Posts Tagged ‘trassalder’

Mammatrass

Jepp, det er det jeg er redd jeg har havnet i.

Toåringen min trasser. I dag klikket hun i vinkel fordi den rosa panteren var ferdig på tv og pappa i tillegg ville trøste henne. UHØRT! At ikke han bare kunne skjønne helt av seg selv at det bare var mamma som kunne reparere sånt, og at det var MAMMA som skulle fortelle henne at pappa kunne finne mer rosa panter på youtube, og så plassere sin datter i armene til tidligere nevnte og litt oppgitte far sånn at far og datter kunne se mer av tidligere nevnte rosa panter.

Alle vet at det er en helt logisk og naturlig del av utviklingen. Hos et barn.

Det er bare det at ingen sier så mye om mammatrassen.

(more…)

Det er nå det begynner å bli vanskelig

Frem til nå har jeg vært velsignet med et barn som for det meste har vært svært så snill og grei og enkel å ha med å gjøre. Når hun var baby, gråt hun bare om hun var trøtt eller sulten, og jeg vet nesten ikke hva det vil si å være våken om natta på grunn av babyskrik. Jeg vet derimot mye mer om å forsøke å vekke et barn som bare ikke skulle være våken lenge nok til å spise engang, men jeg antar dette ikke kvalifiserer til nevneverdig mye sympati fra andre mødre der ute.

Min datters dype smilehull har vært faste innslag i hverdagen, og hun har en helt herlig, kullsvart humor som får meg til å le meg fillete mange ganger. Om noen går på snørra så det suser etter på TV, er hun den første til å skratte. Høyt. Så magen rister. 😆

Høflig er hun også. “Tann æ såå pupp i seng?” eller hvor hun nå måtte ønske servering er en kjent setning. “Ja takk” og “nei takk” svarer hun også, uten at vi engang har lært henne det bevisst, og hun deler mer enn gjerne med seg av lekene sine når det er andre barn til stede – faktisk nesten litt i overkant sjenerøs er hun. Vi har oppfunnet uttrykket “overVildet”, og det beskriver hennes giverglede ganske godt. 😉

Det er bare det at dette blide, avbalanserte, høflige og sjenerøse barnet har dratt på ferie akkurat nå uten å si fra hvor hun skulle og når hun kommer tilbake. Jeg tror kanskje hun har dratt til det artige landet “Trassalder” en tur, og sendt en utvekslingsstudent derfra i bytte.

For jøje meg…

I dag fikk jeg beskjed om at “mamma tegne meg”. Altså jeg skulle tegne med henne. Så jeg tok frem en rød blyant og tegnepapir, og tegnet blomster i vilden sky. Og alt var vel. Helt frem til en liten snuppe rev den fine, røde blyanten ut av hendene mine og røsket med seg arket i samme slengen og gikk. Jaha, tenkte jeg, ikke noe mer tegning altså.

Men der tok jeg feil.

Min datter bråsnudde på den andre siden av bordet, kikka på meg med ville øyne – og forlangte at mamma skulle tegne BLOMST. Fikk jeg blyanten? Nei. Fikk jeg arket? Nei. Det var hennes. Men hun var like fullt lynforbanna på sin mor fordi hun ikke tegnet blomst lenger. Herlig…

Hun har dessuten oppdaget at det er svært så artig å lukke døra sånn at mamma blir stengt inne på rommet sitt. Frem til hun oppdager at hun ..ehm… har lukket DØRA og stengt mamma INNE på rommet sitt! Det krever sammenbrudd, det må jo enhver idiot nesten-toåringsmamma forstå. Og sammenbrudd blir det, altså. Til fulle.

Og sånn går nå dagene her i huset.

Stakkars, lille jenta mi.

Nå er hun i ferd med å oppdage sin egen, selvstendige vilje. Hun er i ferd med å lære at hennes handlinger har logiske konsekvenser, og at hun selv må styre impulsene sine litt for å ikke havne i uføret (som i innestengt ikke-blomstertegnende mamma). Hun er litt liten og litt stor på en gang, og i skjæringspunktet der er det neimen ikke lett å være.

Jeg vil tippe hun kanskje er enda et par hakk mer sliten enn meg akkurat nå.

For det er nå det begynner å bli vanskelig. Det er nå jeg virkelig må begynne å oppdra, ikke henne, men meg selv.

Tidligere i kveld kom jeg over et blogginnlegg hos Landsbygutten som handler om nettopp noe av det samme. Han siterer der regissøren Kay Pollak, som sier

Alle små barn gjør alltid i hvert øyeblikk så godt de kan, av sine beste evner, akkurat da. Alt annet er uttrykk for mitt (den voksnes) feilsyn”

Dette tolker han som

…av dette følger logisk at alle dommer, (dvs. skjenn, straff.) anklager, latterliggjøring, ironier, som rettes mot barn er et rop og bønner om hjelp fra den voksnes side.

Og det er der jeg er.

Jeg har lyst til å skrike, kjefte og bære meg i ren frustrasjon over dette ravende gale individet jeg tilbringer dagene mine med akkurat nå – og jeg gjør det også noen ganger. Min tålmodighet har grenser. Jeg er ikke perfekt, og har heller ingen intensjon om å overbevise verken Vilde eller deg som leser dette om noe annet.

Men det er ikke for å korrigere henne. Da måtte jeg valgt en annen metode og innfallsvinkel. Hun er der hun er i utviklingen sin, og jeg må bare forsøke å legge det til rette for henne sånn at hun skal komme sånn noenlunde OK ut av det i den andre enden. Og altså samtidig forsøke å bevare sinnets friskhet selv. Det er der mine egne reaksjoner kommer inn i bildet. De har  ingenting med henne å gjøre.

Jeg skal ikke oppdra barn akkurat nå. Jeg skal bedrive mammaoppdragelse i utstrakt grad på meg selv. Jeg må finne utløp for den frustrasjonen som jo nødvendigvis må bygge seg opp når en introvert sjel skal være hjemmemamma for en ekstrovert utvekslingsstudent fra Trassalderen.

Ønsk meg lykke til. :)

Så har det altså begynt

Her sitter jeg og min datter i sofaen og ser på TV, mens i alle fall jeg aner fred og ingen fare.

Jeg så det ikke komme engang. Før det altså plutselig og fullstendig uten forvarsel kommer fra 20 måneder gamle lepper:

“Mamma teit.”

Hva, spurte jeg måpende, er mamma teit??

“Ja.”

Jaja… La trassalder og pubertet begynne, da, hvis det er sånn det skal være! :)

Powered by WordPress | Designed by: Free MMORPG | Thanks to MMORPG List, VPS Hosting and Video Hosting