Posts Tagged ‘tilknytning’

Amming, permisjon og pappaer

Ammingen i Norge er veldig godt etablert, og vi ligger i verdenstoppen, hvor andre land “looks to Norway”. Gro Nylanders ammevideo blir solgt i mange land, og WHO har anbefalinger som er på linje med det vi har fått til i Norge. Likevel ser det desverre ut som amming er blitt et skikkelig hår i suppa for gjengen som fronter pappas rett til bedre/like rettigheter til å være hjemme med babyen. Amming som helsefremmende tiltak for både barn og mor blir elegant ignorert, og en skikkelig kvinnesak som de flotte opparbeidete rettighetene rundt amming og permisjon er, blir nå ofret på “likestillingens alter”. Dette er kjempetrist, og veldig uheldig, ut fra både en mors og leges synspunkt!?

Jeg synes hun sier det så godt, så jeg ville bare dele med dere. Resten av innlegget er verdt å leses, og det finnes her.

Det kommer vel neppe som noen overraskelse at jeg er i mot enhver tvangsinndeling av foreldrepermisjonen. Jeg anser barnets og familiens behov som det som skal være det viktigste i sånne spørsmål, og jeg kan ikke se at en to- eller tredeling vil være hensiktsmessig i så henseende. Det gir for liten fleksibilitet.

En tredeling av permisjonen vil bety at mors del av permisjonen er over sånn ca når barnet er 7 måneder gammelt. En ting er at barn på denne alderen fortsatt gjerne ammes både dag og natt (noe som i seg selv bør være et sterkt argument), men en annen ting er også at dette er den alderen hvor seperasjonsangsten setter inn for fullt. For barnet er det VIKTIG at mamma ikke skal gå. Og dette er utviklingspsykologi, ikke politikk! Barnet kunne ikke brydd seg mindre om kvinnefrigjøring eller pappas rettigheter, barnet er av psykologiske grunner bestemt på at mamma ikke må gå,  forutsatt at det er hun som har vært primæromsorgsgiver frem til nå og at tilknytningen ellers har fått gå sin naturlige gang. Det er sånn det skal være. Det er et tegn på en emosjonelt og mentalt frisk unge.


Creative Commons License photo credit: ARHiggins

Det finnes barn av alle slags temperamenter og personligheter. En sterk og hardfør sjel vil kanskje ikke la seg merke så mye av dette skiftet, hvis pappa også er en fin fyr og barnet er trygt sammen med ham. Men sartere sjeler vil komme til å oppleve mammas fravær og pappas plutselige tilstedeværelse som ganske traumatisk og vond. Det er et brudd på barnets kontinuitet, og et brudd på den naturlige utviklingen av tilknytning. Det er normalt at barn danner seg et tilknytningshierarki i denne alderen, hvor det er ett menneske som er foretrukket over andre.  Som oftest er det mor som får denne plassen. Etterhvert vil også andre mennesker få stadig sterkere og sterkere rolle i barnets liv, men om den daglige omsorgen overlates til en person som ennå ikke har fått denne plassen på barnets foretrukket-liste, så kan det oppleves som ganske dramatisk for den lille.

Og det ville kanskje ikke vært så galt i seg selv. Barn tilpasser seg lett, de finner som regel en måte å håndtere ting på etterhvert, og pappa har antageligvis gjerne vært med fra starten av. Han kommer jo ikke inn som noe fullstendig ukjent vesen og erstatter Den Trofaste Mor. Det er jo ikke sånn.

Ikke før om tre nye måneder.

For når barnet igjen finner fotfestet, endelig venner seg til den nye hverdagen med en mamma som er borte på dagtid – da forsvinner pappa også. Da er det barnehagetilvenning som står på planen.

Dette blir to brå skifter og to brudd på tilknytningsutviklingen på kort, kort tid.

Jeg tror ikke det er heldig.

