Grunnleggende om tilknytning

Tilknytning er et brennhett tema om dagen, både på foreldrefora og i mediadebatter som handler om barnehagestart, likestilling, permisjonsfordeling og andre ting hvor dette har sin naturlige plass blant argumentene. Det er derfor viktig å vite nøyaktig hva tilknytning innbærer, slik at man lettere kan forstå barnas behov. Bare på den måten kan diskusjonen bli hensiktsmessig og god, og bare på den måten kan vi klare å holde fokuset på barna fremfor på oss selv, våre kjønnsrollemønster og vår inntjeningsevne. I denne artikkelen finner du med mest grunnleggende av det grunnleggende om tilknytning.

Begynnelsen…

Det nyfødte menneskebarnet er blant pattedyrenes mest sårbare nykomlinger. Der hvor for eksempel føllet stavrer seg på beina og løper etter bare noen timer, bruker mennesket minst et år på å klare det samme. Det er til og med hevdet at barnets første tre måneder er for et fjerde trimester å regne, siden det pr alle definisjoner egentlig fortsatt er et foster – bortsett fra at hodeomkretsen er så stor at barnet må fødes før det er for sent.

Menneskebarnet er således fullstendig avhengig av varme, beskyttelse og mat, og naturen har gitt oss et godt redskap for å klare dette. Relasjonen mellom opphav og avkom er det som skal sikre barnets overlevelse, ved blant annet å sørge for at barnet vil søke nærhet og gi klare, umiskjennelige signaler om at kontakt ønskes.

Tilknytningen er et emosjonelt bånd

Men tilknytningsbegrepet omfatter også mye mer enn bare det fysiske behovet. Etterhvert som barnet vokser, vil nemlig det følelsesmessige aspektet få større og større betydning. De fleste kjenner til begreper som separasjonsangst og fremmedfrykt, og vet at dette som oftest inntrer rundt 7 måneders alder. Dette er interessant nok omtrent samtidig som et normalt utviklet barn vil komme seg opp på alle fire og bli stadig mer mobil, og trenger en sterk grunn og motivasjon for ikke å bevege seg for langt bort fra foreldrene. Ennå er ikke barnet erfarent nok til å vite at det kan havne i stor fare om hun forsvinner utenfor foreldrenes rekkevidde, men hun føler instinktivt at hun må holde seg nær omsorgspersonene sine. Likeledes vil hun begynne å diskriminere mellom personer, og viser klart hvem hun foretrekker, hvem som er «greie nok» og hvem som ikke får komme nær henne  i det hele tatt. Man sier at barnet har begynt å danne tilknytningsbånd, og at hun nå har et tilknytningshierarki.

Mat eller mykhet?

Hvordan og når tilknytningen egentlig dannes, er et spørsmål som stadig diskuteres. Det som er på det rene, er at omsorgspersonene i stor grad kan være med på å påvirke tilknytningsbåndets kvalitet. Det kan være nærliggende å tenke at tilknytningen avgjøres av hvor maten finnes, altså at en ammende mor vil være standardsvaret, men slik er det faktisk ikke. Harlow og Zimmerman utførte så tidlig som i 1969 et eksperiment med nyfødte apebarn, som ble utstyrt med to utgaver av «mamma». Den ene var av ståltråd og var utstyrt med melk, mens den andre var laget av ull og mykt skinn. Apeungene gikk selvsagt til ståltrådmammaen når de var sultne, men ellers holdt de seg helst hos tøyversjonen. Hit løp de også når de følte seg truet eller usikre, og dette peker klart i den retningen at mattilgang i seg selv ikke er avgjørende for hvem som settes øverst i tilknytningshierarkiet.

Derimot viser det seg at den som er mest responsiv, som kommuniserer mest og best med barnet på en hensiktsmessig måte og som er aktiv og interessert i «samtalen», også er den som rangerer høyest. Det er umulig å generalisere, men likevel viser det seg oftest at denne rollen blir mor til del. Kanskje er det slik at kombinasjonen mellom 9 måneders svangerskap, mors egne hormoner i barseltiden, hennes brystmelk og en sterk, sensitiv interesse for barnet setter henne i en særposisjon hva nærhet til barnet angår?

Tilknytningsbåndets kjennetegn

I følge Bowlby, som er selve tilknytningsteoriens far, finnes det fire kjennetegn på et tilknytningsbånd.

