Tull og tøys om barn og søvn

– Ikke gi barnet for mye oppmerksomhet om det våkner om natten, da vil det få problemer med å sovne igjen av seg selv.

Selv om barnet våkner og gråter, bør du først og fremst forsøke å trøste barnet i sengen, i stedet for å ta det opp i egen seng, råder Skatvedt.

Han har forståelse for at slitne foreldre kan ty til denne løsningen hvis barnet gråter mye om natten, men er klar på at dette i lengden vil gjøre vondt verre.

Og så er vi igang igjen.

Nok en søvnekspert er ute i media og mener noe om hva som er bra og ikke for barn. Eller nei, ikke barn. For søvn. For de voksnes søvn.

Primater har sovet sammen med barna sine alltid. Mennesket også, frem til nyere tid. Da ble det Viktig å Være Selvstendig for både barn og foreldre – og kanskje spesielt mor, som jo skulle kvinnefrigjøres også etterhvert.

Barn er i utgangspunktet programmert til å ønske å være inntil en stor, voksen og sterk kropp, og spesielt for å sove trygt. Menneskebarn har ingen pigger de kan slå ut med, de har ingen harde skall de kan krabbe inn i. Alt de har for å beskytte seg, er foreldrene. Det er ikke rart at evolusjonen har sørget for at små menneskebarn ønsker å sove i foreldrenes seng. Det er nettopp det som har gjort at vi i det hele tatt fortsatt eksisterer.

Sweet Dreams
Creative Commons License photo credit: cre8_tif

Barns søvnproblemer er i veldig stor grad et samfunnskonstruert problem. Det ble sånn da kristendommen og pietismen kom inn med sine føringer om at barn skulle ses, men ikke høres, ektemannen skulle ha sin hustru som han ville, når han ville, og man ansatte ammekvinner som tok seg av den forferdelige skam det var å måtte blotte sine bryster. Barnet ble ansett som proppfullt av arvesynd (alt naturlig var djevelsk, må vite), og fysisk kontakt skulle ikke forekomme mer enn absolutt nødvendig. Medfødte behov skulle plukkes av så fort som mulig, slik at barnet til slutt ville bli et sivilisert menneske og en god kristen.

Vi er alle preget av den kulturen vi vokser opp i, og det tar generasjoner før visse trender og tendenser er helt borte. De preger våre tanker, våre forventninger til oss selv, våre barn og andre, og det preger vårt barnesyn og tanker om oppdragelse. Det henger mye igjen i den kollektive folkesjela.

Nå skal kvinnen ut i arbeidslivet mens barna ennå er bittesmå, og da må jo også barneomsorgen tilpasses deretter. Man behøver søvn for å fungere på jobb, og det er vanskelig (for ikke å si umulig) å gå på jobb dag etter dag dersom natt etter natt ikke gir god nok søvn. Og barna på sin side skal jo i barnehagen, og trenger også søvn for å klare stresset.

Igjen ofres barnets medfødte behov for å være sammen med en trygg, stor og beskyttende kropp. Søvntrening blir et tema. Om mammaforum på internet er representativt for norske foreldre, er skrikekurer og Ferber-metoder et svært utbredt fenomen. Med andre ord: hver eneste kveld ligger tusenvis av norske spedbarn og skriker seg hese på foreldre som ikke kommer, men som kanskje står bak en lukket dør med klump i halsen og forteller seg selv at de gjør det de skal gjøre og at dette er riktig.

Det er ikke det. Det er feil. Hadde vi gjort dette i steinalderen, hadde jeg ikke sittet her og skrevet dette nå. Da hadde min for-mor vært spist av rovdyr eller frosset ihjel for lenge siden. Du finner ikke en primat i verden som forlater sitt hjelpesløse avkom for å gå å sove litt. Det forekommer ikke at dyr legger barna sine til å sove et annet sted enn der de selv sover. Det ville vært artens undergang. En mor sover med sine barn. Punktum.

Jeg har en 2.5-åring.

Jeg har to sprinkelsenger (jeg hadde faktisk tenkt å søvntrene som alle andre, frem til jeg kom på bedre tanker) som har fungert særdeles fint som bamse- og klesoppbevaring, men mitt barn har aldri sovet mer enn tilsammen en time der. Hun har sovet sammen med oss hele tiden.

Det har vært gode perioder og det har vært dårlige, jeg skal ikke glorifisere samsoving opp til noe det ikke er, men i all hovedsak har det gått veldig bra. Om hun har våknet om natta, har hun sovnet igjen fortere enn hun har klart å vekke oss, fordi vi har jo vært der og hun har ikke behøvd å våkne ordentlig for å finne oss.

I starten måtte hun ligge i armkroken til meg eller faren for å sovne. Nå er det bare for han å legge seg ved siden av henne i senga, mens hun legger seg godt til rette på mammas pute og trekker dyna  over seg. Hun sovner alene på få minutter, trygt og godt. Det har gått sakte og sikkert i hennes tempo, uten at vi har presset og mast og latt henne skrike.

Vi har også latt henne styre sin egen døgnrytme, stort sett, og om hun ikke har vært trøtt nok så har hun fått være oppe sammen med oss. Vi har alltid stolt på at hun skulle finne sin egen rytme, og i høst gjorde hun det av seg selv. Nå krabber hun opp på fanget mitt sånn i seks-sjutida på kvelden, sier i fra at “Du må stelle meg, daaaaaaa…!”, og er dønn klar til å pusse tenner og legge seg. Totalt uten konflikter av noe slag.