Pappas tilstedeværelse er viktig. Grunnleggende, udiskutabelt viktig. Men det er ingen barn på et halvt år som har lest likestillingsartikler og reflekterer så veldig nøye over hvem det var som stod ved kjøkkenbenken i dag. De har sin helt egen agenda, og den er hvor den er i en alder av 7 måneder.

Dersom pappaen er interessert, moden, ansvarsfull og vet opp-ned på en unge, så vil han klare å komme riktig posisjon overfor ungen sin likevel, selv om han ikke fikk være hjemme i noen måneder før barnehagestart. Min samboer fikk bare 2 uker rett etter fødselen, fordi jeg var student uten opptjente rettigheter for noen av oss, og han er uten tvil en av de mest tilknyttede fedrene jeg har møtt. Det var han som fikk hennes første timer her på jorden alene mens de sydde sammen meg, det er han som har stelt henne for kvelden, det er han som har lagt henne og ellers vært tilstede for henne så mye som overhode mulig. Han vet nøyaktig hva hun liker på brødskiva og hva som er viktig for henne. HAN er viktig for henne. Og jeg ville ikke nølt et sekund om å overlate omsorgen til ham om jeg måtte gå fra henne.

Kanskje vi som mødre bare må la fedrene slippe til. Hver eneste dag. Ikke bare si at “det blir din tur når du får perm, men frem til da er det MIN baby”, og tillate at kanskje røde sokker går mot rosa strømpebukse og andre ting som virkelig ikke betyr noe som helst.

For pappaer ER viktige. De er uerstattelige, og har veldig mye å si for et barns utvikling og generelle lykke i livet. Uten skygge av tvil.

Men det er dumt å gjøre dette til en krig.

For den krigen er det uansett barnet som vil tape.

Kjære regjering

Jeg er en av de skrekkelige kontantstøttemottakerne dere nå så gjerne vil til livs.

Mitt barn er et av dem som hindrer integrering av innvandrere, med sitt blotte fravær i barnehagen.

Vi er blant de familiene som nå vil straffes for en innvandringspolitikk som gikk åt skogen.

Og jeg har bare en eneste ting å si akkurat nå:

(more…)

Om å bære barn

*tidligere publisert på Hjemmemamma.com*

Lukk øynene dine. Tenk deg at du har din varme, gode baby sovende tett inntil brystet ditt. Hør henne sukke avslappet på utpust, og kjenn det lille brystet hennes gå ut og inn, ut og inn mot ditt. Om du bøyer hodet ditt bare en liten anelse, kan du kjenne lukten hennes. Føle håret hennes mot kinnet. Og du fylles av morskjærlighet og glede over dette lille vesenet som er ditt.
Så forestiller du deg at du åpner øynene. Du innser plutselig at du står bakerst i køen ved kassene på IKEA, og at det er rett før jul. Men det gjør ingenting. Du er nemlig ikke det minste stresset, i motsetning til de fleste andre mammaer du ser akkurat nå. For du har sluppet å navigere med barnevogn mellom smale hyller og ulidelig trege mennesker. Du har sluppet å bekymre deg for at noen skal dytte borti vogna og vekke den lille, sovende nydeligheten din. Og når du kommer ut i bilen, har du ingen problemer med å få plass til varene. Det står nemlig ikke noen plasskrevende barnevogn der.

For godt til å være sant? Ikke om du har oppdaget bæringens gleder.

Bæringens glemte kunst

En gang for lenge, lenge siden, på den tiden vi ikke var så opptatte av å være siviliserte, var bæring en naturlig del av barneoppdragelsen. Mødre overalt bar sine barn tett inntil seg, om det var i sjal eller i en dertil egnet og hjemmesydd pose på ryggen. Barna var med på det mor var med på, og fikk ta del i hverdagslivet helt fra starten av. De var en del av det som skjedde. De var en del av familien. Men så bestemte menneskene seg for å være siviliserte isteden.

