Hvorfor “ikke” ikke fungerer

Før jeg skriver dette innlegget vil jeg gjerne at vi skal begi oss ut på et bittelite eksperiment sammen. Jeg vil nemlig be deg om å lukke øynene og IKKE tenke på hvite hester mens du gjør det. Klar? OK. Lukk øynene. Åpne dem igjen, og fortelle meg så hva det var du så for deg mens du satt der. Mest sannsynlig var det nettopp de hvite hestene du ikke skulle tenke på, ikke sant? Nemlig. Så hvorfor i all verden tror du at det hjelper å fortelle ungene dine om alt det de IKKE skal gjøre?

Det har seg nemlig sånn hjernen vår ikke er i stand til å prosessere negativer. På godt norsk betyr dette at den rett og slett overser ordet som «ikke» når den skal tolke et budskap. Vi tenker i bilder, og ordet «ikke» har jo ingen konkrete bilder knyttet til seg. Det har derimot de hvite hestene. Hjernen din blir dermed nødt til å skape et mentalt bilde av akkurat disse hestene for å forstå budskapet som ble gitt. Det negative ordet kan ikke bli lagt til kommandoen før etterpå, og innen da er fokuset allerede godt plassert der det ikke skulle være.

La oss si at ungen din står der med en kopp i hånda og et lurt blikk i øyet. Du tolker situasjonen dithen at den ulykkelige koppen er i ferd med å bli kastet i veggen av din håpefulle, og du tenker at det er best å avverge det hele ved å Oppdra Ungen Din litt. Beskjeden du gir er «ikke kast koppen i veggen!» – og bang.

Gjett tre ganger hva som nettopp fikk en flytur?

Om du bruker ordet «ikke» som kommando overfor ungen din, så kan du rett og slett spare energien din til noe annet. Du har nemlig, mot din vilje, funnet den mest effektive måten å få henne til å gjøre det stikk motsatte av det du ville hun skulle. Dette er ikke fordi hun er «slem» eller «trassig», men rett og slett fordi dette er den måten menneskehjernen fungerer på. Dermed vil det ikke være hensiktsmessig å straffe henne for å gi koppen flyleksjoner heller, fordi hun på sett og vis har gjort nøyaktig det du ga henne et mentalt bilde av at hun skulle gjøre.

Det er ikke hennes feil.

La oss nå tenke oss at denne situasjonen utvikler seg. «Nei!», sier du, «jeg SA jo at du ikke skulle kaste koppen i veggen! IKKE KASTE KOPPEN!!!». I ditt barns øyne kjefter du nå på henne for at hun har gjort det hun fikk instrukser om å gjøre, og du forsterket samtidig bildet av en kopp som kastes. Dessuten har du kritisert henne for å samarbeide med deg. Om dette får pågå over lengre tid, vil det til slutt utvikle seg til en negativ spiral som kan føre til tap av tillit og respekt, samtidig som ungen din vokser opp i en evig, negativ tilværelse av alt hun ikke kan, må eller skal.

Denne kunnskapen kan du også og heldigvis bruke til din fordel. Isteden for å slite deg ut på beskjeder som aldri vil høres kan du heller fokusere på det positive. Fortell ungen din hva du vil hun skal gjøre isteden – fortell henne at «mamma vil at du skal sette koppen fint på bordet», og se om ikke denne variasjonen har mer for seg! Da har du jo nemlig gitt henne et bilde av det du ønsker: at hun setter koppen stille og rolig fra seg, at mamma synes det er bra (alle unger elsker positiv oppmerksomhet!) og at dette er fint. Og når du så forsterker ved å si med et smil «Sånn, ja, sette koppen fint på bordet!» så har du lagt et mye bedre grunnlag for både deg og henne. Forutsetningene for en god kommunikasjon mellom dere faller på plass, og hun lærer om de positive tingene som forventes av henne og dermed også om de positive sidene ved seg selv. Dette er en selvoppfyllende profeti, som forsterker seg selv for hver gang den gjentas. Kombinasjonen er uslåelig.

Bytt ut alle «ikke’ne» med positive utsagn isteden, og observer hvordan dynamikken mellom deg og ungen din forandrer seg!

For eksempel:

• Ikke stå i stolen -> Sitt fint på stolen din.
• Ikke kast maten på gulvet -> Putt maten din i munnen.
• Ikke gå midt i veien -> Gå i veikanten.

Legg også ved forklaringer så godt du kan, selv om ungen din kanskje er bitteliten. Fortell henne at ting som at du blir redd hvis hun står i stolen sin, at hun blir god og mett dersom hun husker å spise litt, og at hun er tryggest i veikanten.

Hun forstår nemlig mye mer enn du tror!