Tilknytning og eksplorering: to sider av samme sak

Når temaet tilknytning kommer opp, er det veldig ofte den delen som handler om trygghet og nærhet som står i fokus og diskuteres. Men det de fleste ser ut til å glemme litt, er at tilknytningen også har en «motpart» som er minst like viktig og grunnleggende for barnet utvikling. Faktisk kan man si at hele tilknytningsprosessen blir så godt som meningsløs om ikke denne andre delen er til stede. I denne artikkelen skal jeg forsøke å sette litt fokus på tilknytningsteoriens stebarn – nemlig eksplorasjonsatferden.

Barnet trenger mer enn trøst

Tilknytningen er grunnleggende viktig i et barns utvikling, derom finnes det ingen tvil. Utviklingspsykologer, pedagoger og foreldre som praktiserer tilknytningsomsorg vil alle fortelle deg at det er avgjørende for et barn om han får muligheten til å danne en trygg tilknytning til minst én omsorgsperson tidlig i livet. Barnet må ha et sted å flykte til, et sted å finne trøst og et sted å gjemme seg bort om verden er litt dum, slik at han skal kunne gjenopprette trygghetsfølelsen og likevekten.

Men barnet trenger mer. Barnet trenger å lære å mestre verden, lære å stole på egen vurderingsevne og egne muligheter så vel som begrensninger, for uansett hvor fint det er å være liten i noens armer, så er det ikke sånn hans verden vil være i så veldig mange år til. En dag skal barnet stå på egne bein, og den dagen kommer kanskje fortere enn foreldrene liker å tenke på (eventuelt kan den kanskje ikke komme fort nok!).

Naturen har derfor så viselig innrettet seg slik barnet er utstyrt med store doser nysgjerrighet og forskertrang i tillegg til ønsket om å søke beskyttelse.

Et trygt tilknyttet barn vil ha både selvtillit og lyst til å utforske verden rundt seg, og bruker tilknytningspersonen som en trygg base og tar inn verden i passe store doser. Et utrygt barn vil derimot gå i en av to retninger: enten tør han ikke forlate omsorgspersonen i det hele tatt og viser liten vilje til å utforske omgivelsene, eller så er han, i mangel på sin trygge base, vekk før noen får sukk for seg. Begge setter utviklingen i en viss fare. Et barn som er over alle hauger uten å engang se seg tilbake vil være i like store problemer som et barn som aldri ser ut til å løfte blikket fra mammas skjørtekant.

Viktig balanse

For at barnet skal utvikle seg optimalt, er det derfor viktig at vi legger til rette for og stimulerer til begge deler. Vi må se når barnet trenger trøst, støtte og hjelp til å rydde litt i følelsene sine, og vi må også være villige til å slippe taket litt og la ham få prøve seg selv slik at han kan innehente de erfaringene han trenger. Begge deler kan by på problemer for foreldre som selv ikke fikk ha denne trygge tilknytningen som barn, enten i form av et behov for å overbeskytte eller i form av et behov for å gjøre barnet så selvstendig som mulig  så fort som mulig, men det kan også være andre ting som gjør at balansen blir vanskelig å finne:

• Krav fra omgivelsene, innbilte eller ekte
  Kanskje man frykter at man blir stemplet som en dårlig mor med udisiplinerte barn dersom barnet får lov å krabbe fritt rundt i stuen når man er på besøk hos andre?
• Ubegrunnet frykt for hva som kan skje
  Av og til er vi redde for ting som kanskje egentlig ikke er farlige, men som vi har en skrekk for selv. Da er det også lett å overføre dette til ungene.
• Mangel på energi og tid
  Ja, det er til tider slitsomt å oppdra barn, det er ingen stor hemmelighet. Hva gjør du dersom din lille håpefulle har et intenst ønske om å løpe på tur nedover veien utenfor huset? Blir du med, eller forsøker du å avlede til mer stillesittende aktiviteter?
• Mangel på energi og tid, igjen
  Av og til slår denne faktoren ut andre veien også, sånn at foreldrene bare lar barnet løpe ut på egenhånd uten å følge med selv, fordi man ikke orker eller fordi man rett og slett ikke har mulighet til å slippe det man har i hendene der og da.

To behov, to roller

Det ser interessant nok ut til at mor og far ofte får forskjellige roller å spille i denne prosessen, og man ser også den samme trenden i barnehager hvor både kvinner og menn er ansatt.  Mor er tradisjonelt den som tar det gråtende barnet i sin favn og gir ham melk og kaker, mens far på sin side er den som vandrer avgårde på fisketur sammen med den håpefulle og viser ham verden. Dette er selvsagt satt på spissen, men kanskje er det fnugg av sannhet i det allikevel?

Utviklingspsykologen Lars Smith sier nemlig i sin bok Tilknytning og barns utvikling følgende:

Det har ikke vært vanskelig å anvende fremmedsituasjonen [1. Testmetode for å kartlegge barnets tilknytning] for å vurdere barns tilknytning til fedre, og de fleste (men ikke alle) studier viser at trygg tilknytning også her er den mest vanlig forekommende kategori. Likevel er det holdepunkter for at mødre og fedre fremmer trygg tilknytning på forskjellige måter. De fleste barn som vokser opp i tradisjonelle familier med to foreldre, foretrekker moren som trygg havn når de er engstelige, og mødrenes sensitivitet overfor barnas signaler predikerer trygg tilknytning til mor. Det er ikke påvist noe tilsvarende forhold for fedre. Det som fremmer trygg tilknytning til fedrene, synes å være gjensidighet i lek og farens sensitive oppmuntring av barnets eksploreringsaktivitet (Smith 2002, side 93).

Det er umulig å generalisere, for man finner selvsagt kvinner som er eksploreringsfokuserte og menn som sørger for at barnet blir både trøstet og ivaretatt på best tenkelige måte, men det kan faktisk se ut som at naturen ikke bare har utstyrt barnet med to nødvendige indre faktorer for å utvikle seg optimalt.

Kanskje er det også sånn at den også har utstyrt ham med to forskjellige, men likeverdige opphav med hvert sitt «spesialfelt» – som sammen sørger for at avkommet utvikler seg optimalt?