For med den vestlige sivilisasjonen slik vi nå kjenner den, kom også en fremmedgjøring av kvinnekroppen og et ideal om kjølig avstand mellom mennesker – inkludert de små. Barnevognen ble oppfunnet, fine damer fikk ikke lenger lov å amme barnet sitt selv (det betydde jo, måtte Gud forby, at hun blottet brystet!), og fysisk, menneskelig kontakt ble sett på som en nødvendighet for å skape arvinger. Med dette forsvant en viktig og flott del av barneoppdragelsen fra den vestlige kulturen. Barna ble skjøvet bort, og oppfordret til å tie så mye som mulig. De hadde ikke lenger noen verdi i seg selv.

Heldigvis er dette barne- og oppdragersynet på vei bort. Men likevel henger det dessverre litt igjen fra tidligere generasjoner, selv om vi kanskje ikke alltid er klar over det. Ennå måles ofte mammakompetansen i hvor fort hun har fått barnet over i sin egen seng, og hvor fort barnet er nattavvent. Ennå brister vestlige morshjerter over å høre den lille ungen skrike seg i søvn, fordi det er det samfunnet, og kanskje også hun selv, forventer. Ennå har vi mye å lære av andre kulturer.

For heldigvis er det ikke alle som har glemt.

Naturlige instinkter

Det kommer neppe som noe sjokk på noen at mennesket regnes som et pattedyr av biologene. Kloke hoder har dertil kommet på at pattedyrene kan deles videre opp i to grupper. Den første gruppen er dem som klynger seg til et hi eller rede for å overleve, og den andre er dem som klynger seg til foreldrene sine. Her hører vi, heller ikke overraskende, til den siste gruppen pattedyr.

Det nyfødte spedbarnet kommer til verden utstyrt med reflekser som fra naturens side er ment som en overlevelsesmekanisme. Griperefleksen er rester fra den tida vi var hårete nok til å bli holdt fast i, og mororefleksen skulle forhindre katastrofen ved fall. Evolusjonsmessig er det derfor naturlig å sammenligne oss med aper, sjimpanser og så videre. Disse såkalte foreldreklyngerne har nemlig én ting til felles: de blir båret tett inntil mor eller far så lenge det er hensiktsmessig for avkommets (og dermed også rasens) overlevelse.

Selve spedbarnets skrik kan også være en etterlevning fra tidligere tider. For en foreldreklynger er nemlig adskillelse ensbetydende med livsfare. Et spedbarn som ble forlatt liggende på savannen, ville med all sannsynlighet mistet livet ganske raskt. Om det ikke ville frosset i hjel, ville det ganske sikkert blitt tatt av et rovdyr lenge før det i det hele tatt rakk å dø av sult.

Så er det kanskje ikke så rart, når alt kommer til alt, at et lite barn aller helst vil være inntil den varme, trygge mammaen sin så mye det kan. Og kanskje er mammaen utstyrt med en god porsjon naturlige instinkter også, slik at det vil kjennes veldig riktig ut for henne å holde ungen tett inntil seg?

Bæreinnretningen – det beste redskapet siden hjulet

Likheter til tross, det er likevel et par ting som skiller oss fra de andre foreldreklyngende pattedyrene. For det første og mest åpenbare, har vi forferdelig lite hår igjen å gripe tak i for den lille, alle hennes reflekser til tross.

For det andre er menneskebarnet den minst utviklede foreldreklyngeren av dem alle – det blir til og med sagt at de første tre levemånedene er å regne for et fjerde svangerskapstrimester fordi barnet ennå er så lite utviklet, men måtte fødes før hodet ble for stort for den kvinnelige anatomien. Nærhet til mamma eller pappa blir derfor ekstra viktig, og den lille menneskebarnet har behov for dette betraktelig mye lenger enn andre pattedyr.

