Kontantstøtte: Frihet til å velge tid sammen med egne barn

Av Toril Sonja Gravdal

forbundsleder, Norges Kvinne- og Familieforbund

Selv om flertallet av småbarnsforeldrene i dag velger barnehageplass og fulltids arbeid, finnes det fremdeles rundt 50 000 barn som mottar kontantstøtte. Mange av disse barna har foreldre som rett og slett ønsker å tilbringe større deler hverdagen sammen med egne barn. Hvorfor skal de ikke gis muligheten til det? Norges Kvinne- og Familieforbund ønsker en videreføring og forbedring av kontantstøtten.

De aller fleste foreldre er kompetente omsorgspersoner, som er i stand til å ta gode valg for egne barn.  At mange foreldre synes at en «arbeidsdag» på opp imot 9 timer kan være litt i meste laget for 1 og 2 åringer, bør man se som et uttrykk for dypfølt omsorg. Flere fagfolk støtter etter hvert slike tanker.  De familiene som trenger ekstra hjelp og støtte må få det, men fri oss fra denne A-4- malen som vi alle sammen tvinges inn i. 

Ikke alle foreldre har en arbeidstid som passer inn i barnehagenes åpningstider. Aleneforsørgere som arbeider skift eller turnus, – hvordan skal de ordne seg? Er det så sikkert at alle har familie eller venner som vil passe barn på kvelds- og nattestid gratis?  Kan fleksible løsninger i forhold til bruk av barnehage og kontantstøtte være det som gjør hverdagene litt enklere? Kontantstøtte kan i dag gis i redusert form til barn som har inntil 32 timer i barnehagen pr. uke. Vi snakker altså ikke om kontantstøtte og barnehage som et «enten eller», men som et «både og».  Det handler om muligheten til å velge en litt mindre stressende hverdag mens barna er små.  Det er også et faktum at mange familier bor på steder i Norge der barnehage ikke finnes, og heller aldri kommer til å finnes. Det er ikke usannsynlig at flere av disse må betale andre for å ta del i omsorgen for barna. Hvilken støtte og hvilke tilbud får disse familiene dersom kontantstøtten forsvinner?

Kontantstøtte er ikke en betaling for å unnlate å bruke et offentlig tilbud. Den er et beskjedent tilskudd til barn som har foreldre som gjør et annerledes valg i forhold til omsorg for 1 og 2 åringene sine.  Full kontantstøtte utgjør i dag en månedlig sum på rundt 3300,- kroner. En plass i en privat barnehage utløser omtrent det dobbelte i statlig og kommunal støtte for hvert barn som er i barnehagen i 8 timer pr. dag.

De sterkeste angrepene mot kontantstøtten kommer fra dem som skyver argumenter rundt  innvandrerkvinnenes situasjon foran seg.  Det kan være betimelig i denne sammenhengen å spørre;  hvilke reelle valg har disse kvinnene egentlig?  Får de den barnehageplassen politikerne mener at de skal ha?  Og får de jobb?  Kan det faktisk også hende at flere av disse kvinnene  ønsker å ha omsorg for egne barn mens de er små? Er det i så fall vi som skal fortelle dem at de tar feil?   Kunne vi legge forholdene til rette for integrering på flere måter enn gjennom fulltidsbarnehage for barna deres?  Kanskje finnes det alternative løsninger, både i forhold til å skape et sosialt nettverk rundt kvinnene, og i forhold til det å lære barna å snakke norsk . Det er for øvrig et faktum at selv om Oslo har en stor andel innbyggere med fremmedkulturell bakgrunn er den prosentvise andelen av kontantstøttemottakere lavere i Oslo (43%) enn i resten av landet ( 47,9%).

Et annet interessant trekk er at mens antall familier der det er mor som står som mottaker av kontantstøtten sank med 15 % fra 2007 til 2008, økte antallet fedre i samme rolle med 8,9 % i samme tidsrom. En gang sa vi; «mor har gått ut i arbeid, men far har ikke kommet hjem». Mon tro om far nå er underveis?