For det første skal det opprettholde nærhet. Barnets ønske om å være nær omsorgspersonen balanseres opp mot eksplorasjonsbehovet, altså barnets nysgjerrighet og ønske om å dra på oppdagelsesferd. Barnet blir også urolig ved atskillelse, og vil sette i gang en såkalt tilknytningsatferd med mål om å påvirke omsorgspersonen til å komme tilbake. Dette kan være protester, gråt, utstrekking av armer eller å følge etter vedkommende. Denne blir også brukt av barnet som en trygg havn, som hun finner trygghet hos når ting kan være litt leie og skumle, og som trygg base når hun ønsker å oppdage verden litt på egenhånd. Da vil hun ta stadig større og større turer ut, men kommer alltid tilbake til den trygge basen sin før hun legger i vei på ny oppdagelsesferd. Sånn vet hun at tryggheten alltid er tilgjengelig for henne når hennes egen grense er nådd.

Tilknytningsutvikling

Prosessen med å danne gode, sterke tilknytningsbånd starter fra det øyeblikket barnet blir født, om ikke før, og fortsetter til barnet nærmer seg skolealder. Boka Barne-og ungdomspsykologi deler denne inn i tre forskjellige faser:

1. Pre-tilknytning (ca 0-3 måneder)
   Barnet er opptatt av andre menneskers ansikter, følger dem med øynene og prøver å oppnå kontakt ved å smile, «snakke», gråte og så videre. Hensikten er å skape nærhet. Oppmerksomheten rettes mot de fleste mennesker som kommer hennes vei, og hun har ennå ikke skapt seg noe hierarki eller preferanser utover det at det lukter melk hos mamma dersom hun ammer.
2. Tilknytning-under-dannelse (ca 3-7 måneder)
   Barnet har fortsatt ikke begynt å diskriminere, men etterhvert i denne fasen vil hun begynne å gjøre forskjell på folk. Noen får kanskje fler smil enn andre, mens andre igjen møter en heller kald skulder. Dette kan man også se i relasjonen med foreldrene/omsorgspersonene, og barnet retter gjerne mer oppmerksomhet mot den ene av dem, vanligvis mor. Hierarkiet er i ferd med å tre frem.
3. Etablert tilknytning (ca 7 måneder – 3-4 år)
   Nå reagerer barnet negativt på fremmede personer, og antas nå å ha etablert en genuin følelsesmessig binding til en bestemt person. Hun reagerer kanskje kraftig på adskillelser, med tilknytningsatferd som tidligere beskrevet. Her begynner hun også å benytte seg av både trygg base og trygg havn dersom situasjonen krever det, og hun er i stand til å danne tilknytning til flere personer. Likevel er det kanskje bare én som vil være hovedtilknytningspersonen.

Det er dog viktig å merke seg i denne sammenhengen at dette også avhenger av barnets medfødte temperament. Tilknytningsatferden vil utløses av stress og/eller påkjenninger, og barn er like forskjellige som folk flest. Noen har høyere terskel enn andre, og selv om barnet ditt ikke reagerer så sterkt som her beskrevet, behøver ikke dette i seg selv å bety at hun/han ikke er trygt tilknyttet – det kan rett og slett være at du har med en forholdsvis laid-back person å gjøre, som ikke ser noen umiddelbar grunn til å lage stor ståhei for ingenting.

Hvorfor tilknytningen er så viktig

I Barne- og ungdomspsykologi står det også å lese at

I en rekke undersøkelser har en funnet at barn som er blitt klassifisert som trygt tilknyttet i spedbarnsalderen, senere har vist seg å ha en mer positiv utvikling på det kognitive, det sosiale og det emosjonelle området. Omvendt er det påvist klare sammenhenger mellom en utrygg tilknytning i spedbarnsalderen og senere atferdsproblemer og utviklingsforstyrrelser (Belsky og Nezworsky 1988).

Dette kan ha mange forklaringer, men om man setter dette i sammenheng med andre teorier, for eksempel Erikssons teori om menneskets åtte aldre, blir man kanskje litt klokere. Han mente nemlig at barnets første halvannet leveår handler om tillit vs. mistillit, og at det er her barnet lærer noe grunnleggende om verden. Enten opplever barnet at verden er et trygt sted å være og utvikler en grunnfast tillit til miljøet rundt seg, eller så vil hun oppfatte verden som utrygg, skummel og uforutsigbar.

Dette har igjen stor virkning på hvordan barnet vil utvikle seg videre i livet, og det er kjent fra psykologien ellers at erfaringer fra barneårene kan henge igjen langt inn i voksen alder. Et menneske som er åpen og trygg i verden vil få helt andre forutsetninger enn et menneske som er innesluttet, mistenksom og alltid på vakt.

Den aller beste starten vi kan gi barna våre, er derfor å sørge for at denne første tilknytningen blir så stabil og trygg som overhodet mulig.