Og sist, men ikke minst, er mennesket i stand til å bruke redskaper. Det har gitt oss uendelig mange fordeler, men den viktigste er kanskje at denne egenskapen gir oss muligheten til å følge våre instinkter til tross for at utviklingen har tatt oss bort fra vår opprinnelige natur. Det kan komme godt med når man har et lite barn å ta seg av. For hvor mange foreldre har vel ikke brukt timesvis på å vugge, trille, bysse – og nettopp bære?

Noe av det smarteste mennesket noen gang fant opp, var nemlig forskjellige bæreinnretninger som gjør det mulig å bære sine barn tett inntil seg og samtidig ha begge hender frie til å gjøre andre, nødvendige ting. Og de kommer i utallige varianter, former og farger, slik at selv den mest stilbevisste av oss vil kunne finne en bæreinnretning som passer akkurat hennes smak.

Fargesprakende mangfold eller diskréte nyanser?

Ja, det kan du faktisk velge selv, alt ettersom hvilke klær du har på deg, hvilket humør du er i eller hva barnet ditt trenger akkurat nå. Hva med et godt og mykt elastisk sjal for å kose med en liten, urolig baby som trenger masse kroppskontakt med mammaen sin for å roe seg? Eller hva med en stilig Mei tai på turen ned til butikken, eller ryggbæring i vevd sjal når dere skal lage middag?

Det er vanskelig å beskrive forskjellen på alle bæreinnretningene, men her er en liten oversikt over de mest vanlige:

Elastisk sjal:

mobyd1.jpgElastisk sjal er mykt og godt, og former seg godt rundt barnet for litt ekstra bærekomfort og kos. Derfor passer det også best til de minste barna. Sjalene er som regel 5 meter lange, og når man først har knytt det på seg én gang, så kan man ta barnet inn og ut igjen en rekke ganger før man behøver å stramme det eller knyte det på nytt. Derfor er det også særdeles godt egnet til lengre shoppeturer, hvor det blir mye ut og inn av bilen. Knyt det på dere før dere drar, så er det bare å flytte barnet fra bilsetet til sjalet og tilbake igjen.

På bildet: Moby Wrap

Vevd sjal:

didymos1.jpgVevd sjal er mye stødigere enn elastisk sjal, og gir bedre støtte når barnet begynner å bli litt tyngre. De kommer i forskjellige lengder, alt ettersom hvilken størrelse du selv er, og hvilken metode du foretrekker å bruke når du skal knyte på deg barnet ditt. Med dette kan du bære barnet ditt trygt både på magen og på ryggen – men vent med det siste til barnet er så stort at det uten problemer kan holde hodet selv, eller til du er så stødig på teknikken at du kan knyte slik at barnet får god nok støtte.

På bildet: Didymos

Meitai:

babyhawk1.jpgMeitai (også stavet Mei Tai) er en slags ”tøymeis” som har sitt opphav i Kina. Typisk er at det er en stoff-firkant (også kalt panel) med fin dekor, og med lange remmer i hvert hjørne. Noen kommer også med en egen sovehette som man drar over barnets hode når hun sovner. Meitaien kan brukes av barn i alle aldre, og man kan bære både på mage og på rygg med den – alt ettersom hva man selv har lyst til og behov for akkurat da. Denne er manges favoritt, siden den er rask og enkel og knyte på seg, og heller ikke blir så varm som et sjal kanskje kan bli. Derfor egner den seg også godt til turbæring eller husarbeid.

På bildet: Babyhawk

Ringslynge:

sakurabloom1.jpgSlynger kan på mange måter sies å være en forenklet utgave av sjal. Her har man et langt stoffstykke som tres gjennom to ringer for feste og hold, og det er med disse man regulerer hvor stramt stoffet skal sitte. Det er veldig enkelt å ta på seg, og passer godt til korttidsbæring eller om man skal bære barnet i søvn om kvelden. Det kommer også egne badeslynger, som er spesielt godt egnet til vannaktiviteter som babysvømming, en dag på stranda eller rett og slett en helt vanlig dusj. Tips: Om du har en slik for hånden, slipper du mye styr dersom dere tar dere en tur til svømmehallen en dag!

