Tradisjonsrike dager: Luciadagen

Luciadagen

(13. desember)

Dette er dagen hvor barnehagebarna gjerne går i luciatog på nærmeste syke-og aldershjem, og hvor de tar sikte på å spre så mye lys og glede de bare kan nå som vintermørket har senket seg over oss. Vi har vel alle våre luciaminner fra barndommen, men husker du bakgrunnen for denne feiringen? Eller, det blir vel kanskje riktigere å si bakgrunnene i flertall, siden det er to helt forskjellige tradisjoner som har smeltet sammen. Her har du en oppfrisking!

Den mest åpenbare roten til luciafeiringen, er selveste santa Lucia fra den italienske øya Sicilia. Hun var i følge sagnet en ung pike som allerede da hun var barn hadde avlagt et evig kysketsløfte, og samtidig lovet å gi bort alt hun måtte få av materielle goder til de fattige – men dette hadde hun ikke fortalt til noen. Da hun ble voksen, ville derfor hennes mor gifte henne bort til en ung, hedensk mann, noe som unektelig passet litt dårlig sammen med kyskhetsløftet, og Lucia ba innstendig sin Gud om å redde henne fra dette ekteskapet. Dette gjorde han ved å la moren bli alvorlig syk av blødninger som ingen lege kunne kurere, og Lucia overtalte henne dermed til å bli med til graven til helgenen Agathe. Denne viste seg så for Lucia, og fortalte henne at hennes tro selv hadde helbredet moren. Som takk lot moren henne slippe å gifte seg.

Tilbake stod en forsmådd brudgom som visste å ta sin hevn. På denne tiden pågikk det nemlig kristenforfølgelser, og Lucia ble angitt for sin tro. Etter først å ha blitt fengslet og torturert, skulle hun som videre straff sendes på et bordell for å miste dyden og dermed også Den Hellige Ånd. Planen var at hun skulle kjøres med oksekjerre dit, men det var ikke mulig å rikke henne. De forsøkte både å brenne henne på stedet og å tømme kokende olje over henne, men hun forble like uskadd. Til slutt stakk de et sverd gjennom halsen hennes, og hun levde akkurat lenge nok til at presten kunne gi henne sakramentet. Men før hun døde, rakk hun å forutsi skjebnen til de som dømte henne, samt at kristenforfølgelsene skulle ta en slutt.

Dette skal visstnok ha skjedd i år 303, og martyren Lucia ble gjort til katolsk helgen. Navnet Lucia betyr «lys», og derfor feires altså hennes dag med barn (uskyldige jomfruer) som bærer lyset gjennom den mørke vinternatten for å minnes den unge jenta som ga livet for sin tro. Det at man gjerne forbinder selve lucia-jenta med lange, lyse lokker er derimot ikke helt logisk, siden den opprinnelige Lucia faktisk var italienerinne og dermed antagelig mørk i håret.

Men i Norge har vi også en annen bakgrunn for luciafeiringen. Vi har riktignok ingen vaskeekte martyrinne å skilte med, men vi har Lussi! Og dersom du trodde at Lucia-legenden var mørk, så er ikke vår egen Lussitradisjon noe som helst mye hyggeligere.

Det har seg nemlig sånn at i riktig gamle dager fulgte vi den julianske kalender og ikke den gregorianske slik vi gjør i dag. Den «gamle» 13. desember var den lengste og dermed mørkeste natta i året, og det la jo til rette for rimelig mye skrømt og skumle saker. Det var jo allment akseptert og vedtatt at når sola snudde, som den jo gjør denne natten, så åpnet det seg en dør inn til det underjordiske, og dermed var det fritt frem for hekser, troll, tusser og vetter. Lussi var sjefen for hele denne gjengen, og i enkelte tradisjoner er hun og gjengen hennes kjent som Lussereia eller Åsgårdsreia. Natten selv er også kjent som Lussi Långnatt og til og med som Lucifernatt.

Underlige ting skjedde når sola snudde. Vann ble til vin en stakket stund, kyrnes horn spant rundt, og dyrene kunne sågar snakke med hverandre.

Denne natten var det ikke tilrådelig å være utendørs, av åpenbare grunner. Man måtte skalke alle luker, lukke alle vinduer og håpe at reia fór forbi uten å forvolde for mye skade, og nåde den som ikke var ferdig med å spinne, treske korn eller gjore annet grovarbeid på denne dagen, for nå skulle nemlig juleforberedelsene begynne! Og var ikke Lussi fornøyd med det hun så når hun glodde ned i pipa til folk, så ville hun rett og slett ødelegge den og sørge for et dårlig år for hele husstanden. Dessuten var hun spesielt interessert i unger som ikke hadde vært snille. Hun var nemlig troendes til å fly ned pipa og ta dem med seg!

Fra og med denne natta og helt frem til jul, var skrømtet på ferde. Men det fantes heldigvis råd. Dersom ei ung jente gikk ute med et lys i hånda og sang «Lussinatt lange, intet være bange, Gud beskytte gård og grunn, fisk i vann og fugl i lund. Intet være bange, Lussinatt lange.», så var man med all sannsynlighet berget.

Hvordan du kan feire denne dagen:

Hvordan du velger å markere denne dagen, vil avhenge av hvilken retning du selv ønsker å gå. Er du kristen eller av andre grunner velger å overføre kristne verdier og tanker til ungene dine, er Lucia-feiringen en god innfallsvinkel til å snakke med barna dine om å stå for det de tror på uansett hva andre måtte si. Ivar Skippervold har for eksempel skrevet en bok som heter Sancta Lucia, som forteller hele historien (dette er forøvrig en lydbok) og som kan være en fin måte å sette fokus på dette på.

Men her ligger også muligheter for et lite kulturhistorisk dykk i gammel, norsk fortid ved å utforske mer om hvordan de så for seg at Lussi og Åsgårdsreia var. Det finnes lite barnelitteratur om dette, men et godt sted å begynne å lete etter inspirasjon er boka Jul i Norge, gamle og nye tradisjoner av Ørnulf Hodne.

Felles for begge varianter er lysbæringen, så hvorfor ikke lage en helt egen lysfest hjemme i stua når det har blitt mørkt om kvelden?

Kilder:

Katolsk.no > 13. desember: Den hellige Lucia av Siracusa

Lussinott

Lucia