Tilknytning og frakobling

Barn har en medfødt sikkerhetsforanstaltning programmert når de blir født. Dette er den viktige tilknytningen som dannes mellom barnet og dets næreste omsorgspersoner fra barnet er født og frem til det er modent nok til å stå på egne bein. Selv da kan det sies at tilknytningen har sin effekt, i og med at den går fra å være svært konkret og håndfast til etterhvert å bli mer abstrakt og emosjonell. Vi vet at barnet utvikler et tilknytningshierarki, som oftest med mor på topp, vi vet at barnet kan være trygt, utrygt eller ambivalent tilknyttet, og vi vet at det er forskjellig tilknytningsatferd som kjennetegner tilknytningen.

Men hva skjer med tilknytningssystemet dersom barnets nærmeste forsvinner, og det ikke er noen andre der som barnet kan aktivere sin tilknytning mot?

Svaret på dette kalles på engelsk for «detachment», altså «frakobling».

Om huleboerbarnet ble forlatt på savannen, ville hun raskt begynne å søke etter mamma med fysisk aktivitet og høye skrik. Forhåpentligvis ville dette hjelpe henne å tilkalle eller finne moren selv, men om dette ikke lot seg gjøre ville ikke denne atferden lenger være hensiktsmessig. Om hun fortsatte kavingen og skrikingen ville hun nemlig påkalle rovdyrs oppmerksomhet og sette seg selv i en enda større livsfare enn om hun bare savnet mammas varme og beskyttelse.

Denne situasjonen krever derfor en helt annen type strategi, og det beste hun kan gjøre om hun virkelig er forlatt er å deaktivere tilknytningsatferden. Hun må frakoble seg selv, både for å minimere den umiddelbare faren og også for å skåne seg selv for det emosjonelle traumet det er å være alene. Dessuten ville det være svært vanskelig for et opprørt barn å stå på egne ben og gjøre det hun måtte for å overleve. Gradvis vil hun derfor vende tilbake til sin normale væremåte, og samtidig nulle ut sine tidligere tilknytningsbånd slik at hun vil være istand til å begynne på nytt om hun skulle finne nye mennesker som kunne ta vare på henne. I starten av prosessen er denne frakoblingen bare midlertidig og båndet lar seg reparere når omsorgspersonen kommer tilbake, men om denne er borte over lengre tid blir den permanent og ugjenopprettelig.

Denne atferden har vi fortsatt med oss.

Barn som blir forlatt (i barnehage så vel som andre steder) uten å være klare for det, vil først protestere kraftig, deretter bli dypt fortvilte – og så vil enkelte faktisk gå over i neste fase og koble seg fra som en beskyttelse. Mange vil tolke dette som at barnet «kom over kneika», mens det i realiteten er et forsvarssystem som er aktivert.

Because the child shows more interest in his surroundings, the phase of which sooner or later succeeds protest and despair is often welcomed as a sign of recovery. The child no longer rejects the nurses; he accepts their care and the food and toys they bring, and may even smile and be sociable. To some this change seems satisfactory. When his mother visits, however, it can be seen that all is not well, for there is a striking absence of the behavior characteristic of the strong attachment normal at this age. So far from greeting his mother, he may seem hardly to know her; so far from clinging to her, he may remain remote and apathetic; instead of tears there is a listless turning away. He seems to have lost all interest in her.

Min oversettelse:

Fordi barnet viser mer interesse for omgivelsene sine, er den fasen som før eller senere etterfølger protest og fortvilelse velkommen og sees som et tegn på bedring. Barnet avviser ikke lenger pleierne, han aksepterer deres omsorg og maten og lekene de gir ham, og kan til og med smile og være sosial. For noen virker denne forandringen tilfredsstillende. Når moren besøker ham, derimot, viser det seg at alt ikke er bra, for det er et slående fravær av den tilknytningsatferden som kjennetegner en sterk tilknytning i denne alderen. Så langt fra å hilse henne velkommen, virker det som om han nesten ikke kjenner henne; så langt fra å klynge seg til henne, kan han forbli fjern og apatisk; istedenfor tårer er snur han seg bort. Det virker som om han har mistet all interesse for henne.