På bildet: Sakura Bloom

Trøste og bære

Det er utallige fordeler med å bære barnet ditt på denne måten. Det mest åpenbare er jo at du selv får hendene frie til andre ting samtidig som barnet ditt er godt ivaretatt, men det er også andre ting som kan være verdt å tenke over.

Det finnes ikke noe sted som føles tryggere og bedre for ungen din enn nettopp inntil brystet ditt. Der hører hun mange av de samme lydene hun kjenner så godt fra tiden i magen, og sovner lett inntil den gode varmen til mammaen eller pappaen sin. Dessuten får hun stimulert sansecellene i huden, og får massevis av den livsviktige berøringen. Undersøkelser har faktisk vist at berøring er like viktig som mat når de er helt små, og det viser seg at barn som aldri blir berørt vil visne bort og til slutt dø av mangelen. Forskning viser også at barn som blir båret i mer enn tre timer om dagen, gråter bare halvparten så mye som barn som ikke blir det – også på kveldstid.

Den tette kroppskontakten gjør også noe med hormonbalansen i kroppen, både hos mor og barn. Stresshormonet kortisol synker betraktelig, mens ”fred og ro-hormonet” oksitosin stiger tilsvarende. Dette er også det samme hormonet som styrer melkeproduksjon og –utdrivning, så bæring fremmer dermed også ammingen.

Små barn bæres gjerne i hva man kaller froskestilling, med magen inntil mor og med knærne høyere enn rumpa. Denne stillingen er optimal for utviklingen av hofteleddene, og er den samme stillingen barn med medfødt hoftedysplasi får når de bruker en korrigerende pute mellom beina. I tillegg er denne stillingen veldig god for ryggen, som jo naturlig har en krumning fra barnet lå i magen. Ofte kan det være ubehagelig for et lite barn å ligge rett ut på ryggen i lengre tid, nettopp fordi ryggen hennes ikke har rukket å rette seg helt ut ennå. Om hun blir båret, får ryggen hennes den tiden den trenger til å rette seg ut i et mer naturlig tempo.

Froskestillingen er dessuten en veldig god stilling å være i for barn med magevondt eller kollikk. For det første hjelper det å ha beina litt godt opp mot magen, slik hun har nå, og for det andre sitter hun nå ”med riktig side opp”, slik at lufta lettere kommer ut begge veier. Det skader selvsagt heller ikke at hun er tett inntil det tryggeste og mest beroligende hun kjenner til, og at mamma og pappa kan bære henne rundt på en behagelig og ergonomisk riktig måte.

Optimal læring

Men også for større barn finnes det gode fordeler med å bli båret. For det første trenger jo også de kroppskontakt og oppmerksomhet fra mamma og pappa, men de får også ta del i familielivet på en helt annen måte enn de ville fått dersom de bare skulle være på gulvet eller i vogna. Nå kommer de opp i høyden og kan se ansikter på samme nivå som sitt eget, og faktisk være en naturlig del av samtalen istedenfor å måtte vente på at noen stikker hodet sitt ned til dem. Dette er uvurderlig for barnas sosialisering.

Barn er også mer våkne desto større de blir. Det betyr at de tar inn informasjon fra omgivelsene hele tiden, og lærer mye om verden bare ved å være i den. Hun vil med andre ord lære om husarbeid bare ved å sitte på ryggen din mens du henger opp klesvasken, og det er helt sikkert ikke dumt å gjøre oppvasken til en spesiell kosestund for deg og henne heller!

Så lenge hun er trygg og rolig inntil mamma eller pappa, er hun også i det man kan kalle ”stille, observerende modus”. Dette sies å være den aller mest optimale tilstand for læring, hvor hun kan ta inn så mye informasjon hun trenger og er istand til å ta i mot akkurat nå. Og dersom inntrykkene blir for mange for henne, kan hun bare snu seg inn mot deg, lukke øynene sine og sovne trygt istedenfor.

