Trygg og utrygg tilknytning

Det er opplest og vedtatt at det beste for barnet er å være trygt tilknyttet til minst én person, og helst fler. Men hvordan kan man vite om barnet er trygt eller utrygt? I forskning og laboratoriesammenheng har man jo sine prosedyrer for å teste ut og klassifisere dette hos barn, men om vi observerer våre egne unger og vet hva vi skal se etter, så kan også vi finne svar på om barna våre har dannet det viktige tilknytningsbåndet eller ikke, og kanskje også finne ut av hvilken kvalitet det i så fall har. Her har du en oversikt over de forskjellige hovedtypene av tilknytning.

Fremmedsituasjonen

Ainsworths fremmedsituasjon er grunnlaget for denne forenklede klassifiseringen av tilknytning. Dette er en test som foregår ved at omsorgsperson og barn kommer inn i et ukjent rom, og leker der inne i tre minutter. Den voksne skal la barnet være mest mulig på egenhånd. Deretter kommer en fremmed inn i rommet, og begynner å leke med barnet etter et par minutter. Omsorgspersonen går ut av rommet, og barnet er igjen med den fremmede. Tre minutter senere kommer hun/han tilbake til barnet, og den fremmede går stille og forsiktig ut igjen. Omsorgspersonen går ut av rommet for andre gang, og lar barnet være igjen alene. Den fremmede går inn til barnet. Tre minutter senere kommer omsorgspersonen tilbake, og den fremmede forsvinner.

Barnas reaksjoner på både den fremmede, på adskillelse og på gjenforening er det som analyseres og gir et bilde av tilknytningens kvalitet.

Trygg tilknytning

Et trygt tilknyttet barn vil søke til sin trygge havn (i form av tilknytningspersonen) for trøst og for å få hjelp til å gjenvinne den følelsesmessige balansen. Hun bruker også denne personen som en trygg base når hun skal eksplorere og utforske verden rundt seg, og er stadig innom for påfyll før hun på ny tar seg en tur ut i verden igjen. Når tilknytningspersonen blir borte, vil hun bli urolig og protestere, gråte og forsøke å følge etter, men vise glede ved gjenforening. Hun kan også la seg trøste av den fremmede, men vil klart foretrekke tilknytningspersonen om hun får et valg.

Utrygg og unnvikende tilknytning

Et unnvikende barn går gjerne på oppdagelsesferd, men viser heller liten tilknytningsadferd og bruker sjelden en trygg base. På samme måte viser han ikke så stor uro når tilknytningspersonen drar, og unngår kontakt når han/hun kommer tilbake. Barn i denne kategorien leker gjerne med leker, men vrir seg unna og avviser tilknytningspersonen når de løftes opp.

Utrygg og ambivalent tilknytning

Et ambivalent barn gråter eller er passiv når hun kommer i en ukjent situasjon sammen med tilknytningspersonen, og viser ikke tegn på vilje til å utforske omgivelsene. Hun blir helt ute av seg dersom tilknytningspersonen blir borte, og lar seg ikke trøste når denne så kommer tilbake. Da varierer reaksjonen mellom forsøk på å etablere kontakt, raserianfall eller sint avvisning. Av og til er ambivalente barn så oppskjørtede etter en adskillelse at de er ute av stand til å ta kontakt, eller de blir rett og slett passive.

Utrygg og desorganisert/desorientert tilknytning

Et desorganisert barn har tilsynelatende ingen mål og sammenheng i sin adferd, og signalene kan være svært selvmotsigende. Bevegelsene kan være ufullstendige og avbrutte, og barnet kan virke forvirret eller redd. Mest typisk er mangelen på en samlet tilknytningsstrategi.

Kilde: Tilknytning og barns utvikling, av Lars Smith (2002)