Bowlby, Attachment and Loss (1969)

Det er med andre ord sånn at det ikke nødvendigvis er et godt tegn at barnet gir opp gråten og begynner å leke isteden. Det KAN være det, og de fleste barn har det nok helt fint selv om mamma og pappa er et annet sted, men om barnet er likegyldig og apatisk overfor foreldrene når de skal hente ham igjen, er det kanskje en frakobling som har skjedd. Om dette er tilfelle, er det slett ikke den morsomme barnehagen som gjør at han ikke vil hjem – kanskje har han bare gjort det han måtte gjøre for å komme seg gjennom atskillelsen og overleve.

Dette er en litt skremmende tanke, men den bør tenkes likevel. Det er nemlig av grunnleggende betydning at både barnehagepersonell og foreldre vil kunne se og kjenne igjen dette, sånn at hverdagen kan tilrettelegges på best mulig måte.

Det verste som kan skje i denne situasjonen, er nemlig at også barnehagepersonalet er vanskelige å få tak på. Om et frakoblet barn forsøker å knytte seg til vikar etter vikar, kan skaden bli stor, for ikke å si uopprettelig. Barnet vil da forbli i en frakoblet modus så lenge at menneskelige relasjoner ikke lenger vil ha noen betydning for ham, og sosiopaten er skapt.

He will become increasingly self-centered and, instead of directing his desires and feelings towards people, will become preoccupied with material things such as sweets, toys, and food. A child living in an institution or hospital who has reached this state will no longer be upset when nurses change or leave. He will cease to show feelings when his parents come and go on visiting day; and it may cause them pain when they realize that, although he has an avid interest in the presents they bring, he has little interest in them as special people. He will appear cheerful and adapted to his unusual situation and apparently easy and unafraid of anyone. But this sociability is superficial: he appears no longer to care for anyone.

Min oversettelse:

Han vil ble mer og mer selvsentrert og, istedenfor å styre sine ønsker og følelser mot mennesker vil  han bli opptatt av materielle ting som godteri, leker og mat. Et barn som lever på en institusjon eller på et sykehus og som har nådd denne tilstanden, vil ikke lenger bli opprørt når pleierne har vaktskifte eller drar hjem. Han vil slutte å vise følelser når foreldrene hans kommer og går på besøksdagen; og det kan forvolde dem smerte når de forstår at selv om han viser interesse for gavene de har med, har han liten interesse i dem som spesielle mennesker. Han vil virke munter og veltilpasset til hans uvanlige situasjon og virke avslappet og uredd andre. Men denne sosialiteten er overfladisk: det virker som om han ikke lenger bryr seg om noen.

Bowlby, Attachment and Loss (1969)

Dette er det største argumentet for hvorfor det er viktig at foreldre selv kan få velge omsorgsform for barna sine. I disse tider hvor barnehager skal utbygges, plasser skal opprettes, barnehagepersonell stresser seg ut i sykemelding, og kompetansen på mange steder glimrer med sitt fravær, er det altfor lett å ta et blikk på overflaten og tro at alt er greit når varsellampene isteden burde blinke.

Mange barn vil klare seg gjennom en atskillelse helt fint, fordi barnets evne til å takle dette avgjøres blant annet av barnets modenhet, medfødte  temperament og styrken på tilknytningsbåndet han har til omsorgspersonene sine. Det er lettere å bygge opp tilknytning enn å rive den ned, og for disse barna skal det veldig mye til å rokke ved balansen. Eldre barn har også kommet over i den fasen hvor tilknytningen antar en mer abstrakt form, og er i stand til å frembringe sine omsorgspersoner i tankene. Men for andre, sartere sjeler eller barn som ikke har hatt anledning til å bygge opp en trygg tilknytning, kan en langvarig atskillelse faktisk ha store konsekvenser.

Kilder:

Loss of Attachment and the Rise of Materialism

Tilknytning og barns utvikling, av Lars Smith