Bæring stimulerer også andre sanser. Ta for eksempel vestibulærsansen (balansen) og den kinestetiske sans (orientering i rom). All den tid barnet følger dine kroppsbevegelser, vil hun bruke og øve opp både sin indre muskulatur og balansesans. Hun vil også få kjenne på hvordan det er å være forskjellige steder i romdimensjonen – noen ganger er hun høyt, andre ganger er hun lavt, noen ganger snur dere til venstre og andre ganger til høyre.

Alt dette stimulerer og fremmer barnets sansemessige utvikling. Men det beste av alt, er at bæring styrker den viktige tilknytningen mellom foreldre og barn. Dere lærer å kjenne hverandre bedre desto mer tid dere tilbringer sammen, og det er lett å lese og bli kjent med barnets minste signaler når man har det så tett inntil seg. På samme måte lærer barnet at de viktigste menneskene i hele hennes verden er trygge, kjærlige og tillitsverdige omsorgsmennesker. Bare det er grunn god nok i seg selv.

Den som Googler, hun finner

Dersom du ennå ikke har oppdaget og følt bæregleden på kroppen, kan det på det sterkeste anbefales. Du finner bæresjal blant annet på Hjemmemamma.coms nettbutikk, og dersom du er riktig heldig, kan det jo også være at du finner akkurat det du leter etter på steder som Finn, QXL eller Ebay til en rimelig penge.

Nettstedet www.tettinntil.no har også masse god informasjon om bæretøy og bæring generelt. De har i tillegg bæretreff rundt omkring i landet fra tid til annen, som gjerne annonseres på forumet deres. Her kan du prøve forskjellig bæretøy og få god veiledning av mer erfarne bærere dersom behovet skulle være tilstede. Siden har også et eget underforum for salg av brukt bæretøy, så det kan lønne seg å titte innom av og til.

Og hvem vet – kanskje du også snart befinner deg i en lang kassekø mens du lurer på hvorfor du er så avslappet?

Tanker om langtidsamming

Jeg har tenkt mye på langtidsamming i det siste, jeg. Vi har nemlig akkurat passert normalen for hva som forventes i så måte, selv om WHO faktisk anbefaler at man ammer de første to årene av barnets liv.

Da Vilde ble født, var det ikke så viktig for meg om hun skulle få flaske eller pupp. Selvsagt hadde jeg tenkt å gjøre alt jeg kunne for å “få det til”, men da jeg nå engang satt der med ei lita snuppe som sovna med trynet i matfatet hver gang hun kjente mammas kroppsvarme og når kroppen min samtidig hadde mer enn nok med å erstatte blodtapet etter keisersnittet, så stressa jeg ikke noe med det. Bare tenkte som så at “ok, mat skal vi nok få i deg uansett”, og valgte å gi henne pupp for kosens skyld før jeg tok frem flaska.

Men så da, etter fem uker… De hadde liksom fortalt meg at flaske ville ødelegge alt og at hun heller ville foretrekke den enn puppen, men den teorien gjorde Vilde til skamme. Flaskenekt, fullstendig. Hun skulle bare ha pupp. Og jeg var ikke helt forberedt på hvor stolt jeg skulle bli. Endelig. Ungen min ville heller ha meg enn plast! Hurra! 😀

Så var det fullamming frem til den dagen hun fylte 6 måneder, hvor hun fikk smake grøt første gang. I dag, som ettåring, spiser hun alt vi spiser, hentepizza som salat. Hun er ei matglad, lita jente som liker alt hun får servert. Likevel er hun fortsatt puppefanatiker på sin hals, og det ser ut til at “bubb” er universalmiddelet hennes. Om hun er sulten, så er det “bubb”. Slår hun seg, er det “bubb”. Og om hun ikke får sove, så er det i allefall “bubb”! Ja, dere skjønner tegninga.

