Dr. Karps metode: en vei ut av spedbarnsgråten

Tenk deg at det fantes en måte du kunne få babyen din til å roe seg på. At det fantes en metode som gjorde at babyen følte seg trygg, avslappet og tilfreds, at babyen din sovnet rolig uten smerte og protester – og at du og pappaen følte dere som verdens beste foreldre en stund.

Ikke helt sånn realiteten er nå, sier du?

Da kan det hende du bør lese videre.

Uansett hvor vakkert det enn er å få barn, så er det ingen som kan påstå at det ikke er krevende. Noen av oss er så heldige at vi får babyer som stort sett bare sover, spiser og er fornøyde, men de aller fleste vil nok også få perioder hvor ting går helt på tverka og aldeles ikke så på skinner som man kanskje kunne ønske. Kolikk, nattevåking med medfølgende søvnmangel, byssing, trøsting og bæring hører gjerne med i spedbarnsforeldres hverdag, og det er ikke alt som er like lett å håndtere selv om man gjør «alt riktig».

Da er Dr. Karp en mann du bør vurdere å stifte nærmere bekjentskap med.

Alternativløs gråt

Da han begynte sin legepraksis på 70-tallet oppdaget han til sin store forferdelse at det bare fantes to måter å stoppe intens spedbarngråt på. På den ene siden var den gode, gamle bestemormåten, med vugging, byssing og bæring, og om ikke dette hjalp så ble man rådet til å medisinere barna i den tro at det bare var smerte som fikk babyen til å gråte.

Når det så viste seg at medisineringen likevel ikke var tilrådelig til så små barn, ble man stående igjen med få andre alternativer dersom all verdens byssing og trøsting ikke hjalp. Dette sendte Dr. Karp ut på en leting i andre kulturer etter svar på den store gåten:

Hvordan roe ned et skrikende spedbarn?

Svaret han kom opp med er forbausende genialt.

Begynnelsen

Men la oss begynne med begynnelsen først:

Evolusjonsmessig er det nyfødte spedbarnet veldig dårlig utviklet sammenlignet med andre nyfødte dyr. Et føll kan for eksempel løpe bare noen timer etter fødselen, noe vår art trenger over et år på å klare. I utgangspunktet skulle vi ligget i mors mage en liten stund til, sånn at hjernen vår kunne utviklet seg enda litt før vi entret verden utenfor – men innen da ville hodeomkretsen vår være så stor at mor ville fått store problemer under fødselen. Isteden får vi en ekstra «fosterperiode» når vi kommer ut, noe Dr. Karp velger å kalle «det fjerde trimester». Forskjellen mellom en nyfødt hjerne og en som har utviklet seg i ytterligere tre måneder er nemlig enorm, og en urolig baby vil kanskje trenge livmoderlige omgivelser som en myk overgang til livet utenfor – som en erstatning for det miljøet spedbarnfosteret egentlig er tilpasset.

Når en liten baby får denne livmorassosiasjonen vil det skje noe nesten magisk: hennes avslapningsrefleks utløses, og hun sovner på få minutter.

Hva med kolikk?

Av og til, sier Dr. Karp, vil et spedbarn begynne å skrike av bare den naturlige tarmbevegelsen når hun skal gjøre sitt fornødne eller fordøye maten – ikke fordi det nødvendigvis er så vondt, men fordi dette er en ukjent og kanskje ubehagelig følelse for en liten kropp som frem til nå bare har fått sin næring gjennom navlesnoren. Og så blir babyen forstyrret av sine egne skrik og sin egen kaving, og skriker enda mer i en oppadgående spiral.

Visst finnes det spedbarn som har genuine smerter, men disse vil ikke roe seg i verken bil, i noens armer eller av å bli trillet i en vogn slik mange urolige spedbarn gjør – ingen av disse tingene ville nemlig tatt vekk smerten sånn at barnet sluttet å skrike. Da er det rimelig å anta at det er andre ting som forårsaker gråten, og denne metoden kan derfor fungere godt. Men husk at selv kolikkbarn kan trenge livmorassosiasjonen! Kanskje til og med disse barna trenger den litt ekstra mye?

Dr. Karps metode

Metoden består av fem forskjellige elementer. Babyen din trenger kanskje bare en eller to av dem, og kanskje hun vil trenge alle fem i rikt monn for å roe seg. Det er uansett viktig å være tålmodig, for dette er en ferdighet som ofte må læres på lik linje med andre ting – se i bunnen av artikkelen hvor du kan finne veiledning.

