hvor mamma er, hun er mer opptatt av hva som skjuler seg videre inn den åpne døra. Hun vil forske, hun vil oppdage – i full tillit til at verden er bra. Selvsikker. Trygg.

På babysvømminga er hun uovertruffen. Like trygg i vann som på land, like sosial og glad i andre mennesker der. Like vakker.

Og jeg er så stolt av henne! Hun er så fin!! Og jeg har lengtet så mye, så lenge… og så var hun her!

Endelig!

Lille, gode, deilige lille skatten min. Som jeg elsker så fantastisk høyt at jeg virkelig ikke trodde det ville være mulig.

Lille ungen min.

Nydeligste.

Jeg har ikke ord. Jeg tror faktisk ikke de er oppfunnet. :)

Powered by WordPress | Designed by: Free MMORPG | Thanks to MMORPG List, VPS Hosting and Video Hosting