Enn så lenge er det bare positive tilbakemeldinger å få av utenforstående. “Så flink du er!”, sier de når jeg gir henne styrkedråpene sine ute blant folk. Men jeg holder på å forberede meg mentalt, fordi jeg vet jo at det ikke nødvendigvis blir like koselig om ganske så kort tid.

Jeg hadde tenkt jeg skulle amme henne til hun ble så stor at hun kunne si “pupp” og kle av meg selv. Det punktet har vi pr definisjon forbipassert for noen måneder siden. Nå tenker jeg at hun skal få så lenge hun vil ha, eller så lenge jeg har noe å gi henne.

Først og fremst fordi jeg tror det er viktig for tilknytningen. Barnet bruker de to første årene av livet sitt på å bygge opp en sterk tilknytning til sine omsorgspersoner, og det er vel ikke så mye annet som kan erstatte amming i så måte. Vilde er en veldig trygg og sterk person, og jeg ønsker å bygge opp under det på alle tenkelige måter så lenge det ikke går utover min evne til å være mamma (ironisk, kanskje, men noen ganger blir man jo unektelig litt sliten). Og så lenge jeg er hjemmemamma, så kan hun få så mye hun vil av meg uten praktiske problemer. Faktisk samsover vi også, og om nettene pågår det sannsynligvis selvbetjening der vi ligger, uten at jeg vet så veldig mye mer enn at jeg ikke våkner med melkespreng (den natta hun sov borte, gjorde jeg nemlig det… 😉 ).

En annen ting er helseeffekten av det. Morsmelk har en beskyttende virkning mot å utvikle allergi, og all den tid mine svigerforeldre holdt på å miste hennes far i et allergianfall da han var baby, så er dette faktisk litt viktig også. Spesielt med tanke på at jeg selv har astmaallergi og mange på min side av slekta også reagerer på dyr, pollen, nøtter… you name it. Om jeg kan spare henne for det, så gjør jeg det.

Det er også påvist under undersøkelser at barnehagebarn som ikke ammes trenger antibiotika fem ganger så ofte som de som fortsatt får morsmelk – det sier litt om hvor mye dette styrker immunforsvaret. Jeg, som de fleste andre mammaer, ønsker selvsagt at ungen min skal være så frisk og sunn som overhodet mulig.

Disse tre tingene veier ekstremt mye tyngre i min avgjørelse enn at noen kanskje er redde for å se puppen min. Jeg kommer nok ikke til å amme offentlig oftere enn jeg må, men det har jo også noe å gjøre med at lille frøken Fokus ikke er verken spesielt diskret eller konsentrert av seg når det er mye som skjer rundt henne. Om hun genuint skulle komme til å trenge litt melk, så har jeg likevel ikke tenkt å nekte henne det.

For hvorfor skulle jeg, egentlig? Jeg blir litt forfjamset når jeg leser rundtomkring at folk forbinder langtidsamming med både incest og perversitet, det må jeg jo bare innrømme. Men både hun og jeg vet at dette er riktig for oss, så da kan vel egentlig eventuelle motstandere i grunnen spare det til terapitimen sin.

I en ideell verden vil hun avvenne seg selv når hun er “ferdig”. Plutselig en dag kan det være at hun tenker at nok er nok, og da er vi ferdige. Eller det kan hende jeg blir gravid igjen, og at jeg bare ikke orker mer. Kanskje. Jeg har prinsippielt ingenting mot å tandem-amme (altså amme både liten og stor) heller, men det er noe jeg bare må ta som det kommer.

For om det er en ting jeg har lært så langt, så er det at det ikke er så veldig mye vits i å planlegge sånne ting. Det blir gjerne som det blir uansett.

Men jeg har uansett ikke tenkt å la et forskrudd samfunn ta denne avgjørelsen for meg.

Powered by WordPress | Designed by: Free MMORPG | Thanks to MMORPG List, VPS Hosting and Video Hosting