Veien hit har vært lengre enn de fleste rundt oss har valgt, og jeg har stadig fått spørsmål om det ikke er slitsomt. Joda, det har det vært til tider. Men det skjer noe med forventningene og innstillingen underveis  – om hun nå skulle finne på å være våken til halv elleve, så ville jeg antagelig opplevd det som forferdelig slitsomt fordi jeg nå er vant til å ha kvelden for meg selv. Den gangen var det bare sånn det var og skulle være, det hender faktisk noen ganger at jeg savner henne litt etter at hun har lagt seg for kvelden.

En annen ting er at jeg har vært hjemmeværende hele småbarnsperioden hennes. Om hun la seg seint, betydde det at hun våknet seint. Og det igjen betydde at jeg fikk sove i 10-12 timer om jeg behøvde det (og det gjorde jeg jo :) ).

Jeg skjønner at man blir desperat etter søvn og at man gjør hva som helst for å komme seg gjennom hverdagen. Søvnmangel kan ødelegge alt, fra forhold til helse, og det er viktig med søvn.

Men vi har skapt oss en verden hvor våre naturlige behov er i konflikt med kravene som stilles. Vi har satt oss i en situasjon hvor vi har eksperter som forteller oss at vi ikke kan lytte til våre omsorgsinstinkter, hvor vi frarådes å dekke våre barns primære behov på nattestid.

Kanskje det er på tide å tilpasse seg naturen igjen, istedenfor å gjøre flere dårlige forsøk på å tilpasse den til vår konstruerte verden.

Del på Facebook
Tweet dette

Both comments and pings are currently closed.

4 Responses to “Tull og tøys om barn og søvn”

  1. myruin says:

    Jeg blir veldig nysgjerrig på hva du baserer denne kunnskapen på jeg?
    For min gutt vil ikke sove om han er i vår seng.
    Det er sikkert vår feil, for vi har brukt senga vår som lekeseng, når han våkner om moorgenen.
    .-= myruin´s last blog ..Hurrrraaaa for Broder’n =-.

  2. Jeanette says:

    Bøker du kan lese om du er interessert i temaet, er The No-Cry Sleep Solution for søvn, eller Continuum Concept om hvordan en stamme som er det nærmeste vi kommer til urmennesket oppdrar ungene sine. Veldig interessant bok, synes jeg i alle fall. :)

    Kanskje han hadde villet sove der, om han hadde gjort det helt fra starten av?

  3. Black Orchid says:

    Jepp.
    Det mest frustrerende med hele greia er kanskje det at helsesøstre kun vet om en metode for å få dette søvnmønstret til og passe inn; Ferbers, eller skrike metoden som vår dame kalte det.
    Men nå er vi også i samme situasjon, og har vært hjemme med barnet til han fant sin egen rytme, som passer til samfunnet forøvrig. Og det tok oss 1,5 år før det falt skikkelig på plass, Så da er jo ikke permisjonstida nok.
    Selv elsker jeg den fine følelsen av den lille kroppen som krøller seg intill meg, og sniffer inn trygg mamma lukt. Men nå vil han i lengre og lengre perioder sove i egen seng, Og det helt uten oppfordring fra oss. Men selfølgelig noen netter er det fortsatt godt med voksensenga.

    Kjempekjekt at du skriver om dette med naturlig barneomsorg, det gir masse inspirasjon. Og øker pågangsmotet når en vet at det er flere.
    .-= Black Orchid´s last blog ..Inspirasjon? =-.

  4. Jeanette says:

    *nikker* Og jeg har plukket av meg mye “lærdom” fra barnehagekarriere og førskolelærerutdanning nå etter at jeg fikk Vilde og begynte å se det fra en annen side. Man blir så påvirket av de man jobber med og den inputen man får fra lærere og medstudenter, og barneoppdragelse i dag går i altfor stor grad på å tilpasse barna til vårt mer eller mindre selvskadende samfunn.

    Det første målet man har på sin mammakompetanse, er hvor fort barnet sover hele natta i egen seng. Man er flink når man er sterk nok til å stå i mot sår skriking og ikke tar opp barnet for å trøste det. Det er tegn på svakhet når man ikke “klarer det”.

    Det andre målet er hvor fort barnet er nattavvent. Jeg fikk høre på 7-månederskontrollen at nå er jeg jo så sliten av nattamming og hun spiser jo mat så nå trenger hun ikke pupp lenger. Jeg var jo ikke det, vi samsov jo, så det var selvbetjening som pågikk delvis i søvne. Det ville antagelig vært annerledes om jeg hadde måttet våkne av barneskrik, gått over gulvet, ammet, lagt ned barn og så gått tilbake til senga, men… Jeg var heldigvis “for svak” til å ha satt meg selv i den situasjonen. 😉

    Og så er man flink og sterk og selvstendig når man står i mot trangen til å løpe tilbake og hente ungen sin etter at man har levert ettåringen i barnehagen de første gangene. Om man ikke er flink og sterk og selvstendig, så er man hønemor, overbeskyttende og meget mulig sykelig tilknyttet barnet sitt med problemer med å gi slipp.

    Det får lov til å vokse frem fordi helsesøstrene sitter fast i gammel forskning, fordi karrierepresset på kvinner tilsier at nattavvenning og søvn er nødvendig fra tidlig tidspunkt, fordi barnehagehverdagen innebærer en kjernetid hvor alle barna må ha kommet og alle foreldrene må ha gått, og fordi ekspertene presenterer sine ideer som Sannheter i media.

Powered by WordPress | Designed by: Free MMORPG | Thanks to MMORPG List, VPS Hosting and Video Hosting