1. Reiving / svøping

Tenk deg at alt du vet om er en verden hvor du ligger tett omsluttet av varme og mykhet. Uansett i hvilken retning du beveger deg, møter du en trygg og sikker motstand, og huden din er alltid i kontakt med et «noe» utenfor deg selv. Men så er det plutselig borte. Armene og beina dine spreller vilt i noe de kaller «lufta», og mangelen på kontakt med noe annet får deg til å kjennes ut som du er i fritt fall – kanskje så til de grader at fallrefleksen i kroppen din utløses, og du skvetter til.

Bare tanken kan få hvem som helst av oss til å føle uro, ikke sant?

Dette er faktisk slik det kan føles for noen babyer. Disse trenger å omsluttes i noe som kan minne dem om sikkerheten, varmen og tryggheten fra mammas mage, og da kan reiving være et svært godt hjelpemiddel. Dette foregår på den måten at du pakker babyen passe stramt inn i et teppe, for på den måten å begrense hennes fysiske bevegelser og hjelpe henne til ikke forstyrre seg selv. I neste omgang vil denne roen hjelpe henne med å fokusere på deg, noe som bringer metoden videre til de neste stegene.

2. Side-/mageleie

Dersom du faller fremover eller til siden, vil sannsynligvis refleksen slå ut i armene dine sånn at du skal kunne ta deg for og begrense skaden. Men dersom du skulle finne på å falle bakover, vil hele kroppen din sette seg i beredskap – armene dine går jo ikke den veien! Et spedbarn har også denne refleksen, og denne kan utløses bare av å ligge på ryggen. Når barnet lå i mors mage, stod hun jo som oftest på hodet når du stod eller satt oppreist, og lå bare unntaksvis i ryggleie. Derfor sier Dr. Karp at barnet bør legges over på siden når du trenger å roe det ned (sovner hun, legger du henne over i ryggleie – gå aldri fra en baby som ligger på siden eller magen).

3. Vugging

I magen ble babyen vugget hele dagen, i takt med dine bevegelser. Det å skulle ligge bom stille i friluft kan derfor være en skremmende opplevelse for noen babyer, og derfor kan vugging være med på å roe barnet dersom verken svøping eller side/mageleie hjelper. Hold barnet innsvøpt i side-/mageleie og vugg i vei.

4. Hvit lyd

I magen var det aldri stille. Du husker sikkert lyden fra jordmors doppler når hun fant navlestrengen? Faktisk er det ganske kraftig susing der inne til enhver tid, i tillegg til din stemme, pust og fordøyelse, og antagelig oppleves det fundamentalt annerledes rent auditivt for barnet å være på utsiden. Hvit lyd er derfor anbefalt, om det er i form av en støvsuger, hårføner eller du som SHHHHHHHer i barnets øre. Det er dog viktig at du gjør dette høyt nok, og i alle fall så høyt at du overdøver barnets gråt.

5. Suging

Det siste elementet er suging. Gi barnet en sutt eller din finger å sutte på som siste ledd i denne metoden. Visste du forresten at den beste måten å få barnet til å ta sutten på er å dytte den litt ut istedenfor å stappe den inn og holde den på plass?

Det er dog viktig at disse tingene blir gjort riktig for at det skal fungere optimalt. Dersom teppet er for løst, lyden er for svak eller bevegelsene er for små, vil du kanskje ikke oppleve den helt store effekten av det. Du skal tross alt utløse en avslapningsrefleks hos barnet, og om du bommer så vil ikke denne utløses – sammenlign det gjerne med knerefleksen din. Om du slår litt for høyt eller litt for lavt på kneet, vil beinet ditt bli der det var. Treffer du derimot riktig, så sparker du ut i lufta om du vil eller ei.

Hvor kan du lære mer?

Inne på Foreldrekompetanse.no finner du både små videoklipp, mer informasjon og ikke minst en fin og lærerik DVD om denne metoden. Her finnes intet mindre enn 128 minutter med eksempler og informasjon, og en CD med lyder som vil virke avslappende for et spedbarn. Bestiller du en slik, vil du dessuten få med både kursmateriale på norsk og et engelsk ark som tegner og forklarer hvordan du kan reive ungen din, og du kan også få kjøpt et teppe du kan bruke spesielt til dette formålet.

Dersom du har behov for det, tilbyr Foreldrekompetanse.no også personlig veiledning over telefon eller internet.

Kanskje vi snart kan si «god natt»?