Meningsløs straff

Media har mange udiskutable fordeler hva kunnskapsformidling angår. Vi lærer ekstremt mye mer nå enn hva vi gjorde for bare femti år siden, rett og slett fordi kunnskapen er så lett tilgjengelig for oss. Men dette er ikke bare positivt – noen ganger lærer vi rett og slett ting som ikke henger helt på greip, som for eksempel hva barneoppdragelse angår. Det er en kjent sak at for eksempel britene har en mye strengere og hardere barneoppdragelse enn hva resten av verden kan stille opp med, og de er på mange måter fortsatt litt preget av tidligere tiders puritanisme, hvor selve djevelen skulle tuktes ut av barna. Likevel har programmer som Nanny101 fått plass i småbarnshjemmene rundt omkring, og det er ikke alltid vi husker å se på det med et våkent og nøytralt blikk når vi skal vurdere om disse metodene virkelig er så hensiktsmessige.

Evne til skyldfølelse

La oss begynne med begynnelsen først. For at et barn skal kunne forstå hvorfor det straffes, er det et par ting som må være på plass. For det første må evnen til å føle skyld og skam være til stede i følelsesregisteret. Dette skjer et sted uti det andre leveåret, og før dette er det rett og slett bortkastet energi å kjefte, straffe eller oppdra i den forstand at du skal lære ungen din hva som er rett og galt. Den delen av følelsesregisteret som betinger en hensiktsmessig straff glimrer enn så lenge med sitt fravær, og alt du oppnår er å spille på de mer grunnleggende følelsene som allerede er tilstede. I beste fall har du en unge som min, som ler seg fordervet av pappas morske ansikt eller mammas høylydte jamring, men i verste fall skremmer du henne sånn at hun blir redd deg isteden. Det er mulig hun stopper med det hun holdt på med, men det er av alle de feil grunnene.

Kunne se sammenhengen

Det er nemlig enda en ting som er grunnleggende viktig om det i det hele tatt er tale om straff. Ungen din må også være i stand til å se sammenhengen mellom handling og konsekvens. Hun må forstå at det ene førte til det andre, og at du straffer henne for en handling hun husker og kan frembringe i tankene sine. Dette krever en viss form for hukommelse og evne til å huske tilbake i en sammenhengende tråd, og denne er ikke like godt utviklet hos alle barn. Du kan teste dette på ungen din ved å be ham om å fortelle deg om ting dere nettopp har gjort, og så handling for handling nøste det tilbake i tid. La oss si at nå spiser dere. Hva gjorde dere før det? Vasket hendene. Hva gjorde dere før dere vasket hendene? Dere tegnet ved kjøkkenbordet. Hvor langt kommer han før det stopper opp? Desto kortere hans hukommelse kan ta ham i en sammenhengende linje, desto mindre er sjansen for at en straff vil fungere slik du vil at den skal. Han klarer rett og slett ikke hente frem «det gale» i hodet sitt når han sitter og får straffen sin, og alt han vet er at han er sint, lei seg og såra, og at du er verdens fæleste og dummeste mamma. Husk også at hjernen hans ikke fungerer optimalt om han er oppjaget, sånn at du må legge inn gode marginer før du bestemmer deg om straffen er den rette.

Alt for mange ganger overvurderer vi ungene. Selv husker jeg med gru den dagen jeg virkelig oppdaget dette. Jeg jobbet i en barnehage som student, og ble nødt til å ta et utagerende barn ut av situasjonen før han ødela for mye for de andres lek. Jeg ba ham sette seg i garderoben for å roe seg ned litt, gikk ut av rommet en liten stund for å forsikre meg om at de andre barna hadde det fint, og gikk tilbake til denne ungen som nå satt og gråt. Jeg spurte om han visste hvorfor jeg hadde satt ham der. Og han svarte «nei» gjennom tårene. Det var ingen grunn til å tro at han løy. Han forstod faktisk ikke hva som hadde skjedd eller hva hans rolle i det hele var – annet enn at jeg bare hadde kastet ham ut av rommet sånn helt ut av det blå. Det var for ham både uforståelig og trist, og alt jeg hadde oppnådd var å gjøre en fireåring veldig lei seg.

Forståelig frykt

Dessverre er det sånn at straffen kan fungere likevel. For selv om barnet verken kan føle skyld eller spore tilbake sine handlinger i hodet og dermed forstå sammenhengen, så kan de forstå frykt. De kan også til dels forstå hvordan de unngår at du blir sint, og de kan bli så redde at det rett og slett hemmer dem i å utfolde seg på en sunn måte. Dette kalles fryktbasert læring, og lærer dem egentlig ingenting annet enn hvordan de kan unngå ubehageligheter og at verden er et farlig sted.

For at du skal kunne gjøre en best mulig jobb med ungene dine både nå og senere, er det grunnleggende viktig at de stoler på deg. Du kan tenke deg selv; dersom noen du ikke stoler på eller til og med er redd for vil prøve å lære deg noe som helst, så drar du med all sannsynlighet ned en rullgardin rimelig kjapt. Vedkommende vil rett og slett ikke kunne lære deg noe som helst, fordi du enten er for redd til å fungere skikkelig eller fordi du i ditt stille sinn tenker «stikk!» eller verre ting som ikke gjør seg på trykk. Og hvorfor skulle ungene dine reagere annerledes?

Den aller beste måten å lære opp ungene på, er å lære dem til å gå mot det de ønsker istedenfor å rygge unna det de ikke vil ha. Du vil at de skal basere sine avgjørelser på tillit og respekt, ikke på usikkerhet, tvil og frykt. Dette gjør du best ved å snakke med dem, snakke med dem og snakke med dem enda litt til. Forklar dem hva som skjer, fortell dem hva du tenker og føler, og ikke minst: vis dem hvordan du vil de skal være – både ved å faktisk være sånn selv og ved å vise dem fysisk dersom de ikke er modne nok til å forstå en muntlig beskjed.

Hold det positivt, og det vil bli positivt.