Er det krise å ikke ha barnehageplass til barna?

Konsekvensene av finanskrisen brer om seg, og ledigheten er høyere nå enn på mange år. Ofte er det ansennitet som avgjør om man får bli på jobb eller om man må gå, og dette betyr dermed at det gjerne er nyetablerte familier som får svi. Huitfeldt lanserer i dag forslaget om å senke eller til og med kutte barnehageprisene helt til dem som er hardest rammet, for å skjerme barna mot ledigheten.

Men er det krise å ikke ha barnehageplass til barna? Så stor krise at regjeringen må gripe inn?

Jeg mener ikke å bagatellisere problemet. For mange barn vil det oppleves traumatisk å få sin hverdag endret, og å miste tid sammen med venner. Men jeg mener samtidig at det ikke er noen grunn til å fremstille det å være hjemme sammen med mamma eller pappa som noe forferdelig som man må skjermes fra!

Vi har en verden hvor langt på vei de fleste barn blir satt i fulltids barnehageplass fra de er ett år. Vi er vant til å tenke at det er sånn det skal være, at det er dette som er det normale og det fornuftige. At det er dette som er et gode, og at det er synd på dem som ikke får det. Samtidig er det ironisk nok mange som nettopp ønsker seg det motsatte – som ønsker å være sammen med barna sine en stund til før man tvinges til å levere dem i barnehagen for å gjøre andre ting selv.

Noen barn tåler det helt fint. Men det finnes også mange barn som faktisk trenger mer tid, mer ro, mer hjemmekos og mindre stress i livet sitt. Som trenger mer kontakt med mamma og pappa, og  kanskje bare en redusert barnehageplass – eller ingen barnehageplass i det hele tatt. For disse ungene er det ingen krise om foreldrenes økonomi blir rammet av finanskrisen, slik at barnehageplassen reduseres eller opphører helt en liten stund.

For disse ungene er det faktisk det beste som kunne skjedd.

Det er ingen hemmelighet at undersøkelser ofte viser at det eneste barn ønsker seg, er mer tid sammen med foreldrene sine.

Kanskje vi trenger et finanskrisealibi for å gi dem det?