En rolig hjemmedag, sponsing og ymse

I dag er det tirsdag. Barnet mitt dro til faren sin på søndag og kommer hjem en tur på fredag etter skolen. Det betyr at jeg har leiligheten og hodet mitt for meg selv noen dager. Planen er at disse dagene skal brukes til husarbeid, håndarbeid og kanskje litt sjelegransking for å finne ut av et par ting.

Jeg sitter her i sofaen min og innser at jeg, etter et ganske ferskt brudd, har et helt liv jeg må bygge opp igjen. Enda en gang. For meg og for henne. Denne gangen var det ikke faren hennes som gikk, men faren til bestevenninnen hennes. 5 år, og han kaster det i grøfta for å søke sin egen lykke über alles. Det kjennes ikke på noen måte rettferdig ut, og i dag virker gjenoppbyggingsoppgaven fullstendig uoverkommelig. Skal jeg virkelig gjøre dette igjen? Jeg er sykemeldt, utslitt, ganske så mismodig, og for å være helt ærlig har jeg mest lyst til å legge meg på sofaen, spise ostepop og bingewatche nyinnspillingen av Dynastiet på Netflix.

Men jeg er gammel nok til å vite at det blir jeg bare feit og sjuk av. På toppen av alt mulig annet. Jeg kan ikke legge meg ned og dø enda. Så i dag tidlig bestemte jeg meg for å bruke denne bloggen – selveste hjemmemamma-bloggen, som i sin tid ble til for å hylle både familieliv og etablert trygghet – til å skrive om veien opp igjen fra det absolutte nullpunkt når det kommer til begge de tingene. Jeg håper du setter pris på ironien.

Sannheten er at jeg nå er alene med ei jente som ikke er så lita lenger. Jeg er sauset ned i gjeld etter at jeg måtte bruke Mastercardet for å veie opp for Navs saksbehandlingsfeil og generelt dårlige oppfølging, og jeg skimter konturene av uføretrygd der et sted i det fjerne. Med dette utgangspunktet blir det nær sagt umulig å komme inn på noe boligmarked igjen. For eneboere får ikke tilgang på de millionene som kreves for å skape materiell trygghet i form av eiendom. Til det kreves det fortsatt en partner. Er du alene, diskrimineres du fort ut. Inntekten din blir aldri høy nok til å kjøpe et hus som ikke krever massiv oppussing. Og du kan ikke pusse opp alene om du ikke er byggmester Bob inkarnert.

Denne veien blir ikke enkel.

Det er mye å rydde opp i.

Men et sted må jeg begynne.

Målet er igjen å ha etablert trygghet. Et sted å bo med et hus og en hage som er min. Stabilitet. Som ikke veltes av noen andres merkelige påfunn. It ain’t the first time that a man goes insane.

Det er omtrent så langt jeg orker å tenke akkurat nå. Dette må fikses. Jeg vet ikke hvordan enda, det skal jeg tenke på senere. Men da har jeg i alle fall en slags retning. Akkurat nå skal jeg bare skjemme bort meg selv litt.

Noen av innleggene her inne kommer også til å være sponsede innlegg.

For noen uker siden ble jeg nemlig kontaktet av kles- og interiørbutikken Cellbes, som lurte på om jeg ville ha et gavekort av dem mot at jeg skrev noen blogginnlegg om det jeg kjøpte. Det takket jeg ja til, og du kan lese det første innlegget her.

En stor del av det å bygge seg opp igjen etter å ha gått skikkelig på snørra, er nemlig det å ta vare på seg selv. Sørge for at man i det minste ser bra ut og føler seg vel. Det er noe som heter at hvis du har bare 5 kroner igjen i hele verden, så skal du bruke dem på å pusse skoene dine. Det vil nemlig påvirke hvordan du oppfører deg, hvordan du ser på verden rundt deg, og hvordan andre behandler deg. Alt blir litt bedre da. Jeg har en ny Cellbes-pakke på vei i posten nå, og jeg gleder meg veldig. Jeg trenger nye klær.

På alle måter.

Jeg tror også denne bloggen skal få en liten makeover etterhvert.

Har du noen oppbyggende tips, så setter jeg stor pris på tips i kommentarfeltet.